Studere medisin som 30-åring?

[Sportiva]

Skal jeg tørre?

Jeg har en samboer og en toåring, samt en mastergrad som har gitt meg spennende jobber, men ikke jobber jeg anser som spesielt meningsfulle. 

Jeg startet på medisin rett etter videregående, men hoppet raskt av fordi jeg hadde angst og depresjoner på den tiden. I mellomtiden har jeg gått i behandling, studert andre fag og jobbet, men jeg har aldri klart å gi slipp på akkurat den drømmen. Nå er jeg nokså stabil og disiplinert, og tror jeg vil kunne håndtere studieløpet bedre, selv om jeg heller ikke nå er glad i stress. Vi ønsker oss ikke flere barn, men samboeren min ser ikke veldig lyst på å skulle forsørge oss i flere år (jeg får kun to år med studielån). Han kommer dog til å gjøre det, dersom jeg bestemmer meg for å satse på nye studier. 

Er jeg for gammel? Noen andre som har studert med barn? Og vil hverdagen som student og nyutdannet være forenelig med familieliv? Andre tanker eller innspill?

[Gjest aell]

Da blir du 36 år når du er ferdig, og du har maaange år igjen i arbeidslivet. Hvis du tror du kommer til å angre på at du ikke studerte medisin så synes jeg du burde gjøre det. Et familiemedlem ville studere medisin, men endte opp som sykepleier i stedet for. Vedkommende er nå godt voksen, og angrer på dette valget. Mange takler studielivet og familielivet fint, så hvis det er medisin du virkelig vil studere så synes jeg du skal gi det en sjangse. Hvis det absolutt ikke går så kan du alltids hoppe av.

Endret 28. mars 2018 av aell

[AnonymBruker]

Lege og psykolog er to av utdanningene du fint kan begynne på i 30-årene. 

Anonymkode: 0a3da...1b1

[Try2]

Det går heeelt fint. Du er UNG Men ikke start med "innstillingen" at du "alltids kan hoppe av". Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg er 30 år, med barn og vi flyttet til utlandet for at jeg kunne studere medisin. Har heller ikke nok finansiering fra Lånekassen, men nok av midler i bakhånd heldigvis. Er ferdig når jeg er 35.

 

Jeg har gjort mye jeg angrer på, men det å studere medisin er ikke en av dem. Gjør det!

Anonymkode: 6fdee...6d2

[AnonymBruker]

Go for it! Du skal uansett jobben over 30 år til når du er ferdig. ☺️

Anonymkode: 47f41...f2b

[AnonymBruker]

Jeg er 28 og går tredjeåret nå. Jeg er blandt de eldste, men det er som regel noen ved hvert kull som er 30/40+. Blir kanskje litt vanskeligere å få venner (jeg var 25 ved oppstart, og det var "akkurat innafor" til å bli venn med de fleste årsmodellene føler jeg)!   Jeg tar ikke studielån pr nå, og har ikke gjort det så langt disse årene. Jeg kan ta om jeg ønsker resten av studiet, men klarer meg veldig greit uten. Jeg har en annen utdannelse fra før av selv, som jeg kan jobbe som på dag/kveld og helg. Jeg rekker å jobbe såpass mye at jeg har ca 360 000 i året nå som student (jeg jobber nok definitivt mest på kullet). Er det en mulighet for å beholde en viss stilingsprosent på jobben din som du kan ta når det passer deg? Er f.eks ofte "fritimer" på 3-4 timer, eller at du begynner 12 osv. 

Det skal sies at jeg er en som ikke trenger å lese mye sammenliknet med en del andre på kullet, mange bruker 14 t dagen i mnd før eksamen + maaange timer ukentlig utenom. 

Det skal også si at selv om utdannelsen går greit (mange sliter underveis!) så er det jobben du skal ende opp med, som i stor grad er preget av stress, dårlig tid, dårlig lønn sammenliknet med ansvar og arbeidsmengde og stadig økende press. Dette er nesten uavhengig av hvilken retning du går. I tillegg er arbeidsmengden ofte utrolig stor, er du klar for å jobbe "nattevakter" som begynner kl 16 og er ferdig kl 09? Det er vanlig, og du har gjerne 4-5 slike på rad! Ingen arbeidsmiljølov her i gården! 

