Hjemmeværende

[AnonymBruker]

AB over her.

Jeg snakker selvsagt om de som ØNSKER å være hjemme. Ikke de som har en sykdom eller noe sånt som MÅ være hjemme. Det er 2 forskjellige ting.

[Gjest Purple Haze]

Jeg bare lurer; er det viktig å sylte og safte? Sparer man store summer på det? Har bruker vi verken saft eller syltetøy, så jeg vet ikke prisen, men tenker at det sikkert ikke er svindyrt heller. Får-i-kål lager man da fint på en søndag og kan ha rester i flere dager etterpå om man lager stor porsjon. Strikke eller sy kan man gjøre mens man ser på tv om kvelden etter at barna har lagt seg.

Å sammenlikne det å være hjemmeværende i dag med hvordan det var for f.eks min mor, er helt bak mål. For det første var alt mye mer tungvint den gangen, man hadde ikke så mange hjelpemidler. For det andre var de aller fleste mødre hjemmeværende. Det var rett og slett en annen tid.

Jeg skjønner ikke at noen tør (og gidder) gå hjemme på fulltid i 10, 15, 20 år. Man gjør seg fullstendig avhengig av mannen sin og mister pensjonsgoder. Dessuten må det da bli veldig kjedelig, all den tid det er veldig få som er hjemmeværende?

[Gjest Linda sofie]

At man er hjemme med ungene når de er små, er helt forstårlig. Når ungene begynner å nærme seg skolealder er det vel på tide å komme seg ut i jobb? Da synes jeg det blir litt sært og rart at man bare vil være hjemme. Jeg hadde seriøst kjedet meg i hjel hvis jeg bare skulle ha vært hjemme og ikke jobbet. Hadde sikkert vært greit i begynnelsen, men etterhvert hadde jeg gått lei og savnet å jobbe.

Jeg var forresten sykemeldt i et par månder i fjor pga en skade. Holdt på å kjede meg i hjel. Var så happy da jeg endelig kom tilbake på jobb. Alle er forskjellige, men allikavel så har jeg det vanskelig med å skjønne meg på dem som bare vil være hjemmeværende i flere år.

Jeg hadde faktisk syntes det hadde vært pinlig å bare vært hjemme altså. Ikke jobbet eller noe. Greit når ungene er små men hadde jeg hatt et barn på 10 år og sagt til folk som spurte hva jeg jobbet med at jeg var hjemmeværende, så hadde det vært pinlig.

Å være hjemmeværende helt til ungen er hele 17 år er sjokkerende!

[Kilikia]

hvis jeg snakker med en kvinne som er lege og en kvinne som er hjemmeværende, spesielt hvis ungene hennes er over 6 år, får jeg automatisk mye mer respekt for lege kvinnen enn den hjemmeværende. Sånn er det bare.

[Gjest Husmor]

Fasinerende. Jeg er vokst opp med en utearbeidende mor - og som faktisk gjorde mange av de tingene våre bestemødre også gjorde. Og da snakker i kjøpe en halv gris og selv ta vare på kjøttet, i tillegg til mye strikking/sying, sylting/safting og hjemmelaget mat til middag. Hvordan hun greide det? Jo - fordi hun og min far DELTE på oppgavene. Begge jobbet ute - begge tok ansvar for familien hjemme.

Jepp. Sånn kan man gjøre det når man har noen å dele med. Men, som jeg påpeker i tidligere poster, det er kanskje lettere å velge å være husmor når mannen har en jobb som gjør det umulig for ham å dele på alt. Eksempelvis fisker, pendler, offshorearbeider. -OG når andre ting hjemme gjør at belastningen blir ekstra stor på den som har ansvaret for heimen.

Som husmor gjør jeg de tingene nå som din mor gjorde, inkludert grisen.

