Kan et liv alene være verdt å leve?

[AnonymBruker]

Det kan virke som at flere og flere velger (eller ufrivillig) lever uten partner. De går igjennom tiår etter tiår og til slutt hele livet uten en livsledsager. Mange av disse har en bråte med venner. Men hva med dem som hverken har partner eller noe særlig med venner. Tror dere at et liv uten noe særlig sosial kontakt kan være verdt å leve, og et godt liv? 

Utifra tråder her inne leser jeg jo om mange som sliter med depresjon og ensomhet som følge av sosial isolasjon etter både psykisk og fysisk sykdom, og dette tegner ikke akkurat et bilde om et godt liv som er verdt å leve. Men det trenger vel ikke være sånn fordi om man lever alene, uten særlig kontakt med venner eller familie. 

Hva ville gjøre et liv uten særlig sosial kontakt verdt å leve? Er det fellesskapene som gir livet mening, eller hva annet kan gjøre et liv verdifullt?

Anonymkode: 506b0...21b

[AnonymBruker]

mennesker har forskjellige behov, og derfor kan man ikke si at "sånn og sånn får man et godt liv".  De fleste mennesker er kanskje flokkdyr til en viss grad, men så er noen av oss mer "ensomme ulver"  Jeg for min del er ikke helt asosial, har en arbeidsplass med mange gode kollegaer, og arbeidsdagen dekker det meste av mitt sosiale behov. Trives best med å være alene resten av tiden   Reiser på ferier, trener, går mye i naturen og fotograferer, pusler med noe som kanskje blir en roman engang, eller bare krøller meg sammen på sofaen under et pledd og koser meg med smågodt og en god film.  Jeg har absolutt et godt liv som er verdt å leve    (Har et par gode venner som jeg har en del kontakt med på face og sms, men de bor langt unna og vi sees sjelden). De synes jeg er litt rar, men liker meg likevel, ha,ha

Anonymkode: 2cd88...31e

[Cata]

Tja, det er da vel mer det at man ikke har noe særlig valg? Det å gå hen og ta livet av seg fordi "man er alene og da er ikke livet verdt å leve" er litt i overkant dramatisk tenker jeg. Ergo gjør man det beste ut av det selv om man er alene. For min del er det jobb, hobbyer og bøker som gjør tilværelsen helt OK. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

mennesker har forskjellige behov, og derfor kan man ikke si at "sånn og sånn får man et godt liv".  De fleste mennesker er kanskje flokkdyr til en viss grad, men så er noen av oss mer "ensomme ulver"  Jeg for min del er ikke helt asosial, har en arbeidsplass med mange gode kollegaer, og arbeidsdagen dekker det meste av mitt sosiale behov. Trives best med å være alene resten av tiden   Reiser på ferier, trener, går mye i naturen og fotograferer, pusler med noe som kanskje blir en roman engang, eller bare krøller meg sammen på sofaen under et pledd og koser meg med smågodt og en god film.  Jeg har absolutt et godt liv som er verdt å leve    (Har et par gode venner som jeg har en del kontakt med på face og sms, men de bor langt unna og vi sees sjelden). De synes jeg er litt rar, men liker meg likevel, ha,ha

Anonymkode: 2cd88...31e

Takk for svar! Det var akkurat slike svar som dette jeg var ute etter. Her peker du jo på nettopp disse andre tingene som gir livet verdi og mening. 

Jeg har lenge "lidd" under tanken på at jeg ikke har noe særlig venner og folk å være sammen med. Dette har blitt noe vondt og noe som har plaget meg. Men så leste jeg en bok om akseptering, og at smerte og lidelse ikke var det samme. Og at lidelse gjerne kom fra at man ikke aksepterte smerten, og jeg tror kanskje det var da jeg innså litt at det å være alene i seg selv ikke plager meg, men tanken på at jeg er alene og at jeg burde gjort noe annet er det som gjør at jeg "lider". Jeg har en sånn dum følelse av at jeg ikke kan nettopp gjøre som du skriver "på sofaen under et pledd og kose meg med smågodt" (f.eks). 

Når du f.eks holder på den tredje timen med det som kanskje og kanskje ikke blir en roman, føler du at det er greit? Og at det er et godt liv? 

Jeg liker deg også! Haha.  

Anonymkode: 506b0...21b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Cata skrev:

Tja, det er da vel mer det at man ikke har noe særlig valg? Det å gå hen og ta livet av seg fordi "man er alene og da er ikke livet verdt å leve" er litt i overkant dramatisk tenker jeg. Ergo gjør man det beste ut av det selv om man er alene. For min del er det jobb, hobbyer og bøker som gjør tilværelsen helt OK. 

