Hjemmeværende

[Gjest Husmor]

Skal prøve å svare i tur og orden!

Jeg mener at unger lærer og vokser på å sosialisere seg med andre unger. Den viktigste sosiale ballasten får man faktisk gjennom å forholde seg til mennesker utenfor familien. Jeg står fullt og helt for min påstand. Unger som heller vil være hjemme i tomt hus enn å leke på SFO med andre barn tror jeg er en ekstrem sjeldenhet. Og de det gjelder mistrives nok på skolen, og bør få oppfølging deretter.

Hjemmeværende mødre har helt sikkert innsikt og bidra med. Men jeg tviler på at det er den type innsikt som forbereder barn på et voksenliv i et likestilt samfunn, hvor man i utgangspunktet skal være selvstendig økonomisk.

Det blir gjort undersøkelser hele tiden, og dette materialet er syltynt. Vet du i det hele tatt noe om metodikk? Hvis det i spørreskjemaet står: "Ønsker du mer tid sammen med foreldrene dine, kryss av for ja eller nei" , sier det seg selv at de fleste vil svare ja. På samme måte som de fleste hadde svart ja på et spørsmål som "ønsker du bedre økonomi". Dette betyr ikke at dagens generasjon unge er sulteforet på tid med foreldrene sine. Du må gjøre bedre en slike sensasjonsoppslag.

Ikke misforstå! Jeg aksepterer valget ditt, men i en debatt må jeg nesten argumentere for mitt syn.

Dessuten skjønner jeg ikke at dere TØR! Hva om gubben plutselig flytter sammen med sekretæren? Som nevnt blir 50 prosent av alle eksteskap oppløst, og da venter et økonomisk helvete for en som har stått utenfor arbeidslivet neste hele sin arbeidsføre alder!

Jeg mener i likhet med deg at sosial omgang utenom familien er viktig for barn, selv om jeg har større tro på familien som grunnpilaren også der. Det jeg ikke er enig i er at SFO er så helt nødvendig for den sosiale utviklingen. Går man på SFO så går man også på skole, og får ganske mange timer i uka med sosial kontakt. Det er jo heller ikke sånn at SFO er den eneste plassen eller tiden som unger kan treffe andre.

Resten av avsnittet er jeg helt uenig i. Noen ekstrem sjeldenhet er de ikke, de ungene som ikke vil være på SFO. Selv har jeg truffet ikke så få av dem, siden de gjerne er her hos meg sammen med ungene mine. Noen av dem etter avtale med foreldre som har gitt opp å tvinge ungene til SFO, og noen fordi de kommer ruslende sånn ca midt i middagen og vil leke med ungene mine. Teknisk sett er de jo da ikke hjemme i tomt hus, så der har du forsåvidt rett, og som ren bonus sosialiseres både de og mine unger, helt uten kommunalt oversyn.

Er det noen grunn til at husmorens innsikt er ubrukbar til arbeidsliv og likestilt voksensamfunn? De færreste husmødre har vel flyttet rett fra pikeværelset hjemme hos mor og til ektesengen, uten å smake likestilling og arbeidsliv på veien, tror du ikke? Kanskje er det heller slik at vi har prøvd det, noen ganger likt det, men for øyeblikket velger vi å ikke benytte oss av det. Innsikten trenger man vel ikke legge igjen sammen med arbeidsuniformen.

Og om det nå skulle være sånn at husmødre mister all hukommelse straks den siste lønningen er oppbrukt, så har nok de fleste husmødre en yrkesaktiv partner som kunne bidra med innsikten til akkurat den biten. Problem løst!

Nei, jeg vet ikke et dugg om metodikk, og stoler helt på din forklaring. Men jeg har ALDRI sett noen undersøkelse hvor unger sier at de ønsker en travlere hverdag med mindre tid med sine foreldre. Du har altså ikke annet materiale enn dine egne opplevelser og det du hører andre fortelle. Jeg har det samme, og hvis mitt og ditt materiale er ulikt, hvilken konklusjon skal vi da dra? At det finnes mer enn én mening også blant barn, eller at alle barn mener det samme som deg, bare at de ikke vet det selv? Bruk metodikken der, du som kan.

Ang å akseptere valget mitt, så har du vel igrunn ikke mye valg. Du hadde imponert mer om du også kunne respektere mennesket som velger annerledes enn deg, heller enn å argumentere slik som i første posten din:

Du må være en ganske enkel sjel for å finne varig glede i vasking, strikking, og innsanking av tyttebær hver dag hele uka! Hva med selvutvikling og læring?

Når det gjelder sekretæren som stikker av med mannen, så er det et interessant spørsmål. Det kan kokes ned til: Skal man innrette seg etter verste fall-scenario, eller skal man ha littegrann tillit til det mennesket som lovet å elske og ære til døden osv.?

[Gjest Husmor]

Hele den diskusjonen om samfunnsøkonomi og lønnsomheten av å ha husmødre er litt morsom. Det som diskuteres er jo hvorvidt folk selv skal få bestemme om og hvor mye de skal jobbe, eller om det skal pålegges fulltids tvangsarbeid for alle, uansett om deres privatøkonomi krever det eller ikke.

