Hvor lenge skal man undertrykke følelser?

[AnonymBruker]

Jeg har etter mange års ekteskap med mye hakking på meg mistet masse følelser for mannen. Han er ikke slem, men litt nevrotisk. Vi ble nesten skilt for noen år siden, men valgte å prøve igjen pga en datter som nå er 13. Ikke bare pga henne, jeg ville heller ikke gi opp det fine familielivet vårt. For vi fungerer veldig godt som familie og har det som oftest harmonisk og hyggelig her hjemme. Mannen snudde på flisa og undertrykker nå sine nevrotiske sider, som vi såvidt ser snurten av innimellom. Og det er bra gjort! Likevel blir jeg helt overkokt av å se de små snuttene fordi det minner meg om da vi andre måtte gå på tærne for han. 

Han har aldri gitt meg komplimenter, det gjør han masse av nå etter at vi har snakket om det. Litt vanskelig å ta imot når man har bedt om det, selv om jeg så gjerne vil tro han mener det. Jeg har alltid gitt han masse!

Jeg har plutselig utviklet noe kronisk som legen mener er stress. Jeg stresser ikke i hverdagen, så dette er mest sannsynlig mine undertrykte følelser. Jeg hadde tenkt til å klare å vente et par år til før jeg gikk, for ja, jeg har innsett at jeg ikke vil leve resten av livet med han. Når jeg våknet med problemet i dag tidlig, så blir jeg helt skremt av hva det gjør med kroppen min, og jeg lurer på om jeg bare burde gå.

Men jeg føler meg så utakknemlig og pinglete om jeg må gi opp vår fine familie bare fordi jeg ikke vil være kjæreste med mannen lenger. Jeg er livredd for å gjøre min datter trist, hun er det viktigste i livet mitt! Og likevel klarer jeg ikke "holde ut" til hun er større. 

Men så tenker jeg at ett år fra eller til ikke gjør mye forskjell, det er feil alder uansett og passer jo aldri!

Noen tanker? 

Burde jeg bare ta meg sammen? Jeg føler meg så heldig som lever i Norge og at jeg er utakknemmelig som vil bryte opp et hjem av egogrunner. Jeg har grått endel når jeg har vært alene, og er sikkert ferdig med mye av kjærlighetssorgen, sånn sett har den vart i noen år. Men sorgen for å ødelegge familien, den er jeg redd for!

 

 

Anonymkode: 102f3...a85

[CamillaCollett]

Hvordan synes du det har gått å ta seg sammen hittil?

Hvorfor er tidsperspektivet ditt å bli ett eller to år til når datteren deres er 13?

Hva vet mannen din om tankene du har nå?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hvordan synes du det har gått å ta seg sammen hittil?

Hvorfor er tidsperspektivet ditt å bli ett eller to år til når datteren deres er 13?

Hva vet mannen din om tankene du har nå?

Vel, jeg later som jeg er blid, så det er god stemning hjemme. Tidsperspektivet er fordi jeg tenkte at jeg skulle prøve i fem år den gangen vi holdt på å flytte fra hverandre. Bare tilfeldig valgt for at jeg ikke skulle tenke ti år, det gjorde det lettere å holde ut. Det vrenger seg i meg hvis jeg må tenke at jeg må holde ut til hun flytter ut.

Mannen har ikke turt å spørre og jeg har ikke turt å si noe, for hvis bobla først sprekker....

Men det kommer vel en dag da vi må snakke om det, og da klarer jeg ikke late som lenger. Han er en oppegående mann, så mulig jeg bare burde være ærlig og se hva han tenker. Om vi skal bo sammen pga henne eller hva.

Jeg klarer ikke tenke helt klart. Får så dårlig samvittighet, også for storfamilien. Samtidig så tenker jeg også at jeg ikke kan ta all skyld, for det gjør noe med følelser å bli hakket på i så mange år. Jeg kan faktisk bli sint når jeg tenker på det, at jeg holdt ut i så mange år før jeg sa ifra skikkelig. Det er fordi han er en bra fyr ellers, så jeg innså ikke hvor hardt det var og tok på meg all skyld for at jeg ikke var like ryddig som han. Men hans krav er ganske langt over normalen.

