Familie som ikke tror på meg

[AnonymBruker]

Nå i påsken er jeg hjemme og er mye sammen med familien min, og små irritasjoner kommer opp. Jeg har en bror og en far som begge er ganske sta (det er nok jeg og). De er skeptiske til det jeg sier og forteller om ting, sier imot meg eller bare tror ikke på meg. Ved en senere anledning hvor samme tema er oppe så kan de si det samme som jeg sa den gang, eller tro på det om det er noen andre som sier det. Noen ganger søker de opp det jeg sier og blir kjempe overrasket når det er sant. Et eksempel med broren min: jeg fortalte han en gang om en film og hvordan de planla innspillingen av filmene, hvor han nektet for at det var sånn. Senere kommer denne filmen opp som tema hvor en annen forteller om det samme, og da er broren min med på denne samtalen hvor det er sant og han hadde lest om det osv. Eksempel med pappa: vi var på en guidet tur hvor jeg hadde lest meg opp veldig mye på forhånd og fortalte pappa om litt av tingene vi så på turen. Han avfeide egentlig det jeg sa, helt til guiden noen minutter senere sier akkurat det samme. Da er det "åja, det var sånn ja. Hvordan viste du det?". Etter at jeg begynte å studere så har jeg merket at pappa tror mer på meg når jeg snakker om ting som er innenfor feltet jeg studerer, selv om jeg ikke har vært i nærheten av disse temaene på skolen enda. 

Det er helt greit at de er skeptiske og jeg forventer ikke at de skal tro på alt jeg sier, for jeg tar jo selvsagt feil hele tiden. Men det er irriterende og får meg til å føle meg litt dum og tviler på meg selv og det jeg tror jeg vet..

Må bare få dette ut et sted. Flere som har det sånn? 

Anonymkode: 0f338...267

[AnonymBruker]

Det høres irriterende ut. Du kan jo ikke gjøre så mye med andre enn deg selv. Ville jobbet med hvordan jeg presenterte ting, si ting på en selvsikker måte, vit fakta og sist men ikke minst begynn å gi faen. Forteller du om noe du synes er interessant og de du snakker til ikke gidder å høre etter-gi faen. 

Anonymkode: 8ce69...8bd

[AnonymBruker]

Kanskje du blir oppfattet som en bedreviter, TS? Selv om man ikke mener det, så kan andre noen gang oppfatte deg som bedrevitende, arrogant eller irettesettende. Det er mulig familien tolker ditt ønske om å dele kunnskap, med at du skal vise deg frem eller tror at du er bedre enn dem. 

Har du vurdert å ta det opp med en av dem på tomannshånd? Si at det virker som om de avfeier deg når du forteller om fakta du har lest, og at du lurer på hvorfor det har blitt sånn. 

Er ikke sikkert familien din er klar over at de reagerer slik en gang, det kan ha blitt en vane. 

Ellers så kanskje du bare må innse at familien din ikke er interessert i å høre slike ting fra deg og at du kan heller snakke om slike ting med venner. Har selv vokst opp i en familie med helt andre interesser og syn på ting enn meg selv, så alle mine interesser og hobbyer snakker jeg med kjæreste og venner om. Når jeg er med familie snakker jeg om været og andre kjedelige ting. 

Anonymkode: 721b8...1ba

[AnonymBruker]

Det høres skikkelig irriterende ut. Jeg kan til dels forstå broren din, av den grunn at han er broren din, men han bør legge det fra seg når han begynner å bli voksen. Hvis han allerede er det er det lite greit. Faren din også... Det kan godt hende at faren din og broren din påvirker hverandre slik at det forsterkes. 

Ellers ville jeg også ha tenkt over hvordan du legger det frem og om det er noe du kan gjøre for å minske problemet. 

Jeg hadde imidlertid ikke hatt noen problemer med å ta dette opp med familien min dersom jeg opplevde dette. Det er lurt å ta det opp på en rolig og lite irettesettelse måte som mulig. Hvis de havner i en forsvarsposisjon blir det ikke særlig konstruktivt. 

