Kutte ut egen familie

[AnonymBruker]

Lurer på om det er andre som har gått gjennom livet og egentlig aldri følt seg bra nok før det i voksen alder har gått opp et lys om at det stammer fra familien? 

Har egentlig alltid vært familiens syndebukk men også mye med rette, har tatt mange dårlige valg opp igjennom og alltid tatt skylden til meg. Det er egentlig ikke før i voksen alder jeg ser sammenheng med barndom.

Tror mye egentlig har vært fortrengt. Jeg møtte en person for en liten tid tilbake som ga meg en liten aha opplevelse. Ble møtt med et; «Kjekt å se deg igjen og at det er blitt et menneske av deg, du bodde jo i det huset der du..»

For ikke så lenge siden så toppet hele livet mitt seg. Jeg har alltid satt andre før meg, alltid vært uselvisk og glad i å hjelpe andre. Jeg kom i en krise som satt meg ut av stand til å tenke skikkelig. Jeg mistet jobben, jeg mistet kjæresten og hele livet gikk rett i dass.

Nå trengte jeg hjelp fra de jeg alltid har prøvd å stille opp for men alt jeg fikk var å høre hvor ubrukelig jeg var. Jeg hjalp min søster gjennom en lignende krise, men alt jeg fikk fra henne var kritikk. Så jeg holdt meg unna henne helt til jeg fikk kritikk for det også.

»Du ringer aldri og kommer jo aldri på besøk lengre» Vel, jeg prøvde å gi uttrykk for at jeg virkelig ikke hadde det noe godt men ble slått hånden av, skal jeg bare klistre på meg et falskt smil og late som alt er bra da? Nei, da holder jeg meg heller unna.

Nå har jeg endelig lært meg å svare skikkelig bra tilbake uten å vise at jeg blir sint. Det er noe som frustrerer min psykopatiske mor. Når hun graver, pirker eller stikker med noe så har det endelig gått opp for meg hvorfor vi aldri har gått overens. Hun er en psykopat.

Eksempel; Når jeg trenger å prate om noe så er det ikke vits for da synes jeg bare synd i meg selv og hun har det mye verre, uansett.

MEN, når jeg har det bra, da vil hun prate om problemene mine og dra frem ting som trykker meg ned. Jeg sier klart ifra; Nå holder det, jeg ønsker ikke å prate om dette mer, eller nå. Så er det stille i 10sek så fortsetter hun til jeg sier stopp igjen. 

Det er nå jeg har pleid å bli sint, men det klarer jeg å ikke bli lengre. Så sier jeg tilslutt f.eks; Nå har jeg gitt beskjed, jeg ønsker heller å prate om noe positivt for å holde humøret oppe og se fremover.

Da kommer det; «Alt jeg sier og gjør er visst gale, kan ikke si noe til mine egne barn engang, herregud»

Da pleier jeg å si takk for meg og gå min vei. 

Hun var verre før når jeg var liten og bodde hjemme. De dagene vi ikke kranglet så lå hun stort sett på sofaen og sov i tung pillerus, det var nesten en befrielse siden hun ikke var like intens da.

Hersketeknikker daglig som et ungt menneske ikke klarte å gjennomskue. Faktisk tiltross for iq på mensa nivå (Ja, er testet skikkelig). Likevel har jeg en ganske kjip utdannelse. Det betydde ikke så mye for meg den gang. Flyttet hjemmefra når jeg var 16år og ble ferdig med skole når jeg var 18. Var bare å finne seg arbeid for å klare seg egentlig.

Vurderer å bare bryte med hele familien hvis ingen skjerper seg og behandler meg bedre. Er det andre her som har hatt det slik?

Anonymkode: 63e21...f74

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om det er andre som har gått gjennom livet og egentlig aldri følt seg bra nok før det i voksen alder har gått opp et lys om at det stammer fra familien? 

Har egentlig alltid vært familiens syndebukk men også mye med rette, har tatt mange dårlige valg opp igjennom og alltid tatt skylden til meg. Det er egentlig ikke før i voksen alder jeg ser sammenheng med barndom.

Tror mye egentlig har vært fortrengt. Jeg møtte en person for en liten tid tilbake som ga meg en liten aha opplevelse. Ble møtt med et; «Kjekt å se deg igjen og at det er blitt et menneske av deg, du bodde jo i det huset der du..»

