Hjemmeværende

[Gjest Husmor]

"Krigen" mellom hvem som er best av hjemmeværende og uteværende mødre er igang igjen.. hvorfor diskuteres det ikke hva som er best for barna når det gjelder å ha en far som jobber og er sjelden tilstede kontra fedre som både henter og bringer i barnehage/skole og som er der på ettermiddagen/kvelden?

Hvor er fedrene?

Ellers får folk velge hva de vil, ingen er bedre enn de andre, det finnes velfungerende barn av utearbeidende foreldre og det finnes barn av hjemmeværende som ikke er så velfungerende - og motsatt. Det ble problembarn den gangen det kun var hjemmeværende mødre også. Uansett, det er ikke til å komme fra at skilsmisseraten er større nå enn det var tidligere og at det kan være lurt å lage en avtale mens det er fredstid for det er ikke bestandig like lett å lage avtaler når krigen har brutt ut. Pensjonsforsikring for den som går hjemme er en fin ting, og en ekstra forsikring i tilfelle ektemannen dør sånn at det er mulig å klare seg selv,

Jeg er enig i at det er synd at en slik tråd alltid må utarte til krig mellom hva som er best. Jeg skulle ønske flere kunne se at det som er best varierer etter så mange faktorer, og at det er foreldrene som best kan vurdere hva som er best for akkurat deres familie, til enhver tid.

Hvorfor fraværende fedre ikke diskuteres? Jeg vil anta det er av samme grunn som at det ikke diskuteres hva skiftarbeidende mødre gjør med barna. Altså vi vet at det ikke er ideelt, men det er nå slik det engang er, og så gjør vi det beste ut av det. Ellers måtte vi vurdere om skiftarbeidende/selvstendig næringsdrivende/pendlere osv skulle ha rett til barn i det hele tatt. Og det blir antakelig for Stasi for de fleste av oss. For ikke å snakke om at vår lovgivende forsamling består for en stor del av pendlere som overlater størstedelen av ansvaret for heimen og ungene til partneren, for en periode.

Bemerkningen din om at skilsmisser forekommer oftere nå enn før, da det var flere husmødre, er interessant. Man KUNNE kanskje tenke seg at noen dobbelt- eller trippeltarbeidende kvinner er så slitne at de har mindre tålmodighet med fraværende menn. Men det er på siden av spørsmålet, og uansett så brennbart at det kanskje er best å spare til en annen diskusjon.

Jeg er også enig i at vi må ikke glemme at det blir folk av de fleste, enten foreldrene er hjemme eller ikke, og at heller ikke husmødre er fritatt for å produsere problembarn. I det hele tatt syns jeg det var godt å lese at flere enn jeg ser begge sidene, og er lei av "krigen".

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått hjemme noen år da min yngste var liten og jeg forstår ikke helt hva du lurer på? At man er hjemmeværende betyr ikke at man står og legger sammen klær og mopper gulv dagen lang. Jeg for min del var mye sammen med venninner som også hadde små barn, vi gikk turer, gikk på stranden, gikk i åpen barnehage, på bibilioteket, i svømmehallen, hentet eldre søsken hos venner, lekte på lekeplassen, drakk kaffe og koste oss ... Det er de fineste årene jeg har hatt og de har gitt meg noen av de beste minnene jeg kan ta med meg videre i livet.

Vi jobber en så stor del av livet at det å savne jobb var totalt fjernt for mitt vedkommende ... Jeg sjenket vel knapt jobben en tanke, tror jeg ...

Det er vanskelig å formulere seg riktig uten at det virker som om jeg tror alle hjemmeværende er idioter, merker jeg. Men jeg skal prøve. Jeg skjønner godt at det var fine år, alt det du nevner er jo ting som er veldig koselige og skaper gode relasjoner mellom barn og foreldre og ikke minst mange, mange goder minner. Men samtidig er det også veldig konkrete aktiviteter, og slike aktiviteter krever noe helt annet av meg enn jobben gjør. Jeg har en jobb med høyt abstraksjonsnivå, og måten jeg bruker meg selv på jobb er helt forskjellig fra hvordan jeg gjør det hjemme. Når jeg har vært hjemme i barselspermisjon har jeg savnet akkurat det, ikke fordi det ikke var hyggelig, ikke fordi jeg ikke trivdes hjemme med babyen, men fordi jeg følte at jeg stagnerte litt fordi jeg ikke fikk de mentale utfordringene jeg var vant til. Alt må jo holdes ved like, og jeg fikk ikke nok input på den fronten, det var for få muligheter til å vri og utfordre hjernen. Jeg kan jo også være lei av jobben og føle at jeg tilbringer all tid der, men det er ikke det jeg sikter til. Jeg sikter til at jobb gir meg noe familietilværelsen ikke gjør, og omvendt.