Anonymkode: b6796...d02

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå i påsken er jeg hjemme og er mye sammen med familien min, og små irritasjoner kommer opp. Jeg har en bror og en far som begge er ganske sta (det er nok jeg og). De er skeptiske til det jeg sier og forteller om ting, sier imot meg eller bare tror ikke på meg. Ved en senere anledning hvor samme tema er oppe så kan de si det samme som jeg sa den gang, eller tro på det om det er noen andre som sier det. Noen ganger søker de opp det jeg sier og blir kjempe overrasket når det er sant. Et eksempel med broren min: jeg fortalte han en gang om en film og hvordan de planla innspillingen av filmene, hvor han nektet for at det var sånn. Senere kommer denne filmen opp som tema hvor en annen forteller om det samme, og da er broren min med på denne samtalen hvor det er sant og han hadde lest om det osv. Eksempel med pappa: vi var på en guidet tur hvor jeg hadde lest meg opp veldig mye på forhånd og fortalte pappa om litt av tingene vi så på turen. Han avfeide egentlig det jeg sa, helt til guiden noen minutter senere sier akkurat det samme. Da er det "åja, det var sånn ja. Hvordan viste du det?". Etter at jeg begynte å studere så har jeg merket at pappa tror mer på meg når jeg snakker om ting som er innenfor feltet jeg studerer, selv om jeg ikke har vært i nærheten av disse temaene på skolen enda. 

Det er helt greit at de er skeptiske og jeg forventer ikke at de skal tro på alt jeg sier, for jeg tar jo selvsagt feil hele tiden. Men det er irriterende og får meg til å føle meg litt dum og tviler på meg selv og det jeg tror jeg vet..

Må bare få dette ut et sted. Flere som har det sånn? 

Anonymkode: 0f338...267

De har ikke tillit til deg av en eller annen grunn. Moren og stefaren til samboer er lik mot han. Husker jeg sa at han skulle slutte å snuse, jeg var så stolt av valget hans. Familien hans reagerte med å le høyt og ikke tro på det. 

Har det ennå tøffere i min familie for der tror de alt de hører om meg fra andre. Ut fra hva de hører av rykter uansett hvor det kommer fra så tar de avstand fra meg. Når det kommer frem til meg hva de tror om meg og jeg vil snakke om det, så vil ingen høre fra meg da heller. 

Det er bare å slutte å komme med kommentarer til slik familie, du vil aldri få bekreftelsen du ønsker.

Anonymkode: 6c127...789

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du blir oppfattet som en bedreviter, TS? Selv om man ikke mener det, så kan andre noen gang oppfatte deg som bedrevitende, arrogant eller irettesettende. Det er mulig familien tolker ditt ønske om å dele kunnskap, med at du skal vise deg frem eller tror at du er bedre enn dem. 

Har du vurdert å ta det opp med en av dem på tomannshånd? Si at det virker som om de avfeier deg når du forteller om fakta du har lest, og at du lurer på hvorfor det har blitt sånn. 

Er ikke sikkert familien din er klar over at de reagerer slik en gang, det kan ha blitt en vane. 

Ellers så kanskje du bare må innse at familien din ikke er interessert i å høre slike ting fra deg og at du kan heller snakke om slike ting med venner. Har selv vokst opp i en familie med helt andre interesser og syn på ting enn meg selv, så alle mine interesser og hobbyer snakker jeg med kjæreste og venner om. Når jeg er med familie snakker jeg om været og andre kjedelige ting. 

Anonymkode: 721b8...1ba

Jeg har mange felles interesser med pappa, og noen ting med broren min. Så det går ikke på interesse. Jeg har interesser som ikke de har også, og snakker bare om det om de tar det opp selv. Jeg har tenkt at det kan være hvordan jeg sier ting og prøvd forskjellige måter å si ting på, lytte til det de sier, holde meg saklig, la være å si noe når det ikke er viktig, unnskylder meg senere om jeg tok feil osv. Som jeg skrev er de ganske sta, bedrevitere er de også og er mer interessert i å snakke enn å ha en samtale om et emne, så jeg er ganske sikkert sånn selv også. Jeg er helt sikkert like irriterende for dem. Det er ikke uvanlig at en diskusjon kommer opp når vi er sammen, så jeg har da valget om å delta eller bare ikke si noe. Skal prøve å bli mer bevisst på hvordan jeg svarer eller sier ting på. 

