Håpløst forelsket

[Gjest Anonym nå...]

Jeg har gått hen og forelska meg (tror jeg) i en kompis. Vi har ofte en litt flørtende og seksuell undertone. Likevel er jeg ganske sikker på at han ikke er interessert i meg, men jeg klarer ikke å la være å ønske noe mer.

Hvordan skal jeg klare innse at det ikke kommer til å bli noe? Det hadde vært så mye lettere om vi ikke hadde hatt den type samtaler vi har, de får meg hele tida til å håpe... Noen ganger har jeg lyst til å fortelle ham det, bare for å få høre rett ut at han ikke er interessert, men samtidig så tør jeg ikke. Og hva er vitsen med det, når jeg VET at han ikke er det? Det ville jo bare vært å dumme seg loddrett ut.

Vet ikke hva jeg er ute etter her. Hva slags råd kan dere komme med liksom? Jeg vet jo at jeg bare må glemme ham, kanskje slutte å snakke med ham på den måten vi snakker nå. Men... det er ikke så lett!

Godt å få ut litt frustrasjon ihvertfall. Åååhhh, hvorfor måtte jeg finne en mann som har alle de kvaliteter jeg vil ha, unntatt det at han ikke vil ha meg?

[Gjest Anonymous]

En annen mann ???

Litt viktig å nevne kanskje,

[Gjest Trådstarter...]

Hvis du mente om jeg er mann, så er jeg ikke det. Jeg er jente.

[Gjest lurven]

noen ganger må man bare ta sjansen

[Gjest Anonymous]

Jeg er håpløst forelsket jeg også. Synd vi ikke kunne være det i hverandre. Tenk så fint det måtte være.

Jeg håper du får ham, og at han får deg.

[Gjest Trådstarter...]

noen ganger må man bare ta sjansen

Jo, men så var det denne stoltheten da... Og vissheten om at man sannsynligvis ikke får det svaret man vil ha.

Jeg er håpløst forelsket jeg også. Synd vi ikke kunne være det i hverandre. Tenk så fint det måtte være.

Ja, tenk om du var ham... Får håpe det ordner seg for oss begge!

Flere innspill? Jeg er så frustrert!

[Gjest Anonymous]

Hvor lenge har du hatt det slik? Kunne det være en ide å tilbringe minst mulig tid sammen over en periode og se hvordan det utvikler seg da? Kanksje kommer du over det. Hvis ikke får du revurdere situasjonen. Si det til ham, fortsette å late som ingenting eller kutte båndet..

Jeg har forøvrig samme problem selv, har nesten ikke kontakt nå og håper ting løsner litt snart....

Lykke til iallfall!

[Gjest Embla s]

Stakkars deg da :trøste:

Men hvis du er så forelsket at du ikke klarer å nøye deg med ham som bare venn, har du jo ikke så mye å tape på å gjøre noe med det.. Du sier at du VET det ikke er gjensidig, men hvordan kan du vite det? Og hvordan kan du vite at det er umulig for ham å utvikle slike følelser for deg? Dere har jo åpenbart god kjemi og gjensidig sympati for hverandre i utgangspunktet..

[Gjest Anonymous]

Hvor lenge har du hatt det slik? Kunne det være en ide å tilbringe minst mulig tid sammen over en periode og se hvordan det utvikler seg da? Kanksje kommer du over det. Hvis ikke får du revurdere situasjonen. Si det til ham, fortsette å late som ingenting eller kutte båndet..

Jeg har forøvrig samme problem selv, har nesten ikke kontakt nå og håper ting løsner litt snart....

Lykke til iallfall!

Når du sier dere nesten ikke har kontakt nå, mener du at du venter på at han skal ta kontakt da eller? Jeg håper det løser slik at dere får hverandre Jeg tror man skal passe godt på, de få gangene man føler det slik i livet. Tror du ikke? Føl på hjertet ditt.

[Gjest I samme båt.]

Jeg har det slik som deg og har hatt det slik lenge.

Vi er kjempegode venner, trives ufattelig godt sammen og kan prate om alt.

Jeg har følt hele tiden at han ikke hadde de samme følelsene som meg, men det har kunnet tolkes i alle retninger.

