Sorg og krevende familie

[AnonymBruker]

For noen en stund siden ringte stefaren min midt på natten og fortalte at moren min var død. Hjerteinfarkt. Hun rakk akkurat å gå av med pensjon. Jeg er enebarn og mamma og jeg var veldig nære og det var selvfølgelig et sjokk. Dessverre avviste jeg henne den siste gangen hun ringte for jeg sto midt oppe i noe. Jeg glemte å ringe henne opp igjen og dagen etter var hun død. Alle sier at jeg ikke må klandre meg selv, men jeg sliter med fryktelig dårlig samvittighet. Jeg har sluttet å prate om det, men det ligger der og gnager.

En annen ting som plager meg er at jeg alltid har vært fryktelig redd for at noe skal skje med mine nærmeste. Det går i bølgedaler, noen ganger tenker jeg nesten ikke på det og andre ganger er jeg veldig redd. Jeg har alltid sovet med telefonen på nattbordet og hvis de skal reise bort må de alltid ringe når de er fremme. Nå fikk jeg på en måte bekreftelse på at jeg hadde rett i den frykten. Jeg sover dårlig og jeg drømmer mye vondt og våkner ofte gråtende. Noen ganger blir jeg skuffet når jeg ser på klokka og det er flere timer til jeg kan stå opp. Jeg har tatt det opp med fastlegen min, som mener jeg har angst og skrev ut et beroligende middel. Jeg tok en pille og det var så fint at jeg ikke har turt å gjøre det igjen. Jeg er redd for å bli avhengig.

Stefaren min sørger forferdelig og jeg skjønner at det er verre for han enn for meg. Jeg har jo en familie å komme hjem til, huset mitt er ikke tomt. Han har stort sett overlatt alt det praktiske til meg. Inntil nylig har jeg vært der hver dag, ofte i flere timer, for å rydde opp i ting, spise med han, vaske tøy osv. Jeg tror ikke bare det skyldes at han ikke orker, men også han ikke mestrer. Alderen er ikke på hans side. Han ringer stadig fordi pcen henger seg opp og han får ikke skrudd på tv, for eksempel. Da er han veldig irritert og jeg må komme. Men det er alltid det samme. Skru på dekoderen, for eksempel. 

Han har en stor personlighet og har vært et naturlig midtpunkt. Med rette, han er morsom og karismatisk. Jeg er fryktelig glad i han og sjeleglad for at moren min fikk oppleve kjærligheten med en slik mann. Han har alltid stilt opp for meg og jeg føler meg heldig som har han som stefar. Men slike personlighetstrekk har en tendens til å forsterke seg med årene og han har blitt selvopptatt. Moren min korrigerte han litt slik at det ikke var så tydelig, men nå som hun er borte er manerene i fritt fall. Han vil bare prate om seg selv og hvis vi prøver å fortelle om våre ting kan han følge med en liten stund før han avbryter. Han vil helst mimre om gamledager og selv om han har hatt et spennende liv er det måte på hvor mange ganger jeg synes det er interessant. Kunne vi i det minste mimret om mamma, men det er kun fra barndommen og det livet han hadde før henne. Hans familie og stedet han vokste opp er ikke interessant for meg, for vi er ikke i slekt og jeg har ingen tilknytning til det.

Han kan være ganske kritisk. Særlig mot barna mine. De er typiske tenåringer, men han sammenligner dem stadig med seg selv da han var på den alderen. Og konklusjonen er at de kaster bort livet. Jeg synes det er fryktelig dårlig gjort, for de har vært hos han etter skolen minst en dag i uka og hjulpet han. Der er snille, problemfrie og flinke på skolen. Men det faktum at de liker å spille og sover lenge i helgene er tydeligvis vanskelig å svelge. Nå merker jeg at de gruer seg litt til å dra til han og det synes jeg er veldig leit. Både fordi de alltid har hatt et nært forhold, men også fordi egoisten i meg ser at det blir mer på meg.

