Treffende om moderne utdanning

[AnonymBruker]

Denne var så treffende om moderne utdanning at jeg nesten felte en mantear. Jeg har aldri følt meg så undertrykket som da jeg gikk på skole og hun som var læreren vår var mer opptatt av at vi skulle svare slik hun følte var riktig enn det som faktisk var riktig.

 

Anonymkode: 6424c...b82

[AnonymBruker]

Ganske interessant, man vet jo at det er mer enn faktiske kunnskaper som avgjør hvilke karakter man får.

Anonymkode: b8d79...eb0

[AnonymBruker]

KG menns offermentalitet har ingen grenser. Her skal det man dikte opp en egen virkelighet for å kunne føle end mer synd på en selv. 

Anonymkode: 96699...d22

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

KG menns offermentalitet har ingen grenser. Her skal det man dikte opp en egen virkelighet for å kunne føle enda mer synd på en selv. 

Anonymkode: 96699...d22

 

Anonymkode: 96699...d22

[Gjest Herr Heftig]

Det som faktisk er problematisk med dagens utdanningssystem er at alt for mange personer med studiekompetanse ikke behersker matte skikkelig slik at de søker seg bort fra utdanninger som krever dette og heller til utdanning innenfor økonomi og administrasjon, samfunnsfag, og estetiske fag. Dette fører til at svært mange mennesker bruker svært lang tid på å skaffe seg en utdanning som samfunnet allerede har mer enn nok av. Likevel klarer disse menneskene å få jobb i offentlig sektor der alle med bachelor-grad ønskes velkommen uansett hvor irrelevant dette måtte være for de aktuelle arbeidsoppgavene.

[AnonymBruker]

Elsker denne videoen, fantastisk laga! Den treffer ganske så hardt! 

Anonymkode: 2e8ce...635

[FactsOverFeelings]

Det er sånt som dette som gjør at jeg ikke kjøper argumentet om at gutter faller utenfor i utdanningsstatistikker.
Gutter ligger fremdeles snevert foran når det kommer til STEM, men kvinner leder an når det kommer til svada, eller humanoira, kunst og denslags sludder.
Skal man virkelig se på det, tror jeg man bør gå over hvor mye verdt hver utdanning faktisk er, det går ikke å sidestille en ingeniør med en bachelor i lesbisk folkedans.

Endret 31. mars 2018 av FactsOverFeelings

[AnonymBruker]

4 timer siden, FactsOverFeelings skrev:

Det er sånt som dette som gjør at jeg ikke kjøper argumentet om at gutter faller utenfor i utdanningsstatistikker.
Gutter ligger fremdeles snevert foran når det kommer til STEM, men kvinner leder an når det kommer til svada, eller humanoira, kunst og denslags sludder.
Skal man virkelig se på det, tror jeg man bør gå over hvor mye verdt hver utdanning faktisk er, det går ikke å sidestille en ingeniør med en bachelor i lesbisk folkedans.

Ditt brukernavn er sannelig treffende, soyboy.

Anonymkode: 73f86...0d2

[Safiye]

Tråden er ryddet for personangrep

-Safiye, mod

[Ardwinna]

På 31.3.2018 den 15.30, FactsOverFeelings skrev:

Det er sånt som dette som gjør at jeg ikke kjøper argumentet om at gutter faller utenfor i utdanningsstatistikker.
Gutter ligger fremdeles snevert foran når det kommer til STEM, men kvinner leder an når det kommer til svada, eller humanoira, kunst og denslags sludder.
Skal man virkelig se på det, tror jeg man bør gå over hvor mye verdt hver utdanning faktisk er, det går ikke å sidestille en ingeniør med en bachelor i lesbisk folkedans.

Damn it, hvorfor valgte jeg ikke den utdannelsen?

[herzeleid]

En må nok skille mellom både nivåer og fagfelt. Det er åpenbart temmelig store forskjeller mellom naturvitenskapelige retninger og samfunnsvitenskapelige og humanistiske retninger, og der man snakke om "facts over feelings" er nok dette betraktelig mer treffende for sistnevnte retninger. Disse er nok også de mest høylytte blant "sutrestudentene" og jeg tror disse i liten grad er representative for studentene ved universiteter der ikke "myke" fag står i fokus.

Som en liten illustrasjon: 

Ved universitetet i Oslo var det i fjor avstemning for hvilke "partier" som skulle sitte i studentparlamentet. Vinneren var "venstrealliansen" som bla. gikk til valg på å "likestille" exphil. pensumet, i den forstand at de ønsket like mange kvinnelige som mannlige forfattere/filosofer på pensumlisten. Dette ser selvfølgelig de fleste oppegående mennesker, som studenter flest er, at er en idiotisk sak, likevel vant nettopp denne gruppen. Bakgrunnen for dette er trolig at under 18 % av studentene gidder å engasjere seg i denne typen "lekepolitikk" og at det naturlig nok er studentene på SV- og HF-fakultetene som gidder å delta i dette. 

