Jeg tar det tyngre enn det jeg burde

[Eplen]

Hei, 

Jeg jobber som pleieassistent ved siden av studiene og i helgen satt jeg fastvakt på natten for første gang. De ringte fra jobben og spurte om jeg kunne sitte fastvakt og jeg sa ja, og når jeg kom på jobb så fant jeg ut at jeg skulle sitte fastvakt for beboeren som jeg kom så godt overens. Jeg holdt beboeren i hånden og strøk henne på håret. Jeg holdt henne i hånden da hun gikk bort. Jeg følte ikke noe akkurat der og da men når jeg kom på jobben i dag ble jeg lei meg fordi hun ikke satt i stuen. Noen ganger på morgenen når jeg gikk forbi rommet henne så vinket jeg til henne og hun vinket alltid tilbake. Hun likte at døra var åpen. En gang da jeg måtte holde koppen hennes sånn at hun ikke skulle søle så strøk hun meg på hode med den ledige hånden. Når jeg jobbet kveldsvakt så sa jeg alltid hei til henne og hele ansiktet hennes lyste opp og svarte alltid hei vennen. Jeg er kjempe lei meg og føler at jeg tar det tungt. Jeg tar det tyngre enn det jeg føler jeg burde gjøre. Er det noen andre som har opplevd det samme? 

Endret 20. mars 2018 av Eplen

[AnonymBruker]

Fikk du ikke tilbud om noen å snakke med i etterkant? Det er vanlig praksis, spesiellt for de som ikke har vert med på dette før. Hadde du ingen lege, spl å rådgøre deg med ila natten? Og veldig spesiellt at du ikke fikk vite at det dreide seg om en terminal pas. Før du takket ja til vakten..  dårlig av arb.sted.

Anonymkode: 1837a...8f1

[AnonymBruker]

Ja er en del av jobben. Tenker det var fint hun hadde noen som brydde seg om henne ved livets slutt og at hun fikk lindret plagene sine. Ikke alle som har det slik dessverre. Jobber ambulerende og har opp igjennom årene funnet litt av hvert. Så fokuser på det "positive" er mitt tips. 

Anonymkode: fdcc0...1b8

[EvaLena]

Jeg jobbet på sykehjem for mange år siden og satt mors. Det i seg selv var greit, for pasienten døde ikke mens jeg satt der.

I ettertid nå så skjønner jeg ikke at jeg turte det, jeg er redd døde mennesker.

Jeg har av ren nysgjerrighet vært med å stelle 3 døde mennersker, men aldri mer.

Jeg orker ikke engang tanken på å jobbe på sykehjem igjen heller.

Det døde jo folk med jevne mellomrom og noen av de var jeg veldig glad i. En gang en pasient døde, så knakk jeg helt sammen og gråt som en lekk sil. Heldigvis forsto kollegene mine den reaksjonen min. Det skjedde de også noen ganger. Noen ganger får man ett spesiellt forhold til enkelte pasienter.

[AnonymBruker]

Men ja det er vanlig å føle det slik. Man kjenner på at man er dødelig, og hvor fort døden inntreffer. Det er spesiellt og rart. Dog noe man blir vant til over tid. Man aksepterer på et vis. Men du bør få ut tanker og følelser rundt personen og omstendighetene. Er veldig fint å kunne snakke med kolleger om dette, og psyk gjennom jobben. 

Anonymkode: 1837a...8f1

[AnonymBruker]

Helt vanlig å føle det slik, særlig når du ikke har opplevd dette før. Du blir vandt til det etterhvert. Døden er jo trist, men for gamle mennesker som har hatt et langt liv, er det ikke så trist, syns jeg. Jeg har selv jobbet på sykehjem, og det føles veldig rart i begynnelsen når en pasient er død, men så går det fort over. Man sørger ikke lenge over en pasient, slik man ville gjort med et familiemedlem. 

Anonymkode: 16b08...1fd

[AnonymBruker]

Ja syntes også det er rart at de satt deg til dette, samt at du ikke fikk beskjed om dette på forhånd.  Du skal også ha debrieffing så fort som mulig.

