Har du syk partner? Hatt syk partner? Hva startet forholdet, hva stoppet det? etc

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet et langt innlegg om hvor jævlig livet mitt er, men jeg kommer meg jo ikke noen vei med det uansett. Det eneste jeg vet nå er at jeg iblant ligger og gråter i sofaen av ren håpløshet og ensomhet. Livet mitt kan fysisk aldri bli bedre, det ser ikke ut til å være noen ting som kan hjelpe og har derfor gitt opp tanken på et vanlig liv. Det jeg ikke skjønner er hvordan de andre pasientene som jeg møter de gangene jeg havner på sykehuset har koner eller kjærester som kommer og besøker dem. Jeg har ikke en gang klint med en jente på snart 8 år. Mens en fyr jeg har blitt litt kjent med da vi har ligget på samme rom 4 ganger, fikk besøk av kjæresten hver dag, de hadde ofte sex på bade, og sist gang vi var innlagt ba hun meg om jeg kunne hoste om noen kom inn døra slik at hun kunne suge han i senga. 

Jeg vil gjerne ha sex før jeg dør, men med mindre jeg tar avslutningsreisen til Amsterdam vil jeg nok dø som en patetisk tøffel som burde gjort en bedre jobb når jeg enda hadde muligheten til å avslutte livet på en fredelig måte. Men selv om jeg gjerne vil ha sex er den største sorgen at jeg aldri har fått opplevd de enkle ting som for eksempel bare ligge å kose, holde rundt hverandre mens man kysser, stryker og pjusker. 

Til spørsmålet har noen av dere noen gang blitt sammen med noen som var syk eller ble syk, og hvordan fungerte det? Jeg forsto meg ikke på dating selv når ting ikke var like jævlige, og nå skjønner jeg ikke hva jeg kan ha å tilby med mindre jeg møter en kvinne med ekstremt spesielle interesser som matcher mine. Hva gjorde partnern din som gjorde at du så forbi sykdommen, og var det sykdommen eller andre ting som gjorde at det ble slutt? 

Anonymkode: a1e2d...1d7

[AnonymBruker]

Har ikke noe fornuftig svar å komme med da jeg ikke har vært i din situasjon, men ønsker deg alt det beste og håper du får oppleve kjærligheten. Er selv alene med dårligere forutsetninger for å finne noen enn gjennomsnittet, og kjenner på en veldig håpløshet og ensomhet selv til tider. 

Anonymkode: 761ad...405

[Gjest Inverness]

Jeg var sammen med en som hadde cp og en god stund så glemte jeg sykdommen fordi jeg var så glad i han. Han var hardt rammet, men klar i toppen. Jeg og han hadde veldig lik personlighet og det var derfor jeg likte han så godt. Det tok ikke slutt pga sykdommen hans, men at vi var for unge til å binde oss.

[minister-mio]

jeg har hatt en syk partner og sex ble på en måte ikke viktig lenger.. Sex på sykehus spesielt er egentlig ikke noe særlig. Min mening iallefall. Så kanskje det å gå glipp av sex ikke er et så stort tap uansett. 

Siden du skriver på forum kanskje du kan ha sosial kontakt på nettet? Sender deg en god klem!

[AnonymBruker]

Jeg har vært på sykehus et femti talls ganger , og aldri møtt noen par som kliner, har sex og suger hverandre mens andre pasienter er på rommet eller lignende,  så beklager, jeg tror ikke på historien din. Dette er vel bare nok en tråd for å prøve å legitimere kjøp av prostituerte.

For å si det sånn om du vil ha en tilbakemelding basert på det du skriver så er du ikke en patetisk tøffel bare fordi du ikke har hatt sex, men du er patetisk om du faktisk vurderer å betale noen for å ha sex med deg eller kose med deg. Sex og nærhet er ikke en menneskerett og heller ikke noe som er nødvendig for et menneske. Mange kan ha et like godt liv uten sex og nærhet.

