Hva er galt med meg? Sosiale forhold på arbeidsplassen

[AnonymBruker]

Jobber på en veldig mannsdominert arbeidsplass i en veldig mannsdominert bransje. Jeg er en jente på 22. De fleste jeg jobber med er menn som er 20-30-40 år eldre enn meg. Har aldri hatt noen problemer med diskriminering eller slibrige kommentarer eller handlinger som man kanskje kunne tro, tvert imot så er alle veldig grei, inkluderende og respektfulle. Vil ikke si at jeg er "en av gutta" på den måten fordi jeg ikke er helt den typen, og fordi det føles veldig unaturlig med tanke på aldersforskjellen, men jeg passer likevel godt inn i miljøet der.

Nå kommer problemet. Jeg føler ikke at jeg klarer å være helt meg selv sosialt der. Vi jobber i team på to, maks tre og jeg jobber stort sett fast med en person, og vi har da naturligvis mye kontakt. I og med at dette er en mann som er 30 år eldre enn meg så er vi ikke helt på samme bølgelengde. Vi samarbeider uansett godt og har en hyggelig tone. Likevel så føler jeg meg så tilgjort når vi prater, og det gjør at jeg blir usikker på meg selv, fordi jeg føler meg rar fordi det blir unaturlig.

Klarer ikke helt å beskrive det på den måten jeg ønsker, men jeg får ikke meg selv til å prate på en mer personlig måte som er det jeg gjør med så å si alle andre. Grunnen er at jeg er livredd det skal feiltolkes, i den retning at han tror jeg er interessert i han? Vet det høres dumt ut, men jeg oppfører meg nok litt uinteressert, og selv om det er bevisst så ønsker jeg jo ikke å være sånn egentlig. Vil være en hyggelig og åpen kollega, men klarer det ikke når jeg er sånn jeg er.

Det føles litt som en forsvarsmekanisme. Er også redd for at om jeg viser mer interesse for samtalen enn absolutt nødvendig, så blir han interessert i meg. Vet jo hvor dumt det høres ut, og det er ikke fordi jeg synes jeg selv er så fin eller søt eller noe, det er liksom bare en dum følelse som har brent seg fast inni meg, uten at han har gitt neg noen grunn til å være sånn.

Beklager langt og sikkert rotete innlegg, ønsker bare noen innspill i saken. Om det er noe om er uklart, så forklarer jeg gjerne mer.

Er det uvanlig å oppføre seg sånn som meg, eller er det naturlig?

Anonymkode: fdb9d...8ea

[SoWhat?]

Det er vel ikke noe galt med deg?

Vi spiller alle mange og ulike roller. Som mor kanskje, som kjæreste og venn. Og kollega. Vi opptrår ikke falskt, men det blir litt som en kamelen men med grunnleggende personliget så klart. Hvis du ikke trives i rollen du "spiller" på jobb, så må du bare lære deg å " være deg selv. Du har ingen garanti for at noen blir forelsket i deg, og ikke kollegaen din heller.

Men han kan være lykkelig gift han? Han har kanskje kjæreste, eller han trives som unkar. Dette er like sannsynlig som at han vil forelske seg i deg. Øv deg på å slappe av.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobber på en veldig mannsdominert arbeidsplass i en veldig mannsdominert bransje. Jeg er en jente på 22. De fleste jeg jobber med er menn som er 20-30-40 år eldre enn meg. Har aldri hatt noen problemer med diskriminering eller slibrige kommentarer eller handlinger som man kanskje kunne tro, tvert imot så er alle veldig grei, inkluderende og respektfulle. Vil ikke si at jeg er "en av gutta" på den måten fordi jeg ikke er helt den typen, og fordi det føles veldig unaturlig med tanke på aldersforskjellen, men jeg passer likevel godt inn i miljøet der.

Nå kommer problemet. Jeg føler ikke at jeg klarer å være helt meg selv sosialt der. Vi jobber i team på to, maks tre og jeg jobber stort sett fast med en person, og vi har da naturligvis mye kontakt. I og med at dette er en mann som er 30 år eldre enn meg så er vi ikke helt på samme bølgelengde. Vi samarbeider uansett godt og har en hyggelig tone. Likevel så føler jeg meg så tilgjort når vi prater, og det gjør at jeg blir usikker på meg selv, fordi jeg føler meg rar fordi det blir unaturlig.

Klarer ikke helt å beskrive det på den måten jeg ønsker, men jeg får ikke meg selv til å prate på en mer personlig måte som er det jeg gjør med så å si alle andre. Grunnen er at jeg er livredd det skal feiltolkes, i den retning at han tror jeg er interessert i han? Vet det høres dumt ut, men jeg oppfører meg nok litt uinteressert, og selv om det er bevisst så ønsker jeg jo ikke å være sånn egentlig. Vil være en hyggelig og åpen kollega, men klarer det ikke når jeg er sånn jeg er.

Det føles litt som en forsvarsmekanisme. Er også redd for at om jeg viser mer interesse for samtalen enn absolutt nødvendig, så blir han interessert i meg. Vet jo hvor dumt det høres ut, og det er ikke fordi jeg synes jeg selv er så fin eller søt eller noe, det er liksom bare en dum følelse som har brent seg fast inni meg, uten at han har gitt neg noen grunn til å være sånn.

Beklager langt og sikkert rotete innlegg, ønsker bare noen innspill i saken. Om det er noe om er uklart, så forklarer jeg gjerne mer.

Er det uvanlig å oppføre seg sånn som meg, eller er det naturlig?

Anonymkode: fdb9d...8ea

Du er usikker på deg selv og dermed andre og du er ytrestyrt. 

Anonymkode: 34cea...dcd