Hvordan ble du deg og dine interesser?

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp under hån og latterliggjøring over den jeg var og hva jeg likte. Jeg tilpasset meg fort for å passe inn hjemme og latet som jeg likte alt de likte. Dette ble så stor del av meg, at jeg nå i 30årene sliter med å finne ut hva jeg liker og hva slags ting jeg ønsker. Når jeg er ute og handler med folk, og jeg viser feks en kjole jeg likte, hvis de ikke liker den, så liker ikke jeg den heller, eller det smaker beskt å prøve den likevel, selv om jeg liker den. Jeg vet ikke hvor en skal starte, hvordan bli seg selv og gi faen i andre? Hvordan bli trygg på egne valg og smak?

Anonymkode: 99008...dc6

[Gjest O.G.]

Ved å gi mer fanden i hva andre sier og mener.

[AnonymBruker]

Dette lurer faktisk jeg også på. Jeg ble syk som ungdom, nå er jeg voksen, og den naturlige utviklingen og å finne ut hvem jeg er, hva jeg liker og hvem jeg vil være har ikke skjedd. Jeg føler meg ofte helt blank når jeg tenker på hva jeg har lyst til. Andre kommer med ideer og jeg er en sånn kjedelig person som sier "det høres bra ut!", nærmest uansett hva de sier. 

En ting jeg øver meg på nå er å prøve ut en del forskjellig og så ser jeg an hvilke følelser det gir meg. Hvor godt jeg liker det. Og utifra dette så finner jeg ut om det er noe jeg vil gjøre mer eller ikke. Jeg tror ikke det kan komme på en annen måte enn å prøve ut og kjenne etter. Det er faktisk litt spennende å utforske! 

Anonymkode: f85eb...9b9

[Peaches]

Jeg har alltid likt å gå mot strømmen, så det har ikke vært noe stort problem for meg. For meg tror jeg det var avgjørende å ha gode, nære venner som støttet meg. Det er lettere å skape sin egen personlighet hvis du har god støtte fra dem rundt deg.

Halvveis off topic: Har vært ute og handlet med kolleger, og disse jentene plukker opp enhver ting og spør meg om det er fint. Sånne ting skjønner ikke jeg, hvorfor må jeg "godkjenne" det de selv synes er fint? Vi har ikke samme klesstil uansett, det som ser ut som søppel for meg, kan jo være verdens fineste topp for andre. Noen jenter som gjør dette, og som kan svare meg? Sist gang var det ikke så populært da jeg til slutt sa at plagget ikke var noe fint, føltes ut som at jeg bannet i kirken  Hvor kommer behovet for bekreftelse fra?

[AnonymBruker]

Hm ja, venner, familie, støtte, prøve nye ting... kanskje jeg må bli flinkere til dette, jeg prøver ikke så mye og har dermed lite referanser liksom, har ikke fått utviklet eller utforsket selv.

Anonymkode: 99008...dc6

[AnonymBruker]

Jeg tror spesielt fem ting har formet hvem jeg er, og mine interesser:

1 : En far som var stolt av meg, og fikk meg til å utfordre meg selv. At han alltid ser lyset i tunnelen, og ved etthvert nederlag jeg gikk på sa "Gå på igjen! Du klarer det!" har dessuten fått meg til å leve slik. 

2 : En mor som stadig rakket ned på meg, og fikk meg til å føle at jeg aldri var bra nok. (Har gitt meg en del utfordringer i forhold til kjærlighetsrelssjoner. Selvsikkerhet min far ga meg ligger på utsiden. Usikkerheten på at jeg er bra nok, som min mor ga meg, ligger dypere. Den blir først plagsom når folk kommer veldig nær meg. Som kjærester naturlig gjør.) 

3: At jeg tidlig fikk et barn med en mann som virkelig ikke er god. 

4: At jeg har måttet kjempe mye. (Men holdt fast i "det er lys i enden av tunnelen".) Jeg har derfor jobbet hardt, og interesser er formet ut av nødvendighet. Jeg har interesser som lønner seg. 