Problemet er jo bare at det hadde vært ganske enkelt for min ektefelle å ansette meg som dagmamma/rengjøringshjelp, og så betalt skatt for meg. Husmoravgift, rett og slett. Eller jeg kunne startet firma! Husmor A/S... Krevd betalt av ektefellen for å kjøre ungene til fotballtrening, porsjonspris for middagen, og ekstra for å tørke støv av hifianlegget hans...

For det virker ikke å være noe imot om ANDRE folk gjør disse tingene. De som jobber i barnehage og SFO er gagns mennesker selv om de passer unger, og de på kinakroa som lager mat, de er gode borgere de også. Til og med rengjøringshjelpen som får en tusenlapp i uka av naboen for å gjøre det som jeg gjør gratis her hjemme, er også gode nordmenn. Så det er ikke jobben det er noe i veien med.

Skatten er det heller ikke, siden barnehageplassen er dyrere enn det jeg potensielt kunne betalt i skatt. Legger man til de gamle som måtte ha omsorgsbolig hvis omsorgen fra familien falt bort, blir skatten fra meg temmelig dyr for samfunnet. Men hei, der er enda en inntektskilde for Husmor A/S, i de gamle!

Noen nevner at samfunnet har så uendelig mange fryktelig viktige jobber det må ha fylt, slik at det er et tap for oss at jeg ikke gjør min plikt og sørger for at hjulene går rundt. At her er null ledige jobber for min kompetanse er ingen unnskyldning. Ikke de mange arbeidsledige heller. Best at jeg får meg lønnsslipp sånn at samfunnet går rundt, feks som negledesigner, ellers kollapser velferdsstaten. Eldrebølgen kommer snart, og nåde den som da ikke har nylakkerte negler!

Glamourmodell er en samfunnsnyttig beskjeftigelse, men som husmor er man en byrde. My ass.

Hvor mange timer/uke må en småbarnsmor, en skolebarnsmor og en tenåringsmor arbeide utenom hjemmet for å være et bra menneske?

Kan timeantallet reduseres, og i såfall hvor mye, om en eller flere av ungene har kronisk sykdom, lærevansker, psykiske problemer, blir mobbet, eller på andre måter har ekstra behov?

Hvor mye i kroner og øre må man betale i skatt pr pers eller pr familie for å godkjennes?

[Gjest Jytte]

Hele den diskusjonen om samfunnsøkonomi og lønnsomheten av å ha husmødre er litt morsom. Det som diskuteres er jo hvorvidt folk selv skal få bestemme om og hvor mye de skal jobbe, eller om det skal pålegges fulltids tvangsarbeid for alle, uansett om deres privatøkonomi krever det eller ikke.

Problemet er jo bare at det hadde vært ganske enkelt for min ektefelle å ansette meg som dagmamma/rengjøringshjelp, og så betalt skatt for meg. Husmoravgift, rett og slett. Eller jeg kunne startet firma! Husmor A/S... Krevd betalt av ektefellen for å kjøre ungene til fotballtrening, porsjonspris for middagen, og ekstra for å tørke støv av hifianlegget hans...

For det virker ikke å være noe imot om ANDRE folk gjør disse tingene. De som jobber i barnehage og SFO er gagns mennesker selv om de passer unger, og de på kinakroa som lager mat, de er gode borgere de også. Til og med rengjøringshjelpen som får en tusenlapp i uka av naboen for å gjøre det som jeg gjør gratis her hjemme, er også gode nordmenn. Så det er ikke jobben det er noe i veien med.

Skatten er det heller ikke, siden barnehageplassen er dyrere enn det jeg potensielt kunne betalt i skatt. Legger man til de gamle som måtte ha omsorgsbolig hvis omsorgen fra familien falt bort, blir skatten fra meg temmelig dyr for samfunnet. Men hei, der er enda en inntektskilde for Husmor A/S, i de gamle!

Noen nevner at samfunnet har så uendelig mange fryktelig viktige jobber det må ha fylt, slik at det er et tap for oss at jeg ikke gjør min plikt og sørger for at hjulene går rundt. At her er null ledige jobber for min kompetanse er ingen unnskyldning. Ikke de mange arbeidsledige heller. Best at jeg får meg lønnsslipp sånn at samfunnet går rundt, feks som negledesigner, ellers kollapser velferdsstaten. Eldrebølgen kommer snart, og nåde den som da ikke har nylakkerte negler!

Glamourmodell er en samfunnsnyttig beskjeftigelse, men som husmor er man en byrde. My ass.

Hvor mange timer/uke må en småbarnsmor, en skolebarnsmor og en tenåringsmor arbeide utenom hjemmet for å være et bra menneske?

Kan timeantallet reduseres, og i såfall hvor mye, om en eller flere av ungene har kronisk sykdom, lærevansker, psykiske problemer, blir mobbet, eller på andre måter har ekstra behov?

Hvor mye i kroner og øre må man betale i skatt pr pers eller pr familie for å godkjennes?

