Dere som vokste opp med en mor som brukte piller hvordan opplevde dere det?

[AnonymBruker]

Min mor klarte å holde orden i huset men hun var fjern i blikket og så meg aldri egentlig.

Jeg trodde det var min skyld at hun var så kald og distansert . Og jeg kunne ikke snakke om det med noen.

Skammen inni meg vokste of i tenårene sa hun bare vent til jeg ligger i grava du, dermed ble all naturlig opposisjon fra meg borte på et blunk. Jeg fikk meg ikke til å komme med innvendinger etter det. Jeg stengte alt inni meg  Ble from og føyelig som et lam. Og taus. Og død innvendig. Til slutt visste jeg ikke hvem jeg var. Jeg misunte alle som sa til hverandre,  når utfordringer skulle møtes; " bare vær deg selv så går alt bra. Jeg var nobody for jeg kunne ikke engang det. Være meg selv.

Men jeg måtte jo være oppofrende og snill mot mamma og pappa for tenk hvor snille de hadde vært med meg! ( hennes ord)

 

Anonymkode: 6c040...a49

[AnonymBruker]

Har ikke opplevd det

Anonymkode: 4519b...e1c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mor klarte å holde orden i huset men hun var fjern i blikket og så meg aldri egentlig.

Jeg trodde det var min skyld at hun var så kald og distansert . Og jeg kunne ikke snakke om det med noen.

Skammen inni meg vokste of i tenårene sa hun bare vent til jeg ligger i grava du, dermed ble all naturlig opposisjon fra meg borte på et blunk. Jeg fikk meg ikke til å komme med innvendinger etter det. Jeg stengte alt inni meg  Ble from og føyelig som et lam. Og taus. Og død innvendig. Til slutt visste jeg ikke hvem jeg var. Jeg misunte alle som sa til hverandre,  når utfordringer skulle møtes; " bare vær deg selv så går alt bra. Jeg var nobody for jeg kunne ikke engang det. Være meg selv.

Men jeg måtte jo være oppofrende og snill mot mamma og pappa for tenk hvor snille de hadde vært med meg! ( hennes ord)

 

Anonymkode: 6c040...a49

Jeg er en mamma selv som dessverre brukte piller i de fleste barneårene da sønnen min var liten til han ble en tenåring. Tenkte jeg kunne skrive deg noen ord om hvordan det er for meg å være på den andre siden og hvordan det er for meg i dag mange år senere. Jeg har nå sluttet med pillene for mange år siden, sønnen min er blitt en ung voksen og vi har hatt samtaler sammen om hvordan det var for ham å vokse opp med meg som brukte piller, og jeg har fått perspektiv på det hele og klarer å se ting som jeg dessverre ikke klarte å se den gangen. Når jeg startet med pillene, stort sett beroligende for angst, så visste jeg lite om hva det var slags piller det var psykiateren min gav meg. Jeg bad aldri om bestemte piller, bare fikk dem utskrevet, tok dem, og ble etter hvert raskt avhengig. Så satt jeg etter hvert ganske raskt fast i det, med all min angst og abstinenser, og en tro på at jeg virkelig trengte disse pillene. Og legene skrev de villig ut til meg. I disse årene så jeg aldri på noe tidspunkt at det hadde konsekvenser for andre enn meg selv at jeg tok disse pillene. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte slik egentlig. Jeg trodde ikke at sønnen min merket at jeg gikk på pillene. Jeg prøvde jo hele tiden å balansere det så jeg ikke tok for mye og holde forbruket nede, men det er åpenbart i ettertid at det var episoder hvor jeg ikke klarte det. På det jevne  var jeg nok ikke så fjern som du beskriver din mor heldigvis. Slik beskriver ikke min sønn meg, og han er dønn ærlig med meg nå, men han beskriver noen episoder som har fått meg til å gråte skammens tårer og som får meg til å gråte noen tårer her og nå når jeg skriver dette. Episoder da jeg tok for mye og han fikk merke konsekvenser et barn ikke skal merke. Og jeg var for påvirket til å merke det selv. Jeg har grått og bedt om tilgivelse, og jeg har en raus og vidunderlig sønn som har gitt meg det. Han sier at jeg ikke skal tenke mer på det, at jeg klarte å komme meg ut av det og at gjort er gjort. Problemet er at jeg klarer nå engang ikke like lett å tilgi meg selv. Jeg skulle så inderlig gjerne sett at jeg den gangen hadde klart å sett at det hadde konsekvenser for min sønn at jeg gikk på disse hersens pillene, og jeg klarer ikke å begripe hva det er for slags boble jeg levde i som gjorde at jeg ikke klarte å se det. Jeg skulle også ønske at jeg ikke hadde hatt psykiatere og leger som skrev ut i over tretten år beroligende piller til meg i altfor høye doser, når man ikke skal gå på disse i mer enn korte perioder av gangen. men det var nå engang jeg som tok de. Jeg er sjeleglad for at jeg en dag klarte å komme til en erkjennelse av at nok var nok og ta kampen med å slutte med pillene, selv om det betød abstinenser i over et år for mitt vedkommende, men det var det verdt, og aldri om en slik pille noen gang kommer innenfor min munn igjen. Jeg har fortsatt mye angst, men det får jeg heller leve med.