Vel, jeg vil tro at hvis man er alene og absolutt ikke ønsker det så kan man velge å streve for å få mer omgangskrets? Om man virkelig opplever at livet ikke er verdt å leve bør man jo kanskje enten gjøre noe for å endre det, eller så er jo selvmord et godt alternativ (i det rasjonalet der! Ikke at jeg mener at det er en lur ting å gjøre). 

Så jobb, hobbyer og bøker gir verdi til livet ditt? Jeg vet ikke, jeg fikk litt sånn vondt av svaret ditt, kan hende jeg tolker deg helt feil, men fikk litt sånn inntrykk av at du har slått deg til ro med at livet ditt bare er og alltid skal være "helt OK"? 

Anonymkode: 506b0...21b

[Kvinne87Rogaland]

Jeg tenker omvendt - er et liv samen med noen verdt å leve? Jeg trives altfor godt i eget selskap. Jeg har en jobb jeg trives i med masse kollegaer og en god del venner. Jeg elsker å gå tur alene, lage mat alene og reise.

Jeg synes til tider at det er et ork å være sosial. Jeg trives best alene, 5 av 7 kvelder i uken er jeg for meg selv. Kunne fint hatt 7. Stikker til tider opp på firmahytta med hunden for å ha en unnskyldning til å være alene.

Har hatt 3 forhold, i alle tre får jeg fnatt av å være så tett på noen og de irriterer meg til slutt så mye at jeg går fra de. Fatter ikke at folk klarer å være gift i 40 år!

Problemet nå er at jeg er 30 og ønsker barn. Og jeg vil at barnet skal ha en far og en mor som holder sammen. Krysser fingrene for at det finnes en mann der ute som jeg orker å henge med i mer enn ett år 🙊

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Jeg tenker omvendt - er et liv samen med noen verdt å leve? Jeg trives altfor godt i eget selskap. Jeg har en jobb jeg trives i med masse kollegaer og en god del venner. Jeg elsker å gå tur alene, lage mat alene og reise.

Jeg synes til tider at det er et ork å være sosial. Jeg trives best alene, 5 av 7 kvelder i uken er jeg for meg selv. Kunne fint hatt 7. Stikker til tider opp på firmahytta med hunden for å ha en unnskyldning til å være alene.

Har hatt 3 forhold, i alle tre får jeg fnatt av å være så tett på noen og de irriterer meg til slutt så mye at jeg går fra de. Fatter ikke at folk klarer å være gift i 40 år!

Problemet nå er at jeg er 30 og ønsker barn. Og jeg vil at barnet skal ha en far og en mor som holder sammen. Krysser fingrene for at det finnes en mann der ute som jeg orker å henge med i mer enn ett år 🙊

Oi, interessant tanke! 

Jeg trives også veldig godt i eget selskap, men jeg har stadig denne tanken om at livet mitt mangler andre, enten en partner eller flere venner. Men jeg har aldri tenkt på det sånn om det er verdt å leve med dem. For fellesskap gir livet mitt verdi, og jeg har tenkt at det er mer noe galt med meg, eller et tap i livet mitt, at jeg er uten særlig med fellesskap og venner. Og at det nærmest er "det som er meningen", det å være sammen med andre. 

Hvis du tenker denne tanken om at kanskje livet er bedre uten så mye andre folk, hva er det som gjør at tanken på et barn er annerledes? Det er jo også å være sammen med noen? Er det noe med at den relasjonen krever noe annet og gir helt andre ting også? 

Men så når du kommer hjem fra jobb så er du 5 av 7 dager helt alene fra ettermiddagen til neste morgen? Føler du aldri på den her at "det er feil"? 

Anonymkode: 506b0...21b

[Kvinne87Rogaland]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Oi, interessant tanke! 

Jeg trives også veldig godt i eget selskap, men jeg har stadig denne tanken om at livet mitt mangler andre, enten en partner eller flere venner. Men jeg har aldri tenkt på det sånn om det er verdt å leve med dem. For fellesskap gir livet mitt verdi, og jeg har tenkt at det er mer noe galt med meg, eller et tap i livet mitt, at jeg er uten særlig med fellesskap og venner. Og at det nærmest er "det som er meningen", det å være sammen med andre. 

Hvis du tenker denne tanken om at kanskje livet er bedre uten så mye andre folk, hva er det som gjør at tanken på et barn er annerledes? Det er jo også å være sammen med noen? Er det noe med at den relasjonen krever noe annet og gir helt andre ting også? 

Men så når du kommer hjem fra jobb så er du 5 av 7 dager helt alene fra ettermiddagen til neste morgen? Føler du aldri på den her at "det er feil"? 