Veldig bra skrevet, Husmor - begge innleggene dine

[addict]

bortsett fra å lage middag så ser jeg ikke på husarbeid som veldig tidkrevende akkurat.. har en 1-åring, og moppingen tar 10 min, samme med vask av gulv. badet gåes over gjevnlig slik at det tar kort tid, med en storvask innimellom. den ene er med barnet mens den andre tar husarbeidet, eller vi gjør det sammen. lillen synes at å putte klær i vaskenaskinen er kjempegøy.

synes ikke barnet lider pga husarbeid akkurat. inkluderer han i det meste.

[Gjest Anne]

bortsett fra å lage middag så ser jeg ikke på husarbeid som veldig tidkrevende akkurat.. har en 1-åring, og moppingen tar 10 min, samme med vask av gulv. badet gåes over gjevnlig slik at det tar kort tid, med en storvask innimellom. den ene er med barnet mens den andre tar husarbeidet, eller vi gjør det sammen. lillen synes at å putte klær i vaskenaskinen er kjempegøy.

synes ikke barnet lider pga husarbeid akkurat. inkluderer han i det meste.

Det kommer an på hvilken standard man ønsker å ha hjemme, dessuten så er det å være hjemmeværende ikke bare gulvmopping og klesvask. For de fleste er det like mye det å være tilstede og slippe å ha barna i barnehage fra 7:30 - 17:00 og at barna skal få slippe å være i SFO hver dag etter skolen .. Endel foreldre ser verdien av å la barn slippe dette, de fleste barn i Norge idag har faktisk lengre (arbeids)dager enn foreldrene.

[Caramba]

Det kommer an på hvilken standard man ønsker å ha hjemme, dessuten så er det å være hjemmeværende ikke bare gulvmopping og klesvask. For de fleste er det like mye det å være tilstede og slippe å ha barna i barnehage fra 7:30 - 17:00 og at barna skal få slippe å være i SFO hver dag etter skolen .. Endel foreldre ser verdien av å la barn slippe dette, de fleste barn i Norge idag har faktisk lengre (arbeids)dager enn foreldrene.

Igjen, dette tror jeg ikke stemmer. De fleste barna i vår bhg hentes rundt 16. Jeg kjørte feks tilbake til bhg 16.45, i forrige uke, for å hente noe som var glemt og da var det ikke en unge igjen. Sånn er det hver gang hvis vi kommer sent i bhg.

Vi leverer rundt 9 og henter mellom 15.30 og 16.00. Skal jeg hente ungene så stikker jeg fra jobb litt tidligere, noe som er helt greit der jeg jobber. Jeg har en jobb som er såpass uavhengig at ingen bryr seg med når jeg kommer og går, bare jobben blir gjort. Sånn tror jeg veldig mange småbarnsforeldre innretter seg, hvertfal dem jeg kjenner. Foreldre bytter på å hente og levere slik at ungene får kortere dager.

Jeg sier ikke at jeg ikke er litt misunnelig på dem som er hjemme når det er på det mest hektiske rundt meg. Alikevel, jeg tror ikke jeg egentlig hadde trivdes som hjemmeværende. Jeg har nok hjemmekontor-dager eller sykebarn dager til å kjenne hvor "tung" i hodet man blir av å ikke komme seg ut og ikke få voksenkontakt.

Hjemmeværende som blir hjemme år etter år må oppleve at verden snevrer seg inn, de mister verdifull kontakt med samfunnet. For ikke å snakke om alle økoniomiske fordeler de mister ved å ikke jobbe. Jeg hadde vært MEGET engstelig for å basere hele min økonomiske fremtid og pensjon på en mann, selv om jeg er godt gift. Ting skjer... Dessuten tjener jeg såpass greit at å miste min lønn hadde vært en alvorlig knekk for familien. Min mann tjener mye bedre en meg, men alikevel ikke "dobbelt opp", som han måtte gjort for at jeg skulle kunne vært hjemme.

Endret 29. august 2011 av Caramba

[AnonymBruker]

Hele den diskusjonen om samfunnsøkonomi og lønnsomheten av å ha husmødre er litt morsom. Det som diskuteres er jo hvorvidt folk selv skal få bestemme om og hvor mye de skal jobbe, eller om det skal pålegges fulltids tvangsarbeid for alle, uansett om deres privatøkonomi krever det eller ikke.

Problemet er jo bare at det hadde vært ganske enkelt for min ektefelle å ansette meg som dagmamma/rengjøringshjelp, og så betalt skatt for meg. Husmoravgift, rett og slett. Eller jeg kunne startet firma! Husmor A/S... Krevd betalt av ektefellen for å kjøre ungene til fotballtrening, porsjonspris for middagen, og ekstra for å tørke støv av hifianlegget hans...

For det virker ikke å være noe imot om ANDRE folk gjør disse tingene. De som jobber i barnehage og SFO er gagns mennesker selv om de passer unger, og de på kinakroa som lager mat, de er gode borgere de også. Til og med rengjøringshjelpen som får en tusenlapp i uka av naboen for å gjøre det som jeg gjør gratis her hjemme, er også gode nordmenn. Så det er ikke jobben det er noe i veien med.