Men si meg en ting, dere. Hvorfor går dere rett i forsvar fordi jeg nevner at det er mulig å spare penger på å lage mat fra bunnen/strikke og sy, osv? JEG har aldri sagt at det er dårlig gjort å bruke ferdigmat eller hva det nå er, men dere argumenterer som om jeg har gjort det! Er det noen slags dårlig husmor-samvittighet som plager dere utearbeidende?

Hva gjelder skatt og pensjonspoeng: Som ektepar lignes vi samlet og betaler skatt samlet. Familien bidrar i massevis til fellesskapet. Veier man den smule skatt jeg kunne betalt opp mot sykedager for barn/barnehagesubsidier/SFO så tjener nok staten ganske bra på at jeg jobber hjemme.

Pensjonspoeng får jeg klare meg uten. Hvis valget er mellom en romsligere pensjonisttilværelse eller levelige forhold for oss og ungene nå, så ofrer jeg meg for ungene.

[AnonymBruker]

Men si meg en ting, dere. Hvorfor går dere rett i forsvar fordi jeg nevner at det er mulig å spare penger på å lage mat fra bunnen/strikke og sy, osv? JEG har aldri sagt at det er dårlig gjort å bruke ferdigmat eller hva det nå er, men dere argumenterer som om jeg har gjort det! Er det noen slags dårlig husmor-samvittighet som plager dere utearbeidende?

Sannsynligvis fordi det ikke er så unikt å lage mat fra bunnen, ei heller det meste annet du nevner. Det er for det første ikke noe utearbeidende kvinner ikke kan gjøre også (skillet går mellom dem som gidder og ikke gidder, det går ikke langs dem som arbeider og ikke), og en del av det er faktisk ikke spesielt viktig heller. Folk reagerer på at filleting som å strikke gensere skal fremheves som en objektiv grunn til at man må være hjemmeværende. (Og ja, man rekker fint å strikke en genser som utearbeidende også. Det tar kanskje halvannen måned og ikke én uke, men man rekker det fint.)

[Gjest regine]

Jepp. Sånn kan man gjøre det når man har noen å dele med. Men, som jeg påpeker i tidligere poster, det er kanskje lettere å velge å være husmor når mannen har en jobb som gjør det umulig for ham å dele på alt. Eksempelvis fisker, pendler, offshorearbeider. -OG når andre ting hjemme gjør at belastningen blir ekstra stor på den som har ansvaret for heimen.

Som husmor gjør jeg de tingene nå som din mor gjorde, inkludert grisen.

De fleste menn har ikke sånn jobb. Og de jeg vet om som har en sånn jobb syns likevel ikke at mor skal gå hjemme. Selv om det i praksis er hun som har mest ansvar for heimen når far er borte. Dessuten: hvis det var mor som hadde den typen jobb - ville du da forventet at far var hjemme på heltid og gjorde alle de "gammeldagse" husmoroppgavene?

Men si meg en ting, dere. Hvorfor går dere rett i forsvar fordi jeg nevner at det er mulig å spare penger på å lage mat fra bunnen/strikke og sy, osv? JEG har aldri sagt at det er dårlig gjort å bruke ferdigmat eller hva det nå er, men dere argumenterer som om jeg har gjort det! Er det noen slags dårlig husmor-samvittighet som plager dere utearbeidende?

Men dette stemmer jo ikke - som AB over her også påpeker. Det er ikke billigere å sy klær selv, fordi stoff etc. faktisk har blitt ganske dyrt. Det VAR billigere på 70-tallet, men med dagens klespriser er det ikke det lenger.

Å lage mat fra bunnen av er ikke vanskelig, og vi er mange som gjør og alltid har gjort det - til tross for full jobb.

Så det er vel heller ditt behov for å framheve alt du gjør og hvor mye tid det tar, som gjør at det virker en smule teit det du hevder.

