Jeg tror jeg er definisjonen av ond

[AnonymBruker]

Det jeg angrer på mest her i livet er at jeg ikke ba ut dama jeg har elsket i 8 år med det samme jeg møtte henne. Jeg var en stor idiot som ikke trodde jeg var bra nok for kvinner de to første tiårene, fordi jeg hadde opplevd så mye fysisk og psykisk mishandling. Jeg var i ferd med å trøste spise meg i graven, men pga helse problemer måtte jeg legge om hele dietten, men jeg hadde ikke perspektiv på at jeg hadde gått igjennom en drastisk forandring. Selv når folk begynte å komme med fine komplimenter klarte jeg ikke å ta det imot for jeg hadde blitt trent til å være mistenksom, så lenge jeg var på allerten og passet på hva jeg sa var det mindre sjanse for at jeg kom til å bli banket og bare få stygge ord kastet mot meg isteden. Så når jeg traff henne tenkte jeg hvor fantastisk flott, nydelig, morsom og snill hun var, ingen kan få meg til å le som henne og når jeg hadde en dårlig dag eller kanskje bare var på en kjedelig fest, ble det automatisk bra bare ved å være i hennes nærver. Jeg behøvde ikke å skjule noen av mine problemer og hun var åpen om sine, vi hadde stort sett samme interesser, men vi snakket ikke bare om de tingene og samtalene kom veldig naturlig. Det var lissom aldri no klein stillet mellom oss hvor en av oss måtte prøve å holde samtalen gående, iblant var det hyggelig å bare treffes. Fikk senere vite at hun faktisk var interessert men siden jeg behandlet henne som en nær venn ble det aldri noe, og jeg fikk ikke sjansen til å prøve å bygge opp nok mot til å si at jeg likte henne da hun to uker senere traff en fyr på en fest. Han var også av den sjenerte typen, men i motsetning til meg tok en sjanse ved å kysse henne og de har vært sammen siden. Typen var noe sjalu på oss i starten, men jeg passet bestandig på å aldri gå over en vis grense eller fortelle henne hva jeg følte. Når han innså at jeg ikke var noen trussel ble han automatisk mer vennlig, selv om vi aldri ble venner så skjønte han at det var ting jeg og hun hadde gått igjennom som ikke kan forstås uten å ha opplevd det. Og han takket meg en gang for at jeg snakket med henne etter de hadde hatt en krangel og fikk henne til å forstå hvor han kom fra. De gikk noen år så ble de gift, og jeg avslutet bryllupet med å dra med to ukjente fra venne gjengen hennes og prøvde for første og eneste gang syre for å bedøve hvor jævlig jeg følte meg. Jeg skal være ærlig, det er ikke noe man bør prøve flere ganger, men det hjalp meg faktisk igjennom den perioden. Jeg vet at det ikke var ekte, men jeg så, hørte og opplevde ting som var veldig terapeutisk. Det gav meg et perspektiv på livet hvor jeg kunne se det utenifra og jeg innså hvor ødelagt selvbilde jeg faktisk hadde når det jeg så i speilet ikke reflekterte virkeligheten lenger. 

Så kommer vi til nåtid, og jeg har forsatt ikke klart å få henne ut av hode, selv det ene året hvor vi hadde lite kontakt var ikke nok, hun vil alltid være personen som kunne satt livet mitt på en så drastisk annen kurs, at jeg tror hun er for alltid integrert i den delen av hjernen som nekter å høre på logikk. Nå i påsken kom hun for en kopp kaffe og vi pratet som vanlig og forteller meg at de skal skilles da han har fått tilbud om jobb i utlandet over flere år, noe hun ikke vil både fordi hun vil bli i Norge men også fordi hun vil etterhvert starte familie og det vil hun også gjøre i Norge. Nei dette er ikke en runke tråd så det skjedde ikke at jeg erklærte følelsene mine eller vi endte opp i senga. Men du kan sikkert gjette at inni hode mitt så var det en stemme som skrek at jeg ville fortelle nøyaktig hva jeg følte. Og for det føler jeg meg jævlig skyldig, jeg vil ikke være den fyren som går og sirkler rundt og håper at ting går galt slik at jeg kan "hoppe inn". Hun går igjennom en tøff periode av livet sitt og jeg var nesten slem nok til å skulle legge enda en ting på hennes skuldre bare fordi det ville fått meg til å føle meg bedre. Føler meg også manipulerende som tenker "når vil det være passende å ta sjansen?", som betyr at jeg er en utrolig dårlig venn som tenker at det kan være verdt å ødelegge et 8 års vennskap.

Livet mitt kan ikke være verre enn det er akkurat nå, jeg kommer til å må bruke de neste 6 månedene på å lære å gå igjen etter beina mine ble knust og har måttet bruke rullestol i 2 år. Men all den mishandlingen gjennom oppveksten og disse to årene føles ikke som straff nok. Ikke bare fordi jeg nesten sa hva jeg følte når hun var i en sårbar posisjon, men for at jeg ikke var flink nok til å stoppe følelsene mine etter det var klart at jeg handlet for sent og hun falt for han. Jeg hadde ingen rett til å ha slike følelser, og jeg frykter at jeg kan komme til å bli svak og fortelle henne at jeg elsker henne. Jeg kan jo ikke kutte henne ut av livet mitt heller, det vil jo reise spørsmål om hvorfor jeg bare plutselig avslutter vennskapet, og jeg vil heller ikke gi opp det vennskapet. Hun er den eneste som aldri har dømt meg for den jeg er, og et liv uten henne vil føles så meningsløst at jeg hadde denne gangen lykkes med å ta "snarveien".

Jeg kan snakke med henne om alt, men dette er den ene tingen jeg må holde skjult for henne, så er vel derfor jeg skriver her, har ingen andre jeg kan snakke med om slike ting.

Anonymkode: c0ceb...4d8

[AnonymBruker]

Du er veldig streng med deg selv. Du skulle jo ha vist hva du følte for mange år siden. Jeg er enig i at det ville vært for tidlig å bekjenne sine følelser for henne nå, rett etter bruddet hennes. Men du er jo fortsatt hennes venn, og etter at det er gått en tid (ikke altfor lenge) kan du jo vise henne hva du føler, med god samvittighet.

Anonymkode: 817a6...f3b

[AnonymBruker]

Tørk av deg selvmedlidenheten og fortell henne.

Anonymkode: 6e844...052