Anonymkode: 93e44...e0b

[AnonymBruker]

Alderen er ikke noe problem, men utsagnet om at du "heller ikke nå er glad i stress", i tillegg til din historie med angst og depresjoner som viser at du har en viss sårbarhet. Det er mye stress og mange spisse albuer både på studiet og sykehuset, så jeg anbefaler deg å styre unna.

Anonymkode: 886b2...16f

[AnonymBruker]

tror neppe det er verdt det. Om det er snakk om syv år studier. Det kommer til å bli uøkonomisk, og i fem år skal kona di forsørge deg? Jeg studerte kun et år uten noen støtte fra lånekassen, jeg ville aldri gjort det igjen for å si det sånn. Jeg skulle holdt meg til et år studie, punktum og flyttet videre. Og når du skal ha turnus et år så kan du ende hvor som helst i landet om jeg forstår riktig studiene til å bli lege. Dermed ender det med å flytte. Dessuten kommer du ikke til å ha tid å være sosial med kona de i de syv årene. Tror du bør tenke deg om. Jeg har hørt dem som har studert høye utdannelser har rett og slett endt med skilsmisse... og du kan jo tenke selv hvorfor....

Anonymkode: 3a66a...b5c

[AnonymBruker]

Når dere går inn i dette med at samboeren din egentlig ikke har så lyst til å forsørge familien alene i 4 år ville jeg ha vært bekymret angående økonomien. Husk at økonomi kan være en dreper for samlivet, og det er nok ikke det beste utgangspunktet at han går inn for å være hovedforsørger i flere år når han egentlig ikke vil. Du bør legge opp løpet slik at du bidrar en del du og. Du bør også være forberedt på å klare deg hvis samlivet i verste fall skulle ryke av en eller annen grunn. Det er mye som kan skje på 6 år. 

Nei, det er ikke slik at du må lese 24/7, og de som gjør det trenger ikke akkurat det heller (ref. annet innlegg). Men går du på medisinstudiet møter man overachievers. Det vil man merke i forelesninger, i praksis, på lesesalen og ikke minst spesielt når det nærmer seg eksamen. De fleste av de som ikke har etablert seg bruker imidlertid mye tid på utenomfaglige aktiviteter. De fleste jobber i tillegg. Uansett betyr det lite hva alle andre gjør. Du må finne en løsning som passer for deg. Klarer du ikke det spiller det liten rolle hvor mye andre studenter evner å gjøre i løpet av et døgn. 

 

Anonymkode: 02c19...6b8

[Occulta]

Jeg er 30 og studerer medisin på femte året utenlands. Her er studiet enormt tøft og vi har fulle dager 07:30-17/18 med undervisning, vi har prøver jevnlig i alle fag samt lekser og innleveringer. Vi har eksamen i alle fag hvert år og de er delt inn i praktisk, muntlig og skriftlig del... passmark er 75% er så det er fort gjort å stryke. Studiet var beinhardt første 3 årene men har roet seg en del. Dagene mine handler Kun om skole fra gryotta til leggetid. Vet ikke hvordan studiet er lagt opp i Norge, men har hørt fra norske studenter at de har laaangt mer fritid og jeg  har hatt sommerjobber sammen med studenter i Norge som jobber masse ved siden av studiene uten problem. Så tror det er natt og dag fra hvordan studiet er i mitt studieland. 

Samtidig som jeg anbefaler deg å følge drømmene dine så kan jeg aldri se for meg å ha barn under studiet (slik som det er for meg). Det er tungt. Og tror ikke de første årene som lege er så mye lettere heller desverre. 

[AnonymBruker]

Alderen din er ikke noe problem. Det at du har barn er ikke en dealbreaker heller. 

At mannen din ikke er så gira, er noe du bør tenke nøye over først.

Men jeg vil oppfordre seg til å se forbi studielivet, for det er kort i den store sammenhengen. Det som venter etterpå er viktigere.

