Føle seg verdiløs

[Pitofinaa]

Jeg har aldri følt med så stusselig og ensom som nå. Plutselig er jeg i året jeg kommer til å fylle 27 år. De rundt meg er gifte, har barn, stasjonsvogn og bil. Hvordan skjedde alt dette så fort? Jeg skulle ønske vi alle fortsatt var 21 år. Jeg skulle virkelig ønske det. 

Jeg har ikke jobb innenfor det jeg har studert, og har møtt tatt til takke med en jobb jeg kunne fått uten studier. Jeg er singel og kan ikke se for meg at noen skal dukke opp i nærmeste fremtid. Jeg føler meg også som en dårlig venninne, dårlig datter og dårlig kjæresteemne. Jeg er lat og har egentlig nok med meg selv... 

Jeg føler meg så sinnsykt mislykket og verdiløs, og ser ikke for meg at det kan bli noen bedre i fremtiden.. noen som har følt det på samme måte og klart å få det bedre? 

[Pitofinaa]

Ingen?

[AnonymBruker]

Jeg er 25 og føler det likt. Jeg blir ferdig studert når jeg er 27 og jeg føler det er sent selvom det er medisin og det ikke er uvanlig. Jeg har aldri hatt kjæreste selvom alltid noen menn er interessert er det ingen av dem jeg føler noe tilbake for. Når jeg føler noe kommer alltid noe i veien og det ender alltid med at det ikke blir noe av.

Har få venner, dårlig forhold til familien og jeg er pessimistisk angående fremtiden. Føler meg verdiløs og at livet er meningsløst. Synes det er urettferdig at alle har hatt en ungdomstid med festing, forskjellige kjærester og nå slår seg til ro og er to om å kjøpe leilighet. Mens for meg endrer aldri noe seg. 

Anonymkode: ab8f4...573

[AnonymBruker]

Jeg har følt det sånn. I mange år. I perioder mer enn ellers. Jeg har vært suicidal, deprimert, hatt angst. Men likevell fungert. 

Har tatt en utdanning innen noe jeg egentlig driter i. Men har en god jobb og gjør det jeg må. Av og til hater jeg jobben, av og til er det greit. 

Jeg har mann og barn, men vi sliter. Eller har slitt mye. 

Jeg har gått uendelig mange runder med meg selv. Og det kommer nok flere. Men det siste året har det løsnet. Jeg blir 29. Jeg nådde til slutt en bunnpunkt. Det var slt eller ingenting, men jeg stod i det. Og det er rart med det; men jeg tror man blir vant til den man er, man lærer etter hvert seg selv å kjenne, hva som trigger dårlige tanker og følelser og hvordan man kan unngå dette. 

Til syvende og sist er det bare jeg som kan gjøre godt for meg, jeg må ta ansvar for egen lykke og helse. Og lykke er ikke nødvendigvis mann og barn, selv om alle andre har «det». 

Samlivet kan hangle, ungen gjør meg cray og jobben er et slit. Hvordan kan jeg ruste meg selv til å takle situasjonen slik den er nå? Ved å gi meg selv energi. Trene, sove, yoga, gå tur. Prioritere meg selv, slik at jeg har overskudd til andre. 

Det jeg prøver å si er at du først og fremst må gå i deg selv, ikke se til og sammenligne deg med alle andre og måle deg selv og dine mangler opp mot hva alle andre øyensynelig har. Er du deprimert, gå til legen og be om hjelp. Men sett din lit først og fremst til deg selv og den kraften du aller mest sannsynlig har, men kanskje ikke evner å bruke. Jeg tror du får det til hvis du virkelig vil. 

Anonymkode: fd560...095

[AnonymBruker]

Jeg er mann 28. Aldri hatt kjæreste, aldri kysset noen. Aldri fått ett kompliment av de motsatte kjønn. Alltid vært skoleflink, aldri invitert på fest. Har bachelor, men får ingen relevant jobb. Har en "dritt jobb". Prøvd Tinder i en måneds tid nå ingen matcher. Er det pga "dritt jobben"? Ser normal ut, ikke overvektig.

Anonymkode: cf8a9...65a

[AnonymBruker]

Må tilføye at hvis du går rundt og er trist og lei og hater livet og føler deg verdiløs, så er det sånt folk plukker opp, og dermed lettere tar avstand til enn hvis du var glad, sprudlende og happy go lucky. Desverre.