5: At jeg giftet meg med en mann fra annen kultur. Man kan si mye om det ekteskapet, men han åpnet på en måte verden for meg. Fikk meg til å åpne øynene og sinnet, og til å ta imot nye tanker og impulser. Jeg var veldig norsk. Nå omfavner jeg verden. Er åpen og nysgjerrighet, istedenfor fordomsfull og uvitenhet. Møter mennesker på en helt annen måte. 

Jeg tror man aldri er ferdig formet, og at man flere ganger i livet må revurdere hvem man er, og hva man ønsker å bruke livet på. Å ikke være ferdig menneske som 30 åring er helt greit. Som 60 og 80 åring også. At man stadig er under utvikling er bra!

Anonymkode: fc989...2b1

[SoWhat?]

Jeg ble omvendt av deg. Er nok en opprører i meg. Har roet ned opposisjonstrangen med årene da. Kom fra et møblert hjem med glitrende fasade og strenge regler. Det passet meg dårlig. Men en snilt barn var jeg da. Jeg bare protesterte mot det jeg ikke syns var helt i min gate.

Høres forferdelig slitsomt ut å være deg Ts. Stå opp for deg selv. 

[happiest]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp under hån og latterliggjøring over den jeg var og hva jeg likte. Jeg tilpasset meg fort for å passe inn hjemme og latet som jeg likte alt de likte. Dette ble så stor del av meg, at jeg nå i 30årene sliter med å finne ut hva jeg liker og hva slags ting jeg ønsker. Når jeg er ute og handler med folk, og jeg viser feks en kjole jeg likte, hvis de ikke liker den, så liker ikke jeg den heller, eller det smaker beskt å prøve den likevel, selv om jeg liker den. Jeg vet ikke hvor en skal starte, hvordan bli seg selv og gi faen i andre? Hvordan bli trygg på egne valg og smak?

Anonymkode: 99008...dc6

Jeg tror alle kan føle litt på det samme, i alle fall kles-eksempelet ditt. Jeg brydde meg mer om andres meninger før enn nå. Om jeg nå går i butikken med venner og jeg spør om de liker et plagg jeg liker, og de sier "nei", så prøver jeg det gjerne likevel og spør de heller om andre konkrete spørsmål som jeg synes er viktigere når jeg skal kjøpe et plagg. F.eks "satt denne fint over rumpen", "er den for "posete", "er stoffet fint" ol. 

Jeg var nok litt som deg, ts, når jeg var yngre, men samtidig så tenkte jeg ikke så mye over det. Jeg fulgte "strømmen" lett uten å egentlig tenke så mye over det. Men etter jeg flyttet ut så fikk jeg være bare meg selv og jeg fant da ut at jeg har en annerledes stil enn hva "alle andre" har. Og da gikk jeg for det, for det var mitt hjem osv. og ingen andre kunne si noe på mine valg da. Og så møtte jeg min nåværende kjæreste og han har alltid hatt en ulik tenkemåte enn "alle andre". Jeg har lært mye av han og jeg har møtt mange folk via han som jeg har "forgudet" fordi de faktisk er som de selv vil være. Han har lært meg om å ikke forhåndsdømme, være åpen, prøve (ikke si nei til noe før en har prøvd/tenkt gjennom noe), ikke tenke på hva andre mener osv. Han har også lært meg å være med personer som "gir" meg noe, og ikke bare overfladiske vennskap ol. Så jeg har nå blitt med åpen, har mindre fordommer (blir kjent med folk før jeg mener noe ol.), utforsker mer og er nysgjerrig osv. Jeg står også for egne meninger og prøver å forklare andre hvorfor jeg mener/gjør slik jeg gjør. Men da synes jeg også de bør gjøre det samme. Jeg mener ikke at alle skal gjøre/tenke som meg, men liker at folk kan forklare sine meninger/tankegang ol. og at de respekterer at jeg kan ha et annet syn. De som følger strømmen er de som selv ikke klarer å tenke/forklare/ytre hvorfor de gjør som de gjør og bare fortsetter på samme "sti" som alle andre uten å synse noe som helst.