Selvsagt har dette med hva slags type man er, hva slags jobb man har, hvordan man ordner seg ellers osv. Og jeg understreker at jeg ikke påstår at man er dum bare fordi man er hjemmeværende. Jeg lurer bare på om dette ikke er et savn (helt greit om det ikke er det, hadde jeg hatt en kjedelig rutinejobb hadde jeg jo sikkert ikke savnet det heller. Eller om mine interesser hovedsaklig gikk i retning barn, for eksempel.), hvis nei hvorfor ikke, og hvis ja hvordan man håndterer det? Jeg ser for meg at jeg kanskje hadde tatt fag ved universitetet for å stimuler den siden av meg, for eksempel. Er det noe dere gjør?

[Gjest Anne]

Det er vanskelig å formulere seg riktig uten at det virker som om jeg tror alle hjemmeværende er idioter, merker jeg. Men jeg skal prøve. Jeg skjønner godt at det var fine år, alt det du nevner er jo ting som er veldig koselige og skaper gode relasjoner mellom barn og foreldre og ikke minst mange, mange goder minner. Men samtidig er det også veldig konkrete aktiviteter, og slike aktiviteter krever noe helt annet av meg enn jobben gjør. Jeg har en jobb med høyt abstraksjonsnivå, og måten jeg bruker meg selv på jobb er helt forskjellig fra hvordan jeg gjør det hjemme. Når jeg har vært hjemme i barselspermisjon har jeg savnet akkurat det, ikke fordi det ikke var hyggelig, ikke fordi jeg ikke trivdes hjemme med babyen, men fordi jeg følte at jeg stagnerte litt fordi jeg ikke fikk de mentale utfordringene jeg var vant til. Alt må jo holdes ved like, og jeg fikk ikke nok input på den fronten, det var for få muligheter til å vri og utfordre hjernen. Jeg kan jo også være lei av jobben og føle at jeg tilbringer all tid der, men det er ikke det jeg sikter til. Jeg sikter til at jobb gir meg noe familietilværelsen ikke gjør, og omvendt.

Selvsagt har dette med hva slags type man er, hva slags jobb man har, hvordan man ordner seg ellers osv. Og jeg understreker at jeg ikke påstår at man er dum bare fordi man er hjemmeværende. Jeg lurer bare på om dette ikke er et savn (helt greit om det ikke er det, hadde jeg hatt en kjedelig rutinejobb hadde jeg jo sikkert ikke savnet det heller. Eller om mine interesser hovedsaklig gikk i retning barn, for eksempel.), hvis nei hvorfor ikke, og hvis ja hvordan man håndterer det? Jeg ser for meg at jeg kanskje hadde tatt fag ved universitetet for å stimuler den siden av meg, for eksempel. Er det noe dere gjør?

Mulig jeg er litt treig, men jeg savnet ikke jobben disse årene i det hele tatt. Jeg syntes tvert imot at det var alldeles deilig å kunne slappe helt av og gjøre noe helt annet i løpet av de 3-4 årene jeg var hjemme.

Har en forholdsvis ansvarsfull jobb som sjefssekretær i et større firma - mens hadde aldri behov for å utfordre hjernen i perioden hjemme. Ikke annet enn å være mor, venninne, kone, gartner, sjåfør og husmor. Jeg har tatt masse skole ved siden av full jobb i mange år, så det å "bare" gå hjemme var en herlig og sårt tiltrengt pustepause. Mannen min jobbet skift så vi hadde masse tid sammen, kunne reise på hytta i hans friuker.

