Sliter med sosiale relasjoner

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare problemet - jeg er ikke helt blind overfor andre menneskers følelser men jeg merker at jeg er ikke helt 100% funksjonell når det gjelder sosiale interaksjoner med andre mennesker. Jeg har alltid vært introvert men det har aldri vært problem noe særlig før noen år tilbake i tid. 

La meg med en gang si at det jeg skriver nå, har jeg ikke forberedt på noe måte, så hvis stilen synes rotete - sorry. Jeg er en mann men skriver dette innlegget både på en "for kvinner" og "for menn" forum for å kunne få en variasjon i tilbakemeldingene.

Hvordan oppfatter jeg meg selv? Uerfaren når det gjelder livet, smart, uorganisert, lat/burde blitt bedre på å gjennomføre ting privat, introvert (ukomfortabel på fester men trives veldig i i andre settinger), pliktoppfyllende på jobben, ekstrem arbeidsmoral - ja, jeg er lat, men hvis jeg begynner med noe føler jeg ekstrem ansvar og trang til å lykkes. 

Mor og far døde når jeg var 23. Jeg var ekstremt uproduktiv medlem av samfunnet frem til jeg ble 30. Ingen ordentlige venner eller ordentlige kjærester. 

Fikk første ordentlige jobb når jeg var 30 og gjorde såpass bra inntrykk at jeg ble forfremmet to ganger på to år nå - og jeg får stadig hint at jeg vil komme langt. Jeg kan også si at jeg lærte mer av de siste to år av livet enn de 30 før det igjen.

Så har vi da problemet:

Jeg har fått tilbakemeldinger som både går ut på at jeg er for passiv  (unngår konflikter, holder sine meninger for seg selv, deltar ikke sosialt) og for aggressiv (sta, tar opp mye plass, tar over kontroll i gruppen, arrogant). Det gjør det litt vanskelig å korrigere meg selv fordi tilbakemeldingene er jo så til de grader motstridende. Selvfølgelig er det også de som mener at jeg er snill, omtenksom og sjarmerende...

Forhold til det motsatte kjønn er tragikomisk. Jeg blir ignorert eller får veldig mye oppmerksomhet avhengig av planetenes plassering, tid på døgnet og uketall . Jeg er blitt fortalt at jeg har gått glipp av mange sjanser. Jeg gruer meg til når de virkelige problemene kommer - få et forhold til å fungere, håndtere konflikter og uenigheter, barn på sikt o.l...

Det jeg lurer på om jeg er såpass dårlig på å kommunisere og lese folk slik at jeg blir selv oppfattet fullstendig tilfeldig av de jeg prater med. Det "alle" er enige om at jeg er noe utenom det vanlige og da tenker jeg eksentrisk først og fremst. 

Så da lurer jeg på følgende - har noen av dere erfaringer med ovennevnte hos noen av de dere kjenner eller kanskje selv har samme problemer? Finnes det noen instanser hvor man kan få profesjonell hjelp?

 

Anonymkode: 1eaa0...777

[spektralkatt]

Hei! 

Jeg syns ikke innlegget er rotete. Jeg leser et reflektert innlegg med dybde, uten at du går deg vill i detaljer. 

 

Jeg får den, kanskje noe kjedelige tanken, at jeg tror du er ganske normal. 

Du hadde tøffe opplevelser da du var ung, mistet begge foreldre. Det er normalt å bli påvirket i lang tid av et slikt tap.

Det er godt gjort å komme seg inn i arbeidslivet som 30 åring, når du som du sier har vært svært uproduktiv. 

Det viser at du faktisk har mye ressurser og gode evner. 

Det jeg tenker om det du beskriver, er ikke at det er noe "galt " med deg, langt ifra - men at det virker som du Mangler noe som er viktig for alle mennesker. Det å bli sett ordentlig, at noen kjenner deg, og ser at du er et sammensatt menneske med ulike sider, som alle utgjør helheten som er deg. 

Vi har alle motsetninger i oss. 

Og folk en kun møter på jobb, ser bare noen sider og presenterer det som" sannhet

  - og det er ofte sant.