Anonymkode: 102f3...a85

[CamillaCollett]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vel, jeg later som jeg er blid, så det er god stemning hjemme. Tidsperspektivet er fordi jeg tenkte at jeg skulle prøve i fem år den gangen vi holdt på å flytte fra hverandre. Bare tilfeldig valgt for at jeg ikke skulle tenke ti år, det gjorde det lettere å holde ut. Det vrenger seg i meg hvis jeg må tenke at jeg må holde ut til hun flytter ut.

Mannen har ikke turt å spørre og jeg har ikke turt å si noe, for hvis bobla først sprekker....

Men det kommer vel en dag da vi må snakke om det, og da klarer jeg ikke late som lenger. Han er en oppegående mann, så mulig jeg bare burde være ærlig og se hva han tenker. Om vi skal bo sammen pga henne eller hva.

Jeg klarer ikke tenke helt klart. Får så dårlig samvittighet, også for storfamilien. Samtidig så tenker jeg også at jeg ikke kan ta all skyld, for det gjør noe med følelser å bli hakket på i så mange år. Jeg kan faktisk bli sint når jeg tenker på det, at jeg holdt ut i så mange år før jeg sa ifra skikkelig. Det er fordi han er en bra fyr ellers, så jeg innså ikke hvor hardt det var og tok på meg all skyld for at jeg ikke var like ryddig som han. Men hans krav er ganske langt over normalen.

Anonymkode: 102f3...a85

Min anbefaling er at du snakker med ham om det. Du vurderer uansett å bryte ut av dette forholdet, så før eller senere kommer det en utrivelig prat du er helt nødt til å ta. Det kan være lurt at du tar den nå, så ikke han får seg et kjempesjokk den dagen du går. Det kan også hende at responsen hans gjør det klarere for deg hva du skal gjøre. Eller han sier at heller ikke han har det godt, og du skjønner at dere er to om å bryte. Eller det hjelper å ha snakket åpent om det og bestemme seg for at dette ikke er et kjærlighetsforhold, men et slags bofellesskap fram til datteren deres flytter ut, om det er det dere velger.

Jeg synes det virker veldig åpenbart at du har det vondt i denne situasjonen. Og spørsmålet mitt, om hvordan det har gått å ta seg sammen hittil, var først og fremst retorisk ment: Det har jo ikke gått bra i det hele tatt. Du lever et liv med helseplager på grunn av stress og du bærer på en hel masse følelser du ikke uttrykker, som frykt, sinne, tvil og skyld. Det må da være forferdelig slitsomt å leve med hver eneste dag? Jeg tror du kan stå i fare for å bli utbrent om du fortsetter i denne retningen.

Ikke gå med alt dette alene. Snakk med ham selv om det er vanskelig og gjør vondt. Sorter tankene med en psykolog hvis du tror det hjelper. Du skal i hvert fall ikke tvinge deg selv til å ha det sånn i mange år til!

[AnonymBruker]

51 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Min anbefaling er at du snakker med ham om det. Du vurderer uansett å bryte ut av dette forholdet, så før eller senere kommer det en utrivelig prat du er helt nødt til å ta. Det kan være lurt at du tar den nå, så ikke han får seg et kjempesjokk den dagen du går. Det kan også hende at responsen hans gjør det klarere for deg hva du skal gjøre. Eller han sier at heller ikke han har det godt, og du skjønner at dere er to om å bryte. Eller det hjelper å ha snakket åpent om det og bestemme seg for at dette ikke er et kjærlighetsforhold, men et slags bofellesskap fram til datteren deres flytter ut, om det er det dere velger.

Jeg synes det virker veldig åpenbart at du har det vondt i denne situasjonen. Og spørsmålet mitt, om hvordan det har gått å ta seg sammen hittil, var først og fremst retorisk ment: Det har jo ikke gått bra i det hele tatt. Du lever et liv med helseplager på grunn av stress og du bærer på en hel masse følelser du ikke uttrykker, som frykt, sinne, tvil og skyld. Det må da være forferdelig slitsomt å leve med hver eneste dag? Jeg tror du kan stå i fare for å bli utbrent om du fortsetter i denne retningen.