Mulig jeg er litt treig, men jeg nøt livet til fulle og kunne gjort det om igjen når som helst .. Bortsett fra at jeg ikke skal ha flere barn

[Gjest Håpløs]

Det er da langt fra alle jobber man får utfordret seg noe særlig. De fleste jobber er relativt enkle, så man kan finne minst like store utfordringer hjemme. Jeg jobber fordi jeg vil ha pengene, men godt mulig jeg vil jobbe mindre når jeg får barn.

Endret 29. august 2011 av Håpløs

[SmallTalk]

Det er da langt fra alle jobber man får utfordret seg noe særlig. De fleste jobber er relativt enkle, så man kan finne minst like store utfordringer hjemme. Jeg jobber fordi jeg vil ha pengene, men godt mulig jeg vil jobbe mindre når jeg får barn.

Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å få "de fleste jobber" til å bli enkle, for de færreste jobbene utover kassedame er enkle og de fleste av dem krever mer hjernekapasitet enn det man trenger for å være hjemmeværende.

Ta jobben min f.eks, systemutvikler i et firma i oljebransjen. Enkel jobb? Nei. Mulig å komme opp med like store utfordringer hjemme? Nei, ikke med mindre jeg skulle finne på å plukke huset fra hverandre bit for bit og å prøve å sette det sammen igjen. Kjenner jeg noen som har en så enkel jobb at de klarer å komme opp med like store utfordringer hjemme? Nei.

Endret 29. august 2011 av SmallTalk

[Gjest Jytte]

Jeg skjønner ikke hvordan du klarer å få "de fleste jobber" til å bli enkle, for de færreste jobbene utover kassedame er enkle og de fleste av dem krever mer hjernekapasitet enn det man trenger for å være hjemmeværende.

Ta jobben min f.eks, systemutvikler i et firma i oljebransjen. Enkel jobb? Nei. Mulig å komme opp med like store utfordringer hjemme? Nei, ikke med mindre jeg skulle finne på å plukke huset fra hverandre bit for bit og å prøve å sette det sammen igjen. Kjenner jeg noen som har en så enkel jobb at de klarer å komme opp med like store utfordringer hjemme? Nei.

Jeg vet om svært mange som jobber i all hovedsak for pengene.

Alle jobber innebærer en viss grad av rutine, det er ikke mange som har så spennende jobber at de finner opp kruttet hver dag. Og oljeselskaper kjøper helst hyllevarer har mest behov for små endringer i systemer de kjøper.

[SmallTalk]

Jeg vet om svært mange som jobber i all hovedsak for pengene.

Alle jobber innebærer en viss grad av rutine, det er ikke mange som har så spennende jobber at de finner opp kruttet hver dag. Og oljeselskaper kjøper helst hyllevarer har mest behov for små endringer i systemer de kjøper.

Niks.

[Gjest Jytte]

Niks.

Jeg jobber i et oljeselskap selv og vet at man går mer og mer over til å kjøpe hyllevarer. Det startet vi med for flere år siden.

[Genesis]

Jeg vet om svært mange som jobber i all hovedsak for pengene.

Alle jobber innebærer en viss grad av rutine, det er ikke mange som har så spennende jobber at de finner opp kruttet hver dag. Og oljeselskaper kjøper helst hyllevarer har mest behov for små endringer i systemer de kjøper.

Det er faktisk ens eget ansvar og skaffe seg en jobb man TRIVES MED? det er utallige muligheter i samfunnet vårt, og det er også lagt opp til at voksne mennesker kan skaffe seg utdannelse eller omskolere seg også de med barn.

En liten oppfordring: Finner du ikke mening i jobben din, ta litt ansvar og gjør noe med din egen situasjon. Begynn å studer noe du er interessert i, eller ta noen kurs for å bygge på med mer kompetanse. Å ta litt tak gjør noe med selvrespekten din, vent å se...

[Gjest Jytte]

Det er faktisk ens eget ansvar og skaffe seg en jobb man TRIVES MED? det er utallige muligheter i samfunnet vårt, og det er også lagt opp til at voksne mennesker kan skaffe seg utdannelse eller omskolere seg også de med barn.