I går spilte vi quiz. Så svarte jeg på et spørsmål og la til en kommentar om hva jeg mente. De mente det var feil, for teknologien var ikke der rundt den tiden jeg snakket om. Så de avfeide det jeg sa og sitter så og diskuterer seg imellom om når den type teknologi kom. Føler meg liten og dum. Så googler de og det viser seg at det jeg sa var riktig, og da sier de "åh! Det var det jo! Hvordan viste du det?" 

Anonymkode: 0f338...267

[Morten1]

Hehe, vet dels hvordan det er, min far var veldig slikt før, blitt bedre nå som jeg selv er utdannet ingeniør. Men han har fremdeles rett, ved at han vrir litt på svaret sitt. 

Ellers til vanlig har jeg sluttet å si så mye i sammenkomster, når folk ikke vil høre, ja da gidder jeg heller ikke diskutere/forklare. 

[AnonymBruker]

Er du yngst? De er kanskje bare vant til at du er yngstemann og må forklares hvordan ting virker og det er uvant for dem at du nå faktisk vet ting de ikke kan. 

Anonymkode: 60797...15e

[AnonymBruker]

Ja, er du yngst? Jeg har det noe liknende deg, og jeg er yngst, litt attpåklatt nesten. Føler meg ikke respektert da mine uttalelser/kommentarer ofte blir ignorert liksom.

Anonymkode: 7c90b...fa9

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du yngst? De er kanskje bare vant til at du er yngstemann og må forklares hvordan ting virker og det er uvant for dem at du nå faktisk vet ting de ikke kan. 

Anonymkode: 60797...15e

Ikke standard svar, jeg er eldst og samboer er mellomste og opplever det samme.

Anonymkode: 6c127...789

[AnonymBruker]

Ts, du virker ikke for meg å være hverken sta eller bedrevitende, men faren og broren din er helt klart det. Noen har visst et veldig behov for å være "bedre" enn andre, og den enkleste måten å få til det på, er å framstille andre som "dårligere" samme hva de sier eller gjør.

Anonymkode: 7021d...77f

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ts, du virker ikke for meg å være hverken sta eller bedrevitende, men faren og broren din er helt klart det. Noen har visst et veldig behov for å være "bedre" enn andre, og den enkleste måten å få til det på, er å framstille andre som "dårligere" samme hva de sier eller gjør.

Anonymkode: 7021d...77f

Jeg har en kollega som er sånn. Hvis jeg forteller noe så nekter han nesten uansett emne bestemt for at det er sånn. Men siden vi er i internettets tidsalder så er det jo bare å dra frem telefonen og dokumentere. Og da reagerer han med jaja, det visste jeg, det sa jeg hele tiden. 

Anonymkode: 16c67...11c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du yngst? De er kanskje bare vant til at du er yngstemann og må forklares hvordan ting virker og det er uvant for dem at du nå faktisk vet ting de ikke kan. 

Anonymkode: 60797...15e

Jeg er yngst. Det er godt mulig det er det som er greia. 

Anonymkode: 0f338...267

[Gjest Solstråletårer]

Jeg er yngst og jente  og sånn var min far hele sitt  liv . Måtte bare leve med det . Søsken ser forsatt på meg som bebyen i familien. 

[AnonymBruker]

Jeg er mor og opplever til dels min eldste i å være slik mot min yngste. Det er akkurat som om min eldste på en måte tror han vet alt og er ganske frekk til tider. 

Det eneste du ts kan gjøre er å si ifra at det ikke er greit med denslags oppførsel. Spesielt når de oppdager at du faktisk har rett. Si at de får huske på at du faktisk har peiling på ting du også, og at dersom de ikke skjerper seg så kan det på sikt ødelegge samholdet mellom dere. Og det ønsker de vel ikke?

Du må rett og slett si ting som: Hva hvis jeg sa og gjorde dette, og gjorde slik mot deg, gang på gang, hvordan vil du føle deg da?