Anonymkode: fd560...095

[AnonymBruker]

Jeg har det en del på samme måte som deg. 

Jeg er ett år yngre enn deg, og føler stadig at livet er ganske meningsløst, og jeg blir fylt med en rar og ekkel tomhet, og en følelse av dyp ensomhet. Erkjennelsen om at jeg er alene her på jorden. Jeg vet at strengt tatt så er vi alle det, men jeg er ikke inne i alle andre som føler det sånn, og selv bare kjenner jeg at det er ekkelt. Jeg vet at familien min ville blitt trist om jeg døde, men det føles som at jeg er overflødig likevel. At jeg ikke har røtter. At jeg ikke helt hører til her. 

Til forskjell fra deg har jeg ingen utdanning. Jeg har vært syk de siste 10 årene, og klarte knapt å fullføre videregående. Så jeg føler meg patetisk pga det. Jeg vet jeg har muligheten fremdeles. Jeg er bare 26 år. Men det endrer ikke at det føles patetisk likevel. Jeg har gått i terapi i mange år, og det hjelper. Der jobber jeg nettopp med disse følelsene. Følelsene av å ikke være god nok. Av å være verdiløs. Nå har jeg slitt med dette til en patologisk grad da, det vet jeg ikke om du gjør. Men uansett vil jeg påstå at terapi hjelper. Man kan prøve forskjellige metoder. Det finnes mange, så hvis man ikke lykkes med en av dem kan man prøve en annen. 

Jeg begynner å få troen på at ting kan endre seg. Når jeg ser på hvor syk jeg var for 5 år siden, hvor håpløst alt virkelig var da, og hvor langt jeg har komt nå så tenker jeg at var det mulig å komme derfra og hit så er det mulig å komme herfra til en følelse av å ha verdi og lykkes i livet. Det handler ikke om prestasjoner, det handler om de gode følelsene. Det handler om å ta del i noen fellesskap, å bestemme over seg selv og sitt og å lære og mestre ting. Jeg tror at de komponentene kan føre til et godt liv. Og da er det ikke definert hvilket type fellesskap det skal være, eller hvordan og hva man skal mestre. Man må ikke følge noe A4, man må ikke ha så og så mange venner. Livet skal ikke veies og måles, det skal leves. Hva får deg til å føle at du lever? Hva gir deg en god følelse? Og er det mulig for deg å fylle hverdagene dine mer med disse tingene? 

Anonymkode: 202bd...086

[AnonymBruker]

Joda,følte det sånn når jeg var 27-28 jeg også, men så ble jeg 30 og innså at det bare var tull, at jeg bare var i en "førmidtlivskrise", og at livet er langt igjen, god tid å få barn og stasjonsvogn på , og hvem vil ha barn med en som ikke er drømmemannen?! Dont settle for less, du har nok av tid til å finne den rette og få en familie og etablere deg på! Du er bare en ung-voksen og ikke fullvoksen enda engang Om noen år vil du tenke tilbake på nå å tenke at det var unødvendig at du brukte så mye energi på dette og at livet er fint og alt kommer til sin tid!

Anonymkode: 0b89e...61d

[AnonymBruker]

Er i samme bås som deg. Føler for å bare gi opp. Har ingen håp lengre. Kommer aldri til å endre seg og jeg vil ende opp alene. 

Anonymkode: 4261c...2c2

[Doge]

Story of my life

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 25 og føler det likt. Jeg blir ferdig studert når jeg er 27 og jeg føler det er sent selvom det er medisin og det ikke er uvanlig. Jeg har aldri hatt kjæreste selvom alltid noen menn er interessert er det ingen av dem jeg føler noe tilbake for. Når jeg føler noe kommer alltid noe i veien og det ender alltid med at det ikke blir noe av.

 

Anonymkode: ab8f4...573

Håper jeg får tid til å nyte livet til jeg er ferdig som 34-åring, er min tanke. Booyakasha

Anonymkode: ba473...bde

[Pitofinaa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 25 og føler det likt. Jeg blir ferdig studert når jeg er 27 og jeg føler det er sent selvom det er medisin og det ikke er uvanlig. Jeg har aldri hatt kjæreste selvom alltid noen menn er interessert er det ingen av dem jeg føler noe tilbake for. Når jeg føler noe kommer alltid noe i veien og det ender alltid med at det ikke blir noe av.