Skatten er det heller ikke, siden barnehageplassen er dyrere enn det jeg potensielt kunne betalt i skatt. Legger man til de gamle som måtte ha omsorgsbolig hvis omsorgen fra familien falt bort, blir skatten fra meg temmelig dyr for samfunnet. Men hei, der er enda en inntektskilde for Husmor A/S, i de gamle!

Noen nevner at samfunnet har så uendelig mange fryktelig viktige jobber det må ha fylt, slik at det er et tap for oss at jeg ikke gjør min plikt og sørger for at hjulene går rundt. At her er null ledige jobber for min kompetanse er ingen unnskyldning. Ikke de mange arbeidsledige heller. Best at jeg får meg lønnsslipp sånn at samfunnet går rundt, feks som negledesigner, ellers kollapser velferdsstaten. Eldrebølgen kommer snart, og nåde den som da ikke har nylakkerte negler!

Glamourmodell er en samfunnsnyttig beskjeftigelse, men som husmor er man en byrde. My ass.

Hvor mange timer/uke må en småbarnsmor, en skolebarnsmor og en tenåringsmor arbeide utenom hjemmet for å være et bra menneske?

Kan timeantallet reduseres, og i såfall hvor mye, om en eller flere av ungene har kronisk sykdom, lærevansker, psykiske problemer, blir mobbet, eller på andre måter har ekstra behov?

Hvor mye i kroner og øre må man betale i skatt pr pers eller pr familie for å godkjennes?

Hvor i tråden er det noen som er motstander av at man skal få velge selv? Folk er jo bare uenige i at det for de aller fleste (altså i en gjennomsnittsituasjon, ikke i alle spesialsituasjoner med syke barn/barn med ekstra behov/etc.) er nødvendig å være hjemmeværende i flere år med store barn. Og når man gjør noe som er unødvendig, er det mindre anerkjennelse å få for det, det er ganske naturlig.

Det er én ting jeg har lurt på i flere sider nå, og jeg lurer av genuin nysgjerrighet, ikke noe annet. Dere som er hjemmeværende, savner dere aldri å jobbe? Jeg skjønner ikke det helt, for jeg hadde savnet jobben veldig om jeg skulle være hjemme, for den gir meg så mye. Hadde dere kjedelige jobber det ikke er noe savn å droppe, får dere nok utfordringer intellektuelt av å være hjemme, eller er det et savn, men noe dere aksepterer fordi det er prisen for å være hjemme? Jeg synes bare jeg får glansbildet presentert her, med alle fordelen av å være hjemme, men det må da være ulemper også?

[AnonymBruker]

Når det gjelder sekretæren som stikker av med mannen, så er det et interessant spørsmål. Det kan kokes ned til: Skal man innrette seg etter verste fall-scenario, eller skal man ha littegrann tillit til det mennesket som lovet å elske og ære til døden osv.?

Nei, det er et interessant spørsmål som kan kokes ned til "vi vet ikke hva fremtiden bringer, derfor tar vi forholdsregler for å sikre oss at vi kan takle det". Du er vel forsikret? Det er akkurat samme prinsipp, man aksepterer at ting kan skje utenfor ens kontroll og utenfor ens vilje. Det har ingenting med tillit å gjøre, det har med å ta ansvar for eget liv, og det tror jeg alle som har opplevd at mannen stakk av med sekretæren, trass all tillit og løfter om tro og ære til døden, vil være enig i.

[Gjest Anne]

Hvor i tråden er det noen som er motstander av at man skal få velge selv? Folk er jo bare uenige i at det for de aller fleste (altså i en gjennomsnittsituasjon, ikke i alle spesialsituasjoner med syke barn/barn med ekstra behov/etc.) er nødvendig å være hjemmeværende i flere år med store barn. Og når man gjør noe som er unødvendig, er det mindre anerkjennelse å få for det, det er ganske naturlig.

Det er én ting jeg har lurt på i flere sider nå, og jeg lurer av genuin nysgjerrighet, ikke noe annet. Dere som er hjemmeværende, savner dere aldri å jobbe? Jeg skjønner ikke det helt, for jeg hadde savnet jobben veldig om jeg skulle være hjemme, for den gir meg så mye. Hadde dere kjedelige jobber det ikke er noe savn å droppe, får dere nok utfordringer intellektuelt av å være hjemme, eller er det et savn, men noe dere aksepterer fordi det er prisen for å være hjemme? Jeg synes bare jeg får glansbildet presentert her, med alle fordelen av å være hjemme, men det må da være ulemper også?

Jeg er selv utearbeidende og har jobbet hele mitt liv og jeg synes virkelig synd på folk som ikke hadde orket gå hjemme med sine barn noen år fordi de savnet jobben. Det er for meg helt uforståelig at folk hadde hatt problemer med å være hjemme med små barn. Når jeg leser folk som knapt orker være hjemme i barselpermisjon så grøsser jeg .. det høres så vanvittig trist ut at jobben er det eneste salige i livet.