For å sette ting litt i perspektiv så tenk for eksempel på de som lever med ME, de av alvorligste grad som ikke har vært ute av soverommet sitt på 14 år, og som bare hører "god jul" bli hvisket i dørsprekken på julaften fordi de er for syke til å ha noen mennesker ikke på rommet. Det er ikke sex eller nærhet de syter etter, for å si det sånn, de som kanskje har det mest isolerte og ensomme livet av alle pasientgrupper som finnes. De putter fokus i andre ting. Jeg kjenner til en som driver med slektsforskning fra senga og har veggen ved sengen full av notater, fordi hun ikke kommer seg ut av sengen. Besøk orker hun ca 2 ganger i året, utenom de som kommer fra hjemmesyklepleien og steller hun. Hun finner glede i det hun har mulighet til med den sykdommen hun har, og lengter ikke etter alt hun ikke har mulighet til, for da hadde livet vært forferdelig ja!
Ja som syk så går man gjennom et stort tap, tap av helse, liv og muligheter, i de mulighetene kan blandt annet sex inngå, men som med andre mangler eller tapte muligheter så må man akseptere det og gjøre det man faktisk har mulighet til og ikke lengte etter alt man ikke kan. En person med amputert ben får ikke noe bedre liv av å sitte å gråte etter bena sine og tenke at han aldri kan gjøre noe igjen, men kan få et rikt kvalitetsliv om han fokuserer på det som faktisk går an og alt man kan gjøre som alternativ til å ha ben. I forbindelse med sex så er jo det for eksempel runking som et alternativ.

Du skriver ikke noe som hvilken sykdom du har eller funksjonsnivået ditt, men det virker jo som at du fysisk er kapabel til å ha vanlig sex, men at det er det psykiske som hindrer seg. Kanskje du er for syk til å være mye sosial og finne deg noen, eller kanskje du har for dårlig selvbilde fordi du er syk og ikke får utrettet noe og tenker at ingen vil ha deg - men det sitter i hodet, for det er fullt mulig. Eller fordi du har "ekstreme interesser" som du sier, hva er de , som du mener at partneren må matche?
Igjen, interesser er også mentalt.
Legg fra deg illusjonen om at du ikke kan ha sex, men også legg fra deg illusjonen om at sex er noe man "må" oppleve her i livet, som sagt livet kan være rikt uten! Men it all goes where you put your focus.
 

Anonymkode: faf22...c2a

[minister-mio]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært på sykehus et femti talls ganger , og aldri møtt noen par som kliner, har sex og suger hverandre mens andre pasienter er på rommet eller lignende,  så beklager, jeg tror ikke på historien din.

Anonymkode: faf22...c2a

Det har jeg møtt, tror på historien til ts

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært på sykehus et femti talls ganger , og aldri møtt noen par som kliner, har sex og suger hverandre mens andre pasienter er på rommet eller lignende,  så beklager, jeg tror ikke på historien din. Dette er vel bare nok en tråd for å prøve å legitimere kjøp av prostituerte.

For å si det sånn om du vil ha en tilbakemelding basert på det du skriver så er du ikke en patetisk tøffel bare fordi du ikke har hatt sex, men du er patetisk om du faktisk vurderer å betale noen for å ha sex med deg eller kose med deg. Sex og nærhet er ikke en menneskerett og heller ikke noe som er nødvendig for et menneske. Mange kan ha et like godt liv uten sex og nærhet.

For å sette ting litt i perspektiv så tenk for eksempel på de som lever med ME, de av alvorligste grad som ikke har vært ute av soverommet sitt på 14 år, og som bare hører "god jul" bli hvisket i dørsprekken på julaften fordi de er for syke til å ha noen mennesker ikke på rommet. Det er ikke sex eller nærhet de syter etter, for å si det sånn, de som kanskje har det mest isolerte og ensomme livet av alle pasientgrupper som finnes. De putter fokus i andre ting. Jeg kjenner til en som driver med slektsforskning fra senga og har veggen ved sengen full av notater, fordi hun ikke kommer seg ut av sengen. Besøk orker hun ca 2 ganger i året, utenom de som kommer fra hjemmesyklepleien og steller hun. Hun finner glede i det hun har mulighet til med den sykdommen hun har, og lengter ikke etter alt hun ikke har mulighet til, for da hadde livet vært forferdelig ja!
Ja som syk så går man gjennom et stort tap, tap av helse, liv og muligheter, i de mulighetene kan blandt annet sex inngå, men som med andre mangler eller tapte muligheter så må man akseptere det og gjøre det man faktisk har mulighet til og ikke lengte etter alt man ikke kan. En person med amputert ben får ikke noe bedre liv av å sitte å gråte etter bena sine og tenke at han aldri kan gjøre noe igjen, men kan få et rikt kvalitetsliv om han fokuserer på det som faktisk går an og alt man kan gjøre som alternativ til å ha ben. I forbindelse med sex så er jo det for eksempel runking som et alternativ.

