Toåringen vil bare til pappa

[AnonymBruker]

Overskriften sier alt, og ja, jeg vet at jeg bør være kjempeglad for at datteren min har en fantastisk far, og at hun så til de grader gir uttrykk for det. Men det er samtidig litt sårt når dagene går med til "ikke mamma, bare pappa", "jeg elsker pappaen min", "nei, mamma skal ikke legge meg, bare pappa" etc. På grunn av jobbsituasjon, blir det til at han leverer i barnehagen, mens jeg henter, og dermed får den vanskelige sliten etter barnehage og jobb, og middag skal lages tiden. Jeg er til stede så godt jeg kan og hun får hjelpe til på kjøkkenet alt hun bare vil. Dette kan selvsagt ikke måle seg med at pappa kommer hjem, for da har an tid til full rulle, full baluba og leketid, mens jeg blir stående å rydde, og så kjenner jeg bittelitt på misunnelsen. Jeg har også lyst til å være den artige forelderen, ikke bare den som står for alt det praktiske med mat, klær osv. Samtidig så erkjenner jeg jo at det er godt mulig at hun bare liker ham bedre enn meg, og det skal hun jo selvsagt få lov til. Det hadde bare vært så godt med en liten bekreftelse av og til. Slik som det er nå, føler jeg at barnet mitt faktisk ikke liker meg, og det er egentlig ganske sårt. Nu vel. Vet ikke helt hvor jeg ville med dette. Bare en liten utblåsing før jeg om noen timer skal hente og må stålsette meg på at jeg ikke får klem i dag heller. 

Anonymkode: 7d3e9...3b0

[AnonymBruker]

Må du lage middag når dere kommer hjem? Hva med å spise brødskive rett etter jobb/barnehagen, å så leke og tulle sammen? Kanskje kan Pappan lage middag til kvelds.. Bygg relasjonen, lek, les og tøys med barnet. Barnet liker dere begge to, men om pappa er lekekompis og mamma ikke har tid, da blir nok pappa prioritere av barnet. Dette vil nok gå litt i perioder også 🙂

Anonymkode: a7583...869

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Overskriften sier alt, og ja, jeg vet at jeg bør være kjempeglad for at datteren min har en fantastisk far, og at hun så til de grader gir uttrykk for det. Men det er samtidig litt sårt når dagene går med til "ikke mamma, bare pappa", "jeg elsker pappaen min", "nei, mamma skal ikke legge meg, bare pappa" etc. På grunn av jobbsituasjon, blir det til at han leverer i barnehagen, mens jeg henter, og dermed får den vanskelige sliten etter barnehage og jobb, og middag skal lages tiden. Jeg er til stede så godt jeg kan og hun får hjelpe til på kjøkkenet alt hun bare vil. Dette kan selvsagt ikke måle seg med at pappa kommer hjem, for da har an tid til full rulle, full baluba og leketid, mens jeg blir stående å rydde, og så kjenner jeg bittelitt på misunnelsen. Jeg har også lyst til å være den artige forelderen, ikke bare den som står for alt det praktiske med mat, klær osv. Samtidig så erkjenner jeg jo at det er godt mulig at hun bare liker ham bedre enn meg, og det skal hun jo selvsagt få lov til. Det hadde bare vært så godt med en liten bekreftelse av og til. Slik som det er nå, føler jeg at barnet mitt faktisk ikke liker meg, og det er egentlig ganske sårt. Nu vel. Vet ikke helt hvor jeg ville med dette. Bare en liten utblåsing før jeg om noen timer skal hente og må stålsette meg på at jeg ikke får klem i dag heller. 

Anonymkode: 7d3e9...3b0

Dette er helt vanlig og vil gå i bølgedaler opp i gjennom hele oppveksten. Men det føles veldig sårt, men det går som sagt over igjen. 

Anonymkode: 2ffca...513

[ForestRun]

Kan ikke pappa rydde og lage middag? Dele på det. Annenhver dag eller noe 

ta deltid til å tulle og leke med barnet du også. La ryddingen stå til barnet har lagt seg etc 

[AnonymBruker]

Det er så vanlig at unger har favorittforeldre i perioder. Du har vært favoritten lenge, og nå er det pappa som gjelder og så blir det deg igjen.

Anonymkode: 19b46...1df

[mortilen]

Sånn er det her hjemme også.. Har bare godtatt av pappa er den som orker og klarer å hive og herje med ungene.. Vår elsker det, og jo mer voldsomt jo mer gøy.   Så Pappa er lekepartner nr 1 her i hus. Syns det er helt greit.. For jeg orker ikke sånn herjing. Jeg tar meg av de rolige stundene som tegne, male, lese bok, bygge sandslott, bake osv.   

[AnonymBruker]

Som jeg skulle skrivd det selv. Min på 19 mnd er helt lik. Han snakker ikke i setninger ennå, så han har ikke begynt å si sånt som "vil at pappa skal legge", men han gir tyyyydelig uttrykk for at pappa er favoritten i de aller første situasjoner. Oppsøker pappaen for trøst og kos, leik og ja, stort sett det meste. Pappaen er utrolig flink og deltagende, og jeg veit at jeg bare burde være glad for at de har så godt forhold. Men kjenner på det at det er sårt ja. Det har gått litt i perioder, men har stort sett vært pappaen som har vært nr 1. Her tror jeg det skyldes at vi har vært like mye sammen med på barnet hele veien; han var student da jeg hadde permisjon og hadde mye fritid til å være sammen med oss, i tillegg til at amminga ikke fungerte så vi ga morsmelkerstatning begge to. 

Men, det er jo ikke det man hører mest om. Man hører jo mest om barn som ikke vil la mamma dusje aleine, gråter når mamma drar, bare vil trøstes av mamma osv. Derfor føles det ganske unaturlig og litt tabu når pappa er favoritten.. 

Anonymkode: a92ab...9b9

[AnonymBruker]

Pappa har alltid vært, og er fortsatt favoritten min, kan ha med å gjøre at vi er veldig like i personlighet.

Anonymkode: 50094...596