"Venninne" med store psykiske problemer

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, men jeg håper og tror noen kan gi meg noen tips på hva jeg skal gjøre. 

Jeg slet selv med psyken for halvannet år siden, med store traumer fra psykisk, fysisk og seksuell mishandling fra jeg var liten og la meg frivillig inn på en DPS en måned. Der møtte jeg en veldig søt jente og jeg ble litt som en storesøster for henne der inne. Hun er ti år yngre enn meg og hun stolte mye på meg og vi hadde en god kjemi. Hun hadde som meg, ei mor som er rusmisbruker og en alkoholisert far. Og begge havnet i fosterhjem ganske unge. 

Jeg ble skrevet ut og fikk tilbake livet mitt. Og godt var det, for jeg har og ei fantastisk datter å tenke på. Jeg begynte å jobbe igjen, men desverre for denne jenta så ble hun svingdør-pasient. Jeg har hatt hjerte for henne og har sagt jeg er her for henne om hun trenger noen å snakke med. Jeg har besøkt henne når hun har vært innlagt og tatt henne med på kafé og andre normale og koselige ting å gjøre. 

Vi snakker i grunn bare sammen noen ganger i uken og da er det gjerne gutteproblemer og slikt hun trenger å snakke om. I og med hun er så ung, så skjønner jeg at det tar opp mye av fokuset. Men jeg har fortalt at jeg synes hun skal fokusere på å bli god igjen før hun innleder noen forhold. Hun snakker lite om hva som egentlig er utfordringene hennes, men det er mye selvskading. Hun fortalte meg også for noen uker siden at hun mislikte de som jobbet på DPS'en for de ble frustrerte for hun ikke ville avgi urinprøve. Jeg sa jeg ikke skjønte hvorfor hun ikke bare kunne gjøre det om hun ikke hadde noe å skjule. Jeg skjønte da at hun misbrukte piller, om ikke mer. Jeg ringte henne etter noen dager og sa at jeg brydde meg om henne, men i og med hun ikke ville snakke om hva som gjør at hun har det slik som hun har det, så er det vanskelig for meg å hjelpe. Og jeg har mitt jeg og. Og det er en av utfordringene mine, det at jeg setter andre før meg selv. Og jeg vil ikke bli dratt inn i noe jeg ikke vet hva er. Om hun ville gå en tur eller snakke om vanlige ting, så var jeg der for henne. 

Jeg dro på påskeferie og hun ringte meg i tårer. Da skulle hun på legevakta for hun hadde prøvd å ta livet sitt igjen. Jeg ringte legevakta og sa at hun kom inn der og at hun trengte å komme inn på DPS'en igjen. Det gjorde hun. Dette var på søndag. I går sendte hun meg en haug av meldinger som jeg skjønte fint lite av. Hun hadde dratt fra DPS'en og sa hun satt pris på livet. Hun sa hun trengte å se meg. Jeg spurte da om hun ble utskrevet eller om hun hadde bare dratt, da sa hun at hun hadde rømt. Jeg prøvde å ringe henne, men hun tok aldri telefonen. 

Hun svarte meg igjen i dag på melding, om at hun ikke orket å snakke i telefon. Hun sa hun var i trygge hender, men vil ikke svare på hvor hun er eller om hun har snakket med DPS'en etter hun gikk. 

Jeg ringte da så klart DPS'en for å si at hun hadde fortalt meg at hun hadde rømt og at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. De har jo taushetsplikt, men hun ga uttrykk for at de ikke hadde hatt en pasient ved det navnet innskrevet og at om jeg var bekymret burde jeg ta kontakt med legevakta. 

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bryr meg om henne og ser nesten på henne som familie, men jeg er så sliten. Jeg vil så gjerne hun skal få hjelp og jeg vil ikke få vite en dag at hun har tatt livet sitt. Jeg vet ikke hvem hun er hos nå, men jeg kan tippe at det er en av de eldre "kameratene" hennes som ruser seg. Hun vet ikke at jeg ringte DPS'en, men på de så hørtes det ut som hun ikke hadde vært innlagt der denne uken. Og jeg skjønner ikke hvorfor hun skulle ha løyet om det. Svarer jeg henne? Lar jeg henne komme hit for å snakke? Jeg tror ikke jeg klarer å kutte henne ut, for jeg har vært der hun er selv. Minus rusen. Men det å ikke ha noen og føle seg så langt nede. Jeg vet faktisk ikke mon arme råd. Ringer jeg noen for å snakke om dette? Isåfall hvem? 

