Foreldre som opplever at et av barna deres dør i ung alder

[AnonymBruker]

Hvordan tror dere en forelder som opplever å miste et barn i ung alder vil reagere? Hvordan vil omsorgen for de andre barna bli? Vil de andre barna føle seg lite elsket? Og hvordan blir i så fall deres forhold til egne barn når de er voksne? 

Anonymkode: 9268f...200

[Gjest GoldenLioness]

Det kommer helt an på foreldrene.

Har man ett barn så kan nok sorgen bli knusende.

Er det to barn eller flere så er det mange foreldre som bare fokuserer på sin egen sorg og det døde barnet og glemmer at de har gjenlevende barn som trenger dem. Det er det som skiller dem.

Hadde jeg hatt to barn eller flere så ville jeg gjort alt jeg kunne for å at alle skulle hedre minnet om søskenet sitt. Barna mister tross alt også en de elsker og trenger å prate om det og bearbeide sorgen. Jeg ville gitt all min kjærlighet til barna jeg hadde igjen for man innser hvor skjørt og dyrebart livet er. Det kan være over på et øyeblikk. 

Jeg vil heller snakke og gråte meg ihjel for barnet jeg mistet for en periode selv om det er vondt og jævlig, enn å benekte at barnet er borte og drukne i egen sorg, for de barna jeg har igjen trenger meg mer enn noensinne. Jeg vil ikke bli den moren der de gjenlevende barna lurer på om de heller burde dødd fordi mamma bare sørger og tenker på det døde barnet. 

Sorgen vil som mor alltid være der med meg. Det vil aldri kunne gå bort. Men jeg kunne aldri tilgitt meg selv om jeg glemte de barna jeg har igjen.

Hadde jeg hatt et barn tror jeg nok jeg hadde raknet....

[GammelKaktus]

Jeg hadde nok aldri blitt meg selv igjen og hadde nok gjort kort prosess. Enkelt og greit.

Men jeg har bare et barn, hadde jeg hatt flere så måtte jeg jo bare tatt meg selv i nakken og fungert så godt jeg kunne.

 

[AnonymBruker]

Når et barn dør og det er søsken igjen, så må foreldrene fortsette å leve for de som er igjen.
Min datter mistet og det jeg som mamma merket og merker er at datteren min har blitt veldig engstelig. Hun var en sprudlende "jente" frem til dette skjedde. Nå sliter hun alltid med stiv nakke og vonde muskler, noe som jeg tror kommer av sorgen hun bærer på, men som hun alltid må legge til side pga de andre to. Nå er det noen år siden dette skjedde, men hver gang det nærmer seg den dagen hun ble født og den dagen hun døde, så går hun ned i "kjelleren". Hun må ha fri fra jobben akkurat de to dagene i året. De første årene 3-4 tenker jeg så ble hun helt ute av seg hvis en av de andre ble syke. Det har heldigvis blitt normalt nå. Hun sa selv noen mnd etter dødsfallet at hun ikke kunne fortsette å sørge, for det gikk utover de andre barna. Hun måtte velge å leve for de som var i livet hennes. Alt annet var urettferdig mente hun. De andre var jo uskyldige i at et søsken hadde dødd. En må rett og slett leve for de som er i live.
Hvis en snakker med godt voksne som har mistet for mange mange år siden, så sier alle de jeg har snakket med, at det er noe en aldri glemmer, men en sorg de har lært å leve med for livet gikk videre.

Velger å være anonym på dette innlegget.

Anonymkode: 84057...cd6

[tussi680]

Har et søsken som mistet et barn og sorgfull og tungsindig var han lenge, men han måtte fungere som far og ektefelle, (har flere barn) så det gikk på et vis, men det gikk jo veldig trått i starten med alle sammen. Jeg glemmer heller aldri den tlf jeg da fikk, sønnen hadde akkurat vært hos meg noen dager forut.....gikk jo ned i kne jeg og, tante som jeg er.

[AnonymBruker]

6 timer siden, GoldenLioness skrev:

Det kommer helt an på foreldrene.

Har man ett barn så kan nok sorgen bli knusende.

Er det to barn eller flere så er det mange foreldre som bare fokuserer på sin egen sorg og det døde barnet og glemmer at de har gjenlevende barn som trenger dem. Det er det som skiller dem.

