Hjemmeværende

[Gjest Mayamor]

Jeg trekker litt på smilebåndet av deg, Ambi...

Det presiseres ofte hvilke oppgaver og jobb den hjemmeværende fyller dagen sin med (husarbeid, handling mm) Slik jeg ser det er ikke dette annet enn det utarbeidenen også gjør ved siden av jobben sin...?

Dersom du var min venninne og du kun snakket om din jobb - ville du vært en mislykket venninne!

Jeg har venninner som jobber.

Og vet du hva:

De snakker litt om jobben.

Litt om mannen/kjæresten/hvordan det er å være singel.

Litt om naboen.

Litt om barna.

Litt om andre venninner.

Litt om husarbeid.

Litt om nyhetsbildet.

Litt om nye filmer på kino.

Litt om drømmer ang fremtidsplaner.

Litt om hobbyer.

Litt om trening eller mangel på sådannet.

Annet som er intressant der og da...

Det samme gjelder meg.

Med andre ord:

Dersom du dømmer et menneske pga en liten del av deres samtaleegenskaper:

Ditt tap...

Mayamor

[Prycilla]

Takk til Mayamor! Du skrev ned mine tanker!

Jeg er 34 år, gift og er hjemmeværende med en sønn på 17 år. Han klarer seg selvsagt selv og det er ikke pga han at jeg går hjemme.

Må innrømme at jeg også har følt på det som Hannen sier, men det er noen år siden nå. Nå går jeg med hevet hode og sier: ja, jeg er hjemme og "leker" luksuskvinne. Det blir gjerne litt latter ut av det og så er samtalen i gang.

Jeg tror det har litt å si hvilken innstilling du selv har. Hvis du forventer at folk skal vende deg ryggen når du sier du går hjemme, så gjør de faktisk det! Da er det du som på en måte har vendt dem ryggen først! Er du med?

Vær stolt av deg selv og det valget du har tatt, akurat som de yrkesaktive er det. Da vil du få en annen utstråling og du vil helt sikkert virke interessant å prate med. Det er mye annet å prate om enn jobb.

Hilsen en som er stolt av å være hjemmeværende

[Ambi]

Jeg trekker litt på smilebåndet av deg' date= Ambi...

Dersom du var min venninne og du kun snakket om din jobb - ville du vært en mislykket venninne!

Jeg har venninner som jobber.

Og vet du hva:

De snakker litt om jobben.

Litt om mannen/kjæresten/hvordan det er å være singel.

Litt om naboen.

Litt om barna.

Litt om andre venninner.

Litt om husarbeid.

Litt om nyhetsbildet.

Litt om nye filmer på kino.

Litt om drømmer ang fremtidsplaner.

Litt om hobbyer.

Litt om trening eller mangel på sådannet.

Annet som er intressant der og da...

Det samme gjelder meg.

Med andre ord:

Dersom du dømmer et menneske pga en liten del av deres samtaleegenskaper:

Ditt tap...

Mayamor

... :o ?? Nå tror jeg du har misforstått meg. Sitatet over handler om hvilken jobb/arbeid som utføres ikke samtalegenskaper- eller temaer man har eller ikke har....

Ambi

[*nora*]

Jeg har vært hjemmeværende med våre tre barn, til de fylte tre år. Har hele tiden hatt "ansvar" for hus, hjem og barn m.m. Grunnen til det var at han hadde best betalt jobb, og vi trengte pengene.

Idag, vi er separerte, og jeg sliter som f... økonomisk. NÅ angrer jeg på at jeg har vært hjemme i alle disse årene, mens han har jobbet, steget i gradene, utdannet seg mer osv. Han nekter betale barnebidrag, sier jeg kan bare ha det så godt. Så det er ikke bare fint og flott den dagen ting kanskje ryker!

