Er dette normalt å tenke, eller bør jeg gjøre det slutt?

[DeP]

Jeg trenger råd av dere. Spesielt dere som har en kjæreste som er stormforelsket i deg, eller ser en fremtid med deg, men du er kanskje ikke helt på samme stedet.. 

Jeg er 25 år og har vært samboer med en nydelig fyr i snart 3 år, og jeg går på tanker som jeg ikke tror er særlig gode for vårt forhold.. For det første: jeg er ikke forelsket i han lenger. Jeg kan på et tidspunkt huske at jeg ble det, men jeg var faktisk aldri ''storm''-forelsket i han.. Selv ikke da vi ble kjærester. Likevel elsker jeg han virkelig, og anser han som en av mine nærmeste og mest lojale venner. Vi kan snakke om alt. Det er derfor dette er sykt vanskelig for meg. For jeg ser på han som en enorm støtte, samtidig som at jeg er så lite forelsket i han lenger...

Dette er det jeg føler: De siste årene føler jeg at jeg vokst fra han. Da vi ble kjærester var jeg på et veldig lavt punkt i livet mitt kan man si.. Nå har jeg blitt sterkere og kjenner meg selv bedre. Vi har svært lite til felles lengre, I MINE ØYNE. I hans tror jeg at han føler vi har masse til felles, men jeg har ikke spurt, da jeg tror dette er et spørsmål som vil skremme han..

JA, vi vet å kose oss sammen til hverdags, med film, mat, venner og på ferier - men det skal da ikke være sånn at jeg går og dagdrømmer om å en dag møte den store forelskelsen, eller at jeg syntes det er smågøy når menn ser fint på meg når jeg er ute og går? Og at jeg har mistet min sex-lyst fullstendig som er noe jeg alltid har elsket? Og at jeg noen ganger blir flau over ting han kan si eller gjøre blant familie, venner eller ukjente? 

Dessuten trives jeg ikke med store deler av familien hans, og har egentlig aldri gjort det (selvom de liker meg), og han er en familie-mann til de grader. Jeg ser for meg et langt liv med mange familieselskaper der jeg ikke kommer til å trives..  

Jeg har så dårlig samvittighet for bare å skrive ordene, tenke tankene, skuffe han, såre han.. Det gjør meg så vondt å se han gråte, for JA - jeg prøvde subtilt å snakke om oss og fremtiden vår i starten av året, men - jeg tror rett og slett ikke han tok det alvorlig nok, eller at jeg forklarte hva jeg følte og ønsket..

Det skal sies: DENNE MANNEN ER SÅ SNILL og har ALDRI gjort meg vondt. Jeg tror bare vi er forskjellige, både med tanke på verdier, ønsker, drømmer og interesser. 

Setter pris på alle svar jeg kan få.   

Endret 28. mars 2018 av DeP

[AnonymBruker]

Hørres kanskje som om du ønsker noe nytt... Men forelskelse går over, som min mor liker å kalle det så er hun nå "etter-elsket" i min far. Hun elsker ham enda, men den forelskelses delen forsvinner liksom når en kommer på et sted i forholdet. Du blir tilfreds med ting.

På et punkt så blir det kanskje som en vennine av meg sier (7 år sammen med samboer): Sex er stress  Kan legge til at hun også kun godtar familien hans, ønsker helst minimum med kontakt (hjelper litt da de bor langt unna!). Hun har foreldre som ikke er etnisk Norske og "svigers" er delvis rasister 😬

Det er kun du som faktisk kan vite hva du føler og tenker. Kanskje kan det hjelpe å prøve å ta noe delvis opp meg ham? Snakke med ham. Få utspill for litt tanker som virrer i hodet sammen med ham...

Anonymkode: 31bf3...300

[DeP]

🤣 Hahah, åå gud det høres ut som en litt verre situasjon enn med min «sviger»-familie😂😬

Det er helt sant; det er bare jeg som vet hva jeg tenker og føler. En til prat er sikkert lurt.. Bare vet ikke om vi kommer oss noen vei med praten..

Endret 27. mars 2018 av DeP

[Anonympizzaelsker]

Jeg har også vært i et slikt forhold. Dette er en normal ting å tenke, og jeg har hørt om andre som har hatt det samme problemet. Jeg ville anbefalt å snakke med han og si hva du føler. Ærlighet er noe av det viktigste i et forhold.