Hva gjelder skatt og pensjonspoeng: Som ektepar lignes vi samlet og betaler skatt samlet. Familien bidrar i massevis til fellesskapet. Veier man den smule skatt jeg kunne betalt opp mot sykedager for barn/barnehagesubsidier/SFO så tjener nok staten ganske bra på at jeg jobber hjemme.

Pensjonspoeng får jeg klare meg uten. Hvis valget er mellom en romsligere pensjonisttilværelse eller levelige forhold for oss og ungene nå, så ofrer jeg meg for ungene.

Dere betaler overhode ikke det samme til fellesskapet der begge jobber - det er ganske enkelt å regne ut. Da hadde du i utgangspunktet en veldig dårlig betalt jobb (og det er jo kanskje derfor du er så på forsvarsveiven for å gå hjemme og - det er mer behagelig enn en kjedelig og ikke veldig godt betalt jobb......)

Pensjonspoeng er en ting - minstepensjon får du jo alltids, og hvis mannen din tjener såpass som han må ettersom han er aleneforsørger i familien, så vil du vel kunne leve på hans pensjon når den tid kommer, på samme måten som du lever på hans lønn nå.

Det store problemet er hva som skjer når dere blir skilt. Da sitter du der, uten inntekt og med ganske små muligheter for å skaffe deg en jobb - iallfall en som du tjener godt nok på til å forsørge deg selv og barna. Selv om far skal betale barnebidrag, så skal han ikke betale forsørgertillegg for deg. I tillegg vil du uansett ende opp som minstepensjonisnt, som du også må leve på fordi du da ikke lenger har en mann å leve på.

Å sette seg i en slik posisjon er ikke spesielt ansvarlig og voksent. Det er vel i grunn noe av det som er å være voksen - at man faktisk står på sine egne bein, både ifht. å lage seg mat og å tjene de pengene man trenger til livets opphold. Og det selv om du strikker aldri så mange gensere pr. år.

[Gjest Dorey]

Jeg kommer til å være hjemme en stund med mitt/mine barn. Ganske enkelt fordi jeg ikke tror de har godt av å være i barnehagen fra de er 1 år. Mannen min tjener godt og vi hadde flaks og kjøpte leilighet på et gunstig tidspunkt. At vi får mindre penger og at jeg får mindre i pensjon er vi villige til å ofre for å få mer tid med barnet vårt. Når det er sagt har jeg høyere utdanning og vil ta meg en deltidsjobb når barnet er 3-4 år. Jeg hadde nok gått på veggen skulle jeg vært hjemme i flerfoldige år.

[Gjest Husmor]

Men jeg har jo aldri sagt at genserstrikking eller fårikålkoking er en "objektiv grunn til å være hjemme". Dere leser tydeligvis det, mens jeg snakker om noe helt annet, nemlig:

Når en familie har ekstra belastninger, eksempelvis fraværende far eller kronisk sykdom, OG kvinnen har lav inntekt, kan man, med god husmorskikk, spare penger nok til å kunne være hjemme ved å gjøre disse tingene. Det betyr ikke at det er en objektiv grunn til å være hjemme, men at det er en måte å bidra til familiens økonomi på uten å tjene.

Nei, de fleste menn har ikke en sånn jobb. De fleste kvinner er heller ikke husmødre. Men hvorfor ikke prøve å forstå at andre kan velge annerledes enn dere, og at det kan være rett for dem? Jeg SYNS ikke at folk skulle være husmor, og jeg FORVENTER heller ikke at noen skal være det. Men det er en kjensgjerning at hvis den ene forelderen skal kunne bruke svært mye tid på jobben, så må den andre ta mer ansvar hjemme.

Hvis gründeren som bruker 16 timer i døgnet på det nystartede firmaet skal være nødt til å ta sykedager for ungene og lese lekser, så har han ikke lenger friheten til å velge å starte firmaet. Hvis politikeren som må ukependle til Oslo også må følge ungene i barnehagen og møte på foreldremøter, så må hun kanskje si fra seg vervet.

