Gjest Anonymous Skrevet 17. februar 2005 #1 Skrevet 17. februar 2005 Situasjon: Mor med to små barn har fått ny kjæreste som hun møtte 4 mnd etter at det ble slutt med barnefar (De har nå vært sammen i 3-4 mnd). Hvor lenge bør man vente før man flytter sammen? Vet det er et generelt spm uten mange detaljer, men hva ville dere syntes? 3 mnd? Et halvt år? Ett år? Tre år? Og: bør man vente lenger når barna er så små? Eller kortere?
Puma Skrevet 17. februar 2005 #2 Skrevet 17. februar 2005 Jeg ville vente til jeg hadde vært sikker på at forholdet vil holde. Små barn tilpasser seg fortere enn større.
Gjest Anonymous Skrevet 17. februar 2005 #3 Skrevet 17. februar 2005 Jeg ville vente til jeg hadde vært sikker på at forholdet vil holde. Små barn tilpasser seg fortere enn større. Jaha.... så man bør med andre ord ikke flytte sammen da!
Vibs Skrevet 17. februar 2005 #4 Skrevet 17. februar 2005 Flytt sammen når dere ikke lenger er "blinde" av forelskelse. Når man kjenner hverandre på godt og vondt, og føler man ikke kan leve uten den andre personen selv om h*n har mange feil.
Gjest Gjesta Skrevet 17. februar 2005 #5 Skrevet 17. februar 2005 Situasjon: Mor med to små barn har fått ny kjæreste som hun møtte 4 mnd etter at det ble slutt med barnefar Jeg skjønte ikke hvorfor akkurat dette var vesentlig...?
Gjest Anonymous Skrevet 17. februar 2005 #6 Skrevet 17. februar 2005 Det er når man føler for det. man har vent barna til en ny person i fam. Hatt svarte dager med ny kjæreste. De kommer! snakket om hvordan de skal tilpase seg den nye situasjonen. Er han klar for å bli "far" på heltid? økonom spiller inn.
Gjest baby-E Skrevet 17. februar 2005 #7 Skrevet 17. februar 2005 heisann! Jeg syns man skal vente lenge når det er barn i bildet. Barn binder seg fort til andre personer. Hvorfor ha hastverk med å flytte sammen?
Gjest Leola Skrevet 17. februar 2005 #8 Skrevet 17. februar 2005 Jeg forstår ikke at fraskilte med barn har sånn hastverk med å flytte sammen med ny partner. Det burde være hensynet til barna som kom først - man må kunne sette til side egne behov. Unger bør spares for å bli dratt inn i foreldrenes nye forhold før det viste seg å være stabilt. En venninne av meg så kun sin nye kjæreste når ungene hennes var hos faren - hun blandet dem ikke inn i sitt nye forhold før det var gått lang, lang tid. Jeg har alltid hatt stor respekt for henne pga dette - hun viste seg voksen og lot barna komme i første rekke.
Gjest Thealita Skrevet 17. februar 2005 #9 Skrevet 17. februar 2005 Hvor står det at noen har hast med å flytte sammen? Det var vel bare et forholdsvis enkelt spørsmål om andres mening? Hvorfor skal dere alltid begynne å debattere det dere TROR er forutsetningene for spørsmål istedet for å svare på det folk spør om? ...
Gjest Anonymous Skrevet 18. februar 2005 #10 Skrevet 18. februar 2005 Jeg ventet nesten to år ut i forholdet før jeg flyttet sammen med kjæresen, selv om jeg var ung, fri og barnnløs, jeg.. Og det bør vel heller gå lengere tid enn raskere når det er barn med i bildet. Det å bli samboer er ikke bare en praktisk ording, det dreier seg om så mye annet. Dette valget fortjener nøye gjennomtenking og en langsiktig plan!
Furstina Skrevet 18. februar 2005 #11 Skrevet 18. februar 2005 Det är en svår fråga som är nästan omöjlig att svara på... men jag försöker ändå. det beror på hur barnen klarar av det. Och hur barnens relation med sin mor och sin far klarar av det. Vad omgivningen tycker är passande eller inte spelar egentligen inte någon roll - det kommer alltid att komma kommentarer ändå. Hur är relationen mellan mor och far? är separationen klar och kan även far hantera att det flyttar in en styvfar i barnens liv? Viktigt att tänka på för relationen mellan barn och far. Hur mogna är barnen att acceptera en ny man i hemmet? Flyttar nya mannen in i barnens hem? eller mor och barn in i hans hem? eller flyttar allesammans in i ett nytt hem? Är nya mannen redo att bo tillsammans med barn och allt det innebär med tider, mat, städning, tvätt, ansvar, relation till barnens far mm? Tiden spelar inte så stor roll som mognaden hos alla inblandade.
Gjest Anonymous Skrevet 18. februar 2005 #12 Skrevet 18. februar 2005 Jeg skjønte ikke hvorfor akkurat dette var vesentlig...? Skjønte du ikke hvorfor det var vesentlig? herregud...............to celler og en i rullestol? Eller er det slik at lyset er på,men ingen hjemme?
Gjest Gjesta Skrevet 19. februar 2005 #13 Skrevet 19. februar 2005 Hva slags svar er det da Gjest? Hvorfor den aggresjonen? I utgangspunktet så blir jeg forundret over spørsmålet - det fins ikke noe fasit svar på slike ting. Ingen kan si at det ene er bedre enn det andre fordi man ikke vet noe om forhistorien til å kunne vite noe om barna/barnas reaksjon/fortid/erfaringer. Min erfaring med mine barn er at når x flyttet sammen med en dame med 3 barn fungerte det VELDIG dårlig for barna. Jeg har aldri vært på den vei fordi jeg har sett hva den type ustabilitet gjorde med barna. Jeg vet heller ikke om jeg kommer på den vei - en kan aldri si aldri - men jeg ser den ikke for meg. Det som er mitt alternativ er og ha kjæreste i barnefri perioder - utover det så teller stabilitet for ungene alt.
Ulrikke Skrevet 19. februar 2005 #14 Skrevet 19. februar 2005 Vi ventet ikke så lenge, vi da... Flyttet sammen etter et drøyt halvår... Det var jeg som ble stemor, jeg flyttet sammen med en mann som hadde tre barn. De var da 1, 2 og 6 år. Det gikk fullstendig problemfritt for alle parter. Litt prøving og feiling så klart, men alt i alt hadde jeg aldri sett for meg at det skulle bli SÅ enkelt Men det kan godt hende at vi bare hadde flaks, og at det overhodet ikke hadde funket hvis jeg hadde vært en annen, sambo en annen, eller ungene noen andre... Vi har et flott forhold fortsatt, nå har ungene godt passert 4, 5 og 9.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå