Bonusmor

[Gjest Hun-der]

Hei! 

Jeg trenger litt råd og at noen deler litt erfaringer med meg jeg. Jeg er mest frustrert over meg selv og mine egne tanker og følelser og vil gjerne lære hvordan jeg skal lede tankene mine på riktig bane.

Jeg har vært sammen med en mann i ett år nå og han har ett barn. Vi har det veldig fint sammen, både han, jeg og barnet. Vi bor ikke sammen men vi er for det meste hos hverandre, jeg der når han har henne 50% og han her når han ikke har henne. Jeg både henter og leverer i barnehagen, har henne over helger alene når han er på jobbreiser og barnet og jeg fungerer godt sammen, oppdragelses biten fungerer bra og alt virker helt fantastisk! MEN... Så er det disse følelsene. Jeg kom rett fra ett 6 års langt forhold da jeg møtte denne mannen og vi var alt for hverandre og utrolig viktige for hverandre. Nå sliter jeg litt i forhold til det at jeg ikke lenger er det viktigste for kjæresten min, og sånn SKAL det jo være! Men det sniker inn litt uønskede sjalusi følelser her og der. Han er ikke så flink til å snakke om følelser med meg og jeg må innimellom si at jeg ønsker å høre at han elsker meg litt oftere, og da sliter jeg litt med følelsene når han forteller meg hvor ufattelig høyt han elsker dattera  og hvor viktig hun er for han. Og dette syns jeg jo er helt fantastisk!!! Men i ett forhold der man er bare to er man jo vant til å være det viktigste for hverandre og elske hverandre høyest. Nå er det nesten som om jeg ikke føler meg viktig innimellom. Han har selv sagt at han aldri ville vært sammen med noen andre som har barn og vi har snakket om hvor mange kvinner som ikke ville gått inn i ett slikt forhold, at han aldri fikk date nr. 2 før han møtte meg Han har også sagt at jeg er den beste kjæresten han noen sinne har hatt. Men jeg SLITER FORDET! Og det plager meg. Jeg vet det er mange der ute som har vært igjennom det samme så jeg ønsker meg litt råd og tips til hva jeg kan tenke for å få bort disse sjalusi følelsene. Jeg vet jo at han elsker meg, men det er nesten som om sinnet mitt glemmer det hver gang han begynner å snakke om hvor viktig henne er, tar masse bilder av henne, snakker med eksen om henne i familieselskap hos min familie, osv osv. 

[Ulrikke]

Jeg synes du virker som en god bonusmamma! Virker som om du har lagt ned en god innsats når det gjelder å bli kjent med barnet, og det er supert! Ikke minst at dere er trygge på hverandre på tomannshånd!

Med fare for å høres arrogant ut (jeg MENER det absolutt ikke arrogant, altså!!!): dette kommer du til å skjønne hvis/når du får barn selv... Jeg elsker min samboer, men om jeg måtte valgt mellom ham og vår datter hadde jeg valgt datteren vår uten å blunke!

Jeg ble også stemor før jeg fikk barn selv. I motsetning til deg var jeg ikke sjalu, men jeg fant meg ikke helt til rette i situasjonen i begynnelsen. Jeg var ikke vant til å være "familie med barn". Men det var ikke enkelt av den grunn, selv om problemene våre er litt ulike! Jeg fantes overhodet ikke sjalu, men det var vanskelig å tilpasse seg hele situasjonen bare.... Det gikk IKKE på viljen, men på følelsen av å ikke helt "høre til", selv om vi flyttet i felles hus ingen hadde bodd i før, ungene hele tiden har vært positiv til meg osv.... 

Trøst til deg: med den innstillingen du har er jeg sikker på at dette går bra! Menn er ikke så gode på å utbrodere følelser ofte, og det er ikke alltid så lett for ham å forstå at du føler at du trenger å høre det... Så kan det kanskje være greit å gå litt i seg selv også (tviler ikke på at du har gjort det) å fortelle deg selv at ting er ok og at han faktisk VIL være sammen med deg (som han sier!).

Barnet skal komme først! Som jeg sa, min datter kommer foran min mann for meg - og det gjør hun for ham også! Men sånt som dette forstår man ikke før man har prøvd det selv.... Det vet jeg jo, siden jeg har vært stemor både med og uten eget barn.... Vet flere sier det også!