Løsningen for noen av disse er at partneren tar ansvaret hjemme, sier opp jobben og blir husmor på fulltid, og hvorfor ikke? Hvorfor er det så tungt å svelge for dere som jobber ute?

Sammenhengen gjelder også for skatten: Person A tjener 800 000. Dennes ektefelle B er husmor. Hvis Person B skulle jobbe ville h*n tjene ca 200 000, men da måtte person B skifte jobb og gå ned til ca 400 000. Regn det ut selv.

Dette

Det store problemet er hva som skjer når dere blir skilt.

ble jeg egentlig litt trist av å lese. Vi blir ikke skilt, men det er tragisk at man tar det som en selvfølge.

[Rosalie]

(...)

Dette

ble jeg egentlig litt trist av å lese. Vi blir ikke skilt, men det er tragisk at man tar det som en selvfølge.

Det kan godt hende de blir skilt om ein les litt statistikk på området er det 50% sjanse for det, faktisk. Men det burde stått OM ikkje NÅR i førre innlegget. Det er eg einig med deg i. Men kva om han dør tidleg? Kva gjer du då? Håper verkeleg han er godt forsikra, og at de sparer pensjon privat til deg av lønna hans.

[Gjest Anne]

Jeg tror at svært mange er misunnelige på de som kan være hjemme mens barna er små. De fleste har ikke en så veldig interessant jobb at de foretrekker jobb fremfor hjem og barn ...

Det å være hjemme og ha tid mens barna vokser opp er av uvurderlig verdi - den kan ikke måles i kroner og øre.

Jeg har voksne barn og ansatt i et velrennomert firma, har en fin jobb og burde vært glad og fornøyd med det ... MEN jeg er drittlei. Skulle gjerne hatt mer fritid, og mulighet til å gjøre ting jeg ikke får tid til ved å jobbe full tid.

Så mitt mål i livet er å gjøre meg økonomisk uavhengig av jobben så tidlig som mulig og heller bruke tiden på ting jeg koser meg med.

Folk jobber raua av seg for å tjene til pensjonen .. svært mange opplever aldri pensjonsalderen .. Hvorfor ikke leve mens man lever? Livet er mer enn jobb.

[Gjest regine]

Jeg tror at svært mange er misunnelige på de som kan være hjemme mens barna er små. De fleste har ikke en så veldig interessant jobb at de foretrekker jobb fremfor hjem og barn ...

Det å være hjemme og ha tid mens barna vokser opp er av uvurderlig verdi - den kan ikke måles i kroner og øre.

Jeg har voksne barn og ansatt i et velrennomert firma, har en fin jobb og burde vært glad og fornøyd med det ... MEN jeg er drittlei. Skulle gjerne hatt mer fritid, og mulighet til å gjøre ting jeg ikke får tid til ved å jobbe full tid.

Så mitt mål i livet er å gjøre meg økonomisk uavhengig av jobben så tidlig som mulig og heller bruke tiden på ting jeg koser meg med.

Folk jobber raua av seg for å tjene til pensjonen .. svært mange opplever aldri pensjonsalderen .. Hvorfor ikke leve mens man lever? Livet er mer enn jobb.

Det har jeg faktisk full forståelse for - men er tanken din at det skal du gjøre ved å la en mann forsørge deg? Eller tenker du at du skal gjøre det ved å vinne i lotto/spekulere i aksjer/spare mye penger en periode el?

For det er nemlig stor forskjell på å være økonomisk uavhengig av en jobb eller å snylte på en annen som da må jobbe dobbelt så mye.

Husmor snakker om å "velge annerledes". Folk må velge så annerledes som de vil - men jeg har fortsatt ingen respekt for den/de som snylter. Og det gjør man faktisk om man, år etter år, lever på mannens inntekt. I tillegg til at man da krever at mannen opprettholder inntekten og dermed legger klare begrensninger på hans muligheter til å gjøre noe annet enn å jobbe. Det kan jo tenkes at han og har lyst til å bruke noe tid på familien/hobbyer el.