For ikke så lenge siden så toppet hele livet mitt seg. Jeg har alltid satt andre før meg, alltid vært uselvisk og glad i å hjelpe andre. Jeg kom i en krise som satt meg ut av stand til å tenke skikkelig. Jeg mistet jobben, jeg mistet kjæresten og hele livet gikk rett i dass.

Nå trengte jeg hjelp fra de jeg alltid har prøvd å stille opp for men alt jeg fikk var å høre hvor ubrukelig jeg var. Jeg hjalp min søster gjennom en lignende krise, men alt jeg fikk fra henne var kritikk. Så jeg holdt meg unna henne helt til jeg fikk kritikk for det også.

»Du ringer aldri og kommer jo aldri på besøk lengre» Vel, jeg prøvde å gi uttrykk for at jeg virkelig ikke hadde det noe godt men ble slått hånden av, skal jeg bare klistre på meg et falskt smil og late som alt er bra da? Nei, da holder jeg meg heller unna.

Nå har jeg endelig lært meg å svare skikkelig bra tilbake uten å vise at jeg blir sint. Det er noe som frustrerer min psykopatiske mor. Når hun graver, pirker eller stikker med noe så har det endelig gått opp for meg hvorfor vi aldri har gått overens. Hun er en psykopat.

Eksempel; Når jeg trenger å prate om noe så er det ikke vits for da synes jeg bare synd i meg selv og hun har det mye verre, uansett.

MEN, når jeg har det bra, da vil hun prate om problemene mine og dra frem ting som trykker meg ned. Jeg sier klart ifra; Nå holder det, jeg ønsker ikke å prate om dette mer, eller nå. Så er det stille i 10sek så fortsetter hun til jeg sier stopp igjen. 

Det er nå jeg har pleid å bli sint, men det klarer jeg å ikke bli lengre. Så sier jeg tilslutt f.eks; Nå har jeg gitt beskjed, jeg ønsker heller å prate om noe positivt for å holde humøret oppe og se fremover.

Da kommer det; «Alt jeg sier og gjør er visst gale, kan ikke si noe til mine egne barn engang, herregud»

Da pleier jeg å si takk for meg og gå min vei. 

Hun var verre før når jeg var liten og bodde hjemme. De dagene vi ikke kranglet så lå hun stort sett på sofaen og sov i tung pillerus, det var nesten en befrielse siden hun ikke var like intens da.

Hersketeknikker daglig som et ungt menneske ikke klarte å gjennomskue. Faktisk tiltross for iq på mensa nivå (Ja, er testet skikkelig). Likevel har jeg en ganske kjip utdannelse. Det betydde ikke så mye for meg den gang. Flyttet hjemmefra når jeg var 16år og ble ferdig med skole når jeg var 18. Var bare å finne seg arbeid for å klare seg egentlig.

Vurderer å bare bryte med hele familien hvis ingen skjerper seg og behandler meg bedre. Er det andre her som har hatt det slik?

Anonymkode: 63e21...f74

Ja. Har med støtte fra psykolog valgt å ikke bryte, men snakker med familie max en gang hver tredje uke. Snakker om været og hva som gjør meg glad. Da blir det korte samtaler! 😂

Anonymkode: 6ee0f...143

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Har med støtte fra psykolog valgt å ikke bryte, men snakker med familie max en gang hver tredje uke. Snakker om været og hva som gjør meg glad. Da blir det korte samtaler! 😂

Anonymkode: 6ee0f...143

Det hørtes ut som en bra løsning. Jeg har ikke fått meg til å snakke med noen om det. Kun kjærester når de etterhvert begynner å lure på hvorfor jeg ikke vil ta de med. 

Det er litt på det nivået jeg er og nå,  ender opp med å ikke ha noe å snakke om. Jeg trodde tidligere at jeg slet med angst, men når jeg flyttet hjemmefra så ble den borte. 

Anonymkode: 63e21...f74

[AnonymBruker]

Jeg heier på deg, Ts. Det er godt å lese at du har det stabilt nå, og du virker være reflektert og sterk. Fortsett slik.

Jeg har ikke erfaring som ligner din i det hele tatt, selv. Men det spiller jo ingen rolle. 