Anonymkode: 506b0...21b

Føler aldri at det er feil nei. Kanskje fordi jeg har hunden som selskap. Eller fordi jeg ikke har et særlig behov for andre mennesker. Hvis du ser på livet ditt som en helhet, er det ikke bedre å kose seg alene enn å tvinge gjennom sosialt samvær bare fordi du føler du må? Har det egentlig så mye å si?

Når jeg først er sosial henger jeg med mennesker som jeg føler meg vel med, hvor jeg kan være meg selv og slappe av. Det er nær familie eller nære venner. Kutter ut alle som jeg ikke har god nok kjemi med, livet er for kort til å henge med folk du ikke klikker med bare for å være høflig.

Når det kommer til barn tror jeg det vil være noe helt annet. Jeg har mye kjærlighet og omsorg i meg, det merker jeg i samspill med hunden min og når jeg har tantebarnet mitt. Den dynamikken er annerledes - barn har ingen forventninger til hvordan du skal være eller oppføre deg. Jeg er forøvrig sosialt "flink" og oppegående, jeg bare gidder ikke å være det hele tiden. 

Slutt å tenk på forventninger andre har til deg og sosiale normer. Ikke sammenligne deg selv med andre. Vær DEG. Folk takler det. Om 100 år er vi alle mold uansett 😂

[AnonymBruker]

I utgangspunktet nei, vi er stort sett sosiale vesen av natur med varierande grad av behov for kontakt. Eg kjenner ein som har asperger syndrom som synest det er best å være sosial 1/7 dagar i veka, til og med han har ikkje lyst til å være 100% isolert.

Når det er sagt så er eg sikker på at mange trivest godt som single så lenge di har gode og meiningsfulle vennskap.

 

Anonymkode: e0fd4...46e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kan virke som at flere og flere velger (eller ufrivillig) lever uten partner. De går igjennom tiår etter tiår og til slutt hele livet uten en livsledsager. Mange av disse har en bråte med venner. Men hva med dem som hverken har partner eller noe særlig med venner. Tror dere at et liv uten noe særlig sosial kontakt kan være verdt å leve, og et godt liv? 

Utifra tråder her inne leser jeg jo om mange som sliter med depresjon og ensomhet som følge av sosial isolasjon etter både psykisk og fysisk sykdom, og dette tegner ikke akkurat et bilde om et godt liv som er verdt å leve. Men det trenger vel ikke være sånn fordi om man lever alene, uten særlig kontakt med venner eller familie. 

Hva ville gjøre et liv uten særlig sosial kontakt verdt å leve? Er det fellesskapene som gir livet mening, eller hva annet kan gjøre et liv verdifullt?

Anonymkode: 506b0...21b

Jeg vil finne en å dele livet med, problemet er bare at jeg ikke vet eller orker eller skjønner hvordan jeg skal gjøre det. Dessuten er jeg redd for avvisning. 

Anonymkode: 8c7fd...144

[Cata]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så jobb, hobbyer og bøker gir verdi til livet ditt? Jeg vet ikke, jeg fikk litt sånn vondt av svaret ditt, kan hende jeg tolker deg helt feil, men fikk litt sånn inntrykk av at du har slått deg til ro med at livet ditt bare er og alltid skal være "helt OK"? 

Anonymkode: 506b0...21b

Hva er galt med "helt OK"? Det er da langt bedre enn enkelte andre alternativer. 

Forøvrig, etter å ha strevd i 3 år for å få en omgangskrets så gadd jeg rett og slett ikke jobbe mer for det. Når folk ikke vil, så vil de ikke. Man kan ikke tvinge folk til å ville ha noe med en å gjøre, og det ville vel uansett blitt heller dårlig vennskap av sånt. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Cata skrev:

Hva er galt med "helt OK"? Det er da langt bedre enn enkelte andre alternativer. 

Forøvrig, etter å ha strevd i 3 år for å få en omgangskrets så gadd jeg rett og slett ikke jobbe mer for det. Når folk ikke vil, så vil de ikke. Man kan ikke tvinge folk til å ville ha noe med en å gjøre, og det ville vel uansett blitt heller dårlig vennskap av sånt. 

Nei, ikke sant, det er et godt poeng. Jeg tror generelt at man kan kreve/forvente for mye av livet. At man har en forvrengt forventning om at det skal være noe annet enn helt OK. Men jeg vet ikke, det er ikke noe galt med helt OK, men var vel mer at jeg leste det som en resignasjon da jeg leste det. 

