Hvordan bekjempe selektiv mutisme?

[AnonymBruker]

Blir så frustrert, det er så mange situasjoner hvor jeg gjerne vil prate og være sosial, men jeg klarer ikke. Det er noe inni meg som stopper meg. Jeg er så redd for å si noe dumt eller teit eller feil, jeg vil liksom heller at de syns jeg er rar fordi jeg alltid er så stille og sjenert, enn å åpne kjeften og drite meg ut på den måten. Men den fornuftige delen av meg er ikke enig i dette, jeg vil prate! 

Dette går veldig utover det sosiale livet mitt. Heldigvis har jeg bevart barndomsvennene mine, så jeg har en liten flokk med venner som jeg klarer å prate med. Men det påvirker hvordan jeg kommuniserer med kolleger, og det påvirker spesielt kjærlighetslivet mitt. Det å skulle åpne meg såpass for en fyr at det kan bli en romanse mellom oss... Det er fryktelig vanskelig. Har faktisk aldri hatt en kjæreste på grunn av dette. Og har aldri hatt sex heller, for jeg vil føle meg komfortabel med den første jeg har sex med, og det klarer jeg ikke når jeg ikke klarer å prate ordentlig med dem engang. Jeg har jo vært på date flere ganger, og det har gått greit. Jeg finner de på nettet, for det er den eneste måten for meg å få kontakt med noen på det viset.. Så snakker vi til jeg føler meg komfortabel nok på dem til å møtes. Så håper jeg at de er pratsomme mennesker, for selv om jeg kan ha en god dag og faktisk klare å åpne meg litt så kan jeg fortsatt synes det er vanskelig å finne på samtaleemner og slikt, rett og slett fordi jeg overtenker. 

Jeg er ei 21 år gammel jente som er fryktelig lei av det her. Som barn pleide jeg å være supersosial og prate med alle. Jeg ble ødelagt da jeg gikk i en klasse som mobbet meg på barneskolen. Vi flyttet derfra, men etter det kom denne tausheten, veldig brått og drastisk. Og derfra har jeg slitt med denne tausheten og angst og depresjon. Jeg har hatt gode og dårlige perioder, men denne tausheten har alltid vært et generelt problem. 

Nå vil jeg bli kvitt dette problemet, og trenger sårt råd til å bli bedre. Er det noen her som har erfaring med dette, og som kanskje har noen metoder som kanskje han fungere? Har dere noen gode råd til meg? Jeg vil sette utrolig stor pris på tanker, råd og innspill. 

Hilsen ei fortvila jente. 

Anonymkode: b30be...b35

[AnonymBruker]

Dette høres ikke ut som selektiv mutisme, men som sosial angst, går til behandling og få hjelp

Anonymkode: 7bc54...2f2

[Xmasclovn]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres ikke ut som selektiv mutisme, men som sosial angst, går til behandling og få hjelp

Anonymkode: 7bc54...2f2

Skriver under på denne

[AnonymBruker]

Selektiv mutisme er en form for sosial angst. 

Har du vært i behandling for dette TS? Kjenner igjen det med å bli taus i visse situasjoner. Jeg har egentlig bare blitt verre og verre på det området. Jeg tror mange som er tause ikke alltid er helt klar over det heller. Slik jeg ser det handler det om en slags prestasjonsangst altså frykt for å ikke være god nok, samt massiv kritikk fra omgivelsene om du først tør å snakke og åpne deg opp. Som du selv forteller begynte dette etter å ha opplevd mobbing og det er vel redselen din for at dette skal skje igjen som har skapt et traume hos deg. 

Det kan nok virke mest hensiktsmessig å prøve å få noe hjelp for dette, for det å øve på egenhånd er nok ikke alltid like lett. 

Anonymkode: 95a96...a84

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvordan min mutisme startet, men det ble opprettholdt pga andres forventninger til meg, som jeg ikke ville sjokkere. Jeg så for meg at hvis jeg snakket, så ville folk bli sjokkerte og kommentere det. Og det klarte jeg ikke, og terskelen for å si noe ble som en kjempehøy mur. Det ble nesten fysisk umulig å si noe. Hvis jeg traff noen som ikke visste at jeg ikke snakket, så gikk det fint. Med mindre noen "snille" jeg kjente sa fra at jeg ikke snakket for å redde meg. Jeg var også stille med familiemedlemmer om det var lenge siden jeg hadde sett dem. Da gikk det noen timer før det løsnet. Men det var liksom forventet det også, så da hjalp det litt. En nabo prøvde å tvinge meg til å snakke ved å si at jeg ikke fikk kake om jeg ikke sa hei. Jeg snakker ikke med han resten av barndommen. På skolen klarte vi det med å forberede klassen litt, og så fikk jeg en belønning for hver jeg snakket med. Og for hver jeg snakket med, jo mindre skummelt var det. Jeg aner ikke hvordan det startet, men det varte noen år, og nøkkelen var forventningene de andre har til meg, og at jeg ikke ville sjokkere. Jeg sliter med å synge foran andre i dag i voksen alder. Jeg kjenner inni meg at det er den samme sperren, den samme følelsen jeg hadde som barn. 

Har du lest boken "Taus" https://www.cappelendamm.no/_taus-harald-nortun-9788202382650 - den rørte meg veldig. Jeg er ikke helt sånn som han i boken, men det var ting han satte ord på som jeg kjenner jeg ikke har klart selv.

-Mz

Anonymkode: c1044...74e

[AnonymBruker]

Å være stille er ikke noe negativt. Men når man går rundt å forestiller seg at man MÅ ha noe viktig å si hele tiden, så begrenser man jo personligheten sin veldig da. Ja det er mange som elsker small talk, men ikke alle gjør det. Kanskje du bare har vanskelig for å godta at du er mer stille i deg selv? 

Jeg er selv et menneske med sterk integritet. Er ikke og ønsker ikke være avhengig av andre mennesker. Jeg prater lite, men lytter godt. Lærer utrolig mye av dette. Det kan hende folk tenker at jeg sier litt lite, men det er det sosiale presset som er lagt ut i samfunnet i dag. Men jeg ser på stillhet som noe positivt og et tegn på at man har noe mellom ørene, visdom.

Anonymkode: d1ea6...e92