Poenget er, som nevnt over, at forskjellene mellom fagfelt er så store at det blir meningsløst å snakke om utdanning generelt. 

[ajarRun]

Jeg tror det er store problemer med utdanning i Norge. Men høyere utdanning er ikke verst. Problemet er på de lavere trinnene.

Når jeg begynte på grunnskolen gledet jeg meg. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre enn å dra en plass for å lære alt jeg ville lære om verden. Som nå var jeg nysgjerrig. Men opplevelsen ble en enorm skuffelse. Barneskolen handlet ikke om å lære. Oppgavene var så enkle at jeg kjedet meg, det var 7 år med intens kjedsomhet. Jeg fikk aldri en utfordring, jeg lærte aldri å anstrenge meg. Det eneste jeg fikk ut av det var at ingen bryr seg og at det som var ønskelig av meg var at jeg satt i ro, holdt kjeft og gjorde de samme trivielle oppgavene som alle andre.

Noen sliter selvsagt med de samme oppgavene, og jeg tror de har det like vanskelig, om ikke mer enn meg. 

Når du studerer for å bli lærer hører du om tilpasset undervisning. Men det finnes ikke, med mindre du er ute av stand til å klare de mest trivielle oppgaver. De får ressurser og ekstra hjelp. Jeg underviser og kan garantere at det er umulig å tilpasse undervisning til 20-30 elever. Det er vanskelig selv når du underviser en og en og du bare har en elev. Med 20 har du ikke sjangs.

Videre på ungdomsskolen var det mer frihet, så der lærte jeg at hardt arbeid ikke er viktig. At det eneste som er ønsket er oppmøte. Drit i å forberede deg, du kan gjøre alt på et øyeblikk. Leksene var enkle, prosjektene var kjedelige og karakterene kom av seg selv. Resultatet ble over gjennomsnittlig selv om man ikke gjorde noe som helst.

På videregående fikk vi datamaskiner. Da kunne jeg endelig bruke tiden min på noe mer spennende enn å høre på en elendig foreleser forelse om et fagfelt de ikke kunne noe om i et fag der alle svarene sto i boken. Å lese den kiosklitteraturen vi hadde der kunne jeg gjort på en ettermiddag i hvert fag. Og jeg er ikke rask å lese. Jeg lærte å bruke unnskyldninger for å slippe unna og at hva læreren mener om deg betyr mer enn hva du gjør. Forsåvidt en god lekse i livet forøvrig men hvorfor lærte de meg ikke noe nyttig? Mange av fagene var bare for å fylle opp timene. 

Jeg husker spesielt en mattetime der jeg og en kompis satt. Vi begge hadde datamaskinene oppe. Vi hadde ikke mattebøkene, vi hadde ikke skrivebøker. Han registrerte seg på et nettforum og jeg spilte et tekstbasert nettleserspill mens vi snakket om alt annet enn matte. Bak oss satt to elever som hadde mattebøker, både skrivebok og lærebok. De jobbet med matte og snakket om matte. Hun kjeftet på dem fordi de ikke jobbet og roset oss for vårt arbeid. De satt bak oss og kunne se at vi ikke hadde gjort noe relatert til matte hele timen. Jeg lurer på hvordan de følte seg da. De visste nok at vi hadde bedre karakterer, selv om vi aldri jobbet i timene, eller ellers. De så vi alltid var for sene, at vi aldri hadde med oss bøkene så vi kunne dra for å hente dem (da dro vi å snakket i biblioteket), og at vi ba om å dra for tidlig. Hvis vi hadde en konkurranse om å være best ville vi kunne strukket oss til å være bedre enn rett over gjennomsnittet, men vi visste det ikke var nødvendig. Samtidig delte vi klasserom med noen som trengte hjelp og støtte og som sannsynligvis ikke ønsket å dumme seg ut foran 20 andre elever for å få det.

På ungdomsskolen hadde vi et prosjekt, en oppgave i samfunnsfag der vi skulle jobbe i et par måneder. Så et massiv prosjekt for den skolen. Vi gjorde ingenting. I åtte uker brukte vi alle timene til å spille data på biblioteket. Vi visste ikke engang når vi skulle framføre. Det var en annen gruppe med to eller tre jenter som jobbet iherdig. De jobbet og jobbet, de hadde notater og gikk gjennom pensum for å gjøre det bra. På dagen vi skulle fremføre hadde vi ingenting, de hadde en solid plan. Men vi gjorde som vi hadde lært, vi sa vi bare måtte ned på biblioteket å skrive ut noen notater. Skrev ut Wikipedia-artikkelen om temaet og fremførte. Vi rev av adressen og skriblet litt på den. Mens jeg leste snakket han og vice versa. Vårt fremlegg var basert på 5 minutters arbeid. Deres var basert på flere timer med arbeid. Vi fikk vite at hvis han kunne ville han gitt oss 7 i karakter. De fikk beskjed om at det var så dårlig at han ikke ville gi en karakter.

