Jeg vet ikke om jeg kan ha barnet mitt lenger

[AnonymBruker]

Dette blir nok et relativt langt innlegg og jeg er rådløs og fortvilet. 

Jeg var oppvokst i et hjem med mye fysisk og psykisk mishandling. Ble sperret nede i en kjeller over flere dager om gangen alene som treåring og måtte ta vare på min lillebror på et år på denne alderen. Vi ble tatt ut av hjemmet og plassert i fosterhjem - etter å ha vært i barnehjem og beredskapshjem. Vi har vært i samme fosterfamilie siden, men aldri snakket om eller bearbeidet traumene. 

Vi fortsatte å besøke vår biologiske far i helger og ferier, noe jeg ser i voksen alder at var helt feil. Han var konstant full og det var normalt for meg å måtte bære min far i seng fra jeg var 13 til jeg var 18 år. Men så døde han desverre. 

Så ble jeg gravid når jeg var 20 med kjæresten min, vi valgte å ikke droppe ut av studiene. Så da studerte vi med spedbarn på siden av. Etter tre-fire år etter barnet ble født så gikk vi fra hverandre.

Etter en stund møtte jeg en som jeg innledet et forhold til. Han mishandlet meg psykisk og fysisk over lengre tid, og jeg havnet til slutt opp på legevakta etter at han banket meg opp. Barnet mitt så ikke noe av dette altså. Jeg gikk fra han etter det. Men så begynte kroppen å reagere. Jeg fikk alvorlig depresjon og selvmordstanker, og søkte hjelp. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk, med støtte fra barnefar (han er en fantastisk person).

Jeg skjønte fort at det farlige forholdet jeg var i, trigget mye fra barndommen min som jeg har fortrengt. Så det ble en lang og vond prosess. Og i den prosessen åpnet jeg ikke regninger, jeg brydde meg ingenting. 

Nå i dag har jeg økonomisk verge, men økonomien min er bare rot og det ser ut som gjelden aldri tar slutt. I et halvt år må jeg være uten tv og Internett. For det har jeg ikke råd til. Jeg bare gråter og føler meg slik som jeg gjorde for over et år siden. Jeg har såvidt penger til mat til meg selv i løpet av uken, og jeg prøver å spise så lite som mulig - slik at jeg skal ha penger til når datteren min er her. I helgene jeg ikke har henne prøver jeg å sove hele dagen, så jeg ikke trenger å spise. 

Datteren min er her annenhver helg, men nå føler jeg meg så mislykket og føler hun fortjener så mye mer enn jeg kan gi henne. Hun har en fantastisk far med god økonomi og alt på stell. Mens jeg må telle på krona om jeg har råd til melk eller matpakke til skolen. Det har alltid gått på en eller måte og hun har aldri lidd noen nød når hun er her. For jeg passer på å spare til hver gang hun er her. 

Men nå er jeg er bekymret for meg selv. Jeg har ikke råd til å gå til psykolog igjen. Jeg har akkurat operert for livmorhalskreft, og legen anbefalte at jeg tok HPV-vaksinen. Det har jeg ikke råd til. Jeg har god utdannelse, men ble sykemeldt på grunn av psyken og er nå i arbeidsutprøving. Men jeg klarer ikke ha det sånn lenger. Jeg ser ingen utvei, og nå tenker jeg tanken på å skrive fra meg foreldreansvaret fordi jeg ikke har råd til å være mamma. 

Jeg er en god mor ellers. Når jeg var innlagt på psykiatrisk, så ble barnevernet varslet - noe de blir automatisk i sånne situasjoner. Men de mente samspillet mellom meg og datteren var fantastisk og de hadde ingen grunn til bekymring. 

Men det gjør så vondt.. For jeg elsker henne så utrolig, men jeg føler ikke jeg kan gi henne det en foreldre skal. Jeg er rådløs og så utrolig fortvilet. Jeg vet ikke om noen andre der ute har det sånn eller har hatt det sånn. Jeg vil bare hun skal vokse opp stabilt. Hva burde jeg gjøre? 