Jeg tror at dersom helt OK er å ha det relativt bra, så vil helt OK være helt OK, men har vel noe med at jeg forbinder "helt OK", med en slags smerte, og selv vil jeg helst slippe denne stadige smerten. Så det at jeg reagerer på "helt OK" har vel egentlig mer med å gjøre at jeg har en feil oppfatning av hva "helt OK" faktisk er. Jeg håper at jeg kan ha et liv som stort sett er helt OK og så nedturer og oppturer innimellom. 

Jeg tror også du har rett i at å tvinge frem vennskap ikke funker. Du virker å ha en veldig aksepterende holdning. Jeg tror det er veldig nyttig. For hvorfor strever jeg sånn etter et liv jeg ikke har, jeg har det livet jeg har og hvis jeg aksepterer det kanskje jeg i større grad ville klare å glede mg over det som er positivt her og nå. 

Anonymkode: 506b0...21b

[Gjest Axl]

Jeg hadde ikke klart et liv helt alene. Kan fint leve uten en partner, men ikke alene, ikke ensomhet. Det er ikke noe liv for meg.

[AnonymBruker]

1 time siden, Kvinne87Rogaland skrev:

Føler aldri at det er feil nei. Kanskje fordi jeg har hunden som selskap. Eller fordi jeg ikke har et særlig behov for andre mennesker. Hvis du ser på livet ditt som en helhet, er det ikke bedre å kose seg alene enn å tvinge gjennom sosialt samvær bare fordi du føler du må? Har det egentlig så mye å si?

Når jeg først er sosial henger jeg med mennesker som jeg føler meg vel med, hvor jeg kan være meg selv og slappe av. Det er nær familie eller nære venner. Kutter ut alle som jeg ikke har god nok kjemi med, livet er for kort til å henge med folk du ikke klikker med bare for å være høflig.

Når det kommer til barn tror jeg det vil være noe helt annet. Jeg har mye kjærlighet og omsorg i meg, det merker jeg i samspill med hunden min og når jeg har tantebarnet mitt. Den dynamikken er annerledes - barn har ingen forventninger til hvordan du skal være eller oppføre deg. Jeg er forøvrig sosialt "flink" og oppegående, jeg bare gidder ikke å være det hele tiden. 

Slutt å tenk på forventninger andre har til deg og sosiale normer. Ikke sammenligne deg selv med andre. Vær DEG. Folk takler det. Om 100 år er vi alle mold uansett 😂

Ja, for jeg tenker mye på dette at til slutt er vi alle borte uansett, så det å fortsette å leve livet utifra andres forventninger, andre som knapt tenker på meg og hva jeg bruker dagene mine på! det er jo totalt bortkastet. Men likevel er disse "forventningene" der. Og jeg vet ikke en gang om de er andre sine. Men det handler vel om at enten de er mine egne eller om de er andres, livet mitt er sånn det er! Og å akseptere og slå seg til ro med det og glede seg over det man har å glede seg over, vil være bedre enn å hele tiden føle at man skulle vært et annet sted. Når jeg tenker på å være meg, føler jeg meg bare så tom og alene på en måte. Ikke sånn ensom, men mer eksistensielt ALENE! Vet ikke om jeg gir noe mening. 

Jeg liker jo sosialt samvær da, så det er ikke det at jeg føler jeg må nødvendigvis. Det er vel det at jeg er tilfreds med sjeldnere, men ikke klarer å slå meg til ro med det. Mens rett etter jeg har vært sosial er jeg på en måte lettet for da er det OK om jeg tar noen dager for meg selv, på en måte. 

Jeg har litt like tanker som deg om barn. Jeg tenker dette å ha omsorg for et barn, å støtte det, være tilstede når det trenger deg, lære opp og elske, det blir en helt annen type sosialisering enn den man gjør med venner og partner. Det er vel derfor jeg opplever at det nettopp er godt å være sosial med mine foreldre, det er en slags fellesskap uten den veldig aktive komponenten. Men jeg føler stadig at det ikke er "riktig". Og de dør jo også før eller siden. Jeg tar nok sorgene litt på forskudd her ja! 

Anonymkode: 506b0...21b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I utgangspunktet nei, vi er stort sett sosiale vesen av natur med varierande grad av behov for kontakt. Eg kjenner ein som har asperger syndrom som synest det er best å være sosial 1/7 dagar i veka, til og med han har ikkje lyst til å være 100% isolert.

Når det er sagt så er eg sikker på at mange trivest godt som single så lenge di har gode og meiningsfulle vennskap.