Det interessante med denne oppgaven er at vi fikk ros for at vi kunne presentere, og de fikk kjeft fordi de ikke kunne det. Uten at noen av oss lære noe av det. Å fremføre materiale er noe man kan lære men det var aldri fokuset. Siden jeg kan snakke foran folk eller uansett gikk alttid muntlige fremlegg bra. Så lenge man kunne snakke uten å stirre på manus fikk man gode karakterer. Jeg hadde ofte et manus, som var brettet sammen som jeg aldri så på. De som leste høyt fra det de hadde skrevet slet. Men ingen fag lærer deg å fremføre. Fokuset er på det meningsløse innholdet. 

Og her er litt av problemet. Vi har en lærerplan full av dritt. Jeg trenger ikke å vite om budda, jeg trenger ikke å vite om Henrik Ibsen, om Villanden, eller om den industrielle revolusjon. Det viktigste med skolen er ikke å sitte igjen med fakta eller kunnskap. Men læring. Dessverre tror jeg ikke lærerne forstår hva det er. Læring er en mer eller mindre permanent endring i adferd. Jeg lærte å utsette alt til siste liten og at svarene alltid finnes i boken. De svake lærte at uansett hvor hardt de prøver så klarer de ikke.

Vi prøver å unngå å skape tapere og vinnere, men problemet med våre metoder er at ikke bare løser de ikke problemet, de ødelegger for alle. I noen land deler de klasser etter hvilket nivå man ligger på, da kan man utfolde seg på sitt nivå. Men fokuset må skifte. Vi må lære oss mer som er nyttig i arbeidslivet og akademia. Hvorfor må man ikke bruke en akademisk stil på videregående? Eller ungdomsskolen? Norskfaget er så fullt av politiske kompromiss at vi kaster bort 30-40% av tiden på skolen på tull. Jeg lærte å skrive eventyr, noveller og så videre. Men en akademisk tekst? Aldri. Kåseri var tema, men aldri på en utfordrende måte. Norskfaget burde handle om å formidle noe, muntlig eller skriftlig og innenfor gitte rammer. Dessverre går mye av tiden til litteraturhistorie og å skrive eventyr. Hva skal man med det?

Jeg skjønner at det offentlige bruker utdanning som filter. Det at man klarer å stå opp to dager i uken for å produsere noe meningsløst vas viser at man klarer å forstå hva som er forventet og at man klarer å levere et minimum. Jeg synes synd i de som starter på høyere utdanning og som fortsatt tror de kommer til å lære noe. Jeg har fått D i et fag jeg ikke visste hva hetet. Jeg leste ingenting og var ikke på en eneste forelesning. Jeg kan ta en bachelor i flere fag uten å anstrenge meg selv. 

Når jeg studerte psykologi møtte jeg opp til en studiegruppe der vi kun fikk gi positive tilbakemeldinger. Ingen konstruktiv kritikk. Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen vil bruke tid på noe så meningsløst. I arbeidslivet får man positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Men man må jo også kunne takle kritikk. På universitetet vil jeg kun ha kritikk, både konstruktiv og annen. Å kunne svare på urimelig kritkk er ekstremt nyttig. Å kunne forsvare en mening som er feil er nyttig. Og å vite når man skal gi seg. Men å kunne skrive en anekdote om Ole Brum og få ros fordi de andre er tvunnet er fjottete. Hvis jeg ville ha ros for å stå opp om morgenen kunne jeg dratt på et AA-møte eller til min mor.

Jeg tror utdanning i Norge trenger en radikal reform. Målet må jo være å plassere mennesker i en godt betalt jobb de behersker. Hvis man trener opp et ekorn til å svømme eller en and til å klatre i tre vil de begge føle seg som idioter for resten av livet. Dyrk de sterke sidene, lær hvordan man takler de svake og gjør folk tøffere. 

Det hjelper ikke å vite svaret hvis du ikke tør å si det. Det hjelper ikke å ha løsningen hvis du ikke kan overbevise andre. Å vite når man skal holde kjeft og når man skal stå på sitt er så uendelig mye viktigere enn om man kan sitere Hamsun. 

Men det å ha lærere som tror på noe som er feil, og å få deg til å argumentere er ikke problemet. Å kunne svelge kameler er en viktig egenskap. Mange av mine lærere lot meg kjøre på med absurde, dog velformulerte argument, uten å klare å sette meg på plass. Hvis jeg er uenig med sjefen min spiller det ingen rolle hvem som har rett. Det eneste jeg må vite er når jeg skal holde kjeft og gjøre som jeg blir fortalt. Hvis hen ber meg å gjøre noe på en merkelig måte gjør jeg det, fordi det er der lønnen min kommer fra. Selvsagt har jeg grenser, og det er noe jeg burde lært mer om.

Jeg vil ikke gjøre noe som er uforsvarlig fra et faglig standpunkt. Jeg vil ikke gjøre noe som er ulovlig som jeg er uenig i. Samtidig forstår jeg at mine meninger ikke er det viktigste.  Å lære slikt på skolen hadde vært fantastisk. Men der er det bare droner som underviser i en læreplan som er presset på dem fra noen de aldri har møtt.