Anonymkode: eccfd...3f3

[AnonymBruker]

Selvfølgelig skal du ikke la henne miste deg! Hun trenger deg, du trenger henne, dere hører sammen. Har du kjærlighet å gi er det det viktigste! Nav har plikt til å hjelpe deg! Har du veldig mye gjeld som er umulig å håndere har du kanskje rett på gjeldsordning. Dette skal Nav kunne veilede deg på, og hjelpe deg til å finne løsninger! 

Du har jammen vært flink som har klart deg gjennom så mye! Det høres ut som du har «depresjonsbriller» på, da er det lett å tenke at ingen trenger deg, at alt er håpløst. Men tenk så vondt for ei lita jente å vite at hun ble gitt opp pga. økonomi? 

Dette vil løse seg, du er sterk, og har kommet deg gjennom vanskelige tider før. 

Sender deg en klem <3 

Mvh.

Anonymkode: ad24b...29d

[Gjest GoldenLioness]

Hvordan er forholdet ditt til faren? 

Om dere samarbeider godt og han ser at du og barnet trenger hverandre så kan han kanskje hjelpe deg med de tingene hun trenger de få gangene hun er hos deg?

Endret 18. mars 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en kjempeklem, jeg! 

Du høres ut som en helt fantastisk mamma, spør du meg! Det viktigste for datteren din er trygghet og kjærlighet, ikke det dyreste og mest fancy pålegget på brødskiven  stå på, jeg heier på deg! 

Anonymkode: b6ba9...af1

[absinthia]

Jeg vil egentlig bare gi deg en klem. 

Du har måttet stå i mye og gjør så godt du kan. Det høres ut som om din datter bor mest hos sin far? 

Jeg tror nok at hun setter pris på å være hos deg, selv om du sliter med å skrape sammen det dere trenger. 

Har du undersøkt om du kan få mer hjelp med økonomien? Ikke nødvendigvis mer penger, men hjelp til å få ned andre utgifter? Har du mulighet til å skifte bolig? 

Har selv vært i en situasjon der jeg og to barn levde på mindre enn et eksistensminimum, etter en bedriftskonkurs, - det er hardt! Utrolig nok, klagde de aldri, selv om vi bare hadde to sorter pålegg og spiste mye supper - pølse var søndagsmiddag og kaffe var luksus. Jeg trøstet meg med at faren hadde bedre råd. 

 

Endret 18. mars 2018 av absinthia

[AnonymBruker]

Du har vært igjennom mye, og du virker som en reflektert og god mamma for datteren din. Ikke gi slipp på datteren din pga dette, hun vil mest sannsynlig lide mer av å miste mammaen sin.. Stå på! Undersøk om du kan ha rett på noe støtte.. F.eks bostøtte, livsopphold etc, så dere kan få det bedre mht økonomien. Ønsker deg masse lykke til. Har troen på deg!

Anonymkode: ee8a7...da5

[Mellia]

Du høres ut som en fantastisk flink mamma som har klart deg så godt iforhold til hvordan livet har gitt deg utfordringer , vil gi deg en klem <3 og ønske deg masse lykke til , jeg har troen på at dette klarer du , kjærligheten du har til din datter er nok mye mye mere verdifull en det materielle du kan gi henne . 

[AnonymBruker]

Klem ❤️

Kunne faren hjulpet til med barnet en periode? Kunne han hjulpet med å handle inn litt ekstra når barnet er hos deg? Kunne han evt ha barnet litt ekstra når ting er tøft for deg? Uten at du trenger å si fra deg noe foreldreansvar. 

Anonymkode: 475da...e8e

[AnonymBruker]

Du høres ut som en mor som bare vil det beste for barnet ditt! Er ting så drastiske så vil jeg anbefale å søke til NAV! De har plikt på å hjelp deg med gjeld osv, men ville bare si at du må stå på! Du klarer dette!❤💐🎉

Anonymkode: 1c65f...560

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette blir nok et relativt langt innlegg og jeg er rådløs og fortvilet. 