Håper dette hjelper deg<3

[Ulla Ullsokk]

Sånn skal det ikke være, dere er for unge til det! Her har du faktisk valget mellom og gjøre det slutt og å ende opp som en sur og gretten kjerring. Jeg lurer på om alle de damene over 50 som er kjipe mot unge jenter er sånne som angrer for at de ikke tok steget for mange år siden. At de er misunnelige fordi de unge har livet foran seg og kan velge smartere.

Når du blir redd så tenk at han fortjener en som tenner på han! Man skal ikke ha mistet lysten på hverandre i den alderen! Da er det FEIL! 

Gjør det slutt før det er barn inne i bildet, nå er du fri til å gjøre det! Han overlever en kjærlighetssorg og finner en som digger han! Og du kommer til å falle skikkelig for en annen!

Jeg var helt vilt forelsket i min mann da vi møttes for ca 20 år siden og jeg tenner fortsatt på han, selv i dårligere perioder! Det hadde jeg neppe gjort hvis jeg ikke hadde hatt de intense følelsene i bunnen.

[AnonymBruker]

Jeg ville gjort det slutt. Ja forelskelse går over, men du var 22 da dere traff hverandre - det er klart du har forandret deg. Det er en grunn til at de fleste ikke ender opp med kjæresten de hadde da de var 22.

Det eneste du egentlig sliter med er vel å såre ham? Kjærlighetssorg er vondt, men han har nok av tid til å treffe en ny jente. Og gjør det heller nå enn senere.

Anonymkode: fc050...746

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes det er helt drøyt når folk i sånne tråder svarer at forelskelse ikke varer for evig. Det kan man si til en på 40 med små barn, ikke på 25! Skal man liksom bare niholde på en man tilfeldigvis ble sammen med på vgs, da? 

Det høres ut som råd fra noen som tar til takke med alt og har "innsett" at livet er kjipt og da må man bare leve med. Bare trist!

[DeP]

9 timer siden, Ulla Ullsokk skrev:

Sånn skal det ikke være, dere er for unge til det! Her har du faktisk valget mellom og gjøre det slutt og å ende opp som en sur og gretten kjerring. Jeg lurer på om alle de damene over 50 som er kjipe mot unge jenter er sånne som angrer for at de ikke tok steget for mange år siden. At de er misunnelige fordi de unge har livet foran seg og kan velge smartere.

Når du blir redd så tenk at han fortjener en som tenner på han! Man skal ikke ha mistet lysten på hverandre i den alderen! Da er det FEIL! 

Gjør det slutt før det er barn inne i bildet, nå er du fri til å gjøre det! Han overlever en kjærlighetssorg og finner en som digger han! Og du kommer til å falle skikkelig for en annen!

Jeg var helt vilt forelsket i min mann da vi møttes for ca 20 år siden og jeg tenner fortsatt på han, selv i dårligere perioder! Det hadde jeg neppe gjort hvis jeg ikke hadde hatt de intense følelsene i bunnen.

Tusen takk for svaret ditt - det ga meg mye! Det er liksom disse tankene jeg går med selv.. Syntes det er for tidlig å miste lysten på partneren min 🤔 Og føler både jeg, og han, fortjener bedre. Han er forresten 7 år eldre enn meg, så jeg er den yngste av oss. Vil ikke ende opp med å angre om noen år, heller. Men gruer meg sånn til å ta dette opp!

Endret 27. mars 2018 av DeP

[DeP]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville gjort det slutt. Ja forelskelse går over, men du var 22 da dere traff hverandre - det er klart du har forandret deg. Det er en grunn til at de fleste ikke ender opp med kjæresten de hadde da de var 22.

Det eneste du egentlig sliter med er vel å såre ham? Kjærlighetssorg er vondt, men han har nok av tid til å treffe en ny jente. Og gjør det heller nå enn senere.

Anonymkode: fc050...746

Jeg føler dette er årene jeg har vokst og forandret meg mest hele livet mitt!

Så du har helt rett i det.. Årh, og det er sant. Jeg er så redd for å såre han at du aner ikke.. Det knuser meg litt innvendig på tanken av hvordan han kommer til å ta det! Han er en følsom mann, så det blir veldig vanskelig..