Vet ikke hvor gammel du er, men to forhold er jo heller ikke like.... Med eller uten barn involvert... Trekk pusten dypt og tenk med fornuften og ikke med følelsene  

[AnonymBruker]

Dette er nok helt naturlige følelser, og jeg har kjent på de selv. Jeg kunne være sjalu på stesønnen min for oppmerksomheten han fikk fra faren, men også på min samboer for oppmerksomheten han fikk fra sønnen. Jeg følte meg rett og slett utenfor - de var en hard kjerne, en familie, og jeg var bare meg.

For meg har det gått litt over med tiden, kombinert med at vi har blitt mer sammensveiset og bor sammen. Nå er det oss tre.

Det handlet for meg mye om å bygge forhold oss imellom, men i tillegg er det nok noe å bli vant til. Det ligger mye usikkerhet i å bli steforeldre, kanskje spesielt om man ikke har egne barn. Uten barn kan vi ikke forestille oss følelsene foreldre har for sine barn, og med tiden kunne jeg slå meg til ro med dette. 

I tillegg har jeg en samboer som er utrolig flink til å anerkjenne min rolle og viktighet, og stadig gir meg komplimenter for min relasjon til barnet. Det hjelper mye, i en situasjon hvor man er mye usikker og kjenner på følelser man kanskje føler er ille, som "hvorfor er jeg sjalu på et barn?"

Også er jeg og samboer enige om dette: barnets behov kommer alltid først, men det betyr ikke at barnets ønsker alltid skal komme først. Det er viktig å finne en balanse, men det tok tid - spesielt når man er steforeldre og vil trå varsomt.

Anonymkode: 734e5...eee

[Gjest Rux]

Det er en veldig vanlig følelse og tankegang når man er bonusforelder. Jeg har selv to bonusbarn, og venter vårt felles barn nr2. Jeg kan fortsatt føle meg sjalu på bonusbarna, spesielt den ene som er pappajente. Ikke fordi jeg ikke vil at hun skal ha et nært og godt forhold til pappaen sin, men fordi det er vanskelig å være utenfor i sitt eget hjem. I et hjem hører man sammen, men her er vi delt opp i grupperinger uansett hvordan man vrir og vender på det. Sånn er det bare. Jeg setter mine egne barn foran alt, så jeg skjønner fult og helt at han gjør det med de to han har fra før også. Jeg tror man bare må lære seg å leve med at det er sånn livet er når man velger en som har barn fra før, også må man klare å skille mellom de tingene som er "tullete" sjalusi, og det som faktisk er en utfordring for forholdet og som man da faktisk må snakke om. For det vil dukke opp sånne utfordringer også. Ingen av delene betyr at du er en dårlig bonusmor eller ikke er glad i barnet hans, det er bare helt naturlige følelser.

[Gjest Hun-der]

Det er så godt å lese flere sine erfaringer. Man føler seg jo veldig alene i en slik situasjon. Jeg har også snakket med han om det, at man står veldig ensom i ett forhold med noen med barn. Det føles som om man er bedt på en fest med mamma, pappa og barn som deltakere, så kjenner man ikke noen av dem og ikke helt tør å nærme seg i frykt for å forstyrre.

Jeg er bare redd for at følelsene mine tar overhånd til slutt. Jeg er 33 år og har jo egentlig hele verden foran meg (må sakte men sikkert tenke på egne barn da) og jeg tenker også ofte: hvorfor orker jeg dette når det er single menn uten barn der ute. Men så elsker jeg jo han og bestemmer meg for å bli hver gang

Men så tenker jeg, det må vel kanskje være litt mannens ansvar oppi dette også? Jeg har funnet ut at jeg har behov for å føle meg elsket, viktig og satt pris på! Men det gjør jeg ikke alltid. Jeg har prøvd å formidle det flere ganger men det virker ikke som om det går helt inn alltid. 

Dere som har erfaring i dette. Hva tenker dere om å flytte sammen? Vi snuser litt på det nå men jeg er så redd for at det er en dårlig idè i og med at jeg føler som jeg gjør. Eller vil det bli bedre når vi har ett hjem sammen? 

 

 

[AnonymBruker]

Vil bare være den lille røsten som advarer deg litt: denne følelsen vil kanskje ikke gi seg. Vi har barn sammen nå, og fra før, men det er tøft. Flere årsaker: eksen hans og div.  Jeg ville aldri vært uten våre fine barn, men når jeg ser tilbake var det lettere før vi flyttet sammen. Ville anbefalt deg å vente så lenge du kan. Når dere skal ha barn, må dere jo bo sammen:) Men hvis ikke, hadde jeg forblitt særboer så lenge som mulig. Tro meg- en haug med flere aspekter blir tilføyd når du bor i hjemmet deres. Som da er ditt. Eller?  Skjønner...

