Føler meg utilstrekkelig på jobb (sykehjem)

[AnonymBruker]

Huff. Vet ikke hva jeg skal si.. Har jobbet tre helger og føler meg bare helt udugelig og til byrde. Er student innen helse og har fått meg jobb på en tung avdeling, og jeg er kun vant med "lette" pasienter, det vil si ikke sengeliggende. Her er nesten alle det.  føler meg klumsete og at jeg gjør alt feil og sakte, skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal få til å håndtere sengeliggende pas. Trivdes veldig godt forrige gang jeg jobbet her, og elsker å jobbe på sykehjem i utgangspunktet. Har bare lyst til å kaste inn håndkleet.. Det verste er at jeg ble hjertelig anbefalt av mine tidligere kolleger til sjefen, og nå lever jeg ikke opp til forventningene. Hva skal jeg gjøre?  Hilsen fortvilt vikar..

Anonymkode: f767c...ceb

[AnonymBruker]

Tror ikke det er uvanlig å føle seg utilstrekkelig. Jeg er vernepleier på omsorgsbolig og føler jeg kun driver med brannslokking for tiden. Har du en kollega du stoler på som du kan snakke med? Evt. leder? Kan hende du får tilbakemelding på at det ikke går så dårlig som du selv tror:) Hvis tilbakemeldingene ikke er så gode, så kan du jo be om veiledning. Det viser jo at du reflekterer over situasjonen og har forbedringspotensiale, og det er kjempeflott:)

Anonymkode: 0feb4...a89

[AnonymBruker]

Vil anbefale deg å ta vakter så ofte du har mulighet. Jo mer du jobber med et, jo tryggere blir du. Det er ingen som forventer at man skal være verdensmester når man er helt ny. Det er viktig å spørre når man føler seg usikker, og etterhvert som man blir bedre kjent med pasienter, kollegaer og rutiner så føler man seg mer trygg.

Anonymkode: 800a0...21a

[AnonymBruker]

Jeg tror det er veeeeldig vanlig. Jeg studerte sykepleien, men sluttet etterhvert fordi jeg fant ut at jeg ville studere noe annet. Men da jeg gikk sykepleien og fant deltidsjobb på et sykehjem, syntes jeg også at jeg var utilstrekkelig og slet med mange ting. Jeg stilte jo også veldig høye krav til meg selv siden jeg tross alt var student - men man må jo huske at selv den sykepleieren som er ferdig utdannet også har mye å lære i løpet av sin karriere. Dessuten hadde også jeg i forkant bare erfaring fra en relativt grei omsorgsbolig, så det å plutselig gå over til å jobbe på en ganske heavy avdeling på sykehjem ble en ganske brå overgang, på tross av utført praksis i sykehjem. Jeg følte meg bare i veien, og følte at jeg kunne så uendelig lite og rotet litt med planlegging av mange småting. Etterhvert gikk det seg til og ble lettere.

For min del hjalp det å være åpen med personalet, særlig et par personer som jeg kom godt overens med, om de tingene jeg syns var vanskelig. Selvsagt ikke i den grad at man blir en byrde, men bare sånn at man kan motta råd og eventuell assistanse. Mange av veteranene har jo vært i den situasjonen selv, og på sykehjem kan det være mange ulike sykdommer eller andre ting man må ta hensyn til. Jeg syns i hvert fall at det hjalp og fikk mange gode råd, og litt hjelp innimellom hvis det skulle være behov. Var det noe som var ekstra vanskelig, kunne jeg og en annen, litt mer erfaren person bytte på noen arbeidsoppgaver eller pasienter når det var mulighet for det. Jeg husker jeg en gang fikk råd om at "den verste sykepleieren er ofte den som tror hun kan alt". Ofte er det ikke så ille som det føles ut, og uansett så lærer du underveis og ting går lettere for seg.

Anonymkode: 9a632...cbb

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er veeeeldig vanlig. Jeg studerte sykepleien, men sluttet etterhvert fordi jeg fant ut at jeg ville studere noe annet. Men da jeg gikk sykepleien og fant deltidsjobb på et sykehjem, syntes jeg også at jeg var utilstrekkelig og slet med mange ting. Jeg stilte jo også veldig høye krav til meg selv siden jeg tross alt var student - men man må jo huske at selv den sykepleieren som er ferdig utdannet også har mye å lære i løpet av sin karriere. Dessuten hadde også jeg i forkant bare erfaring fra en relativt grei omsorgsbolig, så det å plutselig gå over til å jobbe på en ganske heavy avdeling på sykehjem ble en ganske brå overgang, på tross av utført praksis i sykehjem. Jeg følte meg bare i veien, og følte at jeg kunne så uendelig lite og rotet litt med planlegging av mange småting. Etterhvert gikk det seg til og ble lettere.