Jeg vet ikke om jeg fortjener å tilgi meg selv, men skyldfølelsen fortærer meg av og til levende, for jeg elsker min sønn over alt, og har egentlig oppe i alt alltid prøvd å være en best mulig mor for ham. Og han sier at jeg har vært en god mor. Jeg antar at alt er relativt, og ingen ting helt svart hvitt. Å tilgi seg selv er det vanskeligste av alt. Kanskje klarer jeg det en dag. Det er vel noe en mer trenger å gjøre mer enn at en fortjener det tror jeg.

Jeg er lei meg for det du har gjennomlevd, og håper at min historie har gitt deg noen tanker. Kanskje visste heller ikke din mor hva hun gjorde. Ikke vet jeg, men jeg tror mange som går på piller dessverre ikke gjør det. Noen ser det dessverre ikke noengang.

klem

Anonymkode: df796...8ee

[AnonymBruker]

Moren min var avhengig og ble da veldig fjern, mye sint, gråt ofte. Ble hun frustrert på oss (to tenåringer og et barrnehagebarn) då ble vi slått. Hun hadde nok mye angst, uro og var mot meg veldig paranoid. Hun trodde alltid det verste om meg og mente at jeg alltid løy. Hun var aldri fornøyd med meg og lot meg vite det. I voksen alder har hun snudd ryggen til meg som en siste sjanse til å knekke meg.

Jeg derimot har klart meg bra med god jobb, hus, barn og mann.

Anonymkode: 8a435...991

[AnonymBruker]

Først må jeg si takk til mor over som er så åpenhjertet. Det ligger mye sorg bak linjene der og jeg håper du klarer å tilgi deg selv. Sønnen din er et speilbilde av at du har gjort mye riktig også, ikke glem det .

Og til TS, jeg har dessverre også vokst opp med en pillemisbruker av en mor og det har ødelagt meg mye mer enn jeg har trodd. Blandt annet lærte jeg aldri å tolke mine egne følelser, bare hennes og omverden sine, så det høres veldig kjent ut det du beskriver om at du ikke kan være deg selv. Du er medavhengig, som det heter. Jeg anbefaler deg å lese en bok som heter Flodhesten i dagligstuen, av Tommy Hellsten, der kommer du til å finne mye av deg selv. Videre anbefaler jeg deg til å oppsøke hjelp, for på en måte må du begynne å "oppdra" deg selv på nytt. Finne ut av deg selv slik at du kan lære deg til å eie dine egne følelser, og med det faktisk kan være deg selv.

Faren/fella, som jeg så alt for mange ganger har gått i, er at du finner folk å knytte deg til som minner om det samme som du er vant til, og det er andre folk som også er misbrukere. Jeg er en medavhengig person og ramler ofte bort i sånne relasjoner. Det er roller som er så lett for meg å ta, jeg er en racer i å tolke andre og "finte" deres humørsvingninger og deres følelser. Og det endte opp med at jeg gikk fullstendig på trynet av utmattelse og møtte den berømte veggen. Egentlig tror jeg at jeg ville redde hele verden, siden jeg aldri klarte å redde min. Men meg brydde jeg meg ikke om å redde, for ingen har brydd seg om meg, aller minst jeg selv.

Mitt råd til deg. Ta vare på deg selv. Distanser deg fra moren din så godt du kan, hennes problemer er hennes, ikke dine. Og søk hjelp, det er umulig å takle livet videre uten hjelp. 

Stå på, du har så mye verdi som du ikke aner om enda 

Anonymkode: 47564...352

[AnonymBruker]

Asså. Jeg tar 4 piller hver eneste dag. Tviler på at ungene mine vil bli skadet av det 😂 hvis jeg ikke tar dem blir jeg SUPERALLERGISK OG må på sykehuset så alternativet er liksom "litt verre". 