Og jeg står for at jeg skrev "når" og ikke "om" dere blir skilt. I dagens Norge er det såpass vanlig at man blir skilt - ergo er det et scenarie man må akseptere kan skje også i ens eget liv.

[Gjest Anne]

Det har jeg faktisk full forståelse for - men er tanken din at det skal du gjøre ved å la en mann forsørge deg? Eller tenker du at du skal gjøre det ved å vinne i lotto/spekulere i aksjer/spare mye penger en periode el?

For det er nemlig stor forskjell på å være økonomisk uavhengig av en jobb eller å snylte på en annen som da må jobbe dobbelt så mye.

Husmor snakker om å "velge annerledes". Folk må velge så annerledes som de vil - men jeg har fortsatt ingen respekt for den/de som snylter. Og det gjør man faktisk om man, år etter år, lever på mannens inntekt. I tillegg til at man da krever at mannen opprettholder inntekten og dermed legger klare begrensninger på hans muligheter til å gjøre noe annet enn å jobbe. Det kan jo tenkes at han og har lyst til å bruke noe tid på familien/hobbyer el.

Og jeg står for at jeg skrev "når" og ikke "om" dere blir skilt. I dagens Norge er det såpass vanlig at man blir skilt - ergo er det et scenarie man må akseptere kan skje også i ens eget liv.

Jeg tror nok mannen til den hjemmeværende det er snakk om her selv ønsker å ha det sånn. De er en FAMILIE og de fleste av oss ønsker og tror at vi skal opprettholde denne familien, og jobber for det hver bidige dag. Måtte være et tragisk liv å gå rundt og si "når jeg blir skilt". Du setter bare to streker under det inntrykket jeg har - nemlig at folk jobber for lite med et forhold og bare tenker på sin egen fornøyelse.

Jeg betaler ned hus for å bli gjeldfri, men jeg har da ingen skrupler for at mannen min ønsker å jobbe noen år mer enn meg. Det er hans eget valg, og han er helt enig i at jeg skal slutte så snart huset er nedbetalt. Livet er for kort til å slite seg ut på jobb.

[AnonymBruker]

Jeg tror at svært mange er misunnelige på de som kan være hjemme mens barna er små. De fleste har ikke en så veldig interessant jobb at de foretrekker jobb fremfor hjem og barn ...

Det å være hjemme og ha tid mens barna vokser opp er av uvurderlig verdi - den kan ikke måles i kroner og øre.

Jeg har voksne barn og ansatt i et velrennomert firma, har en fin jobb og burde vært glad og fornøyd med det ... MEN jeg er drittlei. Skulle gjerne hatt mer fritid, og mulighet til å gjøre ting jeg ikke får tid til ved å jobbe full tid.

Så mitt mål i livet er å gjøre meg økonomisk uavhengig av jobben så tidlig som mulig og heller bruke tiden på ting jeg koser meg med.

Folk jobber raua av seg for å tjene til pensjonen .. svært mange opplever aldri pensjonsalderen .. Hvorfor ikke leve mens man lever? Livet er mer enn jobb.

Der kommer det igjen, antagelsen om at arbeidende mødre "foretrekker jobb fremfor hjem og barn". Vi gjør ikke det, vi liker bare begge deler. Vi får sosial omgang, intellektuell stimuli og mestringsfølelse av å arbeide, og vi får kjærlighet, glede og moro (og frustrasjoner) av hus og barn. At man velger å beholde begge deler i livet sitt betyr ikke at man prioriterer det ene foran det andre, selv om husmormafiaen ynder å tro det, bare fordi de selv har valgt hjem og barn fremfor jobb.