Men det er også mange andre ting som er like sant - om du forstår hva jeg mener. 

Jeg syns og det er kjemperart å bli beskrevet av mennesker som kun ser meg i enkelte settinger. De gir meg ofte egenskaper som er langt fra min egen oppfatning av meg selv - som f eks at jeg er ekstremt organisert og ryddig. Noe som er omvendt av slik mitt selvbilde oppfatter meg. Men jeg ser at akkurat i den settingen, kan det være sant. 

Så..Ja. Jeg tror det ligger mye der, at du ikke har noen som har speilet deg, vi trenger andre mennesker for å være trygg i den vi er, trenger å bli sett av andre. Og om om ikke har nære relasjoner så mangler man det. En viktig del.

Nå er ikke det å få nære relasjoner noe som kan trylles fram. 

Det er greit å tenke på det som et langtidsmål, tenker jeg.

Jeg vil egentlig anbefale deg å finne en profesjonell terapeut som du kan snakke med over tid.  - igjen, jeg mener ikke det er noe psykisk galt med deg, langt ifra, utifra det jeg leser. 

Men fordi jeg tror det kan være en trygg måte å utforske hvem du er nå, sammen med noen som har kunnskap og evner til å støtte deg. Kanskje kan det være bra å snakke om det å miste foreldre, hvordan livet ditt har vært, støtte til å bygge andre private relasjoner. 

Eller, først og fremst så kan du jo finne noen artikler på nett om dette med speiling, og å se og bli sett i sosiale relasjoner, og se om det er noe du tror kan stemme for deg, eller om jeg er helt på viddene. 

Det er og noe som er viktig i sosiale relasjoner. Nå skriver jeg utifra min oppfatning av det du skriver, filtrert gjennom eget liv og oppfatninger. 

Av og til kan det føre til at man tillegger mennesker helt andre ting en det som en selv opplever som riktig. 

Å bli sosial trygg handler også om å kunne skille eget selvbilde fra andres oppfatninger. 

Jeg tenker igjen at en god, privat terapeut, om du har ressurser til det, kan være bra. Men finn en du også har personkjemi med, som du føler forstår hvor du er og kan hjelpe deg på veien videre. 

 

 

 

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt nei. Men det finnes sikkert andre folk som er sånn uten at de er i min omgangskrets. Har du forsøkt å gå til terapeut? 

Anonymkode: 8c3c2...c55

[spektralkatt]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan ikke si jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt nei. Men det finnes sikkert andre folk som er sånn uten at de er i min omgangskrets. Har du forsøkt å gå til terapeut? 

Anonymkode: 8c3c2...c55

Syns du jeg trenger det? 😂

[spektralkatt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke si jeg kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt nei. Men det finnes sikkert andre folk som er sånn uten at de er i min omgangskrets. Har du forsøkt å gå til terapeut? 

Anonymkode: 8c3c2...c55

Neida. Sånn fra spøk til alvor, ja jeg har gått en del i terapi. 

I etterkant av foreldres dødsfall, bearbeide sorg. 

Jeg var i en krevende pårørende situasjon og opplevde å miste nettverket mitt i prosessen med foreldres sykdom og død. 

Og følte på kroppen hvordan det å være ganske alene påvirket meg som menneske.  Så svaret mitt til deg er jo selvfølgelig farget av egne opplevelser. 

Jeg har og fått i terapi for å håndtere egen fysisk sykdom og livet generelt. Så jeg har prøvd det ut litt. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, spektralkatt skrev:

Syns du jeg trenger det? 😂

Hvem vet ... 

Anonymkode: 8c3c2...c55

[spektralkatt]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvem vet ... 

Anonymkode: 8c3c2...c55

Jeg syns nå egenlig de fleste kunne hatt nytte av litt terapi nå å da 😂 er veldig for å bruke de ressursene som finnes for å få et så bra liv som mulig. 

Så får en så mye bedre svar en på internett 😉

[AnonymBruker]

44 minutter siden, spektralkatt said:

 Så svaret mitt til deg er jo selvfølgelig farget av egne opplevelser. 

