Jeg prøver å tenke at det finnes folk som har det verre, men følelsene mine forsvinner ikke av det

[AnonymBruker]

Jeg tenker at folk som generelt hr et tøffere liv, blir vant med tøffheten slik at det skal mer til før de faller. Mens folk som har det godt hele tiden/er bortskjemt og nærmest får alt servert er slike som blir sure av ingenting. Jeg vet ikke hvor jeg hører til, siden jeg bare har vært meg.

men jeg burde egentlig være mye gladere enn jeg er, fordi;

- jeg er genrelt frisk. Jeg er født inn i en familie uten særlig med sykdommer, og har aldri slitt med noe helsemessig.

- er født og oppvokst i Norge. Selv med en jobb uten utdannelse kan jg dra til mange land og være nesten rik.

- jeg har er bra utseende. 

- jeg har grei inntekt og synes livet er spennende. Jeg har konmet dit jeg vil, sånn ca,

men...likevel er jeg ofte nedfor, småbitter og trist!! Jeg har det ikke gøy sammen med familien, selv om de gir uttrykk for at de savner meg når jeg ikke er hos dem. Jeg klrer ikke å bry meg like mye tilbake. Ikke om venner heller. Jeg er trist, fordi jeg ikke føler jeg oppnår nok. Jeg tenker konstant på en fyr, og jeg bekymrer meg veldig for kjærligheten. Ikke for at jeg skal være uintressant for menn, men for at jeg ikke kan vli sammen med de jeg faller for. 

Jeg kjenner ei dame jeg, som er født inn i en familie der det er masse kreft. Hun har mistet nære familiemedlemmer tidlig pga det og hun har hatt det selv. Likevel, er hun humørsprederen i gjengen, absolutt hele tiden! Til tross for sykdommen sin, og i familien. Så her er jeg og har "alt" mange ønsker seg, men er bitter og utakknemmlig 😞 

Anonymkode: 65b3e...046

[Calypso]

Det sies at folk som er deprimerte ikke trenger å høre at det finnes folk som har det verre fordi:
1. Det siste dem trenger er dårlig samvittighet oppå alt det andre.
2. Deprimerte mennesker VET at det finnes folk som har det fælt og det bidrar til depresjonen.

Nå sier jeg ikke at du er deprimert for jeg er ikke psykolog men jeg kjenner igjen tankegangen din og det eneste vettuge jeg har å si er at du burde nevne for fastlegen din hvordan du har det slik at han/hun kan henvise deg til noen du kan snakke med for det er ikke noe godt å ha det slik (noen ganger er det godt å snakke med noen bare for å kunne se seg selv utenfra og "kartlegge" tanker).

[AnonymBruker]

Du er deprimert

Anonymkode: 38f9a...860

[AnonymBruker]

Nei, du føler deg ikke bedre for istedet å konfrontere og jobbe gjennom følelsene dine, skyver du dem unna og gjemmer deg for dem. Når du skyver dem unna og nekter føle på dem fordi du ikke "burde" føle dem, vil du aldri føle deg bedre. Det du burde gjøre er å si til deg selv noe sånt som "ja, jeg føler meg for jævlig nå og det er faktisk helt ok å føle seg jævlig over bagateller. Hva kan jeg gjøre for å føle meg bedre eller akseptere at ting er dritt?"

Anonymkode: f89d0...a47

[KillerKitty]

Tenk på barna i Afrika, er det verste noen kan si til meg omtrent. Det er bare så kverulerende på en måte, og fullstendig unødvendig. 

Beklager, men min brukkede arm gjør ikke mindre vondt fordi en annen mistet den, og jeg blir heller ikke mindre lei meg fordi noen andre har det verre. Ei heller blir jeg ikke mindre glad for en fin gave, selv om en annen fikk en større

[AnonymBruker]

Takk for svar. Er enig at det kan funke mot sin hensikt å gi en dårlig samvittighet for å ha det vondt, når andre har det verre. Men det er slik jeg har lært meg å tenke rett og slett. 

For det er slik jeg har hørt gjennom hele oppveksten og i voksenlivet;

I barneog ungdomsårene: "vi tåler å være litt syke og jobbe /gå på skolen likevel. Man skal være sengeliggende for å kunne ha fri". Så, jeg har vært på jobb med feber. Vel, fikk bronkitt for noen år siden og da sykemeldte jeg meg, men sjefen syntes jeg kunne ta på meg andre oppgaver på jobb da..... 

" tror du virkelig at du er den eneste som har problemer?" " det finnes mennesker som har det MYE VERRE enn deg, og du sutrer over .............."

 

Anonymkode: 65b3e...046

[Brunhilde]

12 hours ago, KillerKitty said:

Tenk på barna i Afrika, er det verste noen kan si til meg omtrent. Det er bare så kverulerende på en måte, og fullstendig unødvendig. 

Beklager, men min brukkede arm gjør ikke mindre vondt fordi en annen mistet den, og jeg blir heller ikke mindre lei meg fordi noen andre har det verre. Ei heller blir jeg ikke mindre glad for en fin gave, selv om en annen fikk en større

Jeg pleier å si at ingen får det bedre av at andre har det verre.