Har få venner, dårlig forhold til familien og jeg er pessimistisk angående fremtiden. Føler meg verdiløs og at livet er meningsløst. Synes det er urettferdig at alle har hatt en ungdomstid med festing, forskjellige kjærester og nå slår seg til ro og er to om å kjøpe leilighet. Mens for meg endrer aldri noe seg. 

Anonymkode: ab8f4...573

❤️❤️ jeg forstår så godt! Les noen av svarene under her.

[Pitofinaa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har følt det sånn. I mange år. I perioder mer enn ellers. Jeg har vært suicidal, deprimert, hatt angst. Men likevell fungert. 

Har tatt en utdanning innen noe jeg egentlig driter i. Men har en god jobb og gjør det jeg må. Av og til hater jeg jobben, av og til er det greit. 

Jeg har mann og barn, men vi sliter. Eller har slitt mye. 

Jeg har gått uendelig mange runder med meg selv. Og det kommer nok flere. Men det siste året har det løsnet. Jeg blir 29. Jeg nådde til slutt en bunnpunkt. Det var slt eller ingenting, men jeg stod i det. Og det er rart med det; men jeg tror man blir vant til den man er, man lærer etter hvert seg selv å kjenne, hva som trigger dårlige tanker og følelser og hvordan man kan unngå dette. 

Til syvende og sist er det bare jeg som kan gjøre godt for meg, jeg må ta ansvar for egen lykke og helse. Og lykke er ikke nødvendigvis mann og barn, selv om alle andre har «det». 

Samlivet kan hangle, ungen gjør meg cray og jobben er et slit. Hvordan kan jeg ruste meg selv til å takle situasjonen slik den er nå? Ved å gi meg selv energi. Trene, sove, yoga, gå tur. Prioritere meg selv, slik at jeg har overskudd til andre. 

Det jeg prøver å si er at du først og fremst må gå i deg selv, ikke se til og sammenligne deg med alle andre og måle deg selv og dine mangler opp mot hva alle andre øyensynelig har. Er du deprimert, gå til legen og be om hjelp. Men sett din lit først og fremst til deg selv og den kraften du aller mest sannsynlig har, men kanskje ikke evner å bruke. Jeg tror du får det til hvis du virkelig vil. 

Anonymkode: fd560...095

Tusen takk for at du deler din erfaring, og ikke minst at du har troen på meg. 

Jeg har prøvd å jobbe med meg selv i noen år allerede, og det har delvis fungert til tider. Det er bare litt vanskelig når det rakner overalt og man ikke aner hvilken ende man skal starte i for å fikse ting..

[Pitofinaa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mann 28. Aldri hatt kjæreste, aldri kysset noen. Aldri fått ett kompliment av de motsatte kjønn. Alltid vært skoleflink, aldri invitert på fest. Har bachelor, men får ingen relevant jobb. Har en "dritt jobb". Prøvd Tinder i en måneds tid nå ingen matcher. Er det pga "dritt jobben"? Ser normal ut, ikke overvektig.

Anonymkode: cf8a9...65a

❤️❤️❤️

Tinder er og blir overfladisk. Jeg får mye oppmerksomhet der og i det virkelig liv, men ingen som vil ha meg på lang sikt. Så det er vel personligheten min som suger

[Pitofinaa]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er i samme bås som deg. Føler for å bare gi opp. Har ingen håp lengre. Kommer aldri til å endre seg og jeg vil ende opp alene. 

Anonymkode: 4261c...2c2

❤️❤️❤️

dessverre sånn jeg har begynt å tenke også

[Pitofinaa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må tilføye at hvis du går rundt og er trist og lei og hater livet og føler deg verdiløs, så er det sånt folk plukker opp, og dermed lettere tar avstand til enn hvis du var glad, sprudlende og happy go lucky. Desverre.

Anonymkode: fd560...095

Det har du helt rett i, og det er noe jeg har merket veldig. Det er ikke sånn at jeg har følt det på denne måten i årevis

[Pitofinaa]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det en del på samme måte som deg. 