[Ulla Ullsokk]

3 timer siden, DeP skrev:

Jeg føler dette er årene jeg har vokst og forandret meg mest hele livet mitt!

Så du har helt rett i det.. Årh, og det er sant. Jeg er så redd for å såre han at du aner ikke.. Det knuser meg litt innvendig på tanken av hvordan han kommer til å ta det! Han er en følsom mann, så det blir veldig vanskelig..

Det skjønner jeg, men det er verre for han at du fortsetter av den grunn. Han fortjener sjangsen til å finne en annen!

Jeg lover deg at når du er på andre siden av dette så er du utrolig lettet og kommer til å kjenne på en enorm frihetsfølelse. Du har egentlig ikke noe valg, for dere begges del. Kanskje går det bedre enn du tror! Dette klarer du!

[AnonymBruker]

Dette: 

"Jeg tror bare vi er forskjellige, både med tanke på verdier, ønsker, drømmer og interesser."

Jeg kan aldri forestille meg å være sammen med noen der verdier og drømmer/ønsker krasjer. Jeg mener det er hele roten til et forhold, og at den bør bestå av det samme! Har ikke vært i samme situasjon selv, og har lite kjæresteerfaring. Men har erfart dette med mange venner og måtte slå opp med en kjæreste blant annet pga det. 


 

Anonymkode: 8817a...b6a

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk i akkurat samme situasjon som deg. Jeg er også 25 år og har vært sammen med samboer i ganske nøyaktig 6 år. 

Jeg har tenkt mange ganger på det du skriver, for jeg følte heller aldri denne altoppslukende forelskelsen. Jeg er heller ikke forelsket lenger. Men etter å ha vært sammen så lenge så er vel ikke det uvanlig. Jeg har hatt denne usikkerheten på forholdet i halvår-års tid. Vi har snakket litt om det, og forsøkt og jobbet litt med det. Jeg har vært livredd for å sitte med følelsen av å jakte på grønnere gress, og jeg vet at hverdagen kommer i alle forhold. Likevel har jeg ganske nylig funnet ut at det eneste riktige er å gå ut av forholdet. 

Det som virkelig fikk meg til å innse at det var det eneste riktige er at jeg for noen måneder siden ble gravid. Ting gikk ikke som det skulle og det endte i abort. Hele opplevelsen fikk meg til å innse at han ikke er den jeg ønsker å dele sånne ting med. Det frister ikke å starte en familie med denne mannen, og det på tross av at jeg gjerne vil ha barn. 

Jeg føler det på akkurat samme måte som du gjør. Vi var kanskje riktig for hverandre da vi ble sammen. Jeg var 19 og han var 23. Nå føles det som om jeg har blitt 25, mens han fremdeles er 23. Jeg føler vi har vokst fra hverandre. Jeg har ikke forandret meg på disse årene, men jeg har naturligvis blitt eldre. Vi har så forskjellige interesser, og jeg tar meg selv i å savne å ha en partner som er på "mitt nivå", og nei, det handler overhodet ikke om utdanning, jobb eller titler. Jeg bare savner noen som kan utfordre meg intellektuelt, noen jeg kan diskutere ting med, noen som kan komme med litt input. En som ikke bare forsvinner ut av alle samtaler som ikke omhandler tv, fotball eller spill. Og en som kan komme med konstruktive råd, ikke bare nikke, smile og si "ja, du har sikkert rett.. Vi gjør det sånn"

En annen ting er sexen. Jeg har også hatt lite lyst i det siste, på grunn av alt annet jeg føler på. Dette i kombinasjon med at jeg blir glad og liker når andre menn gir meg oppmerksomhet. Det har jeg aldri brydd meg om tidligere i forholdet. 

Jeg får også så vondt av å tenke så mye på alt dette om han, men ja.. Det er bare sånn det er. Jeg vil overhodet ikke såre ham, men tror også at han kan bli lykkeligere med noen som er mer lik han selv. Som deler han interesser, og ikke en som blir irritert av hans mangel på engasjement. 

Beklager langt innlegg, men vil bare vise deg at det er flere som føler (eller ikke føler) akkurat det samme som deg, og hva jeg har tenkt på for å finne ut om jeg skal bli eller gå.  

Anonymkode: e9846...3ff

[AnonymBruker]

Jeg er også i lignende situasjon TS, samme alder som dere og vært sammen ca like lenge som dere.