Forøvrig trist at du ikke trives i jobben din, men du bør ikke anta at det gjelder alle andre. Mange av oss har nemlig en interessant jobb vi er glad for, og vil heller ha den enn å sitte uvirksomme hjemme (nei forresten, da plukker man jo bær og vasker gulvet for femte gang den uka) halve dagen mens ungene er på skolen.

[Gjest gurimalla]

Hvis gründeren som bruker 16 timer i døgnet på det nystartede firmaet skal være nødt til å ta sykedager for ungene og lese lekser, så har han ikke lenger friheten til å velge å starte firmaet. Hvis politikeren som må ukependle til Oslo også må følge ungene i barnehagen og møte på foreldremøter, så må hun kanskje si fra seg vervet.

Løsningen for noen av disse er at partneren tar ansvaret hjemme, sier opp jobben og blir husmor på fulltid, og hvorfor ikke? Hvorfor er det så tungt å svelge for dere som jobber ute?

Da gjør du det for partneren sin del da, for at han/hun skal få ha den jobben de ønsker, ikke for at barna skal få mer foreldretid. Det er greit for meg, jeg har ikke noe problem med det. Jeg blir bare så oppgitt når husmødre trekker frem all den gode tiden de har hjemme med barna, men ”glemmer” å nevne at far er nesten fraværende.

Sammenhengen gjelder også for skatten: Person A tjener 800 000. Dennes ektefelle B er husmor. Hvis Person B skulle jobbe ville h*n tjene ca 200 000, men da måtte person B skifte jobb og gå ned til ca 400 000. Regn det ut selv.

En årslønn på 200 000 for en 100 % stilling er det vel ytterst få som har...

[Gjest ja takk, begge]

Som husmor gjør jeg de tingene nå som din mor gjorde, inkludert grisen.

Men si meg en ting, dere. Hvorfor går dere rett i forsvar fordi jeg nevner at det er mulig å spare penger på å lage mat fra bunnen/strikke og sy, osv? JEG har aldri sagt at det er dårlig gjort å bruke ferdigmat eller hva det nå er, men dere argumenterer som om jeg har gjort det! Er det noen slags dårlig husmor-samvittighet som plager dere utearbeidende?

Det er ikke "enten eller" men "både og" for mange av oss. Jeg jobber ute, jobbet redusert da barna var små, ingen begynte i barnehagen før de var tre år. Jeg strikker,jeg syr, jeg hekler, jeg lager mat fra bunnen av, jeg sylter og safter og kjøper og gjør i stand halve griser osv. Fulgt opp lekser og aktiviterer med barna, det jeg ikke har hatt så mye av er tid til å gjøre det jeg kunne ha lyst til å gjøre. Men det får jeg tid til nå for barna har blitt store og kan være alene og de setter også pris på å få alenetid. Så jeg har ingen dårlig husmor-samvittighet, heller ingen dårlig samvittighet overfor barna. Jeg har et mye bedre forhold til mine barn enn det min mor hadde til sine barn, og hun var den klassiske hjemmeværende husmoren som dessverre var mer opptatt av huset enn av barna. Så hjemmeværende husmødre er så mangt, og det gjelder også utearbeidende husmødre.

For meg har det vært viktig å være økonomisk uavhengig for jeg har sett hva det kan si å ikke tørre å gå ut av et dårlig forhold fordi man ikke har råd til det, det er ødeleggende for både voksne og barn. Og jeg ønsker å tjene opp til min egen pensjon. Økonomisk sett har jeg ingen problemer med å måtte klare meg selv hvis jeg måtte, men det er ikke et mål i seg selv. I tillegg har jeg alltid vært heldig og har hatt jobber som har vært interessante og som jeg har trivdes med.

[Gjest ja takk, begge]

Da gjør du det for partneren sin del da, for at han/hun skal få ha den jobben de ønsker, ikke for at barna skal få mer foreldretid. Det er greit for meg, jeg har ikke noe problem med det. Jeg blir bare så oppgitt når husmødre trekker frem all den gode tiden de har hjemme med barna, men ”glemmer” å nevne at far er nesten fraværende.