Hadde jeg hatt to barn eller flere så ville jeg gjort alt jeg kunne for å at alle skulle hedre minnet om søskenet sitt. Barna mister tross alt også en de elsker og trenger å prate om det og bearbeide sorgen. Jeg ville gitt all min kjærlighet til barna jeg hadde igjen for man innser hvor skjørt og dyrebart livet er. Det kan være over på et øyeblikk. 

Jeg vil heller snakke og gråte meg ihjel for barnet jeg mistet for en periode selv om det er vondt og jævlig, enn å benekte at barnet er borte og drukne i egen sorg, for de barna jeg har igjen trenger meg mer enn noensinne. Jeg vil ikke bli den moren der de gjenlevende barna lurer på om de heller burde dødd fordi mamma bare sørger og tenker på det døde barnet. 

Sorgen vil som mor alltid være der med meg. Det vil aldri kunne gå bort. Men jeg kunne aldri tilgitt meg selv om jeg glemte de barna jeg har igjen.

Hadde jeg hatt et barn tror jeg nok jeg hadde raknet....

Du vet ikke hva du ville gjort, før du havnet i den situasjonen. En så traumatisk opplevelse kan ta knekken på folk!

Anonymkode: 812df...edc

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan tror dere en forelder som opplever å miste et barn i ung alder vil reagere? Hvordan vil omsorgen for de andre barna bli? Vil de andre barna føle seg lite elsket? Og hvordan blir i så fall deres forhold til egne barn når de er voksne? 

Anonymkode: 9268f...200

Dette er så usmakelig av deg å spørre om at jeg skal sette det på kontoen for uvitenhet. 

Hvordan ville du oppleve at et søsken døde eller ditt eget barn, i forsøk på å få deg til å tenke litt på hva du spør andre om? Du tråkker inn i et ømtålig emne med særdeles lite respekt i måten du formulerer deg på. 

Kanskje du skal finne dagboka til Sobril å lese den for å få litt å tenke på? 

Anonymkode: 1ce7f...7e9

[AnonymBruker]

Dere som har svart i tråden vet dere eller har dere den ringeste anelse om hvordan døden kjennes på nært hold? Dere gir inntrykk av å synse og å skrive bare for å skrive....

Anonymkode: 1ce7f...7e9

[Gjest GoldenLioness]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du vet ikke hva du ville gjort, før du havnet i den situasjonen. En så traumatisk opplevelse kan ta knekken på folk!

Anonymkode: 812df...edc

Jeg vet ikke, men har opplevd ekstreme traumer fra 2 års alder og opplevd grov omsorgssvikt. Jeg klarte å snu det til kunnskap og ser på livet som en gave der alt handler om å leve i nuet og ta vare på øyeblikk. Og som en som har opplevd null omsorg fra foreldre så er det noe som ligger sterk i meg. Barna skal ikke lide fordi foreldrene ikke takler omgivelsene.

Hadde sønnen min dødd hadde jeg mest sannsynlig raknet helt, men hadde han hatt et søsken så hadde det barnet trengt meg mer enn noensinne.

Jeg har som nevnt opplevd stor sorg gjennom hele oppveksten og jeg er ekstremt opptatt av at følelser skal prates ihjel fremfor å lukke seg inne og drukne i den. 

Jeg er temmelig sikker på at om jeg hadde et gjenlevende barn så skulle det barnet blitt overøst av kjærlighet og målet ville vært at vi en dag kunne sitte og le, mimre og smile sammen om barnet som døde. 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er så usmakelig av deg å spørre om at jeg skal sette det på kontoen for uvitenhet. 

Hvordan ville du oppleve at et søsken døde eller ditt eget barn, i forsøk på å få deg til å tenke litt på hva du spør andre om? Du tråkker inn i et ømtålig emne med særdeles lite respekt i måten du formulerer deg på. 

Kanskje du skal finne dagboka til Sobril å lese den for å få litt å tenke på? 

Anonymkode: 1ce7f...7e9

Synes du det? Det var leit å høre men jeg lagde tråden mer for å få folk til å reflektere rundt temaet. Ikke meningen å tråkke noen på tærne i så tilfelle. Vi har opplevd det samme i familien et par generasjoner tilbake og det har fortsatt ringvirkninger i familiedynamikken. Jeg ønsket bare å høre andres tanker rundt hvordan det kan påvirke omsorgen for øvrige barn i en slik situasjon. 

