Noen flere her som føler seg 100% mislykket?

[Poppeloppane]

Idag har jeg en sånn drittdag. Føler de få vennene jeg har ikke bryr seg stort. Jobbmiljøet er derimot blitt noe bedre. På studiet jeg går på har alle de jeg liker nå sluttet eller tatt permisjon. Føler jeg mistrives overalt, og lurer på hvor man kan finne nye og gode vennskap som voksen? Jeg er alenemor også. Som barn og ungdom var dette med venner så mye enklere... 

Vil så gjerne like meg selv for den jeg er og ikke sammenligne meg med alle andre vellykkede, populære mennesker. De eneste som genuint bryr seg om meg er min familie og mine to barn. For et liv.. 

 

Endret 24. mars 2018 av Poppeloppane

[AnonymBruker]

Nei, føler med 100% vellykket jeg

Anonymkode: 5f591...cb4

[AnonymBruker]

I feel ya! Men vet at det kommer til å løsne. Trives på studiene og gjør det generelt bra, men er bekymret over en av de kommende fagene. Er også bekymret med tanke på hva jeg skal bruke utdanningen min til. Begynte på et studie og hoppet over på et annet. Føler jeg har sløst bort mye tid, men fant heldigvis noe jeg liker veldig godt. Har heller ikke lappen, men holder på med å ta den og har brukt mye penger på kjøreskoletimer, da nesten ingen i min omgangskrets har bil. Tok oppkjøringen og strøk som det suste. Følte meg egentlig ikke klar til å ta oppkjøringen, men følte meg presset av familie og kjøreskolelærer. Skal bytte kjøreskole og heller kanskje satse på automat. Har ikke behov for bil, vil bare ha lappen til fremtiden. Føler meg også mislykket fordi jeg sliter med å finne jobb til sommeren. Har søkt på noen jobber men ikke fått napp. Skal søke videre ila påskeferien, for jeg ser det fortsatt ligger mye ute. Har ingen hull i CVn fra før av, har alltid hatt jobb tidligere fra hjemplassen min, men vil nå bruke ferien min i byen, og det viser seg at konkurransen er veldig hard. Føler akkurat nå at jeg er mislykket med tanke på at jeg vinglet så mye med studiene, at jeg sliter med oppkjøringen og at jeg ikke finner sommer- eller deltidsjobb. Blir i hvert fall veldig stresset med tanke på sistnevnte, siden kjøretimer har slukt opp nesten alle sparepengene mine.

Anonymkode: 7e0d8...c4e

[vyzvyz]

På 24.3.2018 den 21.22, Poppeloppane skrev:

Idag har jeg en sånn drittdag. Føler de få vennene jeg har ikke bryr seg stort. Jobbmiljøet er derimot blitt noe bedre. På studiet jeg går på har alle de jeg liker nå sluttet eller tatt permisjon. Føler jeg mistrives overalt, og lurer på hvor man kan finne nye og gode vennskap som voksen? Jeg er alenemor også. Som barn og ungdom var dette med venner så mye enklere... 

Vil så gjerne like meg selv for den jeg er og ikke sammenligne meg med alle andre vellykkede, populære mennesker. De eneste som genuint bryr seg om meg er min familie og mine to barn. For et liv.. 

 

Ja, føler meg veldig mislykket jeg og. Er i ca samme situasjon som deg - bare at jeg ikke er alenemor og at jeg også har det kjipt på jobben. Føler meg utenfor. Vet ikke hva slags råd jeg kan gi deg, men du høres ikke mislykket ut. Studerer, oppdrar to barn, jobber. 

Du er ikke alene da i hvertfall. 

[AnonymBruker]

Nææh, jeg er bare 82% mislykket. Så ikke en gang det lykkes jeg med.  

