Savn etter mormor

[AnonymBruker]

Det er snart 10 år siden min mormor døde. Hun var godt over 90, bodde på sykehjem og det var nok det beste for henne at hun døde da. 

Jeg savner henne fortsatt intenst. Forsåvidt ikke den hun var helt på slutten, dvs det siste året for eksempel, men den hun var for meg helt fram til da. Jeg synes det er så vemodig at hun ikke blir kjent med oldebarnet sitt og tenker at hun hadde vært fantastisk stolt over den personen oldebarnet er i ferd med å bli. Jeg "snakker" med henne med jevne mellomrom og får fortsatt ofte klump i halsen når jeg tenker på henne. Men det har gått TI år i år... Jeg føler på ingen måte at det er sykelig på noe vis og jeg kan prate om henne i en normal setting med andre uten klump og tårer. Men når jeg er alene og jeg vet at ingen ser meg presser det på.

Hun var en fantastisk dame. Det finnes ikke den ting hun ikke ville gjort for meg. Da jeg ble voksen og flyttet hjemmefra bodde jeg nærmere henne og hjalp henne mye fram til hun måtte flytte på sykehjem. Det var trist og vemodig å se henne bli så skrøpelig selv om jeg selvfølgelig forstår at det er naturlig. Hun satte uendelig pris på den hjelpen jeg ga henne. Det er ting jeg så gjerne skulle spurt henne om, men jeg er glad for de nære samtalene vi hadde om hvordan livet hennes var. Jeg husker en del, min mor kan fylle ut noe, men jeg skulle så ønske hun fortsatt var her og vi kunne prate mer sammen...

Vet ikke hva jeg vil med innlegget. Men tårene triller mens jeg skriver om henne. Selv etter straks 10 år. Jeg har jo mistet tre andre besteforeldre som jeg var veldig glad i, men ingen fremkaller de samme følelsene som savnet etter mormor. Er det normalt å ha det sånn?

 

Anonymkode: 203d0...719

[Millimani]

Ja. Det er helt normalt. Man sørger og savner på hver sin måte. Det beste er å prøve og tenke på de gode minnene du har, for det mildner sorgen. Men samtidig er det noe med den klumpen i halsen. Det er vanskelig å vite hva som er best å gjøre da alle sørger på hver sin måte. Men sorg og savn er ikke det samme. Du sørger ikke, du savner, - noe som er helt riktig etter ti år. Ikke "dyrke" det, men kjenn de gode minnene etter henne, - akkurat slik du gjør.

Hvis du bor i nærheten av kirkegården kan det hjelpe å gå på graven hennes, evt ha med blomster, bare stå der og kjenn etter nærværet av henne. Bruk bilder du har av henne, sitt med det mellom hendene, lukk øynene og kjenn etter nærværet hennes. Hvis du klarer det. Kanskje vil du kjenne kontakt med henne, enten med bilder eller med andre ting du har som har vært hennes. 

[AnonymBruker]

Slik har jeg det også ❤️ 

Anonymkode: 8bdaa...7bf