- du skriver du ikke er glad i stress - mener du det er forenelig med å være lege? Du kan søke deg til en lite stressende spesialitet (men endel av dem er ikke spesielt godt lønnet), men man må som regel innom stressende jobber med tildels høy vaktbelastning først (turnus, spesialisering)

- er du forberedt på at dere kan bli nødt til å flytte, kanskje flere ganger, pga turnus og spesialisering? Jeg kjenner svært få leger som ikke har flyttet minst en gang etter studiet. 

Anonymkode: 51f54...a6a

[AnonymBruker]

10 timer siden, Occulta skrev:

Jeg er 30 og studerer medisin på femte året utenlands. Her er studiet enormt tøft og vi har fulle dager 07:30-17/18 med undervisning, vi har prøver jevnlig i alle fag samt lekser og innleveringer. Vi har eksamen i alle fag hvert år og de er delt inn i praktisk, muntlig og skriftlig del... passmark er 75% er så det er fort gjort å stryke. Studiet var beinhardt første 3 årene men har roet seg en del. Dagene mine handler Kun om skole fra gryotta til leggetid. Vet ikke hvordan studiet er lagt opp i Norge, men har hørt fra norske studenter at de har laaangt mer fritid og jeg  har hatt sommerjobber sammen med studenter i Norge som jobber masse ved siden av studiene uten problem. Så tror det er natt og dag fra hvordan studiet er i mitt studieland. 

Samtidig som jeg anbefaler deg å følge drømmene dine så kan jeg aldri se for meg å ha barn under studiet (slik som det er for meg). Det er tungt. Og tror ikke de første årene som lege er så mye lettere heller desverre. 

Det er ikke sånn i Norge, heldigvis for TS.

Anonymkode: 51f54...a6a

[AnonymBruker]

Det er aldri for sent. 

https://www.itromso.no/nyheter/2015/11/24/Hilde-45-ble-medisinstudent-etter-12-år-hjemme-med-barna-11847320.ece 

Anonymkode: 20aa2...1d2

[AnonymBruker]

Du takler stress dårlig men vil studere i mange år for å få en jobb som er utrolig stressende? :/ Og et barn i tillegg til en lite støttende kjæreste.. hmm..

Kan du ikke studere noe annet som er like givende men tar kortere tid? Tror jeg ville lagt litt penger i en god karriereveileder om jeg var deg. Ønsker deg alt godt og lykke til med valget!

Anonymkode: a70f3...48b

[AnonymBruker]

Jeg mener det er helt greit å starte medisinstudiet når du er 30 hvis det er det du virkelig vil, men hvis du ikke er så flink til å takle stress, husk at å arbeide som lege kan by på my stress til tider..

Anonymkode: 487dd...6a2

[domimik]

Barnet ditt er i skolealder når du skal ut i turnus og sannsynligvis må flytte. Har dere tenkt på det?

[AnonymBruker]

Jeg mener at det er viktig å prøve å gjøre noe man har virkelig lyst til. Den verste følelsen man kan få, er å sitte igjen med at man ikke har prøvd noe man virkelige ville og lurer på hvordan det kunne ha gått...

Jobb så mye du kan ved siden av og få mannen din på banen. 

Anonymkode: c1dd2...af1

[Sportiva]

TS her.

Først og fremst, takk for dere har tatt dere tid til å svare! Jeg skrev innlegget og dro på påskeferie (uten laptop), så jeg har hatt noen dager til å gå motivasjonen min mer etter i sømmene og vurdere om jeg skal tørre dette. Jeg har hørt beretninger om folk med barn som har gjennomført tøffe utdannelser, så jeg håpet vel egentlig å høre flere av disse og et rungende JA fra folk her, men jeg ser jo at diskusjonen heller har blitt tilføyd noen gode nyanser. Det er bra!

Jeg har allerede en god utdannelse, også med gode utsikter, og trives relativt godt på jobben, så det er ikke mistrivsel som driver meg til å se meg rundt etter annet å gjøre. Jeg vil helst unngå å bruke klisjeer som "drøm" og "lidenskap" ettersom det maler et urealistisk bilde av studier og jobb i helsevesenet - det er jeg klar over, men jeg alltid angret på den beslutningen at jeg hoppet av medisin for ti år siden. Jeg klandrer meg selv ikke, jeg var virkelig syk, men jeg følte så på skammen over å mislykkes at jeg ikke torde å prøve igjen. Nå føler jeg at tiden begynner å renne ut og jeg er redd for å angre resten av livet hvis jeg ikke gjør noe med saken nå! 