Anonymkode: 74078...760

[Gjest Hun-der]

Er det noe positivt med å være sammen med en mann med barn i det hele tatt begynner jeg å lure på nå😅 Er det verdt alt styret! Burde jeg heller være fri og frank og bruke tiden min på reising og meg selv istedenfor peppa pig lørdags kveld! Og møte en mann uten barn der vi kan være alt for hverandre og få ett kjærlighetsbarn!? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Hun-der skrev:

Er det noe positivt med å være sammen med en mann med barn i det hele tatt begynner jeg å lure på nå😅 Er det verdt alt styret! Burde jeg heller være fri og frank og bruke tiden min på reising og meg selv istedenfor peppa pig lørdags kveld! Og møte en mann uten barn der vi kan være alt for hverandre og få ett kjærlighetsbarn!? 

Helt ærlig...jeg hadde nok prøvd det jeg kunne å treffe noen du kan starte med blanke ark med. Men hvis du har sterke følelser for han, så er jo det kanskje for sent.. 

ja..til alt du skriver. 

Glad i bonusbarn og mann, og jeg er samarbeidsvillig og tar ikke plassen til barna osv, men sååå mye styr også. Styr som først oppstår når dere flytter sammen. Tro meg- det kommer! 

 

 

Anonymkode: 74078...760

[Gjest Hun-der]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt ærlig...jeg hadde nok prøvd det jeg kunne å treffe noen du kan starte med blanke ark med. Men hvis du har sterke følelser for han, så er jo det kanskje for sent.. 

ja..til alt du skriver. 

Glad i bonusbarn og mann, og jeg er samarbeidsvillig og tar ikke plassen til barna osv, men sååå mye styr også. Styr som først oppstår når dere flytter sammen. Tro meg- det kommer! 

 

 

Anonymkode: 74078...760

Hva slags type problemer er det som oppstår? 

[AnonymBruker]

Finn en mann uten barn!!

Anonymkode: 903bb...399

[AnonymBruker]

13 timer siden, Hun-der skrev:

Hva slags type problemer er det som oppstår? 

vel, for vår del var det slik at bonusbarnet og jeg hadde en kjempegod kjemi da jeg ikke bodde sammen med pappaen hennes. Så fort vi flyttet sammen, kom hverdagen og hun har tatt seg veldig raskt nær hver gang jeg har måttet sette grenser. Ofte så ringer moren hennes og blander seg inn i vår hverdag. Hun er helt grei, men blander seg mye inn. Når det blir hjemmet ditt, så har du nok et større behov for å vite litt om hva som skjer uke til uke. Men det kan du glemme- vil datteren komme en helg dere egentlig hadde planer, så kan du godt måttet finne deg i at dere må avlyse planer fordi datteren kommer. Ja, jeg vet at barna kommer først, men når dere deler hjem og dette er livet ditt, vil du komme til å kjenne enda mer på at det blir som et glasshus hvor din mening ikke har noe å si, men alle på en måte har innsyn og bestemmer over deg. Sjalusi? Den blir bare verre. Jeg og bonusdatteren har det greit, men hun er blitt mer sjalu på meg. Nå kan vi nesten ikke klemme når hun er der, fordi da blir husk sur og vil reise hjem til mammen. Altså, det er snakk om feks kun en klem. Og så er det alle andre da, fordi besteforeldre kommer til å ha en mening de også. Poeng: du vil komme sist i de fleste situasjoner i hjemmet ditt frem til barnet er myndig, kanskje etter det også. Og du har ingen andre steder å reise...du kan ikke da dra hjem til din leilighet. Dersom dere har barn sammen da, så må du jo bli, for å ikke gjøre det vanskelig for deres fellesbarn som da også bor der. 