Anonymkode: 9896e...b32

[AnonymBruker]

Sånn er min familie også. Jeg har utdannelse innen helse og klarer ikke la vær å si ting når de går og hangler i ukesvis... Jeg: oi, det såret burde ikke være svart og lukte vondt, du må gå til legen NÅ, det kan være koldbrann, de; neida, det er nok ingenting, jeg bare forfrøs foten litt på fjellet i forrige uke, den får sikkert normal farge etterhvert igjen, viktig å ikke legge seg ned og gi seg vettu ( stikk til meg som er blitt ufør) og så uka etter; har vært hos legen, som kalte det gangren(annet ord for koldbrann) måtte amputere foten, men neida, jeg hadde ikke rett for legen hadde jo kalt det noe annet...  Sånn er det hver gang... 

Anonymkode: dc5ff...b75

[AnonymBruker]

Kan du ikke ta igjen med dem? 

Anonymkode: 27aa5...29f

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er sånn. Jeg har alltid feil, de har alltid rett. Mine meninger er feil, deres er rett. 

Siste nå var hvor viktig det er å la barna sitte bakovervendt i bil så lenge som mulig, det var bare tull mente de..

Anonymkode: 2f68e...71d

[Gjest Overrasket]

Haha. Jeg er også yngst. I min familie var det ofte slik at mamma kunne klage over situasjon 1, jeg foreslo konstruktiv løsning Y, hun avfeide det som meningsløst. Så kunne hun ringe meg uken etterpå, og nevne at "Nei, vet du hva når det gjelder situasjon 1? Han og han (lege, jurist, økonom, annen spesialist) foreslo noe veldig smart som jeg ikke har tenkt på (løsning Y)! DET tror jeg jeg skal prøve".

Nå er hun så gammel at jeg har sluttet med konstruktive løsninger, jeg sier bare "ja, ja, ja, jaha, mmh, ja visst". Det ser ut til å fungere mye bedre. 

[AnonymBruker]

On 4/1/2018 at 12:03 PM, AnonymBruker said:

Jeg har mange felles interesser med pappa, og noen ting med broren min. Så det går ikke på interesse. Jeg har interesser som ikke de har også, og snakker bare om det om de tar det opp selv. Jeg har tenkt at det kan være hvordan jeg sier ting og prøvd forskjellige måter å si ting på, lytte til det de sier, holde meg saklig, la være å si noe når det ikke er viktig, unnskylder meg senere om jeg tok feil osv. Som jeg skrev er de ganske sta, bedrevitere er de også og er mer interessert i å snakke enn å ha en samtale om et emne, så jeg er ganske sikkert sånn selv også. Jeg er helt sikkert like irriterende for dem. Det er ikke uvanlig at en diskusjon kommer opp når vi er sammen, så jeg har da valget om å delta eller bare ikke si noe. Skal prøve å bli mer bevisst på hvordan jeg svarer eller sier ting på. 

I går spilte vi quiz. Så svarte jeg på et spørsmål og la til en kommentar om hva jeg mente. De mente det var feil, for teknologien var ikke der rundt den tiden jeg snakket om. Så de avfeide det jeg sa og sitter så og diskuterer seg imellom om når den type teknologi kom. Føler meg liten og dum. Så googler de og det viser seg at det jeg sa var riktig, og da sier de "åh! Det var det jo! Hvordan viste du det?" 

Anonymkode: 0f338...267

Høres ut som de har sterke meninger og de er ofte uenig med deg. Det er gjerne slik at mennesker har ulike meninger, og om man er blant mennesker som liker og ønsker å diskutere disse meningene, så blir det ofte konflikter. 

Jeg er ateist og enkelte i familien min er religiøse. Om jeg sa meningen min om visse temaer, så ville de diskutert og protestert, selv om fakta er på min side. Mennesker er ikke slik at alt handler om fakta og at det er det eneste som betyr noe. Kanskje broren din og faren din har lav selvtillit og forsøker kompensere ved å ha "rett" i diskusjoner. De føler at dersom de tar feil eller om noen vet noe mer enn de, så betyr det at de er dumme. Så for dem handler dette ikke om fakta, det handler om selvtilliten og egoet deres. Dette handler ikke om deg, det handler om problemene de har med seg selv og hvordan de tror at kunnskap = intelligens og å være et bedre menneske. De er som barn som prøver å bevise at de er best

Anonymkode: 721b8...1ba