For min del hjalp det å være åpen med personalet, særlig et par personer som jeg kom godt overens med, om de tingene jeg syns var vanskelig. Selvsagt ikke i den grad at man blir en byrde, men bare sånn at man kan motta råd og eventuell assistanse. Mange av veteranene har jo vært i den situasjonen selv, og på sykehjem kan det være mange ulike sykdommer eller andre ting man må ta hensyn til. Jeg syns i hvert fall at det hjalp og fikk mange gode råd, og litt hjelp innimellom hvis det skulle være behov. Var det noe som var ekstra vanskelig, kunne jeg og en annen, litt mer erfaren person bytte på noen arbeidsoppgaver eller pasienter når det var mulighet for det. Jeg husker jeg en gang fikk råd om at "den verste sykepleieren er ofte den som tror hun kan alt". Ofte er det ikke så ille som det føles ut, og uansett så lærer du underveis og ting går lettere for seg.

Anonymkode: 9a632...cbb

Off topic, men hva byttet du over til?🙂

Anonymkode: d2b8e...57c

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff. Vet ikke hva jeg skal si.. Har jobbet tre helger og føler meg bare helt udugelig og til byrde. Er student innen helse og har fått meg jobb på en tung avdeling, og jeg er kun vant med "lette" pasienter, det vil si ikke sengeliggende. Her er nesten alle det.  føler meg klumsete og at jeg gjør alt feil og sakte, skjønner ikke hvordan jeg noen gang skal få til å håndtere sengeliggende pas. Trivdes veldig godt forrige gang jeg jobbet her, og elsker å jobbe på sykehjem i utgangspunktet. Har bare lyst til å kaste inn håndkleet.. Det verste er at jeg ble hjertelig anbefalt av mine tidligere kolleger til sjefen, og nå lever jeg ikke opp til forventningene. Hva skal jeg gjøre?  Hilsen fortvilt vikar..

Anonymkode: f767c...ceb

Hei TS, 

jeg er spl.student og går det første året. Jeg begynte i jobb som pleieassistent omtrent rundt samme tid jeg begynte å studere. 

Det  har tatt meg nesten 5-6 måneder før jeg begynte å føle at jeg ikke var til byrde for de andre, at jeg har lov til å ha egne meninger og at det er lov å gjøre ting på sin egen måte. Det har da variert med antall dager per måned som jeg har jobbet....noen måneder har jeg jobbet 7-8 dager, mens andre måneder så har jeg jobbet 1-3 ganger.

Jeg anbefaler å stå i det, spesielt hvis du studerer noe innenfor helse, fordi du kommer til å være i praksis og muligens kjenne på de følelsene du har nå. Det er god læring....selv om det ikke føltes det nå....

Når du sier tunge pasienter, på hvilken måte da? Utagerende? Mange som bruker heis?

Anonymkode: ee507...c5c

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen! Det går seg nok til, håper de ønsker at jeg skal komme tilbake sånn at jeg får en sjans til å vise hva jeg kan. 

På 18.3.2018 den 22.55, AnonymBruker skrev:

Hei TS, 

jeg er spl.student og går det første året. Jeg begynte i jobb som pleieassistent omtrent rundt samme tid jeg begynte å studere. 

Det  har tatt meg nesten 5-6 måneder før jeg begynte å føle at jeg ikke var til byrde for de andre, at jeg har lov til å ha egne meninger og at det er lov å gjøre ting på sin egen måte. Det har da variert med antall dager per måned som jeg har jobbet....noen måneder har jeg jobbet 7-8 dager, mens andre måneder så har jeg jobbet 1-3 ganger.

Jeg anbefaler å stå i det, spesielt hvis du studerer noe innenfor helse, fordi du kommer til å være i praksis og muligens kjenne på de følelsene du har nå. Det er god læring....selv om det ikke føltes det nå....

Når du sier tunge pasienter, på hvilken måte da? Utagerende? Mange som bruker heis?

Anonymkode: ee507...c5c

Åå tusen takk for svar! Dette var veldig godt å lese, da er det kanskje håp. Det er mange pasienter med heis ja, men de pasientene er veldig greie og har ingen problemer med selve pasientkontakten. 

 

-TS

Anonymkode: f767c...ceb