[Varja]

Når du gjør dette i tilegg til jobben, blir det enda mindre tid til ungene og det blir mer stress og mindre kos i den lille tiden som er igjen etter jobben. Poenget mitt er jo at jeg har tid til ungene. Har tid til å hjelpe, tid til å lytte og være med på ting.

Her tror jeg det handler litt om hvor man "legger lista" eller hva jeg skal kalle det. Selv har jeg ikke noen store problemer med å vente med å stresse med husarbeid og slikt til datteren har lagt seg. Når jeg kommer hjem (hos oss henter pappaen i barnehagen) lager jeg middag mens datteren er sammen med meg på kjøkkenet. Etterpå spiser vi alle tre sammen og leker litt før hun legger seg. Dette medfører selvfølgelig at jeg ikke har "nå-kan-svigermor-komme-uanmeldt"-standard i leliligheten til enhver tid, men jeg synes vi har det helt greit og ikke altfor rotete heller faktisk. I helgene vasker jeg og lager ofte klar endel måltider til uken så det blir enklere å bare varme det opp. Stress? Ja, av og til blir man jo litt sliten, men jeg synes det går fint og tenker ikke noe spesielt over det. Tror hvertfall ikke det går utover datteren.

[Gjest porselen]

Her ble det en tråd som begynte med at en hjemmeværende syntes det var slitsomt å måtte forsvare at hun ønsket å være hjemme, til en tråd hvor utearbeidende må forsvare hvorfor de ønsker å jobbe.

Det beste er vel egentlig å gjøre det man trives best med selv, jeg for min del trives ikke med å være hjemmearbeidende og har derfor valgt å jobbe. Men jeg ser ikke ned på de som er hjemme av den grunn, for vi må stå for våre egne valg og ingen må velge det samme som meg for å få respekt av meg.

Mine barn er så heldige at de har en far som slutter tidlig så de er kun hjemme ca. en time alene etter skoletid. Men jeg vil allikevel påstå at jeg har god tid til mine barn, jeg følger opp lekser, og vi prater sammen, vi spiller spill sammen. Vi har ikke så mange aktiviterer etter jobben, nettopp fordi at vi vet hvor stressende dette kan være.

Jeg vokste opp med en mor som var hjemme, vil ikke si at dette var selve lykken, men nå har vi vel alle forskjellige oppveksterfaringer. Da jeg var barn var unger noe man fikk når man var gift, jeg kunne ikke prate med min mor slik som mine barn prater med meg, jeg fikk ingen oppfølging på leksene....... bare kjeft når resultatene ikke var så bra, jeg ble veldig selvstendig ganske tidlig for det var ingen selvfølge at noen stilte opp for meg, verken materielt sett eller følelsesmessig sett. Det er flere av mine venninner i samme alder som meg som sier at de skulle ønsket at de hadde hatt samme forhold til sine foreldre som deres barn har til dem. Og så er det mange som har opplevd den tryggheten med å ha den hjemmeværende drømmemoren. Foreldre er forskjellige de også, så den ensidige fokuseringen på at lykken er en hjemmeværende mor er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannhet for alle sammen.

Men det var ikke på grunn av min oppvekst at jeg valgte å jobbe ute, det var fordi jeg trivdes så godt med å jobbe. Jeg har vært hjemme mere enn det ene året med alle mine barn så jeg vet jo hva det vil si å være hjemme, men ungene mine har en mere fornøyd og hyggelig og morsom mor når jeg jobber. Og jeg får stadige tilbakemeldinger på hvor trygge og fine barn jeg har, å få trygge barn og fine barn er ikke avhengig av om man jobber hjemme eller jobber ute, men er avhengig av hvordan foreldrene er som foreldre, uavhengig av hvilken "karriere" man har valgt.

Jeg respekterer de som har valgt å være hjemmeværende mor og synes det er fint at noen velger dette for vi trenger et mangfold.

Så jeg oppfordrer alle til å være fornøyd med egne valg og nyte at vi i dag faktisk har en valgmulighet, for den valgmuligheten er ikke mange generasjoner gammel.