Anonymkode: e0fd4...46e

Jeg er enig med dette, jeg tenkte aldri totalt isolert. De fleste vil jo uansett ha kollegaer de forholder seg til, og butikkdama og diverse. Jeg tror også mange trives som single, men med nære vennskap, det er jo det man ofte leser, at de som velger å være partnerløse har desto bedre vennskap. Men jeg tenker på de som hverken har partner eller noe særlig venner. De kan få dekket sitt sosiale behov på jobb med kollegaer og samtale med bekjente, men har lite sosialt liv utenom. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil finne en å dele livet med, problemet er bare at jeg ikke vet eller orker eller skjønner hvordan jeg skal gjøre det. Dessuten er jeg redd for avvisning. 

Anonymkode: 8c7fd...144

Kanskje et sted å begynne er å jobbe med frykten for avvisning? Å være redd for avvisning er vel noe de fleste er, men noen takler det dårligere enn andre, kanskje det har med noe i barndommen å gjøre. Dette går det an å få hjelp med. Jeg har selv noen tilknytningstraumer og sliter også med dette med avvisning, jeg får god hjelp til å jobbe med dette hos en psykolog. Det har blitt litt bedre. 

Anonymkode: 506b0...21b

[Gjest making.a.mess]

8 minutter siden, Axl skrev:

Jeg hadde ikke klart et liv helt alene. Kan fint leve uten en partner, men ikke alene, ikke ensomhet. Det er ikke noe liv for meg.

Tror ikke ts mente et liv i total isolasjon. 

Et par måneder i total isolasjon er ikke noe problem, men et liv må inneholde sosial kontakt i form av kollegaer, bekjente eller venner. Det trenger dog ikke være mye. En gang i uken kunne funket fint. 

 

[Gjest Axl]

7 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Tror ikke ts mente et liv i total isolasjon. 

Et par måneder i total isolasjon er ikke noe problem, men et liv må inneholde sosial kontakt i form av kollegaer, bekjente eller venner. Det trenger dog ikke være mye. En gang i uken kunne funket fint. 

 

Jeg trives ikke å bo helt alene en gang. Blir alt for ensomt. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Tror ikke ts mente et liv i total isolasjon. 

Et par måneder i total isolasjon er ikke noe problem, men et liv må inneholde sosial kontakt i form av kollegaer, bekjente eller venner. Det trenger dog ikke være mye. En gang i uken kunne funket fint. 

 

Det hadde ikke funket for meg, jeg trenger nesten daglig kontakt, og med noen som betyr noe, ikke kollegaer/bekjente, det blir for overfladisk. Jeg hadde det slik ett år, kun kontakt med kollegaer, da ble jeg deprimert og flyttet.

Anonymkode: 2fa12...895

[AnonymBruker]

Skal si det er mange hjelpeløse folk her på KG.

Anonymkode: 8c559...2dc

[Cata]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

. For hvorfor strever jeg sånn etter et liv jeg ikke har, jeg har det livet jeg har og hvis jeg aksepterer det kanskje jeg i større grad ville klare å glede mg over det som er positivt her og nå. 

Anonymkode: 506b0...21b

Nemlig. For min del så har jeg vært alene i snart 20 år. Jeg ville sannsynligvis gått i frø om jeg ikke hadde tilpasset meg. Det handler på mange måter om å se hva man har, vel så mye som det man ikke har. Mange ganger har jeg spurt meg selv om jeg kunne få et lykkeligere liv ved å flytte på meg. Muligens. Men så kommer alle kanskje'ene. Nissen kan som kjent flytte med på lasset. Jeg kan havne et annet sted der folk er like lite inkluderende som her. Jeg har ingen illusjoner om at dette er eneste sted det er slik. Jeg kan få en jobb jeg liker dårligere enn den jeg har nå, eller som er dårligere betalt. Jeg kan få en leilighet med naboer som er noen drittsekker. Og så videre. 

Min logikk har alltid vært at jeg er på jobb minst 8 timer om dagen (i mitt tilfelle gjerne enda mer). Ergo er det viktig at jeg trives sånn noenlunde der. Jeg har en leilighet som jeg trives i, og som har en beliggenhet som passer meg utmerket når jeg nå først bor "her". Jeg har mulighet til å reise om jeg vil. Jeg er introvert, så etter en dag med mas på jobb så er jeg uansett ikke overveldende sosial når kvelden kommer. I mitt regnestykke så er tre av fire en ganske grei deal. 

Jo, jeg kunne kanskje gjøre noe mer aktivt for å bli "lykkelig", men for å være ærlig - hvor mange er lykkelige store deler av tiden? Jeg tror ikke det er så mange. Jeg tror de fleste har det som jeg: for det meste helt OK, så noen runder med "lykkelig" iblandet et par runder "elendighet". 

Endret 20. mars 2018 av Cata