Den hvite sorgen

[Gjest Hvit]

Noen som har lest Det Nye for juli/august? Det som har vært i salg nå fram til i dag hvor jeg tror det kommer nytt blad. Der er det en artikkel om "Den hvite sorgen", eller man kan også kalle det "De flinke pikenes sorg". Kort fortalt går det på at svært mange, spesielt jenter, hele tiden gjør det som er "riktig", gjør det som forventes av dem, selv om det kan være helt feil for denne personen. Noe som kan ende med store depresjoner for denne personen. Artikkelen i Det Nye er om ei såkalt vellykket jente, som var pen, gjorde det godt på skolen, og som var så heldig å komme inn på legestudiene. Der brøt hun tilslutt sammen, fordi dette var ikke det hun ønsket å gjøre, men det hun selv og alle andre syntes hun burde gjøre. Hun sluttet på legestudiene, og nå har hun lagd film om temaet. Dette var kort fortalt, les gjerne artikkelen.

Jeg vil gjerne høre synspunkter fra dere på dette temaet, da jeg føler jeg er midt oppi dette selv. Jeg har alltid jobbet hardt, fått gode karakterer, tatt en god utdannelse, og fått en bra jobb som også er veldig godt betalt. Drømmen om et år som utveksligsstudent ble droppet fordi det var omlegging av skolesystemet og jeg ble redd for å miste noe "faglig". Drømmen om å ta et sabattsår etter endte studier for å reise ble det heller ikke noe av. Følte jeg ikke kunne ta meg råd til det, det "riktige" var jo å sørge for å få en god jobb med det samme. og det fikk jeg tilsynelatende. Men rasløsheten har vært stor, og jeg har byttet jobb et par ganger uten at det hjelper. Jeg har begynt å misslike yrket mitt, og føler meg på randen mot depressjoner. Det som holder meg gående er en fantastisk samboer, leiligheten vi har kjøpt sammen og pusset opp, og alt det andre jeg har utenfor jobben. Men jeg kjenner at det tærer, og jeg kjente meg veldig igjen i den artikkelen i Det Nye. Problemet er at jeg føler at jeg ikke kan gjøre noe med dette heller. Ikke vet jeg hva jeg har lyst til å jobbe med, og økonomisk er vi avhengig av at jeg har en relativt høy lønn. Jeg er fastlåst, og blir mer og mer ulykkelig og deprimert. Hva skal jeg gjøre?

[Gjest Anonymous]

Dette var trist å høre. Men det er nok ikke så uvanlig. Jeg har det også på denne måten, med god utdanning og "god jobb", uten at det egentlig har vært mitt eget valg. Heldigvis har du samboer, egen leilighet og et nettverk rundt som du kan støtte deg til. Det har dessverre ikke jeg, men føler meg også fastlåst og ulykkelig. Depresjonene kommer stadig oftere og tyngre.

Det er en ond spiral som det ikke er godt å komme ut av, fordi man da må ofre svært mye. Det er vel også slik at man ikke kan få igjen de tapte årene, så en må se på hvor en står idag, og ta ett skritt av gangen derifra. Men det er en høy risiko. Du kan risikere at omgivelsene støter deg ut, når du ikke lenger er den de vil du skal være. Og med mindre du har noen ekte venner som støtter deg uansett, står du da alene.

Nei, dette er ikke lett. Og det blir ikke lettere ettersom tiden går og du synker dypere inn i den rollen du ble pådyttet. Kanskje noen av oss også har dårlig samvittighet og tenker at kanskje var det litt ens egen feil også (noe det selvfølgelig ikke er).

Når jeg akkurat nå ser tilbake på livet mitt, ser jeg at det ikke ble det livet jeg ønsket det skulle bli. Så jeg blir nødt til å ta et valg. Enten resignere, eller ta et oppgjør. Da kan jeg kanskje en gang senere i livet se meg tilbake og se at jeg levde mitt eget liv - til slutt.

[Miss Fishy]

Kjære dere!