Så tok jeg mot til meg og spurte om ikke vi kunne reise et sted bare vi to. Hva skjedde? Han lukket seg inne, ville ikke ha kontakt med meg, svarer ikke på telefonen, ingen mld. Absolutt ingenting!

Jeg har det fryktelig vondt nå, er redd jeg har mistet den beste vennen min. Bare fordi jeg antydet at vi kunne teste ut dette her, eller ha det fint sammen en helg uten at det trengte å bli et forhold ut av det..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå, vil iallefall ikke mase på han. Håper han bare trenger litt tid til å tenke, men jeg tror han ikke gidder å være venn en gang.

Så tenk over hva du kan miste!

[Gjest Anonymous]

Hei..

Jeg har det akkurat på samme måte som deg. Men jeg tok mot til meg og fortalte han at jeg likte han.

Vi hadde også en flørtene undertone, men så har vi også nesten vært sammen før, men da trakk han seg fordi han fikk noia. Men vi er nå kjempe gode venner og jeg tror faktisk han er min største kjærlighet.

Da jeg fortalte han om mine følelser så sa han at han likte meg også.. men på mange måter så føler jeg at han holder meg på gress. Dette er 3 uker siden nå og vi har ikke kommet noe nærmere på den måten jeg vil. Vi møtes nesten hver dag, tuller masse sammen osv.. Allikvel så tror jeg at jeg ikke får han og det gjør meg så utrolig vondt.

Det har vært en liten lettelse å fortelle han om mine følelser, jeg har ikke utlevert meg totalt. Nå vet jeg i hvertfall at jeg har prøvd som kan prøves. Og for å komme videre i livet mitt er jeg nødt til å kutte han ut. grusomt.

Hvor lenge har dere hatt denne flørtete tonen? noen gutter gir feil signaler og så går vi jenter rundt å håper. Jeg tror at hvis en fyr er interessert så gjør han noe med det og sitter ikke på sidelinja...

[Gjest Trådstarter...]

Takk for innspill.

Nå pleier vi ikke treffes så ofte, men vi har en del kontakt på sms og msn, så det er ikke sånn at jeg mister bestevennen min om ting går galt. Men jeg mister kanskje en morsom kompis å prate og tulle med.

Men jeg regner jo med at hvis han hadde vært interessert, så hadde han gjort noe med det. Og av småting han har sagt, tolker jeg det som at han ikke er det. Det hadde bare vært så mye bedre å visst det helt sikkert. Men jeg vet jo at vi jenter er fæle på å tolke ting, og at vi ofte ser signaler som ikke er sendt i det hele tatt...

Æsj, jeg må bare komme over disse tankene mine, og glemme hele greia. Det er bare så vanskelig! :-(

[Annie78]

Vet hvordan det er... Hadde en veldig god venn...som je var utrolig forelsket i. Vi var mye sammen, han, jeg og venninna mi. Vi kunne sankke om alt, og hadde det utrolig gøy sammen. Jeg visste egentlig at han ikke var forelsket i meg,men en dag tok jeg mot til meg og fortalte ham det..... Og, nei, han var ikke forelsket i meg, men glad i meg som en venn... Jeg var flau og ganske nedfor. Men vi var så gode venner at vi fortsatte å møtes.... Etterhvert, ikke spør meg hvordan det egentlig gikk til, men vi sov en natt i samme seng, og da gikk det som det måtte... Husker virkelig ikke hvem som tok initiativet... Men det var kun sex, han ville ikke kysse meg. Dette var helt vanvittig vondt!! Men jeg klarte ikke kutte han ut heller...... En dag vi lå ved siden av hverandre i senga, fikk jeg ut av han at han var forelsket i min beste venninne... Gøy. Jeg visste at hun ikke var interessert i han, men sa det ikke. Han sa han skulle si det til henne, og se hva som skjedde. Og det gjorde han. Og fikk til svar at hun ikke var forelsket... Da fortalte han senere at han bare hadde trodd han var forlelsket, og at dette hadde gått over med det samme han hadde sagt det til henne.... Vi fortsatte å "bo" sammen, men han ville fremdeles ikke noe mer. Jeg og venninnen min fant etterhvert en leilighet som vi skulle dele, og han hang med på lasset.... Jeg ble bare mer og mer forelsket, og kunne ikke fatte og begripe hvordan dette skulle ende. Vi passet jo så sinnsykt godt sammen; hvorfor skjønte han ikke det????!!! En kveld var jeg ganske deppa. Han kom "hjem" fra jobb, og vi snakket... Da sa han"Skal vi ikke bare være sammen,da?" Jeg trodde jeg skulle dø! Etter et halvt år hadde han funnet ut at vi skulle være sammen, og atr han var forelsket. Og nå, snart 3 år senere, skal vi gifte oss til sommeren. Jeg har verdens mest fantastiske mann! Når vi snakker om den tiden vi var "fucking good friends" ,skjønner han ikke hva som gikk av ham...og er ganske flau av hele greia.....