 

Hei - TS her. Altså anonymbruker med kode 1eaa0...777 ;-) 

Takk for svaret ditt og at du tok deg tid til skrive det. Jeg er absolutt ikke fremmed til å gå til en terapeut men er usikker om jeg er "unormal nok" til å kvalifisere for dette. Som du selv fikk inntrykk av så er første inntrykket jeg gir folk ganske seriøs, normal kar. Og du er kanskje inn på noe når du sier at jeg mangler noen til å speile meg. Hmm...

Anonymkode: 1eaa0...777

[spektralkatt]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei - TS her. Altså anonymbruker med kode 1eaa0...777 ;-) 

Takk for svaret ditt og at du tok deg tid til skrive det. Jeg er absolutt ikke fremmed til å gå til en terapeut men er usikker om jeg er "unormal nok" til å kvalifisere for dette. Som du selv fikk inntrykk av så er første inntrykket jeg gir folk ganske seriøs, normal kar. Og du er kanskje inn på noe når du sier at jeg mangler noen til å speile meg. Hmm...

Anonymkode: 1eaa0...777

Å, er det to av dere? 😂

Vel, hei, ekte Ts 😂

Hvem som er " unormal nok" er jo mer et helsepolitisk spm, som er en annen diskusjon. 

Men det offentlige har jo litt sprengt kapasitet, lang ventetid, kan være noe rigid og diagnosefikserte, selv om de har en agenda om å styrke lavterskeltilbud, bla. At alle kommuner blir pålagt å ha ansatt psykolog. Litt usikker på når det blir iverksatt.  Det er i alle fall ikke alle kommuner som har det enda. 

Enkelte bedriftshelsetjenester  har jo også psykologer/ terapeuter tilgjengelige for " lettere problemstillinger" der en kan komme å ha noen samtaler etter behov. 

Mitt personlige valg falt på å gå til privatpraktiserende psykolog, som ikke trengte henvisning, men som jeg også betalte selv. Og det er jo mye dyrere, men jeg personlig så på det som en nyttig investering i mitt liv og framtid. 

Og det kan jo godt hende det ikke er nødvendig med mange timer heller. 

Jeg vil ikke være så.påståelig med hva som er riktig for deg, men det kan jo være greit å sjekke ut hvilke alternativer som finnes i ditt område? 

Jeg tenker at om en tror en har nytte av noen timer med samtale,  og ønsker Det selv , skal en ikke la være fordi en tenker at problemene er " for små" .  Mange seriøse og helt normale mennesker går i terapi av og til. 😊

 

 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare problemet - jeg er ikke helt blind overfor andre menneskers følelser men jeg merker at jeg er ikke helt 100% funksjonell når det gjelder sosiale interaksjoner med andre mennesker. Jeg har alltid vært introvert men det har aldri vært problem noe særlig før noen år tilbake i tid. 

La meg med en gang si at det jeg skriver nå, har jeg ikke forberedt på noe måte, så hvis stilen synes rotete - sorry. Jeg er en mann men skriver dette innlegget både på en "for kvinner" og "for menn" forum for å kunne få en variasjon i tilbakemeldingene.

Hvordan oppfatter jeg meg selv? Uerfaren når det gjelder livet, smart, uorganisert, lat/burde blitt bedre på å gjennomføre ting privat, introvert (ukomfortabel på fester men trives veldig i i andre settinger), pliktoppfyllende på jobben, ekstrem arbeidsmoral - ja, jeg er lat, men hvis jeg begynner med noe føler jeg ekstrem ansvar og trang til å lykkes. 

Mor og far døde når jeg var 23. Jeg var ekstremt uproduktiv medlem av samfunnet frem til jeg ble 30. Ingen ordentlige venner eller ordentlige kjærester. 

Fikk første ordentlige jobb når jeg var 30 og gjorde såpass bra inntrykk at jeg ble forfremmet to ganger på to år nå - og jeg får stadig hint at jeg vil komme langt. Jeg kan også si at jeg lærte mer av de siste to år av livet enn de 30 før det igjen.