[Sheba]

Takk til Mayamor! Du skrev ned mine tanker!

Jeg er 34 år, gift og er hjemmeværende med en sønn på 17 år. Han klarer seg selvsagt selv og det er ikke pga han at jeg går hjemme.  

Må innrømme at jeg også har følt på det som Hannen sier, men det er noen år siden nå. Nå går jeg med hevet hode og sier: ja, jeg er hjemme og "leker" luksuskvinne. Det blir gjerne litt latter ut av det og så er samtalen i gang.  

Hvis dette hadde vært en mann som hadde vært hjemmeværende med en sønn på 17 år og han selv hadde sagt at han "leker" luksusmann, ville han utvilsomt ha blitt stemplet som en latsabb og en unnasluntrer av de aller fleste..

Eller hadde dere som synes det er så flott at man er hjemme akseptert det også som helt greit?

:o

[Gjest Anonymous]

Gro Harlem Brundtland kunne ikke gjort jobben sin dersom hun hadde en ærgjerrig mann! Samme gjelder flere karrierekvinner i dagens Norge og verden forøvrig! Så nei, i mine øyner er det det samme hvem som gjør hva. Det er en sak mellom mann og kone eller samboere eller hva nå enn de er...

Om en er hjemme med barna når de er små og så blir det samlivsbrudd senere, er kanskje en bitter pille å svelge. Men jeg forutsetter at du i utgangspunktet ønsket/ble ening om å være hjemme med barna. At ikke mannen din tvang deg til noe mot din vilje.Dersom ikke burde kanskje en varsellampe lyst allerede da? det er nok mange ting en ville gjort annerledes derom en hadde muligheten til å skru tilbake tiden. men slik er det ikke, desverre eller heldigvis. For det ville blitt kaotisk det. :-?

Hver sine valg. De som er hjemme og trives med det bør få lov til det uten å bli rakket ned på av yrkesaktive mødre. Men det samme gjelder yrkesaktive mødre; de som er hjemme bør ikke tro de er bedre oppdragere for sine barn! Enhver er best til sin oppdragerrolle.

Det hele koker vel ned til at trives en, så yter en bedre!

Ambi: Du har gjort det klart hva du mente om hjemmeværende kvinner, om hvor ensporet de er osv. Ikke rart det blir reagert på! Det var et sidespor som ikke dette skulle handle om.

[Gjest marilyn]

hmmm.

interessant å lese de forskjellige meningene på dette!! Jeg funderer akkurat nå veldig på dette. jeg er nemlig en slags hjemmeværende/yrkesaktiv.. jeg har familiebarnehage med 4 barn under tre år.. En av de er datteren min. Visse dager synes jeg det er supert. bare ro go kos for datteren min, ikke no stress, rolig og trygt. Jeg har hovedansvaret for hus, mat innkjøp og økonomisk styring.( Mannen min jobber vanlig og har ansvaret for helgevasken av hele huset, kvedsmat og bading av vesla. og tar ellers alt annet av oppussing, bil, osv)

jeg får egentlig kombinert det beste fra to verdener!!

jeg er min egen sjef, i ro og fred hjemme hos meg selv, jeg har all verdens tid til å være mamma, og tjener penger og har arbeidserfaring , selv om jeg mest føler meg som en husmor. jeg får en fin balanse mellom krav (foreldrene som vil at jeg skal finne på litt for ungene) og frihet, siden jeg selv bestemmer over dagen min..

Jeg savner det å være ute, treffe kolleger, bli kjent med nye mennesker, litt utfordringer ved å lære nytt skrekkelig. Men samtidig hater jeg dette å fly fra det ene til det andre, press fra sjefer, levere barn i hytt og pine, tidsklemme og stadig dårlig samvittighet for ikke å rekke alt..