En årslønn på 200 000 for en 100 % stilling er det vel ytterst få som har...

Ja, det er synd at ikke far også ønsker å ha mer av den gode tiden med barna sine. Min mann ville ha et likestilt forhold til barna og forholdet, og ville at jeg skulle jobbe og det passet meg som hånd i hanske. Jeg jobber 100 % og tjener 600 000, men så har jeg "jobbet" for det også.

Jeg har venninner som er hjemmeværende, det er deres valg og ingen av oss kritiserer hverandres valg heldigvis. Når noen møter barna våre så er det ingen som kan se og høre om det er barn av hjemmeværende eller utearbeidende mødre, harmoniske og fornøyde unger hele bunten.

[AnonymBruker]

At noen vil være hjemmeværende får de bare være. Men skal ærlig innrømme jeg har mere respekt for en som er lege f,eks enn en som er hjemme. Kan også si jeg hadde følt meg litt som en taper. Ser ikke på de som er hjemmeværende som noen tapere altså, men hadde følt meg ubrukelig. At jeg ikke bidro med så mye i samfunnet og ikke tjenet mine egne penger.

Men kan noen svare meg på hvorfor dere vil være hjemme? Altså når ungene begynner å bli noen år? Klarer ikke helt å forstå hvorfor noen heller vil være hjemme hele tiden enn å jobbe/studere.

[Gjest Purple Haze]

Misunnelseskortet måtte komme i denne debatten også, det gjør den jo alltid når noen ikke er enig i noe på KG Jeg er overhodet ikke misunnelig på de som er hjemmeværende. Selv hadde jeg gått i frø hvis jeg ikke fikk bruke meg på jobb i det daglige. Jeg er ingen homemaker, så det passer ikke for meg å være bare husmor.

Og jeg lurer på om "Husmor" i denne tråden har en tidslinje på hvor lenge hun skal være hjemmeværende? Hele livet? Eller er planen å begynne i jobb når ungene er voksne?

Hvis man går hjemme kun som husmor etter at ungene har blitt store, synes jeg vedkommende er veldig snever. Sorry to say.

[Gjest Jytte]

Misunnelseskortet måtte komme i denne debatten også, det gjør den jo alltid når noen ikke er enig i noe på KG Jeg er overhodet ikke misunnelig på de som er hjemmeværende. Selv hadde jeg gått i frø hvis jeg ikke fikk bruke meg på jobb i det daglige. Jeg er ingen homemaker, så det passer ikke for meg å være bare husmor.

Og jeg lurer på om "Husmor" i denne tråden har en tidslinje på hvor lenge hun skal være hjemmeværende? Hele livet? Eller er planen å begynne i jobb når ungene er voksne?

Hvis man går hjemme kun som husmor etter at ungene har blitt store, synes jeg vedkommende er veldig snever. Sorry to say.

Min mor gikk hjemme hele livet og hun er faktisk den kvinnen jeg respekterer mer enn noen andre. Hun har gitt oss en oppvekst preget av selvstendighet, stabilitet, trygghet og ro .. noe dagens barn desverre må se langt etter.

Da vi ble voksne fortsatte hun å gå hjemme .. eller "bare hjemme" som enkelte ynder å bruke her. Men hun kjedet seg aldri, hun storkoste seg hver dag ute i hagen hun elsket, hun gikk turer med venninner, drev med kunstmaling og hadde det flott ... Hun var langt mer fornøyd og glad enn jeg og mange av mine medsøstre som har vært dobbelt- og trippeltarbeidene i alle år.

Synes folk skal vokte seg for å dømme folk nedenom og hjem - og du, Purple Haze dømmer slike som min mor som snever. Fordømmende som få ... blir helt sjokkert over folk som klarer å lire av seg så mye dritt her på Kvinneguiden.