Anonymkode: ac313...1e9

[AnonymBruker]

Jeg føler meg 90 % mislykket. Det eneste som fungerer er jobben - derfor 10 % vellykket. Men ved siden av den har jeg ikke noe liv. Har slitt med angst og tilbakevendende depresjoner i mange år, og er nå voksen og uten nære relasjoner, uten partner og uten barn. Jeg føler ikke at livet er verdt å leve egentlig, men jeg holder det gående. Finner vel en slags glede i å håpe at det en dag skal forandre seg. Jeg går ukentlig i terapi, har gjort det i flere år. Jeg håper jeg finner nøkkelen til indre tilfredshet gjennom terapien. 

Anonymkode: 9ce3d...3c8

[AnonymBruker]

Japp. Klarer aldri fullføre noe. Lat, singel, dvask taper som ikke har oppnådd en dritt i livet. 

Anonymkode: 2e02f...008

[AnonymBruker]

Evig singel *

Anonymkode: 2e02f...008

[Jolene]

Jepp. Har kun et vikariat til jobb, ikke lappen og tunge depresjoner. Føler aldri at jeg lever, bare eksisterer.

[AnonymBruker]

Sender ettil alle her inne som strever.

Anonymkode: 9ce3d...3c8

[AnonymBruker]

Ja føler meg ofte ganske mislykka. Utad virker alt sikkert kjempe fint. Mann, barn, god utdanning, hus, bil, venner, familie, full jobb osv. 

Sannheten er vel at jeg og mannen sliter med det ene og andre. Utdanningen min har jeg brukt mange år på og jobben ble ikke som jeg trodde. Liker ikke jobben min og føler jeg bruker opp meg selv der. Vennene mine og jeg har vokst mye fra hverandre, og jeg føler vi er mer som bekjente. Eller later som vi er bedre venner enn vi er. Familien har jeg dårlig kontakt med og vi har bare ett overfladisk forhold som jeg tenker kan dø ut når som helst.  Barna mine elsker jeg, men jeg liker ofte ikke å være mamma. Syns det er mye stress og føler meg absolutt ikke som en perfekt mamma, eller den mammaen jeg trodde jeg kom til å være. Den kjempe lykkefølelsen har jeg heller ikke rundt familielivet som jeg håpet. 

Jeg føler meg fanget og er for feig og tiltaksløs til å gjøre noe med dette. 

Anonymkode: 11118...d3c

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre tenkte jeg at dersom jeg kunne få et ønske oppfylt ville det være å ikke lenger være overvektig slik jeg begynte å bli da jeg var 12.
Jeg ble litt eldre, og ønsket endret seg; på førsteplass var nå å bli kvitt den ekstreme hårvekst i ansikt og kropp som utviklet seg siden jeg var 16, og som etter hvert gjorde at jeg måtte barbere ansiktet hvert dag. Det blir verre med årene.

Noen år senere utviklet jeg rosacea, slik at ansiktet er rødt året rundt, tidvis med store acne-lignende utbrudd.
Nå er ønsket mitt igjen forandret; hadde jeg fått et nå hadde ingen av disse lenger havnet på førsteplass - nå skulle jeg ønske jeg ikke hadde utviklet et stort alkoholproblem, noe jeg mistenker jeg har hatt i meg siden den dagen jeg ble 18.

Jeg er i trettiårene, bor hos foreldrene mine ute på bygda, har ikke bil, har ikke fått full stilling. Føler ikke at jeg gjør en god nok jobb.

Det sier vel seg selv at jeg ikke har kjæreste, 10 år siden sist.

Det positive?
Jeg har tatt tak i mitt "første ønske" (igjen), og jeg er flink til det meste i jobben når jeg er helt "på".

98% mislykket?

Anonymkode: 54c42...b32

[Gjest Calm]

Hørte på podcasten til webpsykologen her om dagen. Tatt ut av sammenhengen så klart, men han hadde et godt poeng. Viss du går rundt og føler deg mislykka, så er sjansen større for at du mislykkes. Om du følger meg på den tankegangen. 

[Gjest boblebrist]

Ja. Jeg er ferdig utdannet med master, innenfor noe jeg sikkert ikke kan jobbe med fordi jeg sliter for mye psykisk. Jeg kan heller ikke opprettholde nære relasjoner på grunn av psyken, så venner kommer og går, og de som forblir i livet mitt har negativ påvirkning på meg og trekker meg ned. Kjæreste kan jeg bare drømme om, og det er det jeg tror plager meg mest. Jeg kan bare se frem til et liv alene, med angst, dårlig økonomi og sikkert masse bitterhet. Og det er bare mitt eget hode og min egen feil. 