SÅ nå prioriterer jeg meg selv og datteren min.. Og velger å jobbe hjemme fra.. synes jeg er super heldig som har dette alternativet.

Tror kanskje jeg ville blitt litt LAT hvis jeg ikke hadde kravene fra de andre foreldrene over meg.. det er godt med litt press og...

Så 100% husmor har ikke gått for meg. Må ha LITT å henge fingrene i .. (og da er 4 barn mer enn nok)

[Gjest Emera]

Gro Harlem Brundtland kunne ikke gjort jobben sin dersom hun hadde en ærgjerrig mann! Samme gjelder flere karrierekvinner i dagens Norge og verden forøvrig! Så nei, i mine øyner er det det samme hvem som gjør hva. Det er en sak mellom mann og kone eller samboere eller hva nå enn de er...

Om en er hjemme med barna når de er små og så blir det samlivsbrudd senere, er kanskje en bitter pille å svelge. Men jeg forutsetter at du i utgangspunktet ønsket/ble ening om å være hjemme med barna. At ikke mannen din tvang deg til noe mot din vilje.Dersom ikke burde kanskje en varsellampe lyst allerede da? det er nok mange ting en ville gjort annerledes derom en hadde muligheten til å skru tilbake tiden. men slik er det ikke, desverre eller heldigvis. For det ville blitt kaotisk det. :-?

Hver sine valg. De som er hjemme og trives med det bør få lov til det uten å bli rakket ned på av yrkesaktive mødre. Men det samme gjelder yrkesaktive mødre; de som er hjemme bør ikke tro de er bedre oppdragere for sine barn! Enhver er best til sin oppdragerrolle.

Det hele koker vel ned til at trives en, så yter en bedre!

Ambi: Du har gjort det klart hva du mente om hjemmeværende kvinner, om hvor ensporet de er osv. Ikke rart det blir reagert på! Det var et sidespor som ikke dette skulle handle om.

Veldig bra!

[Gjest Yrkesaktiv]

Hei!

Det er jammen sant. Selv er jeg utearbeidende lærer og spesialpedagog og jobber til daglig med voksne flykninger, asylsøkere og innvandrere. Jeg har en lang og høy utdanning og trives på jobb, men jeg skulle gjerne hatt mer tid hjemme til barn og familie.Vinner vi i lotto en dag(noe som desverre er ganske usannsynlig) trapper jeg ned på jobben. Jeg mar mye erfaring med arbeid med barn og unge og har også "åpent hus" hjemme. Mange unge har utrolig behov for voksenkontakt med trygge voksne.Flott at du har tatt et slikt valg!

lykke til videre:-)

[_Malene]

Jaggu en gammel tråd som ble dratt fram her

Jeg synes ikke hjemmeværende må forsvare sitt valg på noen måte. Før må jeg innrømme at jeg så ned på hjemmeværende, spesielt de som "bare" var hjemme selv når barna ble store. Enda kan jeg ikke helt forstå at noen velger å gå hjemme, når de ikke har små barn lengre. Men det kan være mange grunner til det, og det er strengt tatt ikke min sak.

Jeg skulle gjerne vært lenger hjemme med vesla, og eventuelt flere barn om vi får, men tviler på at det går økonomisk. Dessuten må jeg innrømme at jeg kjeder meg hvis jeg ikke får jobbet.. Når det er sagt, så jobber jeg ikke fullt nå, og kommer ikke til å gjøre det på en stund. Vil ikke ha lange dager i barnehagen, og gjerne ha henne hjemme noen dager i uka etterhvert også. Jeg vokste opp med en yrkesaktiv mor selv, og savnet alltid å ha henne hjemme mer.