En liten oppfordring: Finner du ikke mening i jobben din, ta litt ansvar og gjør noe med din egen situasjon. Begynn å studer noe du er interessert i, eller ta noen kurs for å bygge på med mer kompetanse. Å ta litt tak gjør noe med selvrespekten din, vent å se...

Snakker du om meg og min selvrespekt?

Jeg er faktisk veldig stolt av jobben min, det har ikke noe med det å gjøre .. Det jeg sier er at alle blir leie av jobben sin, alle jobber innebærer en viss grad av rutine - hvis man tror at jobben skal være like spennende og givende hver dag, år inn og år ut så vil man blir rimelig skuffet.

Hvis jeg hadde orket og giddet så kunne jeg nok hatt godt av en omskolering til et mer kreativt yrke. Men jeg er såpass gammel at jeg satser heller på en tidlig retrett

[Genesis]

Snakker du om meg og min selvrespekt?

Jeg er faktisk veldig stolt av jobben min, det har ikke noe med det å gjøre .. Det jeg sier er at alle blir leie av jobben sin, alle jobber innebærer en viss grad av rutine - hvis man tror at jobben skal være like spennende og givende hver dag, år inn og år ut så vil man blir rimelig skuffet.

Hvis jeg hadde orket og giddet så kunne jeg nok hatt godt av en omskolering til et mer kreativt yrke. Men jeg er såpass gammel at jeg satser heller på en tidlig retrett

Jeg snakker om alle de du refererer til som tydeligvis ikke trives i jobben! Jeg er mektig lei syting på vegne av folk som ikke evner å ta tak i eget liv!

[Gjest Bjørn82]

Du kan ikke bare anta at hun jobber som ufaglært til drittlønn, det er minst like sannsynlig at hun er høyt betalt i den settingen. Og pensjonen er jo noe vi har betalt inn til selv (og kommer i økende grad til å avhenge av innbetalingene våre), så staten sparer ikke så mye penger på det. Med tanke på at det mange steder er barnehagemangel vil heller ikke den reelle innsparingen for staten ved ett barn mindre i en barnehage være noe særlig, det kommer bare en ny unge som ellers ikke ville ha fått tilbudet.

Setningen din om at "ifra et økonomisk perspektiv vil de aller fleste ikke kan forsvare at de er i jobb i forhold til kostnadene staten tar for deres to eller flere barn", må jeg innrømme at jeg ikke skjønner.

Det er jo allmenn enighet om at man må gjøre noe for å få flere kvinner i (fulltids)arbeid. Hvorfor skulle man være opptatt av det hvis det var samfunnsøkonomisk lønnsomt at man stod utenfor arbeidslivet? Poenget mitt er altså at det er forskjell på økonomisk og samfunnsøkonomisk, og for samfunnet er det best at flest mulig er ute i arbeidslivet og bidrar til verdiskapningen.

Det du sier om barnehageplassen kan vel også nevnes for stillingen du har som yrkesaktiv i perioden. Det kommer alltid noen andre som tar den og tjener pengene som personen igjen vil betale skatt for.

Det er en selvfølge at det ikke lønner seg å stå utenfor arbeidslivet som en permanent løsning. Det er klart det er mindre personlig utviklende og du på sikt vil falle utenfor i deler av tilværelsen dersom du ikke er i jobb.

Men det er også klart at det skal mye til før man kan si at staten tjener bedre på at du er i jobb enn hvis du ikke er det i en småbarnsfase. Det vil si at mange blir subsidiert av staten i småbarnsfasen. Det kan du argumentere imot, dersom inntekten er høy nok. Men de fleste tjener ikke godt nok til at det kan gå i en positiv kurve.

[Gjest gjest]

Snakker du om meg og min selvrespekt?

Jeg er faktisk veldig stolt av jobben min, det har ikke noe med det å gjøre .. Det jeg sier er at alle blir leie av jobben sin, alle jobber innebærer en viss grad av rutine - hvis man tror at jobben skal være like spennende og givende hver dag, år inn og år ut så vil man blir rimelig skuffet.