En del av meg håper fortsatt alt skal ordne seg, jeg har flere ressurser å ta av så alt er ikke bekmørkt. Men når depresjonen kommer inn går håpet ut, og jeg kan ikke la være å undres over om jeg egentlig bare er ærligere med meg selv når jeg er langt nede. Kaller en spade for en spade, rett og slett. Men jeg prøver å ikke tenke på det. Bare fortsette å søke på jobber jeg ikke kommer til å tørre å takke ja til mens jeg tråkker rundt i en jobb jeg helt klart er overkvalifisert for. Kjøpe meg sexy undertøy som om jeg tror jeg kommer til å få pult noen gang igjen. Ordne og styrer hjemme med alt av meningsløse prosjekter og hobbysyssler bare for å ikke tenke. 

Dette ble lengre enn jeg hadde tenkt... Vi er iallefall flere i samme båt. Håper vi får en bedre dag i morgen. 

 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg 90 % mislykket. Det eneste som fungerer er jobben - derfor 10 % vellykket. Men ved siden av den har jeg ikke noe liv. Har slitt med angst og tilbakevendende depresjoner i mange år, og er nå voksen og uten nære relasjoner, uten partner og uten barn. Jeg føler ikke at livet er verdt å leve egentlig, men jeg holder det gående. Finner vel en slags glede i å håpe at det en dag skal forandre seg. Jeg går ukentlig i terapi, har gjort det i flere år. Jeg håper jeg finner nøkkelen til indre tilfredshet gjennom terapien. 

Anonymkode: 9ce3d...3c8

Jeg har heller ingen nære relasjoner, og er godt voksen eller ung. Får det bare ikke til, jeg er den som tar initiativ i vennskap og når det kommer til kjærligheten så føler jeg alltid at det er jeg som elsker mest og ikke han. Ingenting er noensinne gjensidig. Og Alle de mennene jeg snakker med forventer at jeg skal flytte til de. Og jeg er så lei av at jeg har hatt tung og vanskelig kjærlighetssorg hele livet, der han alltid dumper meg og går fint videre og behandler meg som om jeg aldri var verdt noe osv, vel sånn behandler nav, alle venner jeg har hatt og folk generelt. Har aldri fått hjelp når jeg spør om det, når jeg sliter med ting og får det ikke til. Blir bare møtt med ignoranse og kynisme. Har fått en psykiater som jeg tror vil hjelpe meg ellers tror jeg at jeg begynner å dope meg. Fordi jeg ser ingen løsninger og alt er fælt i livet mitt. Og Norge blir bare verre å leve i og jeg er så sint på eksen min som jeg var forlovet med og hvordan han behandler meg. Det var han som fridde til meg osv, de fleste behandler ikke sine maker eller ekser sånn. Og er Sååå lei det venninne greiene at det aldri går. Fikk kontakt med ei her inne, men hører jeg noe mer ??? Og ikke de andre jentene jeg tar kontakt med heller, og ikke engang vil de fleste jenter gi meg øyekontakt engang, jævla nonchalante og dumme fitter som tror de er noe og kan behandle meg som om jeg ikke er verdt noe. De fleste kvinner er så falske og frekke i trynet sitt og de sprer bare beina og blir gravide.

Og har stort sett blitt skuffet av de som ville treffe meg og date meg, da de LJUGER om seg selv og hvordan de ser ut. De er stort sett tjukke og mindre pene og rare. Hvorfor vil ingen kjekk og pen mann ha meg og gifte seg med MEG ser pene menn med stygge damer og de har barn sammen. Og jeg får bare raringer og desperate folk enda jeg burde stille sterkest av alle. Har møtt to menn som så bra ut, han ene hørte jeg ikke noe ifra etter vi var sammen og han var jo så  interessert i meg og synes jeg  var så pen osv. Og han andre var også veldig interessert. Men bare etter et møte og uten å si ifra engang så ville han ikke møte meg noe mer, fordi vi ikke passet sammen wtf dummeste jeg har hørt og han hadde vist bare tenkt å ligge med meg da. Idiot. 