Dere tenker kanskje at mannen er ensom, men det er han ikke. Han har flere verv og tidkrevende hobbyer og han er sammen med naboer hver dag. Han er på farten hele tiden. Når jeg er der kan han finne på å bare gå, for han må ordne noe. Og hvis telefonen ringer ser han ingen grunn til å be vedkommende om å ringe opp igjen fordi han har besøk. Da blir jeg ofte sittende der og vente, fordi jeg skal ordne ting som jeg trenger hans hjelp til.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg trengte vel bare å sette ord på noen tanker. Jeg våknet gråtende i dag også og jeg vet at det legger en demper på resten av dagen. Jeg er sliten. Mannen min sier at det har gått såpass lang tid at det er på tide at han klarer seg litt selv, at jeg må avvise han mer. Og jeg prøver. Men hva om jeg avviser han og noe skulle skje? Og hvordan skal dette bli fremover? Kan det være begynnende demens?Hvordan finner jeg ut det? I så fall, hva skjer da? Kanskje det er flere pårørende her på KG som har opplevd noe av det samme og som kan komme med noen råd? 

Anonymkode: 3d7e9...797

[AnonymBruker]

Du må finne deg noen å snakke med for å få bearbeidet føleser og tanker. Kontakt fastlegen og få noen timer hos psykolog. 

Noen innboforsikringer har dekning for denne typen problemer og gir gratis psykologtimer. Undersøk den muligheten. 

Alternativt finn en person utenfor familien å snakke med. Jo før du får snakket igjennom forholdene, satt ord på dem og bearbeidet desto bedre for deg selv. 

Anonymkode: afdcf...0f4

[Gjest Snø_fnugg]

Han er ikke ditt ansvar. Enkelt og greit. Hvorfor gidder du å bruke tid på ham? Hvis han drar når du er der så har han nok med sitt eget liv. Bruk heller tid på din egen familie og besøk han sjeldnere. Du vil likevel se en forandring, demens kommer smygende. Hvis han er hjelpetrengende får han vel hjemmehjelp.

Endret 3. april 2018 av Snø_fnugg

[AnonymBruker]

Du forteller at det blir for mye å være der daglig i opptil flere timer. Han må lære å vaske tøy selv, f.eks. Heng opp ekstremt enkel forklaring på hvordan, laminert, på vaskemaskina. 

Tv: Sjekkliste/feilsøking, foto med markert hvilke knapper, la ligge ved tv. 

Rydde og vaske må han få profesjonelle til, evt veksle med å gjøre det selv og ha byrå en gang per mnd ca.

Du kan ikke ofre mange timer hver uke som du skulle brukt på barna dine, deg selv og mannen din. Han er jo ikke alvorlig syk, bare trenger å trene opp ferdigheter på ting din mor har tatt seg av. Sett grenser for deg selv og prioriter kreftene dine. Ikke slit deg ut på hans innbilte behov, det kan tidsnok bli noen som virkelig trenger pleie i familien en dag.

Fokuser på hjelp til selvhjelp, og press ham vennlig til å overta ansvaret sitt, hardere skyts etterhvert om han nekter. 

Anonymkode: ad2c3...bbb

[AnonymBruker]

Min far mista mamma, og lærte seg alt. Lage mat, vaske, rydde, vaske tøy.  Huset der er mer strøkent enn mitt! Og han er 70. 

Det greier han stefaren din, men han lener seg nok på deg fordi det er komfortabelt.

Anonymkode: 171c5...674

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Min far mista mamma, og lærte seg alt. Lage mat, vaske, rydde, vaske tøy.  Huset der er mer strøkent enn mitt! Og han er 70. 

Det greier han stefaren din, men han lener seg nok på deg fordi det er komfortabelt.

Anonymkode: 171c5...674

Stefaren min er betydelig eldre enn faren din. Men kanskje det er komfortabelt også.

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du forteller at det blir for mye å være der daglig i opptil flere timer. Han må lære å vaske tøy selv, f.eks. Heng opp ekstremt enkel forklaring på hvordan, laminert, på vaskemaskina. 

Det har jeg gjort.

Tv: Sjekkliste/feilsøking, foto med markert hvilke knapper, la ligge ved tv. 

Det skal jeg gjøre!

Rydde og vaske må han få profesjonelle til, evt veksle med å gjøre det selv og ha byrå en gang per mnd ca.

Han har vaskehjelp, i tillegg er han veldig ryddig.