Ikke gå med alt dette alene. Snakk med ham selv om det er vanskelig og gjør vondt. Sorter tankene med en psykolog hvis du tror det hjelper. Du skal i hvert fall ikke tvinge deg selv til å ha det sånn i mange år til!

Tusen takk for svar!

Jeg tror jeg må snakke med han, men etter sommerferien, det blir for mye å ødelegge. Jeg tror ikke jeg skal vente i flere år. Hele tiden tenker jeg at det ikke passer. Noe planlegges jo alltid som jeg ikke vil ødelegge. Ikke har jeg lyst til å kanskje bryte på høsten heller, når alt blir mørkt og kaldt og vi har alltid så koselig julefeiring osv osv. Denne tiden om ett år, kanskje. Såpass bør jeg klare. Men jeg vet ikke, jeg spiller jo skuespill. Samtidig som jeg ikke bare gjør det heller, siden jeg har denne grunnleggende takknemligheten i livet, så jeg går ikke rundt og er deppa heller. Bare fryktelig sliten i hodet, og nå også kroppen. 

Anonymkode: 102f3...a85

[CamillaCollett]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar!

Jeg tror jeg må snakke med han, men etter sommerferien, det blir for mye å ødelegge. Jeg tror ikke jeg skal vente i flere år. Hele tiden tenker jeg at det ikke passer. Noe planlegges jo alltid som jeg ikke vil ødelegge. Ikke har jeg lyst til å kanskje bryte på høsten heller, når alt blir mørkt og kaldt og vi har alltid så koselig julefeiring osv osv. Denne tiden om ett år, kanskje. Såpass bør jeg klare. Men jeg vet ikke, jeg spiller jo skuespill. Samtidig som jeg ikke bare gjør det heller, siden jeg har denne grunnleggende takknemligheten i livet, så jeg går ikke rundt og er deppa heller. Bare fryktelig sliten i hodet, og nå også kroppen. 

Anonymkode: 102f3...a85

Det er i midten av mars nå. Etter sommeren, det er fem måneder til. Du sier det selv, at du hele tiden synes det ikke passer. Nå vil du ha sommerferien unnagjort. Deretter synes du det er synd å formørke høsten, så er det dumt å ødelegge jula, så er det en eller annen som kanskje har en bursdag på vårparten, og vips, så er sommerferien der igjen.

Kom igjen!

Jeg synes du skal si det denne uka. Det kan hende det blir en lettelse. Og du trenger ikke å starte med å si at du vil gjøre det slutt. Du kan starte med å fortelle ham at du er full av stress fordi du ikke har det godt slik dere har det nå. Du kan si at det fortsatt sitter i at dere hadde det dårlig før. Du kan si at du tviler på oppriktigheten i komplimentene hans. Du kan også si at det finnes sider ved deres liv sammen som du setter stor pris på.

Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også mange ganger gått for lenge før jeg har snakket. Det er derfor jeg vet at ingenting blir bedre av å vente. Tvert i mot, det blir bare verre.

[AnonymBruker]

36 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Det er i midten av mars nå. Etter sommeren, det er fem måneder til. Du sier det selv, at du hele tiden synes det ikke passer. Nå vil du ha sommerferien unnagjort. Deretter synes du det er synd å formørke høsten, så er det dumt å ødelegge jula, så er det en eller annen som kanskje har en bursdag på vårparten, og vips, så er sommerferien der igjen.

Kom igjen!

Jeg synes du skal si det denne uka. Det kan hende det blir en lettelse. Og du trenger ikke å starte med å si at du vil gjøre det slutt. Du kan starte med å fortelle ham at du er full av stress fordi du ikke har det godt slik dere har det nå. Du kan si at det fortsatt sitter i at dere hadde det dårlig før. Du kan si at du tviler på oppriktigheten i komplimentene hans. Du kan også si at det finnes sider ved deres liv sammen som du setter stor pris på.

Jeg vet hvordan du har det. Jeg har også mange ganger gått for lenge før jeg har snakket. Det er derfor jeg vet at ingenting blir bedre av å vente. Tvert i mot, det blir bare verre.