Anonymkode: 46902...067

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Calm skrev:

Hørte på podcasten til webpsykologen her om dagen. Tatt ut av sammenhengen så klart, men han hadde et godt poeng. Viss du går rundt og føler deg mislykka, så er sjansen større for at du mislykkes. Om du følger meg på den tankegangen. 

Det stemmer sikkert langt på vei. Men jeg tror ikke psykologen mener at alt blir bra bare man tenker positivt. Kanskje poenget er (må ta forbehold siden jeg ikke har hørt podcasten) at hvis man hele tiden føler seg mislykket så vil man kanskje bli blind for åpningene i livet som kan dukke opp når man minst venter det? 

Anonymkode: 9ce3d...3c8

[AnonymBruker]

Jeg er vel...70% looser

Jeg har en mastergrad jeg brukte 2 år før lenge på fordi jeg hatet studieretningen så intenst... Nå er det 3 år siden jeg var ferdig på skolen men jeg får ikke jobb. Jeg har fortsatt mareritt om skolen og studiemiljøet.. 

Jeg føler meg så latterlig hinsides looser at jeg isolerer meg fordi jeg er livredd for å treffe kjente og måtte fortelle dem at jeg er arbeidsledig....fortsatt... 

Det gode i livet mitt er at jeg har en fantastisk ektemann, en nydelig datter på 6 mnd og romslig økonomi. Jeg er frisk og over gjennomsnittet pen. 

Men karrieremessig er jeg et 0!  

Anonymkode: 5ca54...344

[Gjest Calm]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det stemmer sikkert langt på vei. Men jeg tror ikke psykologen mener at alt blir bra bare man tenker positivt. Kanskje poenget er (må ta forbehold siden jeg ikke har hørt podcasten) at hvis man hele tiden føler seg mislykket så vil man kanskje bli blind for åpningene i livet som kan dukke opp når man minst venter det? 

Anonymkode: 9ce3d...3c8

Nå er det heldigvis ingen som går ut og bare tenker positivt. 

Ikke bare kan en evt bli blind for muligheter. Men har noe med hvor du har fokuset ditt. Viss jeg føler meg mislykket og skal ha min første kjøretime, og jeg gjør mye feil. Så vil jeg med «mislykket-brillene» raskt få den oppfattelsen bekreftet. Mens en annen person ville ha tenkt at huff dette gikk ikke så bra, men jaja er tross alt første timen min. En vil da ha to forskjellige utgangspunkt til neste kjøretime. Jeg som føler meg mislykket vil kanskje ha en forventing om at jeg kommer til å mislykkes igjen. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Calm skrev:

Nå er det heldigvis ingen som går ut og bare tenker positivt. 

Ikke bare kan en evt bli blind for muligheter. Men har noe med hvor du har fokuset ditt. Viss jeg føler meg mislykket og skal ha min første kjøretime, og jeg gjør mye feil. Så vil jeg med «mislykket-brillene» raskt få den oppfattelsen bekreftet. Mens en annen person ville ha tenkt at huff dette gikk ikke så bra, men jaja er tross alt første timen min. En vil da ha to forskjellige utgangspunkt til neste kjøretime. Jeg som føler meg mislykket vil kanskje ha en forventing om at jeg kommer til å mislykkes igjen. 

Eksempelet treffer vel egentlig bare hvis det er første gang man prøver noe. Hvis du har prøvekjørt 70 timer og fortsatt gjør masse feil, mens en annen får lappen etter 10 timer så vil det vel gjøre at du føler deg mislykket? Og forventer å mislykkes også i time 71? Jeg synes ikke det er så rart å forvente å mislykkes med noe hvis man har gått på mange nederlag. 

Anonymkode: 9ce3d...3c8

[Perle]

Ja. Stadig.