Du har fortsatt vanskelige familieforhold, du får bare prøve å styre det som best du kan. Hold en viss avstand, men ikke for mye. Budskap fra deg til både søster og mor bør være entydig og klart:

1. jeg har prøvd å hjelpe dere mange ganger, men får bare kritikk i retur. Da er det jo best å la være. Jeg ønsker kun å hjelpe hvis det blir satt pris på. Punktum. 

2. Når dere ønsker kontakt med meg, og spesielt hvis dere ønsker å drøfte mine problemer, så skal dette skje på mine premisser. Altså, det skal passe for meg også. 

 

Noe slikt?

Anonymkode: e604f...452

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten med faren min etter 27 år... følte at jeg hadde gitt ham nok av sjangser. Vokste opp med alkohol, mishandling og direkte mobbing fra ham, men håpet vel at det skulle gå seg til. Men det gjorde det ikke, så da fikk jeg i grunn nok, og gir faen i hele fyren. Helt sykt at det skal være sånn, men når alkoholen blir viktigere, så blir det et lett valg.

Anonymkode: 2e837...d60

[AnonymBruker]

Ja jeg har kuttet ut familien, tanter og onkler og enkelte kusiner fordi de alltid har sett ned på meg og mobbet meg. Jeg har ikke lyktes så godt i livet og blir derfor sett på som mislykket og dum.  Min mor som nå er død var psykisk syk og dominert av resten av familien og far var fraværende far fordi foreldrene mine ikke bodde sammen. Har det myyyye bedre uten dem og alle de nedlatende og stygge holdningene deres !

Anonymkode: 2a106...8bc

[AnonymBruker]

I situasjonen slik du beskriver den så vil jeg si at brudd med familien nok er det beste for deg.

Familie er verdifullt og skal ikke skusles bort for bagateller, men ikke alle av oss er velsignet med gode og sunne familier. Noen av oss har trukket dårlige kort og ikke fått den familien vi hadde fortjent. Familien skal tross alt gjøre tilværelsen bedre enn den hadde vært uten dem. De trenger ikke være perfekte, men de skal i bunn og grunn støtte deg og vise deg omsorg. Om det eneste de gjør er å bryte deg ned, stjele energi, vekke vonde barndomsminner og gjøre deg trist og angstfylt, så må du kutte dem ut. For din egen mentale helses skyld.

Det finnes ulike måter å bryte kontakten. Man kan gjøre det brutalt, ved at man gir beskjed om at kontakt herved er uønsket, og slutter å svare på alle telefoner, sms og kontaktforsøk. Sletter på FB, osv. Dette er ofte nødvendig om familien er dominerende og en mellomting ikke er mulig. Eller man kan gjøre det mer diskret. Ikke ta noen direkte konfrontasjon, men heller la kontakten gli ut i sanden. Svare på en telefon innimellom, prate overfladisk om vær og vind, men ellers ikke delta i sammenkomster, ikke inkludere familien i privatlivet ditt, ikke gi dem mulighet til å såre deg eller svikte deg. Hva som er riktig fremgangsmetode for deg er noe du selv må kjenne på. Gjerne i samråd med psykolog, som kan følge deg gjennom prosessen og gi input og støtte.

Jeg har ikke hatt noe særlig kontakt med familien min på seks år nå. En god jul-sms, that's it. Og det har vært en berg-og-dalbane. Alt fra intenst dårlig samvittighet, til sorg, til ensomhet, til glede og lettelse over å endelig begynne å kjenne seg fri og levende. Det er ikke en enkel avgjørelse, men for noen er det den eneste løsningen, og det har det vært for meg. Nå som det har gått flere år så har jeg fått det mye bedre, og jeg ser veldig tydelig hvorfor jeg måtte ta dette valget. Mitt råd vil som sagt være å ta i bruk fagpersoner underveis, og ikke minst satse på å bygge opp nye relasjoner. Å miste familien er som å miste en kroppsdel, man er nødt til å bygge vennskap som erstatter noe av det. Lykke til.

Anonymkode: 3db1d...838

[FactsOverFeelings]

Har så og si null kontakt med familie, av mange årsaker, men hovedsaklig fordi vi ikke går overens.
For meg er det herlig, fjerner så mye unødvendig stress og påkjenning fra livet.

Endret 6. april 2018 av FactsOverFeelings