Jeg MÅ vente til over påske, vi skal på tur med halve slekta og alle gleder seg... Egentlig er det galskap å gjøre det nå uansett, jeg er arbeidsledig og hvis han plutselig sier at jeg MÅ ut nå, så har jeg et problem. Jeg er ganske sikker på at det ordner seg med jobb, og jeg kan ikke fordra å skylde på penger for å ikke tørre. Men når jeg har ventet såpass lenge er det jo idiotisk å gjøre det denne perioden uten jobb, jeg vil helst kunne leie meg et sted som datteren kan få et fint rom og ikke en hybel der vi må sove i stua. Å kjøpe kommer jeg ikke til å få til, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg vil at mannen skal beholde dette hjemme for datterens skyld, jeg har ikke råd til det. Han tjener bra og jeg tjener også ok til vanlig.

Det er vel litt disse tingene som gjør at jeg tenker etter sommeren, for da håper jeg å ha jobb. Du har rett i at det er noe etter jul også, hun har bursdag i februar. Og så skal hun vel konfirmeres, men det er ikke før neste høst tror jeg. Så det er alltid noe. Burde ikke være så opptatt av det. Men økonomien bør jeg nok ha litt trygghet i.

Jeg får vel ta en dag om gangen. Og sikte meg mot juli/august.

Jeg tror jeg må ut en tur, er helt tåkete i hodet.

Tusen takk for at du alltid er så klok, @CamillaCollett

Anonymkode: 102f3...a85

[AnonymBruker]

Hei du. Mine foreldre gikk nylig fra hverandre etter 27 års ekteskap. Det har hanglet i mange år, jeg husker at jeg tenkte allerede som barn at det ikke kan være meningen at ektefeller skal ha det slik med hverandre. Jeg tror de to bare var grunnleggende feil for hverandre og lærte seg aldri å kommunisere på tvers av sine forskjeller. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært dersom de hadde skilt seg tidligere, kanskje jeg burde være takknemlig for et "helt hjem" i hele min oppvekst. På den andre siden så har det selvsagt påvirket oss barna at det var ugreit dem i mellom. 

Det var min mor som brøt ut straks mitt yngste søsken flyttet ut. Hun orket ikke tanken på at det bare skulle være de to i et tomt rede. For hennes skyld skulle jeg ønske at hun hadde brutt ut for lenge siden, hun trives så mye bedre på egenhånd. Min far hater å være alene, så han leter aktivt etter en ny dame nå etter at hjertesorgen har roet seg litt.

Anonymkode: b4b82...d90

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei du. Mine foreldre gikk nylig fra hverandre etter 27 års ekteskap. Det har hanglet i mange år, jeg husker at jeg tenkte allerede som barn at det ikke kan være meningen at ektefeller skal ha det slik med hverandre. Jeg tror de to bare var grunnleggende feil for hverandre og lærte seg aldri å kommunisere på tvers av sine forskjeller. Jeg vet ikke hvordan det hadde vært dersom de hadde skilt seg tidligere, kanskje jeg burde være takknemlig for et "helt hjem" i hele min oppvekst. På den andre siden så har det selvsagt påvirket oss barna at det var ugreit dem i mellom. 

Det var min mor som brøt ut straks mitt yngste søsken flyttet ut. Hun orket ikke tanken på at det bare skulle være de to i et tomt rede. For hennes skyld skulle jeg ønske at hun hadde brutt ut for lenge siden, hun trives så mye bedre på egenhånd. Min far hater å være alene, så han leter aktivt etter en ny dame nå etter at hjertesorgen har roet seg litt.

Anonymkode: b4b82...d90

Takk for at du deler!

"Problemet" mitt er at vi utad virker like glade som alltid, vi er gode venner og ler sammen. Ingen andre enn meg vet at jeg spiller/prøver hardt å overbevise både meg selv og andre. Vi sitter inntil hverandre i sofaen og har ok sex. Dette gjør at det er vanskelig for meg selv å rettferdiggjøre å gå, for for en flue på veggen har vi det sikkert bedre enn de fleste. Men jeg er så såret etter at jeg plutselig innså hvor skeivt forholdet har vært og jeg har prøvd å undertrykke det, men det går jo ikke. Har prøvd å overbevise meg selv om at så lenge vi ikke krangler og faktisk ha sex, så bør alt være bra. Så er det likevel ikke det inni meg. 