Anonymkode: 06f69...e0e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Asså. Jeg tar 4 piller hver eneste dag. Tviler på at ungene mine vil bli skadet av det 😂 hvis jeg ikke tar dem blir jeg SUPERALLERGISK OG må på sykehuset så alternativet er liksom "litt verre". 

Anonymkode: 06f69...e0e

Det er snakk om piller som er litt mere kraftig enn allergi piller. Her tror jeg de snakker om valium og sobril  o.l. 

Anonymkode: 4fc6e...d4c

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er snakk om piller som er litt mere kraftig enn allergi piller. Her tror jeg de snakker om valium og sobril  o.l. 

Anonymkode: 4fc6e...d4c

Men det står ikke det, så du trenger ikke å skrive det Det står piller, det innebærer alt fra Microgynon til Aerius. 

 

Anonymkode: 06f69...e0e

[AnonymBruker]

Jeg mente Valium o.l

 

Ts

Anonymkode: 6c040...a49

[AnonymBruker]

Jente19

Moren min hadde utrolig store humørsvingninger. Hun er pillemissbruker og alkoholiker den dag i dag. Husker at hun veldig ofte var sint, noe som gikk utover meg og søsteren, noen få ganger ble hun voldelig. 

Hun har aldri snakket om "forbruket" sitt noen gang, å kommer nok heller aldri til å unnskylde det.. desverre 

Men samtidig skjønner jeg at hun har hatt det vanskelig og at det er grunner for at hun har gjort som hun har gjort. 

Jeg bor heldigvis ikke hjemme lenger, flyttet ut med en gang jeg fylte 17 og har verdens beste kjæreste som tar vare på meg❤

Anonymkode: 4c2ad...4b3

[AnonymBruker]

Har vokst opp med det ja, men må egentlig si jeg synes det var verst når hun ikke brukte piller. 

Anonymkode: 28239...01c

[AnonymBruker]

Mamma brukte antidepressiva siden jeg var ca. 7 og merket egentlig ikke noe voldsomme til atferdsendringer. Hun ble bare mer glemsk og "nøytral", som var bedre enn humørsvingningene hun hadde uten dem. Men så tok hun dem av en rimelig god grunn da som jeg ikke trenger å gå inn på. 

Anonymkode: 0ffd9...e9c

[Gjest Reputation]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det står ikke det, så du trenger ikke å skrive det Det står piller, det innebærer alt fra Microgynon til Aerius. 

 

Anonymkode: 06f69...e0e

Ærlig talt, så dum er du ikke

[Gjest Reputation]

Min mor gikk på mye forskjellig av antidepressiva og smertestillende som til tider gjorde det vanskelig å være rundt henne. Jeg tror det var en kombinasjon av det og en vanskelig personlighet som gjorde oppveksten til tider vond og anspent. Det er ikke før i senere tid jeg har innsett at det var en avhengighet hun hadde. 

Jeg kan kun nevne en spesifikk episode som er relatert til medisinbruken men den tar jeg ikke her. Ellers så husker jeg ikke så mye utennom enkelte perioder hvor hun ikke kunne kjøre bil når hun ville.

[AnonymBruker]

Har opplevd det samme som deg. Vil gi deg en klem

Hun tok antidepressiva og angstdempende(sobril). Vi fikk aldri vite hva som feilte henne som barn, bare "mamma er syk, hun må få hvile". Hun sov hver dag etter jobb, med 4 barn som krangla og slåss og trengte henne. Pappa gjorde så godt han kunne, men også han skulle sove et par timer etter jobb. Skikkelig dårlig uvane å ha med barn. 

Hun neglisjerte mye etterhvert, huset så ikke ut og tilogmed barn på vår alder kunne kommentere hvor rotete det var. Middag ble ofte skippet, men når det ble servert var det brente fiskepinner og oljete pommes frites. Hun lo aldri. Jeg har hørt henne le 2 ganger i hele mitt 30årige liv!!! Husker episodene helt klart. Hun var veldig egoistisk når jeg ser tilbake. Vi måtte på skattejakt for å finnenut hvor hun var ofte. Fant henne som regel på frisørsalongen eller på bakrommet til bestemors butikk. Og når vi fant henne var hun aldri glad for å se oss. Hun var heller aldri glad når hun kom hjem fra jobb, sa ikke hallo en gang. Noen ganger kom hun hjem, kikka på oss og sa: jeg går igjen, jeg. Tror det var en kommentar til at det var så forbanna rotete og hun var forbanna på sine 4barn mellom 5 og 13 år som ikke hadde renvaska huset til hun kom hjem? Mye å legge på egne barn syns jeg.