Hvis jeg hadde orket og giddet så kunne jeg nok hatt godt av en omskolering til et mer kreativt yrke. Men jeg er såpass gammel at jeg satser heller på en tidlig retrett

Rutine er det jo uansett om man jobber eller er hjemme. Er det noe som er rutine er det jo middagslaging og leksehjelp og klesvask. Men jobben min gir, etter mange år, fortsatt større mentale utfordringer enn ungene mine og husarbeidet. Nå er det selvfølgelig mulig at det bare er barna mine som er mindre begavet, da.

Men forstår jeg det da riktig at det i bunn og grunn handler om at jobb trekker mindre fordi man relativt ofte har en småkjip jobb som ikke er noe spennende? I så fall går det jo et tydelig skille der, og det er ikke noe rart at enkelte har lettere for å trekke seg ut av arbeidsmarkedet enn andre.

[Gjest Jytte]

Jeg snakker om alle de du refererer til som tydeligvis ikke trives i jobben! Jeg er mektig lei syting på vegne av folk som ikke evner å ta tak i eget liv!

Tror du virkelig at alle mennesker har en spennende jobb? Så spennende at de ikke blir skikkelig drittleie? Jeg kjenner ingen som har en sånn jobb. Alle jeg kjenner går gjennom perioder hvor de kunne tenkt seg å finne seg noe annet - men det er ikke alltid at man gjør det. Grunnen til at man ikke gjør det kan være alder, at man har "grodd fast" og tanken på et jobbskifte er skremmende.

Det er forskjell på å være 25 og 50 - stor forskjell. Da jeg var 25 så gjorde det meg ingenting å skifte jobb og ta utdannelse ved siden av full jobb.

[Genesis]

Tror du virkelig at alle mennesker har en spennende jobb? Så spennende at de ikke blir skikkelig drittleie? Jeg kjenner ingen som har en sånn jobb. Alle jeg kjenner går gjennom perioder hvor de kunne tenkt seg å finne seg noe annet - men det er ikke alltid at man gjør det. Grunnen til at man ikke gjør det kan være alder, at man har "grodd fast" og tanken på et jobbskifte er skremmende.

Det er forskjell på å være 25 og 50 - stor forskjell. Da jeg var 25 så gjorde det meg ingenting å skifte jobb og ta utdannelse ved siden av full jobb.

Absolutt ikke! Men hvem sin skyld er det at man ikke har en spennende jobb? Det er faktisk ditt eget ansvar! Og ja, jeg kjenner mange som har yrker de ikke går drittlei av...Må si jeg lurer på hvilke miljøer du vanker i, hvor alle tydeligvis hater jobben sin, og heller ville gått hjemme hvis de hadde mulighet.

Vi snakker ikke om 50åringer her, vi snakker om folk med raltivt små barn som bor hjemme... hovedaldergruppen vil derfor ligge fra 25-40, og dette er per definisjon fortsatt unge voksne! Dessuten synes jeg ikke "tanken på at jobbsifte er skremmende" er noe gyldig grunn til å melde seg ut av arbeidslivet for godt.

[Kitsune]

Hva med å holde seg til saken her da..

Skjønner jo at det Genesis vil er å agitere. Må si det er første gang jeg har opplevd en sånn vrangvilje til å la folk få velge selv hva de vil fylle livene sine med. Diskusjonen handler opprinnelig IKKE om kroner og øre. Den ble dreid den veien med visse forumsdeltakere, og har på den måten mistet sin kvalitet som debattema.

Og så er det helt utrolig at andre skal bestemme hva som er selvrealisering, og at det utelukkende kan komme gjennom å være deltaker i et strukturert arbeidsmarked. Selvrealisering kan være å jobbe i SFO, det er altså ikke å tegne og å regne eller å være i naturen med egne barn. Kanskje selvrealisering er å betale skatt.

Husmor, du skriver for øvrig veldig bra. Takk:)

[AnonymBruker]

For mange med lange og spesialiserte utdanninger tror jeg det faller naturlig å knytte mye identitet og mulighet for selvrealisering opp mot yrkesutøvelsen. Det er jo ikke merkelig i og med at man bruker mange år både på å forberede seg på arbeidslivet, og senere på å vedlikeholde kunnskapen. Yrket blir en stor del av hvem du er. I tillegg studerer og jobber man i stor grad innenfor et miljø der mange kjenner det på samme måte.