Så har vi da problemet:

Jeg har fått tilbakemeldinger som både går ut på at jeg er for passiv  (unngår konflikter, holder sine meninger for seg selv, deltar ikke sosialt) og for aggressiv (sta, tar opp mye plass, tar over kontroll i gruppen, arrogant). Det gjør det litt vanskelig å korrigere meg selv fordi tilbakemeldingene er jo så til de grader motstridende. Selvfølgelig er det også de som mener at jeg er snill, omtenksom og sjarmerende...

Forhold til det motsatte kjønn er tragikomisk. Jeg blir ignorert eller får veldig mye oppmerksomhet avhengig av planetenes plassering, tid på døgnet og uketall . Jeg er blitt fortalt at jeg har gått glipp av mange sjanser. Jeg gruer meg til når de virkelige problemene kommer - få et forhold til å fungere, håndtere konflikter og uenigheter, barn på sikt o.l...

Det jeg lurer på om jeg er såpass dårlig på å kommunisere og lese folk slik at jeg blir selv oppfattet fullstendig tilfeldig av de jeg prater med. Det "alle" er enige om at jeg er noe utenom det vanlige og da tenker jeg eksentrisk først og fremst. 

Så da lurer jeg på følgende - har noen av dere erfaringer med ovennevnte hos noen av de dere kjenner eller kanskje selv har samme problemer? Finnes det noen instanser hvor man kan få profesjonell hjelp?

 

Anonymkode: 1eaa0...777

Første jeg tenker er at du bare høres sammensatt ut. På en interessant måte. Folk opplever hverandre ulikt. Synes ikke du bør endre deg for å tekkes andre, for det kommer aldri til å fungere. Jeg liker best mennesker som er mest naturlig seg selv. Når det kommer til forhold så er man jo to om det. Det finner dere ut av sammen. Det samme med barn. Du vokser inn i rollen som pappa. Eksentrisk opplever jeg som positivt. Er det ikke det da? ☺

Anonymkode: 154ab...4e4

[AnonymBruker]

Samme her. Blitt mye mobba, har ikke vaert så grei alltid selv, og vaert utfor daarlige vennskap. Det sammen med at jeg har en funskjonshemming og havner midt i mellom flere stoler. Så vet ikke alltid hvordan nå frem. 

 

Men fortsetter å proeve. Ser fremover. Kan ikke gi opp

Anonymkode: 87867...6d0

[AnonymBruker]

Her er det håp da, du har jo evne til å reflektere og tar andre folk seriøst.

Har selv måtte arbeide en del med det å være sosial, lærte meg ikke å hilse kjente hallo på gata før jeg gikk i 8 klasse.

I møte med andre har jeg en fremgangsmåte som bunner i en slags kjærlighet;

1. Hallo (jeg ser deg) 2. Hvor er du? (Følelsesmessig, hvordan går det) 3.hva vil du? (Hva er personens mål, er jeg nyttig her) 4. hvordan kan vi nå målene sammen (kan jeg hjelpe, vil du hjelpe meg)

På denne måten opplevde jeg å bli beskrevet som en som gjorde klassemiljøet godt da jeg gikk på høgskole. Jeg lyttet alltid og lot være å bli distrahert av andre samtaler og baluba som foregikk (vi tok musikkutdanning så det var alltid bråk og morsomheter med instrumenter).

Jeg var derimot ikke perfekt og ga tydelig uttrykk for irritasjon om jeg syntes noen gikk over grensa, og hvis jeg var skikkelig gira på en praktisk oppgave kunne jeg ta litt plass. Men dette tror jeg ble tilgitt og oversett fordi jeg var jo eeegentlig bare snill og omsorgsfull, den type personen som husker at bestemora di er på sykehus og spør ofte hvordan det går med henne.

Tenkte å bare fortelle litt i tilfelle du kunne ta noe av det med deg🙂 vil anbefale en bok som heter Relasjoner, av en dame med etternavn Palsdottir (husker ikke fornavn). Den guider deg i å bli mer kjærlig mot deg selv for å deretter klare å bygge gode relasjoner med andre.

Anonymkode: f473a...908