Som 5klassing husker jeg at jeg tenkte: mamma hadde sikkert vært glad hvis vi aldri var født. Men har heldigvis ikke hatt så mye skyldfølelse, jeg skiftet ganske fort til sinne og frustrasjon. Har selv hatt psykiske plager som voksen, og pga henne så ser jeg ikke noen mulighet for meg å få barn. Vil aldri at mine barn skal oppleve så mye forvirring og stille så mange spørsmål ved sin plass i verden som jeg gjorde. 

Har store tillitsproblemer til mine foreldre, mest min mor. Liker henne ikke, hun klarer ikke å være i en morsrolle, det er jeg som blir mor, søster eller venn. Hun er veldig umoden, ureflektert og paranoid. Jeg skal si en positiv ting da, og det er at hun har vært veldig støttende i mine karrierevalg. Samtidig prøver hun å ta eierskap over mine triumfer: "det var jo jeg som fortalte deg at du kunne bli hvem du ville". 

Jo en siste ting: hun pleide å kjøre oss i bil etter å ha tatt sobril. Ikke gjør det folkens! Du tror du har kontroll, men plutselig blir du slapp i kroppen i noen sekunder. 

Anonymkode: bfdab...054

[AnonymBruker]

Moren min har vært pille- og rusavhengig i hele mitt liv. Foreldrene mine ble skilt pga dette. Husker en usikker barndom hvor mamma rispet pappa med glasskår, mye kjefting og krangling. Det verste er kanskje det lillebroren min forteller at vi opplevde, som jeg til dags dato ikke har noen minner om, f.eks at hun prøvde å drepe pappa mens han sov og en del andre ting. Den siste tiden hun bodde med pappa manipulerte hun meg og broren min til å tro at han var "farlig", og vi oppholdt oss innelåst på soverommet. Etter skilsmissen greide hun å få foreldreomsorgen ved å lyve i retten, og vi bodde fast hos henne. Hun var full/rusa stort sett hele tiden og jeg måtte ordne med mat og få meg og broren min på skolen. Noen ganger forlot hun oss på natta, hun satt mye oppe om natta og gråt eller var ustabil og jeg sov lite for å passe på henne og broren min. Jeg husker jeg var veldig bekymret og i alarmberedskap hele døgnet. Hun kjørte også i fylla/pillerus, en gang til skolen for å hente oss og da tok de ansatte bilnøklene. Dette benekter hun den dag i dag, selv om mange foreldre og lærere husker henne som alkis. Hun snakket bare negativt om andre hjemme og fortalte familiehemmeligheter vi var alt for små til å vite. Dagene gikk med til å sitte inne i den mørke leiligheten hvor hun også røkte inne. Til slutt flyttet vi til faren vår igjen. Hun er fremdeles slik den dag i dag, 20 år senere. Benekter at noe av dette har skjedd, drikker mye øl og kombinerer med de fleste medisiner man kan få for angst/uro og søvnløshet samt smertestillende. I perioder er hun jævlig, noen ganger ok. Men man merker at årene med misbruk har gjort sitt og at hun nok er permanent skadet i hodet, i tillegg til å psykopatiske, sosiopatiske og narsissitiske trekk. Utrolig slitsomt å forholde seg til, selv om man også synes synd på henne da hun lider av kronisk sykdom. 

Dette har resultert i at jeg har en del angst og tilknytningsproblemer. Jeg har greid meg bra allikevel, men jeg har ekstremt dårlig selvbilde og selvtillit. Dette skyldes også andre ting som skjedde på den tiden, men mye av det skyldes nok omsorgssvikten. Jeg har en overdreven ansvarsfølelse og bekymrer meg mye for ting og andre rundt meg. Jeg har kontroll på livet, har tatt høyere utdanning og har en bra samboer og gode venner, men dette er ingen selvfølge.

Anonymkode: ac2ae...a37

[AnonymBruker]

På 31.3.2018 den 16.11, Reputation skrev:

Ærlig talt, så dum er du ikke

Se ikke bort fra det.

Hjerteløse mødre som synes det er moro å gjøre narr av folk som har opplevd vonde ting.

Anonymkode: d182a...7c3

[AnonymBruker]

Har hatt veldig lik barndom som de over her. Var nok i samme sporet som du, da jeg som nittenåring fikk et barn. Plutselig fikk livet mening og jeg gikk fra barnefar som behandlet meg dårlig og brøt kontakten med mamma. Er i dag 25 og i et forhold med en fantastisk mann som godtar meg med hud og hår. Jeg har store problemer med å stole på mennesker, men klarer meg bra i dagliglivet. Stå på, ikke la barndommen din definere og ødelegge deg.

Anonymkode: 1918a...c77