På en side føler jeg at jeg fortjener en som dyrker meg like mye som jeg har dyrket han og ikke tar meg som en selvfølge, på den annen side synes jeg det er patetisk og at jeg burde være fornøyd med en kjekk og oppegående mann. 

Jenta vår er utrolig blid og fornøyd med livet, det har hun alltid vært. Men hun er følsom. Tenk om jeg ødelegger masse lykke for henne! Kanskje takler hun det bra nettopp fordi hun er så positiv av natur, men kanskje blir det helt krise fordi hun er så følsom og familiekjær! Dette kan jeg jo ikke vite! Og hvis det blir krise er det på ingen måte verdt det! Jeg ofrer hva som helst for henne! Men sist var hun tydelig på at hun ikke ville at vi skulle holde sammen kun pga henne. Likevel er jeg jo det nå...

Anonymkode: 102f3...a85

[CamillaCollett]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler!

"Problemet" mitt er at vi utad virker like glade som alltid, vi er gode venner og ler sammen. Ingen andre enn meg vet at jeg spiller/prøver hardt å overbevise både meg selv og andre. Vi sitter inntil hverandre i sofaen og har ok sex. Dette gjør at det er vanskelig for meg selv å rettferdiggjøre å gå, for for en flue på veggen har vi det sikkert bedre enn de fleste. Men jeg er så såret etter at jeg plutselig innså hvor skeivt forholdet har vært og jeg har prøvd å undertrykke det, men det går jo ikke. Har prøvd å overbevise meg selv om at så lenge vi ikke krangler og faktisk ha sex, så bør alt være bra. Så er det likevel ikke det inni meg. 

På en side føler jeg at jeg fortjener en som dyrker meg like mye som jeg har dyrket han og ikke tar meg som en selvfølge, på den annen side synes jeg det er patetisk og at jeg burde være fornøyd med en kjekk og oppegående mann. 

Jenta vår er utrolig blid og fornøyd med livet, det har hun alltid vært. Men hun er følsom. Tenk om jeg ødelegger masse lykke for henne! Kanskje takler hun det bra nettopp fordi hun er så positiv av natur, men kanskje blir det helt krise fordi hun er så følsom og familiekjær! Dette kan jeg jo ikke vite! Og hvis det blir krise er det på ingen måte verdt det! Jeg ofrer hva som helst for henne! Men sist var hun tydelig på at hun ikke ville at vi skulle holde sammen kun pga henne. Likevel er jeg jo det nå...

Anonymkode: 102f3...a85

Dette underbygger egentlig det jeg sier. Ingen andre enn deg vet hvordan du har det. Og fordi du er den eneste som vet det, føler du at du har alt ansvaret alene, og at ingen vil forstå det hvis du går fordi alt ser så idyllisk ut. Jeg tror kroppene våre er ganske flinke til å fortelle hva som er sant. Din kropp forteller deg at du ikke egentlig orker å leve på denne måten, og at du må ta tak i ting for å få det bedre. Å skyve vekk problemet har vært kontraproduktivt for deg.

Men jeg står ved det - det å fortelle behøver ikke å ha et deprimerende utfall! Det virker som om du mener at en bombe vil eksplodere hvis du forteller at du ikke har det bra, at ingen vil tåle sannheten. Men dermed fratar du også han muligheten til å bøte på det han har gjort. Når du forteller er det to ting som kan skje: 1) Dere kan forsøke å reparere forholdet sammen, som er et skritt i riktig retning samme hvordan utfallet blir, eller 2) Det blir krise og alt blir verre. Men da har du fått et tydelig svar, og du vil ha bedre samvittighet ved et brudd.

Datteren din har sagt at hun ikke vil dere skal holde sammen bare på grunn av henne. 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Dette underbygger egentlig det jeg sier. Ingen andre enn deg vet hvordan du har det. Og fordi du er den eneste som vet det, føler du at du har alt ansvaret alene, og at ingen vil forstå det hvis du går fordi alt ser så idyllisk ut. Jeg tror kroppene våre er ganske flinke til å fortelle hva som er sant. Din kropp forteller deg at du ikke egentlig orker å leve på denne måten, og at du må ta tak i ting for å få det bedre. Å skyve vekk problemet har vært kontraproduktivt for deg.