Du kan ikke ofre mange timer hver uke som du skulle brukt på barna dine, deg selv og mannen din. Han er jo ikke alvorlig syk, bare trenger å trene opp ferdigheter på ting din mor har tatt seg av. Sett grenser for deg selv og prioriter kreftene dine. Ikke slit deg ut på hans innbilte behov, det kan tidsnok bli noen som virkelig trenger pleie i familien en dag.

Fokuser på hjelp til selvhjelp, og press ham vennlig til å overta ansvaret sitt, hardere skyts etterhvert om han nekter. 

Du har rett, men jeg har vanskelig for å avvise han. Jeg sliter veldig med at jeg avviste mamma og er livredd for at det skjer igjen. Jeg har begynt å si ifra at jeg for eksempel kommer til å være opptatt i morgen, så hvis det er noe må det vente til dagen etter. Det fungerer foreløpig. Jeg kan sikkert utvide det litt. Takk for gode råd!

Anonymkode: ad2c3...bbb

 

Anonymkode: 3d7e9...797

[Spir]

8 timer siden, Snø_fnugg skrev:

Han er ikke ditt ansvar. Enkelt og greit. Hvorfor gidder du å bruke tid på ham? Hvis han drar når du er der så har han nok med sitt eget liv. Bruk heller tid på din egen familie og besøk han sjeldnere. Du vil likevel se en forandring, demens kommer smygende. Hvis han er hjelpetrengende får han vel hjemmehjelp.

Litt av en ting å si om et familiemedlem.. og ja, jeg vet han er stefaren hennes. Fortsatt familie. Etter det TS forteller kan det være tegn på noe som feks demens. Sier ikke hun trenger akseptere all oppførselen mans. MEN man kaster ikke bare familiemedlem som også er i sorg og som det kanskje er noe galt med på båten slik. Utrolig kaldt og kynisk sagt.. hjemmehjelp? Ærlig talt.. 

[Hactar]

Du har fått gode råd over her om å hjelpe ham til selvhjelp og begrense antall "utrykninger".

I tillegg vil jeg si at hvis han gjør seg opptatt mens du er for å hjelpe, ville jeg ikke ventet på ham. Mannen er i sorg og jeg skjønner du ønsker å hjelpe ham å finne fotfeste igjen, men han kan ikke få lov til å behandle deg respektløst. Og det er respektløst å tilkalle deg for hjelp for deretter å la deg sitte på vent mens han holder på med noe annet. Ta det opp med ham, og gjør han det igjen, ville jeg rett og slett ha gått. Du må ta vare på deg selv også.

[ViljaH]

Det er ingenting du gjør som påvirker når han dør! Det må du ta innover deg. Han vil dø en dag, om han er betydelig eldre enn 70 så kan det hende om ikke så lenge. Uavhengig hva du har gjort eller ikke gjort rett før. Alle dør en dag, det er naturens gang.

Selvsagt gir det best ro i sinnet om man hadde et positivt siste møte. Det blir ikke alltid sånn. Tenk på alle de gangene du stilte opp for din mamma. Tror du hun visste hvor uendelig glad i henne du var?  Det tror jeg. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, ViljaH skrev:

Det er ingenting du gjør som påvirker når han dør! Det må du ta innover deg. Han vil dø en dag, om han er betydelig eldre enn 70 så kan det hende om ikke så lenge. Uavhengig hva du har gjort eller ikke gjort rett før. Alle dør en dag, det er naturens gang.

Selvsagt gir det best ro i sinnet om man hadde et positivt siste møte. Det blir ikke alltid sånn. Tenk på alle de gangene du stilte opp for din mamma. Tror du hun visste hvor uendelig glad i henne du var?  Det tror jeg. 

Takk

Anonymkode: 3d7e9...797

[AnonymBruker]

Når det gjelder tenåringene, så må du nesten spørre han hvorfor det er så illa, da, om de kaster bort livet. De har vel ikke faløt utenfor skole? Om de kaster bort fritiden, så er vel det deres valg å leve slik som de synes gir dem glede, så lenge de ikke driver med alkohol og drugs, da, selvsagt. 