Endret 23. august 2011 av _Malene

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre om noen av og til tenker på at menn med hjemmeværende koner må jobbe mere og faktisk kanskje sliter med å holde hjulene igang nettopp fordi kvinnen er hjemme med barna. Det er vel ikke noe å tvile på at det dersom man idag skal holde en gjennomsnittlig standard er nødt til å jobbe "ræva" av seg for å tjene nok til å betale huslånet, avgifter, strømregningen, vedlikehold osv osv osv. Bare det å tjene nok penger til de faste utgiftene i seg selv kan ta motet fra de modigste.

Kan ikke se for meg at det lar seg gå så veldig godt rundt dersom en person i en ordinær jobb, uten å jobbe overtid klarer å forsørge en hel familie på sin inntekt. (Anno 1994 frem til 2011 har husprisene økt med 320% mens lønnsveksten har vært 140%)

[~white lady~]

Gammel tråd ja, men like aktuelt tema.

Flere som snakker om å velge[/i å være hjemmeværende.

Det hadde ikke gått her, iallefall. Hverken jeg eller samboeren min tjener nok til å forsørge den andre, så her må begge trå til for å få betalt huslån og barnehageutgifter.

Når det er sagt, så liker jeg å fylle dagen med noe meningsfylt, vite at jeg tjener mine egne penger og bidrar med å holde hjulene i samfunnet i gang.

(Det er nå likevel vanlig at mange går ned i stillingsprosent når de har små unger, tidsklemma er ikke til å spøke med...)

[Gjest Gjest]

Kan jeg spørre om noen av og til tenker på at menn med hjemmeværende koner må jobbe mere og faktisk kanskje sliter med å holde hjulene igang nettopp fordi kvinnen er hjemme med barna. Det er vel ikke noe å tvile på at det dersom man idag skal holde en gjennomsnittlig standard er nødt til å jobbe "ræva" av seg for å tjene nok til å betale huslånet, avgifter, strømregningen, vedlikehold osv osv osv. Bare det å tjene nok penger til de faste utgiftene i seg selv kan ta motet fra de modigste.

Kan ikke se for meg at det lar seg gå så veldig godt rundt dersom en person i en ordinær jobb, uten å jobbe overtid klarer å forsørge en hel familie på sin inntekt. (Anno 1994 frem til 2011 har husprisene økt med 320% mens lønnsveksten har vært 140%)

Tvilsomt at så mange tenker på det. Kjenner flere kompiser som kjører 12-16 timers dager på jobb, og noen sågar som kjører 20 timers økter for å tjene mest mulig. 6-7 dager i uka. For at mor skal være hjemme. Helsefarlig så det holder, men mange kjører på helt til det går galt. Da er det sykemelding på grunn av utbrenthet, og plutselig går familiens økonomi nedenom og hjem, med krangel og uenigheter i etterkant.

Så kommer dagen der mor mener far ikke bidrar nok til familien, og hun finner seg en ny mann, og for hennes del ordner det seg da noenlunde.

For far er det dog verre, han sitter tilbake med sykemelding og knust økonomi. Dermed blir han også svært uattraktiv for nye partnere, med stor risiko for en lang singeltilværelse.

Så mitt råd til andre menn: Når barna begynner å bli store, ikke slit dere ut på jobb med mindre det er noe dere virkelig brenner for, og som gir energi. Forsøk heller å dele arbeidsbyrden med mor, det er også lurt i forhold til å kunne få tid med egne barn.

Det viser seg å være svært få som takler 16 timers dager hver dag, de fleste dager av året over for lang tid, uansett hvor robust man er på forhånd. Dette har heldigvis ikke hendt meg, men jeg har sett det et par ganger med kompiser, med forholdsvis tragiske utfall.

[AnonymBruker]

16 timer? :O Det er jo noen som jobber vanlige dager, men som prioriterer bort ting som ferie, eget hus, 2 biler, hytte og slikt da for at mor skal være hjemme.

[AnonymBruker]

Og der var vi tilbake på sporet "Mor krever at far skal jobbe ræva av seg for at hun skal få late seg hjemme".. Er det virkelig så vanskelig for noen å forstå at enkelte ØNSKER det slik, av både menn og kvinner??