Da tror jeg det kan være fremmed å ta inn over seg at for mange er ikke jobben noe som i stor grad definerer deg som menneske - og at man derfor ikke gir avkall på så mye annet enn penger ved å gå hjemme. Kanskje knytter man større del av sin identitet opp mot hjemmelivet/tidkrevende hobbier/frivillig arbeid etc?

Det finnes mange jobber som ikke er spesielt selvutviklende - der en godt kan få rikere utfordringer ved å dyrke hjemmelivet og egne interesser.

[Kilikia]

Tror du virkelig at alle mennesker har en spennende jobb? Så spennende at de ikke blir skikkelig drittleie? Jeg kjenner ingen som har en sånn jobb. Alle jeg kjenner går gjennom perioder hvor de kunne tenkt seg å finne seg noe annet - men det er ikke alltid at man gjør det. Grunnen til at man ikke gjør det kan være alder, at man har "grodd fast" og tanken på et jobbskifte er skremmende.

Det er forskjell på å være 25 og 50 - stor forskjell. Da jeg var 25 så gjorde det meg ingenting å skifte jobb og ta utdannelse ved siden av full jobb.

kjenner mange leger som er 50 som aldri har blitt lei av jobben sin.

[Genesis]

Hva med å holde seg til saken her da..

Skjønner jo at det Genesis vil er å agitere. Må si det er første gang jeg har opplevd en sånn vrangvilje til å la folk få velge selv hva de vil fylle livene sine med. Diskusjonen handler opprinnelig IKKE om kroner og øre. Den ble dreid den veien med visse forumsdeltakere, og har på den måten mistet sin kvalitet som debattema.

Og så er det helt utrolig at andre skal bestemme hva som er selvrealisering, og at det utelukkende kan komme gjennom å være deltaker i et strukturert arbeidsmarked. Selvrealisering kan være å jobbe i SFO, det er altså ikke å tegne og å regne eller å være i naturen med egne barn. Kanskje selvrealisering er å betale skatt.

Husmor, du skriver for øvrig veldig bra. Takk:)

Ingen som bestemmer noenting her. Man fronter sitt eget syn. Hoveddelen av denne debatten har overhodet ikke handlet om kroner og øre, og det er forsåvidt også uinteressant! Være i naturen med egne barn? Dette får man da fint tid til om man jobber. Det gjelder også tegning og regning. Som jeg har påpekt er tidsgevinsten med barna veldig liten ved å være hjemmeværende. Det handler om i beste fall 2 timer på ettermiddagen (14-16). Reelt ofte mindre fordi ungene driver med aktiviteter som foredlrene uansett ikke deltar i i dette tidsrommet. At mer tid med barna brukes som hovedargument er av denne grunn faktisk ganske latterlig.

Så repeterer jeg det jeg har sagt før! Jeg aksepterer at enkelte velger å gå hjemme, men jeg respekterer ikke valget og det er det mange grunner til. Staten har faktisk betalt skolegang for dette individet i 12 år, og jeg mener man så langt man klarer bør man bidra med verdiskapning i samfunnet. Jeg mener for mye ansvar blir lagt på mannen som eneste forsørger, og om denne mannen egentlig trives med å jobbe ræva av seg for å fø på kone og unger får man ikke alltid svar på. Mange føler det kanskje som at gammeldagse kjønnsroller er tredd nedover hodet på dem, men av hensyn til familien ønsker man å la det skure.

Dessuten er det også mye prinippielt i dette. Som at jeg synes et voksent menneske bør være økonomisk selvstendig og i stand til å skaffe mat på bordet på egenhånd. Dessuten er det ganske naivt i dagens samfunn og ikke ta høyde for at et forhold kan ta slutt, uansett hvor bra man har det sammen. Dette er en av de tingene som gjør at jeg setter spørsmålstegn ved hvor oppegående enkelte hjemmeværende kan være!

[Genesis]

Et annet poeng er kjønns og likestillingsparadokset i det hele. Ser for meg mannen som kommer hjem å mener at nå skal han ta seg 4-5 år hjemme med unga og stulle i heimen (som jo selvsagt er en fulltidsjobb, bevares) så får kona være breadwiner og ta litt lengre vakter i helgene.

Lomma mi ler!