Jeg er ett år yngre enn deg, og føler stadig at livet er ganske meningsløst, og jeg blir fylt med en rar og ekkel tomhet, og en følelse av dyp ensomhet. Erkjennelsen om at jeg er alene her på jorden. Jeg vet at strengt tatt så er vi alle det, men jeg er ikke inne i alle andre som føler det sånn, og selv bare kjenner jeg at det er ekkelt. Jeg vet at familien min ville blitt trist om jeg døde, men det føles som at jeg er overflødig likevel. At jeg ikke har røtter. At jeg ikke helt hører til her. 

Til forskjell fra deg har jeg ingen utdanning. Jeg har vært syk de siste 10 årene, og klarte knapt å fullføre videregående. Så jeg føler meg patetisk pga det. Jeg vet jeg har muligheten fremdeles. Jeg er bare 26 år. Men det endrer ikke at det føles patetisk likevel. Jeg har gått i terapi i mange år, og det hjelper. Der jobber jeg nettopp med disse følelsene. Følelsene av å ikke være god nok. Av å være verdiløs. Nå har jeg slitt med dette til en patologisk grad da, det vet jeg ikke om du gjør. Men uansett vil jeg påstå at terapi hjelper. Man kan prøve forskjellige metoder. Det finnes mange, så hvis man ikke lykkes med en av dem kan man prøve en annen. 

Jeg begynner å få troen på at ting kan endre seg. Når jeg ser på hvor syk jeg var for 5 år siden, hvor håpløst alt virkelig var da, og hvor langt jeg har komt nå så tenker jeg at var det mulig å komme derfra og hit så er det mulig å komme herfra til en følelse av å ha verdi og lykkes i livet. Det handler ikke om prestasjoner, det handler om de gode følelsene. Det handler om å ta del i noen fellesskap, å bestemme over seg selv og sitt og å lære og mestre ting. Jeg tror at de komponentene kan føre til et godt liv. Og da er det ikke definert hvilket type fellesskap det skal være, eller hvordan og hva man skal mestre. Man må ikke følge noe A4, man må ikke ha så og så mange venner. Livet skal ikke veies og måles, det skal leves. Hva får deg til å føle at du lever? Hva gir deg en god følelse? Og er det mulig for deg å fylle hverdagene dine mer med disse tingene? 

Anonymkode: 202bd...086

Reising er vel det første jeg tenkte på, som får meg til å føle at jeg lever. Ikke å ligge på en strand på typisk turiststed, mennåmdfa til avsides steder og møte masse nye mennesker. Det skulle jeg gjerne fullt hverdagen min med, men det kan bli litt vanskelig...

En annen ting jeg liker godt er håndarbeid og å være kreativ. Hadde jeg hatt troen på meg selv det jeg gjør hadde jeg forsøkt og gjort dette til en jobb ved siden av jobben jeg allerede har. Men, det er jeg ikke tøff nok til, og jeg tenker at det garantert hadde vært mislykket også 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Pitofinaa skrev:

❤️❤️❤️

Tinder er og blir overfladisk. Jeg får mye oppmerksomhet der og i det virkelig liv, men ingen som vil ha meg på lang sikt. Så det er vel personligheten min som suger

Nei.

Dating er vanskelig og har dessverre blitt vanskeligere med nettdating. For noen, altfor mange, er dating er spill. At du reagerer slik betyr bare at du er smartere enn de du dater. Jeg er også slik, jeg vil ikke ha en mann som fokuserer på det ytre, jeg er så mye mer enn det. Det gjør at jeg opplever slike menn som "hule" og uten dybde. Du er sikkert lik og fortjener bedre enn disse. Pust med magen. Mediter. Ikke mist dybden i tankene dine. Hold ut. Om du ikke finner noen er det også greit <3

Anonymkode: 87016...0a6

[AnonymBruker]

Du vet du har lykkes i livet når du har både bil og stasjonsvogn.

Anonymkode: 5bf67...d93

[Pitofinaa]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du vet du har lykkes i livet når du har både bil og stasjonsvogn.

Anonymkode: 5bf67...d93

Haha! Ja, fryktelig missunnerlig på de med bil og stasjonsvogn😅 jeg regner med at du forstod poenget..