Jeg skrev innledningsvis at jeg ikke liker stress, ikke at jeg ikke håndterer det. Jeg takler godt perioder med høyt tempo og mye stress, men ikke en hverdag med det. Sånn sett vet jeg jo hva studiene krever, og er ikke veldig bekymret for det. Hverdagen som sykehuslege ser jeg for meg som potensielt veldig stressende, så jeg gleder meg ikke til LIS1/turnus, men jeg ser for meg en post i distriktet etterhvert, så jeg håper å unngå rotteracet i det lange løp. Flytting er ikke noe problem for noen av oss, men det er klart at mini sikkert vil ha en mening om dette når hen blir større. Dette er allikevel et problem jeg ikke orker å ta på forskudd - jeg må bare satse på at det ordner seg.

Jeg ser allikevel at noen gjør gode poenger ut av min sårbarhet og potensielle konflikter med mannen. Jeg har nok en underliggende sårbarhet, som mange med tidligere angst- og depresjonslidelser kanskje kan kjenne seg igjen i. Jeg vil ikke gi for mye personlig informasjon, men jeg har gjennomgått to svært tøffe hendelser de siste fem årene og taklet dette godt, selv om jeg naturligvis har kjent på vonde følelser og grått mine tårer. Det å få barn har også gjort meg mer robust, men jeg ser absolutt at sårbarheten min kan påvirke meg på et eller annet tidspunkt.

Mannen min er også mer positivt innstilt enn jeg først gav uttrykk for. Han er nok bare litt redd for hvordan hverdagen vår vil endres og for at dette nye og spennende skal skape avstand mellom oss. Med sparepenger og deltidsjobb blir ikke økonomien helt skakkjørt, men det blir nok ingen dyre ferier eller oppussingen i de årene. 

Hvis du har kommet så langt, takk for at du fortsatt leser. Som du ser, så er det egentlig meg selv jeg forsøker å overtale gjennom teksten. Jeg tar gjerne imot flere innspill eller erfaringer, og takker øvre makter for at jeg ikke må ta beslutningen NÅ. En ekstra takk til dere som sier at alderen ikke er et hinder - det føltes litt ekstra godt  

God natt!

[AnonymBruker]

Jeg går 1. året medisin nå. Jeg har droppet en del forelesninger, og leser heller fra va. 08-16 (av og til mindre, av og til mer). Det går fint, har dog måttet brukt en god del tid i ferier hittil til lesing - men jeg er av typen som ikke tar ting så lett og gjerne bruker god tid for og virkelig få en forståelse for ting. Tror det er inividuelt hvor mye tid folk bruker på studiet, for noen holder det å gå på forelesning og jobbe med litt eksamensoppgaver på si, mens andre bruker en god del tid på lesing.

Ellers har jeg hørt at 1. året visstnok skal være ganske hardt, fordi det meste er helt nytt. 3. året og 6. året skal visstnok også være ganske heftig, og på 5. året skal vi skrive masteroppgave, så det blir nok å gjøre fremover.

Jeg tror du kan klare det du bestemmer deg for å  klare! Er sikkert flere enn dama i iTromsø-artikkelen som har studert medisin med småbarn. Folk sier at medisinstudiet ikke nødvendigvis er så hardt folk vil ha det til - det er litt oppskrytt fordi det er så høyt snitt.

Personlig tror jeg ikke at jeg verken hadde klart det, eller ment det var verdt det å studere medisin med småbarn hjemme. Er ofte man må sitte med skolearbeid langt ut over en 8 timers «vanlig arbeidsdag», det kan være utmattende, og å ha et barn å ta seg av i tillegg til alt det andre hadde blitt for mye for meg. Ikke glem eksamensperioden(e), hvor man ofte sitter 12+ timer om dagen flere uker i forveien, hvordan skal det gå med et lite barn? Men nok en gang - har du motivasjon nok så klarer du det absolutt, slik som 45-åringen i artikkelen.

 

Anonymkode: 9ac98...806