Du skriver ikke noe som hvilken sykdom du har eller funksjonsnivået ditt, men det virker jo som at du fysisk er kapabel til å ha vanlig sex, men at det er det psykiske som hindrer seg. Kanskje du er for syk til å være mye sosial og finne deg noen, eller kanskje du har for dårlig selvbilde fordi du er syk og ikke får utrettet noe og tenker at ingen vil ha deg - men det sitter i hodet, for det er fullt mulig. Eller fordi du har "ekstreme interesser" som du sier, hva er de , som du mener at partneren må matche?
Igjen, interesser er også mentalt.
Legg fra deg illusjonen om at du ikke kan ha sex, men også legg fra deg illusjonen om at sex er noe man "må" oppleve her i livet, som sagt livet kan være rikt uten! Men it all goes where you put your focus.
 

Anonymkode: faf22...c2a

Prøvde ikke å søke etter legitimasjon, for jeg kommer ikke til å endre meningen min om det emne. Jeg mener at voksne kvinner burde selv få ta den avgjørelsen individuelt, enten de er psykologer eller bare kvinner som ikke vil jobbe på Mcdonalds. Da det finnes kvinner og menn som bare har sex i forhold, og de som kan gå inn på en klubb og ta med seg noen hjem hver helg uten at det betyr noe. Jeg tviler på at jeg noensinne hadde kommet til å gjøre det, da vil det isåfall være når jeg har bestemt meg for å ha en siste ferie. 

Nei sex og nærhet er ikke en menneske rett i den forstand at man skal må være med noen man ikke vil. Men å si at det ikke er nødvendig er ikke sant rent biologisk. Det finnes steder i verden hvor det er jobben til pleierne å kose med barn da de ikke bare blir sykere uten kroppskontakt men også dessverre noen dødsfall, og ikke fordi de ikke ble matet eller skiftet på. For voksne er det bio kjemisk bevist at det er skadelig på psyken. Jeg innrømmer at psyken min kunne vært bedre før jeg ble syk, men å måtte flytte hjem til Pappa i kjellern, å måtte for det meste ha levd i sofasenga i snart 7 år og jeg har vært oftere på sykehus enn jeg har kommet meg ut i den tiden, det har ødelagt psyken på måter jeg ikke viste om. Hadde jeg vist hva som skulle skje hadde jeg tatt mer sjanser i livet og sluttet å være så redd for å kanskje fornærme noen ved å være ærlig om hva jeg følte. Jeg har heldigvis unngått testikkel eller prostata kreft, men område har blitt noe skaddet så jeg må bruke importert (lovlig) medisin etter jeg har kommet. Pga det så har det blitt sjeldent at jeg tar meg en runk, og jeg føler det vil være utrolig urettferdig om jeg skulle møte noen hvor sex er viktig for henne, mens jeg ikke en gang har peiling på hva jeg gjør og vil ikke kunne gi henne det når som helst slik menn flest kan. Så enten måtte sex være noe som interesserte henne lite eller være villig til å leve i et åpent forhold slik at hun kan få det hun vil ha og forsatt være sammen med meg. 

Det eneste "positive" har vært at jeg har lært å tjene penger på nette så jeg har en helg vegg med skjermer og et par pcer, så jeg har jobbet og skrevet om mye forskjellig. På den måten kan jeg betale for assistent/pleier, og noen som kan kjøre når det trengs. Men kan dessverre ikke jobbe like manger timer som jeg skulle ønske, har dager hvor jeg ikke klarer å tenke og vil bare at alt skal ta slutt slik at jeg ikke må leve et minutt til med smertene. Men dagene hvor det går brukbart har jeg klart å fylle "fritiden" med både ting jeg liker og noe som hjelper meg økonomisk (noe som sterkt trengs da det ikke er like billig å være syk i Norge som folk tror). Det bare ikke hjelper når man er som mest sårbar og alt føles håpløst, ubrukelig og det eneste man vil ha i det øyeblikket er å bli godtatt og rørt på som en helt vanlig person. 

Anonymkode: a1e2d...1d7