Anonymkode: fdcc0...1b8

[Brimi]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fikk du ikke tilbud om noen å snakke med i etterkant? Det er vanlig praksis, spesiellt for de som ikke har vert med på dette før. Hadde du ingen lege, spl å rådgøre deg med ila natten? Og veldig spesiellt at du ikke fikk vite at det dreide seg om en terminal pas. Før du takket ja til vakten..  dårlig av arb.sted.

Anonymkode: 1837a...8f1

 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja syntes også det er rart at de satt deg til dette, samt at du ikke fikk beskjed om dette på forhånd.  Du skal også ha debrieffing så fort som mulig.

Anonymkode: fdcc0...1b8

Det er, som jeg har skjønt det, bare terminale pasienter som får fastvakt. Det er ikke sikkert at h*n som spurte TS om å sitte fastvakt visste at den pasienten var en TS kom overens med. Dog burde de ha rutiner rundt det når det er ens første gang og/eller når det går så inn på en.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er helt forståelig dette du opplever. Noen tar det ikke så innover seg, mens andre gjør det. Begge deler er helt normalt. Livet er ikke alltid like lett og vonde såre følelser, og en sorg, også over mennesker man egentlig ikke kjenner så godt er en del av dette livet. Du verdsetter livet, og du verdsatt denne beboeren. Det er egentlig en fin ting. Selv om det også er vondt. 

Jeg har ikke opplevd helt det samme. Jeg var ikke fastvakt og har aldri vært der når noen har dødd. Men jeg har opplevd at beboere har vært døde når jeg møtte opp på jobb neste gang. Utover at det er trist at beboeren er død, gir det meg også tanker om hvor skjørt livet er. Hvordan de eldre på sykehjem nærmest kommer til sin nest siste stasjon og at alle vet det. Men det gir meg også en idé om hvor viktig jobben en gjør der er. 

Selv om beboeren kanskje ikke var så til stede var det gjerne en trygghet over at det var noen hun hadde en så god tone med. Det må være godt å gå inn i døden med en omsorgsfull person ved sin side, og det var godt det du gjorde for henne. Hvem er det som skal si at du tar det tyngre enn du burde? Og hva får deg til å si at du ikke burde føle det vondt pga dette? Vi føler det vi føler, og det trenger vi ikke dømme. Du har lov å gråte, og sørge over henne. Man må ikke være pårørende, eller kjenne noen privat for det. Sorg er en naturlig menneskelig følelse, og kanskje det å bare la dem komme kan gjøre at den av seg selv forsvinner igjen. Og at du etter hvert kan sitte igjen med at til tross for at dette var vondt, så var det også fint og en god jobb du gjorde i dette menneskets siste fase. 

 

Anonymkode: e11dd...e7f

[AnonymBruker]

Da jeg jobbet på sykehjem fokuserte jeg på det positive. Du har en sorg det er helt greit å føle på, men så kan du tenke at du var der i livets skjøreste øyeblikk for beboeren. Du ga henne det hun trengte og du gjorde henne trygg. Hennes liv er over, du lever og kan fortsatt gjøre meningsfulle ting. Nyt livet! Det er så altfor skjørt. Det er det beboeren ville ønsket for deg. Ha hennes smil med deg i hjertet og husk henne som noe godt.

Anonymkode: 238c1...8d4

[NewInTown]

Det viser bare at du er et godt menneske, med stor omsorg og empati for andre. Og det er en veldig fin ting! Jeg syns du beskriver det veldig fint. Når jeg blir gammel og pleietrengende, håper jeg at jeg møter på gode mennesker som deg. Syns du skal huske at livet har en slutt for alle, og det er trist, men du gjorde alt du kunne ved å bl.a. være der for henne i denne stunden. Og det var nok sånn hun ville det.

[AnonymBruker]

For et fint menneske du er, og så heldig hun var som hadde deg der som brydde deg om henne.  Tenk så godt og trygt for henne at akkurat du var der 💖 

Anonymkode: ca823...068

[Duff]

Det er trist men samtidig synes jeg det er godt å lese at denne damen fikk ha nettopp deg hos seg. Jeg håper alle mennesker får ha en fastvakt hos seg som virkelig bryr seg når den dagen kommer. Husk det med kjærlighet, vit at du var viktig.