Men jeg er glad jeg holdt ut. Ville bare fortelle at det faktisk ER mulig at slike vennskapsforelskelser går "rette veien". Tror det er lurest å fortelle at du er forelsket, dersom du tror at dette ikke går over. Min historie er kanskje ikke helt vanlig, men det går altså an....

Lykke til!

[Cata]

Hmmm, tror det lureste du kan gjøre er å holde ut og holde munn for å si det slik. Forelskelsen vil etterhvert dø ut av mangel på næring. Har ofte selv hatt det med å falle for venner, men har aldri hatt mot til å si det - og etterhvert har følelsene dødd bort av seg selv. Og vennskapene har overlevd.

(Men må også innrømme at forholdet til min nåværende startet med vennskap, men da sa jeg ikke noe før jeg var rimelig sikker på at han hadde følelser for meg også.)

[Gjest Anonymous]

Enig med Cata. Hold deg litt unna han og reduser SMS meldingene i tillegg til at du kan gå litt mer aktivt ut for å finne deg en annen mann. Du må i allefall slutte å gi næring til denne forelskelsen, da vil den aldri gi seg. Dette er ikke noe som skjer bare av seg selv. Du velger det litt selv også.

[Gjest Anonymous]

Føler jeg like gjerne kan komme med min historie nå. Jeg falt for en god venn. Men han var ikke en jeg traff etter skoletid og lignende. Pratet bare mye om alt.

Så jeg forelsket meg, og følte jeg ikke kunne fortsette. For jeg løy jo, hadde andre følelser enn vennskap. Visste også han ikke følte det samme. Men jeg klarte ikke å holde ut rett og slett. Ville bare at han skulle vite det. ¨Få det ut. Jeg prøvde å glemme han. Mistet kontakten etter vgs, jeg startet studier.

Men en dag sa jeg det rett ut .....¨på msn da. Sa det var noe jeg ville ta opp med han. Han ble veldig overrasket, visste ikke hva han skulle si. Han fortalte at han aldri hadde vært forelsket noensinne, aldri hatt kjæreste og at han ikke takler sånne ting. Det visste jeg jo, men ville også bare at han skulle bli litt glad. Vite at det var en jente som falt for han. Og er man så sjenert må det vel være litt godt å høre?

Ihvertfall, han sa det ikke var ubehagelig, og at han ikke synes det var pinlig etter dette og ville være venner.

Bør nevnes at jeg holdt på å bli gal, likte han i over to år. Kan tenkes følelsene ville gå over, men jeg måtte bare få det ut. Tenkte på det hele tiden.

Jeg var villig til å miste vennskapet, alt måtte være bedre enn å gå rundt og holde noe sånt inne. Ble sliten og deppa av det. Utrolig kjipt og tenke på en persone hele tiden, og vite at han ikke gjør det samme

[Gjest Anonymous]

Blir litt trist av denne tråden jeg

Er håpløst forelsket, jeg og

[Gjest Anonymous]

Den som ikke satser, intet vinner!

Legg fra dere stoltheten, jenter og gjør noe med forelskelsen.

Det hjertet er fullt av, renner munner over med... eller noe sånt

[Gjest Anonymous]

Fremdeles håpløst forelsket, jeg..