Jeg var oppvokst i et hjem med mye fysisk og psykisk mishandling. Ble sperret nede i en kjeller over flere dager om gangen alene som treåring og måtte ta vare på min lillebror på et år på denne alderen. Vi ble tatt ut av hjemmet og plassert i fosterhjem - etter å ha vært i barnehjem og beredskapshjem. Vi har vært i samme fosterfamilie siden, men aldri snakket om eller bearbeidet traumene. 

Vi fortsatte å besøke vår biologiske far i helger og ferier, noe jeg ser i voksen alder at var helt feil. Han var konstant full og det var normalt for meg å måtte bære min far i seng fra jeg var 13 til jeg var 18 år. Men så døde han desverre. 

Så ble jeg gravid når jeg var 20 med kjæresten min, vi valgte å ikke droppe ut av studiene. Så da studerte vi med spedbarn på siden av. Etter tre-fire år etter barnet ble født så gikk vi fra hverandre.

Etter en stund møtte jeg en som jeg innledet et forhold til. Han mishandlet meg psykisk og fysisk over lengre tid, og jeg havnet til slutt opp på legevakta etter at han banket meg opp. Barnet mitt så ikke noe av dette altså. Jeg gikk fra han etter det. Men så begynte kroppen å reagere. Jeg fikk alvorlig depresjon og selvmordstanker, og søkte hjelp. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk, med støtte fra barnefar (han er en fantastisk person).

Jeg skjønte fort at det farlige forholdet jeg var i, trigget mye fra barndommen min som jeg har fortrengt. Så det ble en lang og vond prosess. Og i den prosessen åpnet jeg ikke regninger, jeg brydde meg ingenting. 

Nå i dag har jeg økonomisk verge, men økonomien min er bare rot og det ser ut som gjelden aldri tar slutt. I et halvt år må jeg være uten tv og Internett. For det har jeg ikke råd til. Jeg bare gråter og føler meg slik som jeg gjorde for over et år siden. Jeg har såvidt penger til mat til meg selv i løpet av uken, og jeg prøver å spise så lite som mulig - slik at jeg skal ha penger til når datteren min er her. I helgene jeg ikke har henne prøver jeg å sove hele dagen, så jeg ikke trenger å spise. 

Datteren min er her annenhver helg, men nå føler jeg meg så mislykket og føler hun fortjener så mye mer enn jeg kan gi henne. Hun har en fantastisk far med god økonomi og alt på stell. Mens jeg må telle på krona om jeg har råd til melk eller matpakke til skolen. Det har alltid gått på en eller måte og hun har aldri lidd noen nød når hun er her. For jeg passer på å spare til hver gang hun er her. 

Men nå er jeg er bekymret for meg selv. Jeg har ikke råd til å gå til psykolog igjen. Jeg har akkurat operert for livmorhalskreft, og legen anbefalte at jeg tok HPV-vaksinen. Det har jeg ikke råd til. Jeg har god utdannelse, men ble sykemeldt på grunn av psyken og er nå i arbeidsutprøving. Men jeg klarer ikke ha det sånn lenger. Jeg ser ingen utvei, og nå tenker jeg tanken på å skrive fra meg foreldreansvaret fordi jeg ikke har råd til å være mamma. 

Jeg er en god mor ellers. Når jeg var innlagt på psykiatrisk, så ble barnevernet varslet - noe de blir automatisk i sånne situasjoner. Men de mente samspillet mellom meg og datteren var fantastisk og de hadde ingen grunn til bekymring. 

Men det gjør så vondt.. For jeg elsker henne så utrolig, men jeg føler ikke jeg kan gi henne det en foreldre skal. Jeg er rådløs og så utrolig fortvilet. Jeg vet ikke om noen andre der ute har det sånn eller har hatt det sånn. Jeg vil bare hun skal vokse opp stabilt. Hva burde jeg gjøre? 

Anonymkode: eccfd...3f3

 

Mtp den økonomiske situasjonen: Har du gjeldsordning? Husk at du skal ha igjen til livsopphold! Mat, husleie, etc. Spesielt siden du er forelder. Kontakt NAV om du er usikker, ingen skal sulte i norge. Bostøtte har du desidert krav på, om inntekta din er lav. 

Dattra di elsker deg uansett hvem du er eller hvordan du har det, husk det. 