[Gjest pepsimaxpower]

Å være hjemmemor, studere eller jobbe på arbeidsmarkedet er noe hver enkelt velger og burde være stolte av sine valg. Alt i alt er det en jobb i seg selv i hver kategori, alt krever sitt En hjemmemor burde ikke være usikkker på sitt valg eller en som jobber. Ingen kvinner burde heller se ned på hverandre fordi den har bedre jobb, den har kanskje litt mer lønn osv, eller at hun som velger å være hjemme. Og uansett alle er der for sine barn. Punktum.

[Gjest regine]

og jeg blir mer og mer overbevist om at å være hjemme er en dårlig idee - for alle parter.

Det burde være en selvfølge for de fleste å stå på egne ben økonomisk. Er man hjemmeværende som det så vakkert heter - ja da gjør man jo ikke det. Greit at i noen år med små barn kan det være lurt å nedprioritere yrkeskarrieren, i den forstand at man f.eks. jobber kortere dager. MEN: hvorfor er det ikke like greit at far gjør det som at mor gjør det? Hvorfor forventes det ikke at BEGGE skal ta ansvar BÅDE for familiens økonomi OG driften av a/s familien?

Tro det eller ei - men vi velger ikke fritt i dagens samfunn (heller). Det er akseptert at mor "vil" gå hjemme/"velger" å være hjemme mens barna er små. Det er ikke like akseptert at far "velger" det sammen. Selv om jeg vet at mange nå vil hevde at "joda, det enkelte par må velge som de vil og hvis far da vil være hjemme så bla bla, men VI velger tradisjonelt" (og så gjerne litt surmuling over at man tillater seg å stille spørsmålstegn ved sk. "tradisjonelle" valg).

Jeg fatter heller ikke at noen tør å legge hele sin økonomiske framtid i en annens hender. Det er da vel nok av DAMER (ja - for det er stort sett det) som sitter der med svært dårlig råd og ansvar for ungene, fordi han - som jobbet mye - fant ei annen som var mer interessant og spennende enn konemor som var husmor. (og igjen - man kan følge med i samfunnet selv om man bare går hjemme, men man er likevel litt på siden).

Jeg har forståelse for de som er hjemme i en periode når barna er små. Når barn kommer opp i førskolealder - ja da er det på tide at også mor bidrar litt mer enn kun som bakkemannskap hjemme. Ellers anser jeg nok ganske kjapt at hun er en snylter.....

[AnonymBruker]

Flott at du er hjemme og trives med den jobben!

Kom til å tenke på en ting moren min, som var hjemmeværende på 70-tallet, fortalte. Den gangen var noen av kvinnegruppene svært aggressive, og moren min og hennes hjemmeværende venninner ble av dem kalt "PROSTITUERTE!" :o

De "sviktet kvinnekjønnet" ved å velge å være hjemme, selv om det var noe de selv ønsket og trivdes med!

Og fremdeles må altså mange hjemmearbeidende kvinner forsvare sitt valg overfor sine medsøstre. Selv om de har det bra og gjør en flott jobb.

Jeg har vært hjemme med barna i mange år (på grunn av sykdom), og jeg har også blitt kalt prostituert, og det som verre er.

Det har mange ganger vært en vanskelig vurdering om jeg skulle si at jeg var ufør, eller om jeg skulle si at jeg var hjemmeværende når jeg ble spurt om hva jeg jobbet med, for begge grupper vekker kraftige reaksjoner hos enkelte, og begge tilhører en gruppe alle mener de har rett til å mene noe om, enten det gjelder deres personlige livssituasjon, helse eller økonomi.

Det som er ironisk, er at en kvinne som er hjemmeværende blir beskyldt for å sette kvinnesaken tilbake 50 år i tid, mens en mann som er hjemmeværende blir rost opp i skyene, og blir brukt som et eksempel på seier for likestillingen.