Jeg kjenner meg litt igjen i noe av det dere skriver. Det er lett å føle at alle valgene blir tatt for en, og at verden liksom bare fyker forbi uten at man har mulighet til å stoppe opp og seriøst vurdere neste veivalg. For meg er likevel dette mer en følelse enn en virkelighet. Jeg vet at jeg har alle muligheter til å ta mine egne valg dersom jeg vil og tør. Spørsmålet er jo bare om man faktisk tør? Vet man hva man vil? Er det tryggere å bare drive med, når man ikke helt vet hva man vil? Kanskje..

Det er farlig å la seg provosere av personer som er deprimert, siden det er vanskelig å vite hvordan de faktisk har det eller føler det. Jeg tillater meg likevel å reagere litt på den holdningen dere utviser: Dere fremstår på meg som veldig tafatte.. Jeg ser dere for meg som to 80-åringer som sitter på sykehjemmet om mange år og sutrer over at livet ikke ble slik som dere ville det skulle bli. Sorry, men fortsetter dere som nå, kommer dere til å ende opp utrolig bitre, og bitterhet fører bare, bare ondt med seg!

En av dere skrev at det ikke er deres egen feil at dere aldri har tatt deres egne valg.. Vel.. nå vet jo ikke jeg hva som er årsaken til at dere har vært mer opptatt av å tilfredsstille andres behov enn deres egne, men; Vi er jo alle mennesker, er vi ikke? Vi har alle vår egen vilje, og i 2002 har vi faktisk alle muligheten til å ta våre egne valg. I hvert fall i Norge, og i norsk kultur. Selvsagt kan omstendigheter gjøre det vanskelig, og jeg har full forståelse for at det er vanskelig å bryte ut av et mønster man har kjørt seg fast i. MEN: Det er bare opp til dere selv! Dere kan klare det, men da må dere få all del ta tak i deres egne liv, og ikke kjøre dere enda mer inn i bitterhet.

Bitre mennesker ser tilbake i tid, og mener at fortiden styrer fremtiden. Glem bitterheten over tapte muligheter i fortiden, og sørg for all del for at fremtiden blir bedre!! I dag er første dag i resten av deres liv.. er det ikke det det heter??

..og ja... jeg VET at det er lettere sagt enn gjort; men tenk litt over skremselspropagandaen min med sykehjemmet... Hvordan vil dere at dere skal bli som 80-åringer? har dere mulighet til å GJØRE NOE SELV for å komme dit dere ønsker? Eller er alt slutt og forutbestemt når dere er 25? Eller 30? Eller 50? Eller hvor gamle dere nå er. Jeg tror egentlig dere vet at det kun er opp til dere selv. Dersom dere kommer til den erkjennelsen, så er det langt lettere å faktisk komme videre. Og da er det også hjelp å få! Enten fra venner (hvis dere har gode venner som vil hjelpe dere), eller litt mer drastisk: Psykolog. Jeg har faktisk stor tro på at sistnevnte kan være veldig bra for å hjelpe en med å finne ut hva en vil, lære seg å sette mål og lære virkemidler for å oppnå det en ønsker. Det tror jeg dere trenger! Og det er ikke så skummelt som man kanskje skulle tro. Jeg vet MANGE som har hatt samme problemet som dere, og som har klart å komme seg ut av det. Enten ved hjelp av venner, eller psykolog.

Livet er vanskelig, valg er vanskelig - men det er enda vanskeligere å leve i et liv man ikke ønsker. Gjør noe med det! Og lykke til!

[Thomas]

Les boken Uro av Finn Skårderud! Han skriver mye om dette.

[Gjest Hvit]

Takk for tipset om boken Uro, den var nevnt i artikkelen også, så jeg har tenkt å få tak i den.

Jeg vil ellers si at jeg har tatt alle valg selv, det har bare blitt feil valg fordi jeg har valgt det jeg har trodd har vært riktig, om dere skjønner. Gjort det fornuftige. Har faktisk valgt ganske utradisjonelt, men altså feil... Og jeg innser at det er motet som svikter, jeg tør ikke hive meg u i usikkerheten ved å si opp jobb og begynne på nytt, spesielt ettersom jeg ikke aner hva jeg i såfall skal begynne med.

veldig godt å høre at flere tenker som meg. Har følt meg råtten fordi jeg klager på noe som for mange må være selve "drømmen".

[Gjest Duchess]

Sia nevner ordet "tafatte".