Anonymkode: f9a41...e44

[Lill3My]

Hvis du har en økonomisk berge nå,... Har ikke han/hun noe ansvar for situasjonen din eller mulighet til å hjelpe?? Kan ikke noe særlig om den ordningen men trodde liksom at det var litt av poenget, altså at denne vegen skulle ha litt av ansvaret og hjelpe til med å styrke der økonomiske

 

Ellers synes jeg du skal høre med sosialkontoret om det er mulighet for noe krisehjelp. Mat skal du ha!!! <3 

Får du ellers noe støtte?! Oppfølging av lege eller DPS? Barnebidrag?? 

[AnonymBruker]

Dette er som jeg skulle skrevet det selv... jeg er i en omtrent identisk situasjon,og har mang en gang tenkt barnet fortjener bedre enn meg. Men barna våres gjør ikke det! De valgene vi har tatt, er det som gjør oss til se supre mammaene vi er. Jenta di trenger deg! Snakk med nav om feks gjeldsordning. Har du søkt på alt av bostøtte etc? Sender deg en stor styrke klem!

Anonymkode: 9a0d4...e32

[AnonymBruker]

Hvorfor har du så store problemer med økonomien? Tror det er der du må begynne, på en eller annen måte må du få mere inntekt. Klart du skal ha datteren din!

Anonymkode: bfe13...316

[AnonymBruker]

Har du hørt om dumpster-diving? Har du kapasitet til å gå ut en natt og lete etter butikker der de kaster mye? Jeg har nylig begynt med det og det er ikke grenser for hva man kan finne. Sist fant jeg uendelig med pakker med Ryvita som var iferd med å gå ut på dato, grønnsaker, frukt, bakervarer, alt mulig. Det ville hjulpet deg mye!

Anonymkode: bfe13...316

[moho]

Siden far er en fantastisk forelder er det jo ikke noe i veien for at han tar hovedomsorgen en stund nå framover og så har du henne annen hver helg eller en ettermiddag i uka til du kommer deg litt ovenpå igjen. Om det tar ett eller tre år, ja så tar det det. Det er ikke noe nederlag å la far ha hovedomsorgen.

Endret 18. mars 2018 av Macaroni

[moho]

Åja, ser nå at hun bare er hos deg annenhver helg allerede. Isåfall; fortsett å gjøre alt du kan for at dere skal ha mat de helgene, men fyll dem ellers bare med gode opplevelser, det er det viktigste. Spill kortspill, gå tur, gå i kirka/konsert/museum/park... bare bruk tiden din på henne.

[Lavendela]

Mtp på oppveksten din: kunne du ha søkt noen form for erstatning fra staten? 

[Duff]

Du skal iallfall ikke si ifra deg foreldreansvaret, det er ett viktig dokument.  Uten foreldreansvar mister du mange rettigheter. Gå heller ned i samværsmengde om det hjelper på økonomien men husk at det viktigste du kan gi barnet er gratis,-kjærlighet og aksept! 

Snakk med far om det kan finnes en løsning dere imellom. Det MÅ finnes hjelp å få så du har til mat iallfall. Utstyr og klær kan du arve eller annonsere etter på Finn.no eller fb hvis ikke far kan sende det med. 

[AnonymBruker]

Kjære deg!  Du skal IKKE sifra det foreldreansvaret for dattera di! Forklar situasjonen din for nav/lege! Dette ordner seg tilslutt! Ikke gi opp deg selv og ikke gi opp deg selv som.mamma!!

Anonymkode: 947b3...772

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å føle det sånn, TS. Kjæresten min leste et blogginnlegg som omhandler ca det samme, bare at hun som skriver har en langt mer alvorlig (psykiatrisk) diagnose enn deg. Om hun klarer å holde ut, så klarer du! Barnet ditt kjenner ingen annen mamma enn deg, hun vet ikke hvordan det "skal" være, hun trenger DEG. Selv om det gjør vondt for deg å ikke kunne være den mammaen du skulle ønske du var, så er det bedre med litt mamma enn ingen mamma.  

Anonymkode: 4812f...f8f