Og du må finne deg i konstante meninger fra mammaen  hennes om forhold i ditt eget hjem. Jeg lover deg. Hun kommer ikke til å kun blande seg inn i hva faren gjør, fordi når du også bor der vil hun holde deg ansvarlig også. Det kan være små detaljer som du tenkte var positivt, for eksempel lager du en  sunn god middag, men som ikke datteren liker og du ber henne prøve i alle fall. Nope- da får du høre det fra eksen hans. Her snakker jeg om våre opplevelser, men lover deg at varianter vil forekomme i deres hjem.  Bare vent deg til hun blir eldre, og hun er i pubertet. Lover deg at det ikke er like lett å finne seg i tenåringsnykker når det ikke er din datter. Men glem det, du må bare holde kjeft.  Vel, kanskje dette ikke skjer hos dere. Folk er forskjellige. Sier bare at før vi flyttet sammen var det full harmoni. De stundene vi hadde sammen med barnet hans var fine, og jeg kunne dra hjem når jeg trengte egen tid. Vi hadde et kjempegodt forhold, meg og datteren. Skulle han ha henne ekstra, så fant jeg på noe annet så de fikk litt tid. Nå kan jeg jo ikke bare dra bort noen dager, hvor da? Vi har ikke hytte, og barna våre må jo få være hjemme i helgen, de har ikke et annet hjem også. Hvorfor skulle jeg måtte det? Ut av hjemmet vårt. Men det vil nemlig eksen hans mene. Og datteren vil nok ofte teste ut pappen sin og ville være enda mer hos dere for å se om hun er viktigst. Alt dette er naturlig. Men jeg sier bare at det kan oppstå følelser i deg som er vanskeligere enn de du har nå. Så lenge dere enda ikke har barn, ville jeg ventet med å flytte sammen. Nyt din frihet. Og du- far bør ha sin egen datter. Du skal da ikke passe hans barn mens han jobber. Datteren har samvær for å være med sin pappa. Du skal da kunne kose deg med venninner og ha det hyggelig med han og datteren, men ikke bli satt til å passe henne. Selv om du selv har tilbydd dette. 

Lykke til. Jeg vet jeg virker negativ, men min erfaring er i allefall at fra å være fin harmoni, så ble det mye mer komplisert. Før fikk jeg også masse komplimenter, men nå tør han ikke, fordi datteren blir sur om han sier jeg for eksempel er skjønn. "er ikke jeg den skjønneste", sier hun da og furtent går ut eller smeller med dører. Han gir masse oppmerksomhet til henne, men moren stiller typiske lederspørsmål som "sikker på at pappa bryr seg nok nå som L**** har flyttet inn osv. (ja, dette har vi blitt fortalt). Jeg trenger ikke komplimenter på utseende i tide og utide, men absolutt ingen etter at hun begynte klage, det er litt trist. 

Så...hvorfor forandre på situasjonen nå? Hvis du absolutt må være i dette forholdet, så ikke add problemer ved å flytte sammen. Og tenk deg nøye om! Til sammenlikning så leste jeg mye her inne før vi flyttet sammen. Jeg var veldig i tvil. Trodde at vårt forhold var mye bedre enn de scenarioene som ble skildret her inne (bonusfamilier), og tenkte at slik får i allefall ikke vi det. Men se her...det ble jo presis slik. Dere har ikke barn ennå, jeg derimot, elsker mannen min for høyt og vi har barn. Jeg har ingen valg lenger. Du, har mange. Håper SÅ at du tenker deg nøye om. 

 

 

Anonymkode: 74078...760

[AnonymBruker]

Du over meg her.... Dette høres skremmende likt ut som min situasjon. Samme oppførsel fra mor og barn som her. Samme følelsen jeg sitter igjen med som deg. Trist å vite at vi er flere som har det slik 

Anonymkode: 045f2...f7d

[AnonymBruker]

Jeg må bare legge til noe til alle andre svar her. Selv med eget barn fra før, så kan jeg også kjenne på disse følelsene. Spesielt nå når vi venter felles barn. At han har opplevd alt dette med en annen dame. Jeg har jo også det med en annen mann, men likevel så tenker jeg slike irrasjonelle tanker. Om jeg er en like "flink" gravid som eksen hans, om jeg kommer til å skrike mer under fødsele, om hun raskere fikk tilbake kroppen etc.. Jeg trodde oppriktig at slike følelser fikk kun de som ikke har egne barn selv, men her sitter jeg da, og burde jo virkelig forstå hvordan det er. Likevel kjenner jeg det stikker til innimellom.

Anonymkode: 685e5...450

[AnonymBruker]

ja, ikke vet jeg hvor i livs løpet du har kommet, kanskje du er 20år, og har kommet i en sånn dilemma. Kanskje du er 30år og har arbeid, og fokuserer mer på dine arbeidsoppgaver, og trenger bekreftelse. Uansett det er en grunn at man dater, det er en grunn at man frir og blir forlovet, og det er grunn at man gifter seg - og deretter flytter sammen! Dermed tror jeg du har fått en god formel som en god huske regel, og da tror jeg du vil oppleve du har kommet i riktig rolle, og fått de bekreftelsene du trenger. 

Anonymkode: e9adc...08c