Takle dødsfall uten venner eller nettverk

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er litt bekymret for meg selv og hvordan jeg kommer til å takle et nært forestående dødsfall i familien. Heldigvis har jeg familien min som er glad i meg og vi kommer naturligvis til å støtte hverandre i sorgen. 

Til vanlig bor jeg veldig langt unna familien min. I tillegg har jeg diagnosen "unnvikende personlighetsforstyrrelse" som har gjort at jeg holder meg mest for meg selv. Det er et savn å ikke ha venner, men samtidig føler jeg meg truet, blir ukomfortabel og viker unna når mennesker ønsker kontakt med meg. Vet det høres rart ut, men andre med samme diagnose vil forstå hva jeg mener. 

Nå vet jeg som sagt at mitt nære familiemedlem blir borte snart. Jeg uroer meg for hvordan jeg skal bearbeide sorgen når det er over og jeg reiser tilbake til mitt "vanlige" liv. Har tenkt mye på dette, og jeg har kun meg selv å takke for at ting har blitt som det har blitt. 

Tror ikke jeg er en person som folk blir glad i og liker. Og jeg tviler på at noen av de vennene og kjærestene jeg en gang hadde savner meg eller tenker tilbake på tiden med meg som noe positivt. Tvert i mot - jeg har selv fått høre at jeg er kjedelig og anstrengende å være i nærheten av. 

Jeg vet jeg vil få det svært tøft etter begravelsen og alt det der, og jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Her ville de fleste svart at man må søke trøst og støtte hos venner. Men hva gjør man når man ikke har venner? 

Kan legge til at jeg allerede går til psykolog og benytter meg av tilbudene kommunen har i form av terapigrupper, dagsenter og lignende. Har forsøkt å skape relasjoner der ved å prøve å bli kjent med de andre uten at det har vært noe suksess... 

Hjelp meg 

Anonymkode: 2e460...4a2

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 16. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Nasse Nøff ❤ skrev:

Først, kondolerer 

Min erfaring er at tiden før begravelsen er tyngst. Men ingen regler uten unntak. 
Går du i noe sorggruppe/sorgterapi? Hvor det er kun fokus på sorgen? Hvis ikke så kan du jo spørre psykologen. 

Jeg mener på ingen måte å være spydig, men er det vanlig å kondolere før vedkommende er død?

Anonymkode: 79052...7b3

[Gjest ISeeYouCreep]

AnonymBruker skrev (På 30.3.2018 den 13.23):

Jeg mener på ingen måte å være spydig, men er det vanlig å kondolere før vedkommende er død?

Anonymkode: 79052...7b3

w

Endret 16. november 2023 av Nasse Nøff ❤

[AnonymBruker]

Jeg ville ha snakket med familien min, og de mister jo også en de kjenner godt. Dermed har de større forståelse og sorg/savn enn det venner vil ha, som ikke kjenner vedkommende. 

Jeg synes familie er enklere å snakke med om sånt enn venner. De vennene som best har forstått hvordan man har det er de som selv har mistet noen nære.

Anonymkode: afd32...095

[AnonymBruker]

Ts, sorg er veldig personlig. Det er ikke alltid slik at man må snakke om sorg med venner, for å greie den. For meg så var det godt å snakke, men det var ikke snakkingen som hjalp meg. Det var tid, det. Det er en prosess hvor man gråter mye, og mennesker som er glad i deg, gir deg sine kondolasjoner. Disse kondolasjonene driver deg fremover slik at hjernen fatter hva som har skjedd. Det er et sjokk. Når mamma døde våknet jeg hver morgen og ikke fattet hva som hadde skjedd. Sakte men sikkert tilpasset jeg meg det som hadde skjedd, men sorgen fortsetter, dog mykere hver dag som går. Sånn er sorg. Det er en personlig smerte og alle verdens gode ord kan ikke ta den bort. 

Det finnes sorggrupper, disse vil nok psykologen din tipse deg om. Ta imot og sitt og lytt, du trenger ikke dele om du ikke orker. Men du kan delta og være der, om du vil.

Anonymkode: 74d8f...c43