Anonymkode: 2df5c...e9c

[Brimi]

Jeg synes du skal ringe Mental Helse og rådføre deg med dem. Både for din del og hennes del. Dessverre er det slik at det kan være fryktelig tungt å være venn med eller pårørende til en med psykiske lidelser. Det viktigste du må gjøre er å ta vare på deg selv oppi dette. Det betyr ikke at du må kutte henne helt ut, men du må sette noen grenser. Hun har nok ikke jugd om å ha vært på DPS, de har jo ikke lov til å si noe og det høres da logisk ut at h*n du snakket med på DPS snakker i retning om at hun ikke har vært der. 

[AnonymBruker]

"Feilen" du har gjort er vel å prøve å fikse problemene hennes, når det hun egentlig trengte bare var en venn. Hvorfor skal du vite alt om hennes problemer når du ikke er hennes psykolog? Hun trengte nok mer ei venninne som hun kunne snakke om "hverdagslige" ting med, heller enn at du skulle begynne å grave å alt. 

Anonymkode: 5f009...aae

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Feilen" du har gjort er vel å prøve å fikse problemene hennes, når det hun egentlig trengte bare var en venn. Hvorfor skal du vite alt om hennes problemer når du ikke er hennes psykolog? Hun trengte nok mer ei venninne som hun kunne snakke om "hverdagslige" ting med, heller enn at du skulle begynne å grave å alt. 

Anonymkode: 5f009...aae

Jeg har ikke sagt at jeg må vite alt om hennes problemer og har heller absolutt ikke lyst til å være en psykolog. Som jeg skrev i innlegget, så har jeg tatt henne med på hverdagslige og koselige ting for å få henne til å tenke på annet. Jeg spør og graver aldri. Men når hun kan sende meg en melding og si at hun vil ende livet sitt og vil ikke svare på hvor hun er, ikke vil ta telefonen eller noe sånt, så blir jeg rådløs. Hun kan sende at hun har det så vondt og hun sliter, men ingen forstår. Jeg skriver tilbake at det er vondt å høre, men døra mi er alltid åpen om hun vil snakke eller om hun bare vil slappe av med en film og noe mat. 

Hvordan mener du at jeg har gravd? Og hva skulle jeg gjort anderledes? 

Ts

Anonymkode: 2df5c...e9c

[AnonymBruker]

På 30.3.2018 den 18.25, Brimi skrev:

Jeg synes du skal ringe Mental Helse og rådføre deg med dem. Både for din del og hennes del. Dessverre er det slik at det kan være fryktelig tungt å være venn med eller pårørende til en med psykiske lidelser. Det viktigste du må gjøre er å ta vare på deg selv oppi dette. Det betyr ikke at du må kutte henne helt ut, men du må sette noen grenser. Hun har nok ikke jugd om å ha vært på DPS, de har jo ikke lov til å si noe og det høres da logisk ut at h*n du snakket med på DPS snakker i retning om at hun ikke har vært der. 

Ja, jeg tror jeg må ta en telefon til Mentalhelse eller hva det skulle være for å rådføre meg litt. Jeg vil ikke kutte henne ut, men jeg vil heller ikke være den som alltid må passe på henne. Det er ganske tungt i lengden.

 

Ts

Anonymkode: 2df5c...e9c

[Gjest andysowhat]

Jeg hater slike ting som det her.

 

Jeg prøvde å skrive noe, men jeg for holde meg til at jeg føler med dere begge.  (for denne gang.)

[AnonymBruker]

Du høres ut som en god venn. Men personer med den typen problemer (rus, selvskading, selvmordsproblematikk) kan være utrolig krevende å forholde seg til. Jeg tror du blir nødt til å snakke med henne og tydeliggjøre noen grenser. Du kan ikke ta ansvar for henne når hun rømmer eller prøver å ta livet sitt. Fortell henne at du gjerne vil være hennes venn, men at det er psykiatrien som har ansvaret når hun driver med den destruktive atferden sin.

Anonymkode: 4f0af...37d

[AnonymBruker]

Ikke alltid lurt å holde kontakten videre med de man er innlagt med,da en ofte er sårbar selv etter innleggelse.. 

Anonymkode: 0da22...e32