Når man er deprimert er det umulig å skjerpe seg, ta seg sammen eller være på en spesiell måte som "kreves" av en.

Men det er også helt umulig å forstå for utenforstående som ikke har opplevd det selv og følt det på kroppen.

[Miss Fishy]

.. og det skriver jeg jo selv også, Duchess..

Men jeg vet, av både egen og andres erfaring, at det er mulig å komme seg ut av en fastlåst, uønsket situasjon, at det er mulig å ta valg man aldri trodde man skulle tørre å ta, og at det er mulig å komme seg ut av en depresjon. Men man må tørre. Man må våge å bestemme seg for at "slik vil jeg ikke ha det mer", og deretter søke hjelp.

Jeg tror faktisk det er mulig å "ta seg sammen" - i hvert fall så mye at man klarer å søke hjelp. Det er jo det det hele dreier seg om; å komme seg ut av det! Og med det sier jeg ikke at det bare er å knipse i fingrene eller si "Tenk Positiv" til seg selv 100 ganger hver morgen. Men det første skrittet på veien er i hvert fall å innse at man har muligheten til å endre livet sitt dersom man ønsker det.

En annen ting er at det finnes maaaange stadier av depresjon. Selv har jeg bare hatt lettere former for depresjon, og har i slike perioder brukt depresjonen som en unnskyldning for ikke å ta fatt i mitt eget liv og gjøre det bedre. Jeg er fullt klar over at det finnes mange som er mer rammet enn meg, og som er mindre i stand til å gjøre noe med sin egen situasjon. Jeg syns likevel det ville være teit å svare disse personene at "Jaja, så deppa som du er, er det nok ingenting annet å gjøre enn å sitte å vente på bedre tider. Du klarer jo ikke gjøre noe for å bedre situasjonen allikevel"...

Prøver virkelig bare å hjelpe!!

[Ana]

Det er så godt å lese at jeg ikke er alene!

Følte meg nesten lettet da jeg tilfeldigvis kom over Finn Skårderuds "Uro", og da jeg leste artikkelen i Det Nye.

Har selv alltid vært en såkalt "flink pike", gjort det som er forventet av meg, har alltid hatt et tilsynelatende "perfekt" liv. Likevel har jeg så lenge jeg kan huske slitt med depresjon, og har alltid hatt følelsen av at det er noe som mangler i livet mitt.

Har etterhvert begynt å forstå hva som ligger bak problemene, men synes likevel det er forferdelig vanskelig å komme seg ut av når jeg er midt oppi det. Har i mange år vurdert psykolog, men synes liksom ikke at problemene mine er store nok, på en måte..

[Miss Fishy]

Kjære Ana,

Psykologer har ikke et "opptaksskjema" for å sjekke om du er deprimert nok til å gå til dem. Det er jo DU som betaler for hjelpen, og da er det også DU som velger om du trenger hjelp eller ikke. Mange er ikke en gang deppa - de trenger bare hjelp til å finne ut hvordan de skal få orden på sine egne liv.

Jeg skjønner likevel tankegangen din... hva skal jeg snakke om... vil han/hun synes jeg er teit... vil jeg føle meg dum... osv, men sånn tror jeg alle som går til psykolog tenker første gang. De jeg kjenner som har vært hos psykolog, har på ingen måte vært "ekstreme", men likevel vært forvirret nok i sine egne liv til at de trengte innspill utenfra. Og hvem trenger ikke det fra tid til annen? JA til mer psykologbruk!!

Klem, Sia

[Gjest Hvit]

I dag drar jeg for å kjøpe boka Uro, i håp om at den kan hjelpe meg. I går fikk jeg et panikkanfall eller hysterisk anfall. Får dem sånn av og til. Men det har bare skjedd 5 ganger eller noe siden jeg fikk det for første gang for 15 år siden, 11 år gammel. Jeg tror jeg vet hva jeg må gjøre for å komme ut av dette, men det er så vanskelig. Og det rammer jo ikke bare meg lenger, men også min samboer. Han er forresten en utrolig god støtte, men skjønner ikke helt hvor alvorlig dette er for meg. Men nå vet jeg at jeg ikke er alene, og at jeg faktisk ikke trenger å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er lykkelig med mitt "Perfekte" liv.