[Gjest Husmor]

Nei, det er et interessant spørsmål som kan kokes ned til "vi vet ikke hva fremtiden bringer, derfor tar vi forholdsregler for å sikre oss at vi kan takle det". Du er vel forsikret? Det er akkurat samme prinsipp, man aksepterer at ting kan skje utenfor ens kontroll og utenfor ens vilje. Det har ingenting med tillit å gjøre, det har med å ta ansvar for eget liv, og det tror jeg alle som har opplevd at mannen stakk av med sekretæren, trass all tillit og løfter om tro og ære til døden, vil være enig i.

Nå må jeg bli personlig her, håper det tåles.

Jeg er selvsagt klar over at fæle ting kan skje. Man kan miste jobben, man kan bli syk, et fly kan styrte med halve familien i, ungene kan få uhelbredelig kreft, vi kan havne underst i et jordskred, eller huset (og familien) bli overtatt av en bande revolusjonære med hensikt å styrte regjeringen og innføre sharia.

Når man først har den "gaven" å lage seg katastrofescenario så er det ikke måte på hva som kan skje, og man innser fort at man ikke kan forsikre seg mot alt.

Skilsmisse er på den måten langt nede på listen over katastrofer, særlig siden jeg stoler på at jeg har fått tak i en bra mann som ikke lar seg okkupere uten videre.

Altså, å bli skilt er lite sannsynlig, og lite ødeleggende, sammenlignet med de andre katastrofene jeg har å bekymre meg for. Forhåpentligvis er vi alle i live etter en evt skilsmisse, og det er også høyst sannsynlig at ektefellen fortsatt er i stand til å forsørge barna slik at de klarer seg, selv om jeg skulle måtte trenge en måned eller to for å komme meg på bena.

Konklusjonen er altså at jeg forholder meg til faren for skilsmisse omtrent som jeg forholder meg til faren for å våkne med kjelleren full av che guevara m/co. Jeg låser døra på kvelden, men jeg setter ikke opp et fort etter modell av osama bin laden.

Til anonymbruker som lurer på om jeg ikke savner å jobbe: Jo, når det er lenge siden sist så hender det at jeg savner jobben. Ikke på den måten at jeg går på veggene, men på samme måte som jeg savner å ikke kunne ta en spontantur med et undertøysskift i veska, men heller må planlegge familieferie. Har man familie og ansvar så får man ta det ansvaret og ikke drukne seg i savn etter ungkarslivet.

Og det med at du er uenig i at det er nødvendig å være hjemme med barn: JEG mener et yrke som negledesigner er unødvendig, men ser da ikke ned på de som jobber med det.

[Gjest livet er..]

"Krigen" mellom hvem som er best av hjemmeværende og uteværende mødre er igang igjen.. hvorfor diskuteres det ikke hva som er best for barna når det gjelder å ha en far som jobber og er sjelden tilstede kontra fedre som både henter og bringer i barnehage/skole og som er der på ettermiddagen/kvelden?

Hvor er fedrene?

Ellers får folk velge hva de vil, ingen er bedre enn de andre, det finnes velfungerende barn av utearbeidende foreldre og det finnes barn av hjemmeværende som ikke er så velfungerende - og motsatt. Det ble problembarn den gangen det kun var hjemmeværende mødre også. Uansett, det er ikke til å komme fra at skilsmisseraten er større nå enn det var tidligere og at det kan være lurt å lage en avtale mens det er fredstid for det er ikke bestandig like lett å lage avtaler når krigen har brutt ut. Pensjonsforsikring for den som går hjemme er en fin ting, og en ekstra forsikring i tilfelle ektemannen dør sånn at det er mulig å klare seg selv,

[Gjest Anne]

"Krigen" mellom hvem som er best av hjemmeværende og uteværende mødre er igang igjen.. hvorfor diskuteres det ikke hva som er best for barna når det gjelder å ha en far som jobber og er sjelden tilstede kontra fedre som både henter og bringer i barnehage/skole og som er der på ettermiddagen/kvelden?

Hvor er fedrene?

Ellers får folk velge hva de vil, ingen er bedre enn de andre, det finnes velfungerende barn av utearbeidende foreldre og det finnes barn av hjemmeværende som ikke er så velfungerende - og motsatt. Det ble problembarn den gangen det kun var hjemmeværende mødre også. Uansett, det er ikke til å komme fra at skilsmisseraten er større nå enn det var tidligere og at det kan være lurt å lage en avtale mens det er fredstid for det er ikke bestandig like lett å lage avtaler når krigen har brutt ut. Pensjonsforsikring for den som går hjemme er en fin ting, og en ekstra forsikring i tilfelle ektemannen dør sånn at det er mulig å klare seg selv,

Når det gjelder fedrenes bidrag i hverdagen, så ser jeg ingen forskjell på de jeg kjenner som har hjemmeværende koner kontra de som har utearbeidende koner. Fedrene er like mye med på fotballtrening enten de har kona hjemme eller i jobb. Kan også nevnte at i alle de tilfellene jeg kjenner til hvor kvinner har gått hjemme med barna i oppveksten så er skilsmisseprosenten 0 (null). Og de er fremdeles gifte etter nær 30 års ekteskap .. Og konene er tilbake i jobb etter alt fra 3-12 år hjemme.

[Gjest du herlige liv]

Til anonymbruker som lurer på om jeg ikke savner å jobbe: Jo, når det er lenge siden sist så hender det at jeg savner jobben. Ikke på den måten at jeg går på veggene, men på samme måte som jeg savner å ikke kunne ta en spontantur med et undertøysskift i veska, men heller må planlegge familieferie. Har man familie og ansvar så får man ta det ansvaret og ikke drukne seg i savn etter ungkarslivet.

Og det med at du er uenig i at det er nødvendig å være hjemme med barn: JEG mener et yrke som negledesigner er unødvendig, men ser da ikke ned på de som jobber med det.

Å savne å jobbe når man har jobbet i mange år er vel ikke å sammenligne med at man savner ungkarslivet - her syns jeg vel at det settes litt vel mye på spissen. Jeg personlig, jobbet i 11 år før jeg fikk barn. Mens barna var små så jobbet jeg redusert, far sluttet tidligere enn meg så barna var aldri lenge i barnehagen - det var den gang man nesten ikke fikk plass i barnehage før barna var fire år. Far har alltid ønsket å delta på lik linje som meg, han ønsker ikke å være hovedforsørger men en medforsørger. Han ønsket ikke at hans barn skulle ha en like fraværende far som det han selv opplevde som barn. Man er forskjellig, noen vil være hjemme og noen ønsker å kombinere jobb og familie.

Anonym snakket vel ikke om å være hjemme med barn generelt men om STORE barn, mine barn setter veldig pris på å være alene hjemme nå når de er tenåringer og ungdommer. Og en gang flytter de ut, jeg fikk barn sent i forhold til mine venninner og jeg tror det hadde blitt vanskelig å komme ut i arbeidslivet igjen når ungene var vel ute av rede. Nå er min eldste 20 år og jeg nærmer meg 50 og jeg vet hvordan arbeidsmarkedet ser på kvinner og menn i den alderen. Men noen vil nok også foretrekke å fortsette å være hjemme også etter at barna har flyttet ut. Folk er så forskjellige, hva som er riktig eller galt valg får bli opp til hver enkelt.

[Gjest livet er..]

Når det gjelder fedrenes bidrag i hverdagen, så ser jeg ingen forskjell på de jeg kjenner som har hjemmeværende koner kontra de som har utearbeidende koner. Fedrene er like mye med på fotballtrening enten de har kona hjemme eller i jobb. Kan også nevnte at i alle de tilfellene jeg kjenner til hvor kvinner har gått hjemme med barna i oppveksten så er skilsmisseprosenten 0 (null). Og de er fremdeles gifte etter nær 30 års ekteskap .. Og konene er tilbake i jobb etter alt fra 3-12 år hjemme.

Akkurat der tror jeg det er store variasjoner utover landet, min erfaring og kjennskap viser det - og sannsynligvis har vi like mye rett begge to. Noen skilsmisser og noen som fortsatt holder sammen, det gjelder både hjemmeværende familier og utearbeidende. Det er også like variert når det kommer til fars deltakelse på hjemmebane.

[Gjest regine]

Jeg er selv utearbeidende og har jobbet hele mitt liv og jeg synes virkelig synd på folk som ikke hadde orket gå hjemme med sine barn noen år fordi de savnet jobben. Det er for meg helt uforståelig at folk hadde hatt problemer med å være hjemme med små barn. Når jeg leser folk som knapt orker være hjemme i barselpermisjon så grøsser jeg .. det høres så vanvittig trist ut at jobben er det eneste salige i livet.

Det er ingen så vidt jeg har sett i denne tråden som har noen motforestillinger mot at foreldrene er hjemme med SMÅ barn. Det er når hjemmetilværelsen for mor - for det er i realiteten det det er snakk om - strekker seg til det uendelige at vi reagerer. For da handler det ikke lenger om å ta vare på familien, da handler det om å kunne realisere seg selv, å ikke "gidde" å jobbe......

Og nei - akkurat det har jeg ingen respekt for. Fordi jeg mener voksne folk skal forsørge seg selv og ikke leve på en annen voksen. Noe disse hjemmeværende kvinnene gjør.

Og det handler ikke om å "gå på veggen" av å være hjemme uten særlig voksenkonktakt gjennom dagen, fordi man hadde sikkert greid å fylle dagene med sine hobbier. Men det handler minst like mye om det økonomiske, og det økonomiske uføret man garantert havner i om man stiller seg utenfor arbeidslivet i årevis.

[Gjest Anne]

Det er ingen så vidt jeg har sett i denne tråden som har noen motforestillinger mot at foreldrene er hjemme med SMÅ barn. Det er når hjemmetilværelsen for mor - for det er i realiteten det det er snakk om - strekker seg til det uendelige at vi reagerer. For da handler det ikke lenger om å ta vare på familien, da handler det om å kunne realisere seg selv, å ikke "gidde" å jobbe......