Men jeg står ved det - det å fortelle behøver ikke å ha et deprimerende utfall! Det virker som om du mener at en bombe vil eksplodere hvis du forteller at du ikke har det bra, at ingen vil tåle sannheten. Men dermed fratar du også han muligheten til å bøte på det han har gjort. Når du forteller er det to ting som kan skje: 1) Dere kan forsøke å reparere forholdet sammen, som er et skritt i riktig retning samme hvordan utfallet blir, eller 2) Det blir krise og alt blir verre. Men da har du fått et tydelig svar, og du vil ha bedre samvittighet ved et brudd.

Datteren din har sagt at hun ikke vil dere skal holde sammen bare på grunn av henne. 

Vi gikk til terapi for noen år siden, det hadde ikke så mye for seg, men det som hjalp var samtalene vi to hadde hjemme. Han tok muligheten til å bøte og han gjør en kjempejobb med det, så han får all min respekt for det. Så jeg synes han fortjener at vi klarer oss, men følelsene mine er borte. Jeg er glad i han, men jeg vil ikke være kjærester. Jeg liker ikke at han kysser meg og han merker selvsagt at jeg ikke er som før, så han har det nok ikke perfekt selv heller. Jeg prøver å late som ingenting, men da holder jeg jo inne masse greier og undertrykker. Jeg takler ikke at han sier noe som helst som minner meg om den gamle nægginga. Noen ganger har jeg hatt lyst til å skrike, men gjør det jo ikke. Jenta hadde trodd jeg var gal, for hun vet jo ikke hva som skjer inni meg, og jeg vil ikke at hun skal tro at jeg er sånn. 

Jeg må bare satse på at jenta vår takler det ok. Vi kommer ikke til å krangle og være kjipe mot hverandre eller snakke dritt. Men hun får jo to hjem. Hun er veldig åpen og vi snakker om alt, det hjelper kanskje.

Jeg tenker at hvert år jeg klarer, så får hun ett år med kjernefamilie.

Jeg leser den andre tråden der TS lurer på om å gå eller bli for barna. Der er det så mange som sier at man bør holde sammen med mindre det er vold o.l. Det er ikke så lett å gå når man leser sånt og har det levelig.

Anonymkode: 102f3...a85

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler!

"Problemet" mitt er at vi utad virker like glade som alltid, vi er gode venner og ler sammen. Ingen andre enn meg vet at jeg spiller/prøver hardt å overbevise både meg selv og andre. Vi sitter inntil hverandre i sofaen og har ok sex. Dette gjør at det er vanskelig for meg selv å rettferdiggjøre å gå, for for en flue på veggen har vi det sikkert bedre enn de fleste. Men jeg er så såret etter at jeg plutselig innså hvor skeivt forholdet har vært og jeg har prøvd å undertrykke det, men det går jo ikke. Har prøvd å overbevise meg selv om at så lenge vi ikke krangler og faktisk ha sex, så bør alt være bra. Så er det likevel ikke det inni meg. 

På en side føler jeg at jeg fortjener en som dyrker meg like mye som jeg har dyrket han og ikke tar meg som en selvfølge, på den annen side synes jeg det er patetisk og at jeg burde være fornøyd med en kjekk og oppegående mann. 

Jenta vår er utrolig blid og fornøyd med livet, det har hun alltid vært. Men hun er følsom. Tenk om jeg ødelegger masse lykke for henne! Kanskje takler hun det bra nettopp fordi hun er så positiv av natur, men kanskje blir det helt krise fordi hun er så følsom og familiekjær! Dette kan jeg jo ikke vite! Og hvis det blir krise er det på ingen måte verdt det! Jeg ofrer hva som helst for henne! Men sist var hun tydelig på at hun ikke ville at vi skulle holde sammen kun pga henne. Likevel er jeg jo det nå...