Er ikke forelsket lenger, har ikke lyst til å ha sex (men har lyst generelt). Det er så kjipt! Han er så snill og god, og er overbevist om at vi hører sammen. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med at dette er 100 % riktig. Samtidig som jeg ikke klarer å gå, og er redd for å angre på å la en så fin mann gå. Håper liksom at følelsene skal endre seg, men man kan jo ikke vente evig. Bedre at han får sjansen til å finne noen som virkelig vil ha han. 

Anonymkode: dfb07...d83

[jabx]

21 timer siden, DeP skrev:

Det skal sies: DENNE MANNEN ER SÅ SNILL og har ALDRI gjort meg vondt. 

Han er rett og slett litt kjedelig og lite spennende. Skaper ingen tenning.

[DeP]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er faktisk i akkurat samme situasjon som deg. Jeg er også 25 år og har vært sammen med samboer i ganske nøyaktig 6 år. 

Jeg har tenkt mange ganger på det du skriver, for jeg følte heller aldri denne altoppslukende forelskelsen. Jeg er heller ikke forelsket lenger. Men etter å ha vært sammen så lenge så er vel ikke det uvanlig. Jeg har hatt denne usikkerheten på forholdet i halvår-års tid. Vi har snakket litt om det, og forsøkt og jobbet litt med det. Jeg har vært livredd for å sitte med følelsen av å jakte på grønnere gress, og jeg vet at hverdagen kommer i alle forhold. Likevel har jeg ganske nylig funnet ut at det eneste riktige er å gå ut av forholdet. 

Det som virkelig fikk meg til å innse at det var det eneste riktige er at jeg for noen måneder siden ble gravid. Ting gikk ikke som det skulle og det endte i abort. Hele opplevelsen fikk meg til å innse at han ikke er den jeg ønsker å dele sånne ting med. Det frister ikke å starte en familie med denne mannen, og det på tross av at jeg gjerne vil ha barn. 

Jeg føler det på akkurat samme måte som du gjør. Vi var kanskje riktig for hverandre da vi ble sammen. Jeg var 19 og han var 23. Nå føles det som om jeg har blitt 25, mens han fremdeles er 23. Jeg føler vi har vokst fra hverandre. Jeg har ikke forandret meg på disse årene, men jeg har naturligvis blitt eldre. Vi har så forskjellige interesser, og jeg tar meg selv i å savne å ha en partner som er på "mitt nivå", og nei, det handler overhodet ikke om utdanning, jobb eller titler. Jeg bare savner noen som kan utfordre meg intellektuelt, noen jeg kan diskutere ting med, noen som kan komme med litt input. En som ikke bare forsvinner ut av alle samtaler som ikke omhandler tv, fotball eller spill. Og en som kan komme med konstruktive råd, ikke bare nikke, smile og si "ja, du har sikkert rett.. Vi gjør det sånn"

En annen ting er sexen. Jeg har også hatt lite lyst i det siste, på grunn av alt annet jeg føler på. Dette i kombinasjon med at jeg blir glad og liker når andre menn gir meg oppmerksomhet. Det har jeg aldri brydd meg om tidligere i forholdet. 

Jeg får også så vondt av å tenke så mye på alt dette om han, men ja.. Det er bare sånn det er. Jeg vil overhodet ikke såre ham, men tror også at han kan bli lykkeligere med noen som er mer lik han selv. Som deler han interesser, og ikke en som blir irritert av hans mangel på engasjement. 

Beklager langt innlegg, men vil bare vise deg at det er flere som føler (eller ikke føler) akkurat det samme som deg, og hva jeg har tenkt på for å finne ut om jeg skal bli eller gå.  

Anonymkode: e9846...3ff

Ikke beklage langt innlegg - jeg er egentlig glad for å høre at det ikke bare er meg dette gjelder, og at andre også tenker lignende ting. 💛

Så utrolig trist å høre om aborten din - men som du skriver - det er jo en bra ting at du nå i senere tid har funnet ut at det ikke er han du vil dele den delen av livet med. ❤️

Det du sa om at du tror at han blir lykkeligere med en som deler hans interesser og at han kan være kjæreste med en som ikke blir irritert av lite engasjement - spot on! Det er akkurat det.. For det finnes en million kvinner der ute som ikke ønsker de samme «kvalitetene» som vi ønsker i våre partnere, og som kanskje ikke tenker over ting som vi syntes er veldig negativt..