Anonymkode: 9268f...200

[AnonymBruker]

Min tante mistet barnet sitt, hun hadde flere barn så hun kjempet seg gjennom det!  Og da mener jeg virkelig kjempet, men hun sliter med angst og litt sånn ennå. Jeg vil si hun ennå ikke levere et helt normalt liv. Hun mistet en ungdom.

Ei venninna mi mistet et barn, noen år gammelt. Hun taklet det på en helt Annen måte. Hun hadde ikke flere barn, men har det nå. Hun har fortsatt en stor sorg , men klarer seg mye bedre i hverdagen. Hun hadde en tung periode da andre var på samme alder, men fikk god hjelp av helsevesenet.. 

Anonymkode: 34b0f...37e

[AnonymBruker]

Hadde jeg bare hatt et barn og mistet det så hadde jeg tatt livet av meg tvert. Men siden jeg har to så hadde jeg måttet gjøre mitt beste for å ta vare på det gjenlevende barnet mitt. Fader, det knytter seg i magen bare ved tanken. Jeg hadde aldri komt meg igjen etter noe slikt! Jeg har taklet mye oppgjennom årene, har opplevd nok for et helt liv på 25 år. Men det hadde jeg aldri blitt meg selv etter.

Anonymkode: d5f2d...304

[AnonymBruker]

Tja de fleste blir vel litt lei seg vil jeg tro.

Anonymkode: 943f3...296

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan tror dere en forelder som opplever å miste et barn i ung alder vil reagere? Hvordan vil omsorgen for de andre barna bli? Vil de andre barna føle seg lite elsket? Og hvordan blir i så fall deres forhold til egne barn når de er voksne? 

Anonymkode: 9268f...200

Man går i stykker når et barn dør. Man lærer seg å leve med det, men det blir aldri bra igjen. Jeg lever jo og har det bra, men jeg klarer ikke å glede meg over livet på samme måte som før.

Omsorgen for de andre barna er ikke direkte påvirket, men en lang stund var jeg klinisk deprimert, og det påvirket selvsagt forholdet mellom meg og barna. Men jeg er (selvsagt) like glad i dem som før, og viser det også som før. Jeg har absolutt inntrykk av at ungene føler seg elsket, og håper og tror at de får et normalt forhold til egne barn, når den tid kommer.

Anonymkode: fa7c4...238

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg bare hatt et barn og mistet det så hadde jeg tatt livet av meg tvert. Men siden jeg har to så hadde jeg måttet gjøre mitt beste for å ta vare på det gjenlevende barnet mitt. Fader, det knytter seg i magen bare ved tanken. Jeg hadde aldri komt meg igjen etter noe slikt! Jeg har taklet mye oppgjennom årene, har opplevd nok for et helt liv på 25 år. Men det hadde jeg aldri blitt meg selv etter.

Anonymkode: d5f2d...304

Akkurat det her forklarer hvorfor noen mente dette er en tråd man ikke burde synse i om man ikke har vært der før. Fordi det kan såre oss som faktisk har stått i det. 

 

«Så hadde jeg tatt livet av meg tvert.» Jeg mistet et barn. Skolebarn. Jeg tenkte som deg, i sikkert to år på daglig basis, at nå - nå dør jeg. Jeg er her enda. Livet må gå videre. Ikke før du står i det vet du hva du kan klare. Tro du meg, jeg trodde aldri jeg skulle overleve dette. Aldri. Jeg er langt i fra samme person som jeg var, jeg har helt klart måttet jobbe hardt med å ikke bli helt paranoid for min eldste datter, men det har gått seg til. Savnet og sorgen er fortsatt nesten ulevelig noen tider, tross de ni årene som har gått. Det var et helvete. Et sant helvete. Fortsatt er det av og til det. Men jeg døde ikke. Ikke grunnet egen styrke, men med god hjelp fra alle tenkelige instanser. Gikk til psykolog frem til i fjor, så det sier sitt. Man griper etter halmstrå - og overlever. Dag etter dag. 

Det hadde du òg. 

 

Måtte være anonym her. 

Anonymkode: 0b502...ff3