Trenger råd...

[AnonymBruker]

Jeg er i et forhold med en mann som er eldre enn meg og som har en sønn på 21 år. Vi har bodd sammen et par år nå og begge to er i full jobb, og sønnen bor hjemme sammen med oss. Han er enebarn og har fått stort sett det han vil av faren sin når det kommer det penger o.l. opp gjennom. Han er også arbeidsledig og gjør regelrett ingenting for å skaffe seg en jobb, bare spør faren om penger hele tiden og lever godt på det og gjør ingen verdens ting. Jeg har prøvd å snakke med min sambo om dette at dette ikke er greit og at sånn vil jeg ikke ha det. Min sambo blir veldig irritert når jeg tar opp dette temaet, sier han ikke vil snakke om det, eller så er han sliten og jeg føler jeg må mase hele tiden for at det skal bli noe fortgang i noe. Greit nok at ikke det er mine penger, men en 21 -åring (snart 22 år) bør vel etterhvert begynne å lære seg å ta litt ansvar vel? Jeg og sønnen hans hadde fra begynnelsen kanskje ikke hatt verdens beste kjemi, ingen krangler eller noe sånt, men vi klarer rett og slett ikke snakke sammen og han er veldig unnvikende i hverdagen.Slik har det vært siden jeg flyttet inn. Han lever "sitt eget liv".

Jeg har prøvd ved flere anledninger å oppmuntret til at vi kan spise middag alle sammen eller finne på noe sammen slik at vi kunne ha fått kontakt, men han er bare på rommet sitt stort sett, snur døgnet, som resulterer i at det er mye "bråk" om natten når det egentlig er en tid på døgnet det bør være stille i huset. Jeg er helt sikker på at alt hadde vært mye annerledes om han han bare hadde fått seg en jobb og hatt en hverdag slik som vi har. Men alt dette påvirker forholdet vårt mellom meg og min sambo så negativt at jeg vet ikke om jeg orker mer. Noen ganger tenker jeg at det sikkert løser seg, andre ganger tenker jeg med skrekk og gru at sønnen fortsatt bor hjemme når han er 40. Det er ikke en sånn framtid jeg ser for meg akkurat. Når vi snakker sammen om disse tingene så innrømmer han jo at han er litt hårsår i forhold til egen sønn og at det er derfor han blir irritert, men jeg føler at han aldri er enig eller gjør noe med noe for at vi skal få en løsning på dette. Han sier selv han har snakket med sønnen sin flere ganger om dette og bruker masse energi på dette, men ser jo ikke ut for at det hjelper..Studier er visst ikke aktuelt. Jeg har selv ingen barn og har ingen erfaring med dette, bare syntes dette er en veldig vanskelig situasjon,  noen råd å få i denne håpløse situasjonen? 

Anonymkode: 35d8f...295

[Gjest GoldenLioness]

Løp!