Jeg savner også en som utfordrer meg intellektuelt, og som jeg kan prate med om andre ting enn hva vi skal spise til middag. En annen ting er at jeg savner fra han er at han ikke «ser meg» og mine ønsker, i hverdagen - ikke bare på bursdager og valentines liksom.. Typ legge merke til de små tingene. For ja, han er snill, men han er ikke omsorgsfull og attentativ. Jeg føler det er en stor forskjell mellom snill og akkurat det..

Har du gjort det slutt med han enda, om jeg får spørre? 

Endret 28. mars 2018 av DeP

[DeP]

18 timer siden, jabx skrev:

Han er rett og slett litt kjedelig og lite spennende. Skaper ingen tenning.

Ja, det må jo være noe i forholdet som gjør ting spennende. Jeg sier ikke at han skal være slem, men altfor snill kan bli usexy også..

Endret 28. mars 2018 av DeP

[DeP]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også i lignende situasjon TS, samme alder som dere og vært sammen ca like lenge som dere.

Er ikke forelsket lenger, har ikke lyst til å ha sex (men har lyst generelt). Det er så kjipt! Han er så snill og god, og er overbevist om at vi hører sammen. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med at dette er 100 % riktig. Samtidig som jeg ikke klarer å gå, og er redd for å angre på å la en så fin mann gå. Håper liksom at følelsene skal endre seg, men man kan jo ikke vente evig. Bedre at han får sjansen til å finne noen som virkelig vil ha han. 

Anonymkode: dfb07...d83

Jeg klarer heller ikke slå meg til ro med at dette er 100 % riktig.. Og det er en så ekkel følelse å gå med i et forhold.. Og jeg håper også følelsene skal endre seg, men det kan man ikke vente evig på. Jeg gir det litt tid nå - en tidsfrist for meg selv, også ser jeg om noe forandrer seg for meg og mine følelser. Hvis ikke, så må jeg også slå opp.

Har du sagt i fra til han hva du føler?

[DeP]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette: 

"Jeg tror bare vi er forskjellige, både med tanke på verdier, ønsker, drømmer og interesser."

Jeg kan aldri forestille meg å være sammen med noen der verdier og drømmer/ønsker krasjer. Jeg mener det er hele roten til et forhold, og at den bør bestå av det samme! Har ikke vært i samme situasjon selv, og har lite kjæresteerfaring. Men har erfart dette med mange venner og måtte slå opp med en kjæreste blant annet pga det. 


 

Anonymkode: 8817a...b6a

Jeg er helt enig, det høres galskap ut, men samtidig - så er det ikke sånn at verdiene og drømmene er 100% forskjellige. Det kan være sånn at det er 80 % likt, men så er de siste 20% veldig viktige for meg f.eks.. 

[DeP]

 

20 timer siden, Ulla Ullsokk skrev:

Det skjønner jeg, men det er verre for han at du fortsetter av den grunn. Han fortjener sjangsen til å finne en annen!

Jeg lover deg at når du er på andre siden av dette så er du utrolig lettet og kommer til å kjenne på en enorm frihetsfølelse. Du har egentlig ikke noe valg, for dere begges del. Kanskje går det bedre enn du tror! Dette klarer du!

Ja, du har rett. Tusen takk for oppmuntring til det single liv, heh ☺️ Jeg tror at man må være streng med seg selv noen ganger, selvom det kan endre livet totalt. Og at in the end - vil alt bli bedre.

Endret 28. mars 2018 av DeP

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet selv. Helt skremmende mye likt. Vi var 19 og 20 da vi traff hverandre. Snill mann og har ikke gjort meg noe vondt men da  vi nærmer oss rundt 25 følte jeg at vi bare var bestevenner og hadde vokst fra hverandre som kjærester. Vi er fremdeles sammen. Jeg tenkte at "forelskelse går over" "gresset er ikke grønnere" og tenkte at jeg fikk gjøre det beste utav det. For å vere helt ærlig angrer jeg på at jeg ikke gjorde noe då. Nå har vi rundet 30 og fått (fantastiske) barn. Nå vil jeg ikke bryte opp en familie. Bortsett fra barna så angrer jeg fordi det er voldt å føle seg fanget i et forhold uten følelser 

Anonymkode: 98851...11d