Anonymkode: f0e72...ed1

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når det gjelder tenåringene, så må du nesten spørre han hvorfor det er så illa, da, om de kaster bort livet. De har vel ikke faløt utenfor skole? Om de kaster bort fritiden, så er vel det deres valg å leve slik som de synes gir dem glede, så lenge de ikke driver med alkohol og drugs, da, selvsagt. 

Anonymkode: f0e72...ed1

Han har en helt merkelig holdning til tenåringene. De tar begge skolen alvorlig og har klare mål hvor de vil i livet og av en eller annen grunn er dette feil. De er for seriøse og gjør for lite ugagn. Han sammenligner dem med seg selv på den alderen og han gjorde mye hyss og skulket for å delta på morsomme ting. Han sier at alle skoledagene går i ett og at de ikke kommer til å huske dem når de ser tilbake, de vil derimot huske dager de brøt reglene, for det er gøy. Fraværsgrensen går han hus forbi. Vi prøver å si at verden har forandret seg siden han var ung, og at vi er glad de ikke drikker og fester. Den tid kommer tids nok, det er fint at de venter til de har lov, i det minste. Og at spilling er en sosial greie med konkurranser, lag osv skjønner han i hvertfall ikke. Men de gjør kanskje ikke det i den alderen. 

Han må få lov til å mene hva han vil, men han tar det opp veldig ofte og da hisser han seg skikkelig opp. Det er sårende. Han hisser seg opp over alt mulig om dagen, jeg kan ikke huske at han har vært så oppfarende før.

Men jeg har en gladnyhet! I går måtte han vaske tøy og jeg sa klart ifra at jeg ikke kunne komme. Så vi gjennomgikk prosessen på telefon, fra sortering til program. Jeg har ikke hørt noe mer om det, så det velger jeg å tro at gikk fint.

Anonymkode: 3d7e9...797

[AnonymBruker]

Er alt det økonomiske opgjort? Har stefaren din egne barn ? Hva med å søke etter en støttekontakt til han ? En som kan ta han med ut på litt ting. Hør hva kommunen kan tilby og bli med han til fastlegen og fortell på en venlig måte hva du opplever. 

Anonymkode: f1ea6...ba4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er alt det økonomiske opgjort? Har stefaren din egne barn ? Hva med å søke etter en støttekontakt til han ? En som kan ta han med ut på litt ting. Hør hva kommunen kan tilby og bli med han til fastlegen og fortell på en venlig måte hva du opplever. 

Anonymkode: f1ea6...ba4

Skiftet er i orden og jeg har hjulpet han med alt det praktiske rundt mammas død, også det økonomiske. Han har autotrekk på det meste. Jeg tror økonomien er svært ryddig.

Han har egne barn og jeg har bedt om hjelp. Dessverre har de ikke hatt tid til å besøke han enda, de bor en drøy times kjøring unna. Ja, jeg er litt oppgitt...

Jeg tror ikke han trenger en støttekontakt, for han er veldig travel og sosial, har et par hobbyer som krever mye tid. Men han glemmer navn på folk rundt seg og han har masse huskelapper. Han mister også noen substantiver innimellom. Jeg har ikke lyst til å sette legen hans på denne tanken, for jeg er redd for at det vil påvirke førerkortet hans. Jeg har sittet på med han, og jeg er på ingen måte bekymret. Og jeg er jo ikke helt objektiv. Tanken på at han er glemsk har festet seg hos meg, så det er nok mye konfirmasjonsbias. Det kan jo bare være min sedvanlige bekymring for familien. Jeg kan være ganske hysterisk, jeg har mer enn en gang sendt mann og barn til legen for helsesjekk. Det er helt unødvendig, men jeg får ikke ro før det er gjort.

Jeg skulle ønske jeg hadde noen å konferere med. Mamma hadde vært fin og ha nå. Barna hans sier at de ikke merker noen ting. Det er jo fint, men de har jo bare pratet med han på telefon. Det er noe annet å tilbringe tid med han.

I dag har jeg ikke pratet med han for jeg har sittet opptatt. Samvittigheten er svart, men jeg kommer ikke til å ringe før i morgen. I så fall er det første gangen vi ikke snakker med hverandre på en hel dag siden mamma døde. Avvenningen er i gang.

Anonymkode: 3d7e9...797