Og nei - akkurat det har jeg ingen respekt for. Fordi jeg mener voksne folk skal forsørge seg selv og ikke leve på en annen voksen. Noe disse hjemmeværende kvinnene gjør.

Og det handler ikke om å "gå på veggen" av å være hjemme uten særlig voksenkonktakt gjennom dagen, fordi man hadde sikkert greid å fylle dagene med sine hobbier. Men det handler minst like mye om det økonomiske, og det økonomiske uføret man garantert havner i om man stiller seg utenfor arbeidslivet i årevis.

Uff, det måtte vært tragisk å ha motforestillinger til mennesker fordi de velger en annen levemåte enn deg? Det er ikke sånn at de ligger deg til byrde, de hever ikke penger hos NAV, de er en familie som forsørger seg selv.

[AnonymBruker]

Nå må jeg bli personlig her, håper det tåles.

Jeg er selvsagt klar over at fæle ting kan skje. Man kan miste jobben, man kan bli syk, et fly kan styrte med halve familien i, ungene kan få uhelbredelig kreft, vi kan havne underst i et jordskred, eller huset (og familien) bli overtatt av en bande revolusjonære med hensikt å styrte regjeringen og innføre sharia.

Når man først har den "gaven" å lage seg katastrofescenario så er det ikke måte på hva som kan skje, og man innser fort at man ikke kan forsikre seg mot alt.

Skilsmisse er på den måten langt nede på listen over katastrofer, særlig siden jeg stoler på at jeg har fått tak i en bra mann som ikke lar seg okkupere uten videre.

Altså, å bli skilt er lite sannsynlig, og lite ødeleggende, sammenlignet med de andre katastrofene jeg har å bekymre meg for. Forhåpentligvis er vi alle i live etter en evt skilsmisse, og det er også høyst sannsynlig at ektefellen fortsatt er i stand til å forsørge barna slik at de klarer seg, selv om jeg skulle måtte trenge en måned eller to for å komme meg på bena.

Konklusjonen er altså at jeg forholder meg til faren for skilsmisse omtrent som jeg forholder meg til faren for å våkne med kjelleren full av che guevara m/co. Jeg låser døra på kvelden, men jeg setter ikke opp et fort etter modell av osama bin laden.

Til anonymbruker som lurer på om jeg ikke savner å jobbe: Jo, når det er lenge siden sist så hender det at jeg savner jobben. Ikke på den måten at jeg går på veggene, men på samme måte som jeg savner å ikke kunne ta en spontantur med et undertøysskift i veska, men heller må planlegge familieferie. Har man familie og ansvar så får man ta det ansvaret og ikke drukne seg i savn etter ungkarslivet.

Og det med at du er uenig i at det er nødvendig å være hjemme med barn: JEG mener et yrke som negledesigner er unødvendig, men ser da ikke ned på de som jobber med det.

Det stod "unødvendig å være hjemme med STORE barn". Det var ikke snakk om å se ned på noen i det hele tatt, og ihvertfall ikke dem som er hjemme med små barn, såvidt jeg forstod.

Da har vi nok bare ulik forståelse av hva katastrofe og katastrofeeberedskap er, for meg er å sikre at jeg er økonomisk uavhengig bare ganske grunnleggende, på linje med forsikring. Jeg har sett såpass mange ekteskap ryke der hvor man trodde det aldri skulle skje (ikke nødvendigvis på grunn av utroskap, men for eksempel at den ene part har fått en sykdom hvor personlighetsforandringen har vært så stor at det ikke var noe samliv igjen. Ting man absolutt ikke kan forutse.), og jeg vet hvordan tallene er, så jeg ikke anser det for å være sammenlignbart med å ha en geriljatropp i kjelleren eller en flystyrt. For meg handler det ikke om å angi hvor stor sjansen MITT ekteskap har for å ryke, men å ta innover meg at det er en reell mulighet.

Jeg synes heller ikke en skilsmisse er noen katastrofe i ordets riktige betydning. Men det er en stor omveltning og en livskrise, og om jeg skulle komme i den situasjonen (som tross alt er mye mer sannsynlig en å havne i en flystyrt), vil jeg gjøre det enklest mulig for meg. Jeg vil ikke ende opp som forfatter i en KG-tråd hvor TS ikke kan beholde huset, ikke finner jobb og ikke kan flytte på grunn av barnefar. Og jeg synes det er veldig vanskelig å forstå at kvinner med vitende og vilje utsetter seg selv for muligheten til et slikt scenario.

[AnonymBruker]

Jeg er selv utearbeidende og har jobbet hele mitt liv og jeg synes virkelig synd på folk som ikke hadde orket gå hjemme med sine barn noen år fordi de savnet jobben. Det er for meg helt uforståelig at folk hadde hatt problemer med å være hjemme med små barn. Når jeg leser folk som knapt orker være hjemme i barselpermisjon så grøsser jeg .. det høres så vanvittig trist ut at jobben er det eneste salige i livet.

Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt ordentlig, men jeg snakket ikke om at jeg ikke hadde orket å gå hjemme. Jeg snakket om å savne jobben. Er det så grusomt, å ha to tanker i hodet samtidig? Å både evt. trives hjemme (det hadde jeg sikkert gjort) og å savne et sted som gir deg andre utfordringer og lar deg bruke andre sider av deg selv enn det husarbeid gjør? Det betyr ikke at jobben er det eneste salige i livet (ihvertfall ikke mitt), det betyr at jeg har flere sider og at jeg gjerne vil bruke dem alle. Det er absolutt ikke synd på folk som ikke finner full selvutfoldelse i å brette klær, vaske gulv, og snakke med toåringer, det er vel heller motsatt.

[Gjest Husmor]

Å savne å jobbe når man har jobbet i mange år er vel ikke å sammenligne med at man savner ungkarslivet - her syns jeg vel at det settes litt vel mye på spissen. Jeg personlig, jobbet i 11 år før jeg fikk barn. Mens barna var små så jobbet jeg redusert, far sluttet tidligere enn meg så barna var aldri lenge i barnehagen - det var den gang man nesten ikke fikk plass i barnehage før barna var fire år. Far har alltid ønsket å delta på lik linje som meg, han ønsker ikke å være hovedforsørger men en medforsørger. Han ønsket ikke at hans barn skulle ha en like fraværende far som det han selv opplevde som barn. Man er forskjellig, noen vil være hjemme og noen ønsker å kombinere jobb og familie.

Anonym snakket vel ikke om å være hjemme med barn generelt men om STORE barn, mine barn setter veldig pris på å være alene hjemme nå når de er tenåringer og ungdommer. Og en gang flytter de ut, jeg fikk barn sent i forhold til mine venninner og jeg tror det hadde blitt vanskelig å komme ut i arbeidslivet igjen når ungene var vel ute av rede. Nå er min eldste 20 år og jeg nærmer meg 50 og jeg vet hvordan arbeidsmarkedet ser på kvinner og menn i den alderen. Men noen vil nok også foretrekke å fortsette å være hjemme også etter at barna har flyttet ut. Folk er så forskjellige, hva som er riktig eller galt valg får bli opp til hver enkelt.

Jeg fikk også barn i den tiden en barnehageplass var ganske uoppnåelig. Valget for oss var mellom å betale dyrt for en svært luguber dagmamma, eller å ta pause fra arbeidslivet.

Å sammenligne savnet etter jobb med savnet etter resten av ungkarslivet må ses i den sammenhengen. Jeg visste at med ansvaret for unger så fikk deres behov komme først, enten savnet var etter spontanturer eller etter arbeidskolleger.

Jeg ønsker ikke å fortelle her så veldig mye mer om våre private forhold, annet enn å si at mannen i huset her har et utmerket forhold til sine barn. Han er ikke alltid til stede mellom halv fem og åtte, men han har sannsynligvis flere timer pr år sammen med sine barn enn om de måtte være i SFO.

Du har rett i at vi er forskjellige, ønsker forskjellige ting for våre familier, og trenger forskjellige ting. Jeg skulle ønske det var større aksept for akkurat det blant utearbeidende, og at de kunne se muligheten for at jeg faktisk velger det som er best for oss, bare at de ikke har alle opplysningen. I stedet blir jeg (ofte) stemplet som arbeidssky og uintelligent fordi jeg velger annerledes.

[Gjest Anne]

Jeg vet ikke om du leste innlegget mitt ordentlig, men jeg snakket ikke om at jeg ikke hadde orket å gå hjemme. Jeg snakket om å savne jobben. Er det så grusomt, å ha to tanker i hodet samtidig? Å både evt. trives hjemme (det hadde jeg sikkert gjort) og å savne et sted som gir deg andre utfordringer og lar deg bruke andre sider av deg selv enn det husarbeid gjør? Det betyr ikke at jobben er det eneste salige i livet (ihvertfall ikke mitt), det betyr at jeg har flere sider og at jeg gjerne vil bruke dem alle. Det er absolutt ikke synd på folk som ikke finner full selvutfoldelse i å brette klær, vaske gulv, og snakke med toåringer, det er vel heller motsatt.

Jeg har selv gått hjemme noen år da min yngste var liten og jeg forstår ikke helt hva du lurer på? At man er hjemmeværende betyr ikke at man står og legger sammen klær og mopper gulv dagen lang. Jeg for min del var mye sammen med venninner som også hadde små barn, vi gikk turer, gikk på stranden, gikk i åpen barnehage, på bibilioteket, i svømmehallen, hentet eldre søsken hos venner, lekte på lekeplassen, drakk kaffe og koste oss ... Det er de fineste årene jeg har hatt og de har gitt meg noen av de beste minnene jeg kan ta med meg videre i livet.

Vi jobber en så stor del av livet at det å savne jobb var totalt fjernt for mitt vedkommende ... Jeg sjenket vel knapt jobben en tanke, tror jeg ...