Anonymkode: 102f3...a85

Jeg forstår at det er rart og vanskelig å skulle gå fra noe som på overflaten er "ok". Slik var det ofte hos mine foreldre også, de har sjeldent kranglet høylytt, det har vært rolige perioder, tøffe perioder(dødssykt barn) og perioder med mye sur stemning. Tror nok min mor har følt seg tatt for gitt, at han var sammen med henne fordi det var greit og praktisk, ikke fordi hun var fantastisk og hans favorittperson. Jeg synes ikke det er så rart å ønske seg det jeg har uthevet i sitatet, jeg. Man ønsker å bli sett og verdsatt for den man er  Om det går an å få det tilbake mellom dere aner jo ikke jeg, men jeg tror ikke det er sunt å gå og undertrykke slike følelser som du har (eller mangel på følelser da). Rett og slett usunt å være kjæreste med og påtvinges nærhet med noen du ikke elsker på den måten lenger. At du får lyst til å hyle og skrike sier jo sitt om at dette er feil! 

Kan vel ikke vite sikkert hvordan det blir for jenta deres uansett hva du gjør. Hun er din førsteprioritet, men jeg synes ikke du skal utslette deg selv for det. At hun er følsom kan jo like gjerne slå ut i at hun får det vondt når hun skjønner at hun er årsaken til at du holder sammen med en du ikke vil være kjæreste med.

Anonymkode: b4b82...d90

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår at det er rart og vanskelig å skulle gå fra noe som på overflaten er "ok". Slik var det ofte hos mine foreldre også, de har sjeldent kranglet høylytt, det har vært rolige perioder, tøffe perioder(dødssykt barn) og perioder med mye sur stemning. Tror nok min mor har følt seg tatt for gitt, at han var sammen med henne fordi det var greit og praktisk, ikke fordi hun var fantastisk og hans favorittperson. Jeg synes ikke det er så rart å ønske seg det jeg har uthevet i sitatet, jeg. Man ønsker å bli sett og verdsatt for den man er  Om det går an å få det tilbake mellom dere aner jo ikke jeg, men jeg tror ikke det er sunt å gå og undertrykke slike følelser som du har (eller mangel på følelser da). Rett og slett usunt å være kjæreste med og påtvinges nærhet med noen du ikke elsker på den måten lenger. At du får lyst til å hyle og skrike sier jo sitt om at dette er feil! 

Kan vel ikke vite sikkert hvordan det blir for jenta deres uansett hva du gjør. Hun er din førsteprioritet, men jeg synes ikke du skal utslette deg selv for det. At hun er følsom kan jo like gjerne slå ut i at hun får det vondt når hun skjønner at hun er årsaken til at du holder sammen med en du ikke vil være kjæreste med.

Anonymkode: b4b82...d90

Tenk at jeg bare skulle få svar av kloke snille folk, det hadde jeg ikke ventet! Jeg skal la det ligge til over påske og lese over svarene deres igjen da. Jeg orker rett og slett ikke å tenke på det så mye mer akkurat nå. Men vet jo at jeg ikke kan fortrenge det for evig.

Tusen takk!

Anonymkode: 102f3...a85

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg leser den andre tråden der TS lurer på om å gå eller bli for barna. Der er det så mange som sier at man bør holde sammen med mindre det er vold o.l. Det er ikke så lett å gå når man leser sånt og har det levelig.

Anonymkode: 102f3...a85

Det er meg som er TS i den tråden . Og jeg leser din tråd også med interesse. Vi har mye å tenke på begge to . Lykke til!

Anonymkode: 389c3...999

[CamillaCollett]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tenk at jeg bare skulle få svar av kloke snille folk, det hadde jeg ikke ventet! Jeg skal la det ligge til over påske og lese over svarene deres igjen da. Jeg orker rett og slett ikke å tenke på det så mye mer akkurat nå. Men vet jo at jeg ikke kan fortrenge det for evig.

Tusen takk!

Anonymkode: 102f3...a85

Men lov å gjøre det etter påske, please. Én ting jeg og andre jeg kjenner har hatt nytte av, er å gå til psykolog et par ganger. Det kan være en fin måte å få konkretisert hva som plager deg, og tenkt gjennom hva du vil og hvordan du skal legge det fram. Det hjelper hvis man gruer seg.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er meg som er TS i den tråden . Og jeg leser din tråd også med interesse. Vi har mye å tenke på begge to . Lykke til!

Anonymkode: 389c3...999

Lykke til!

15 timer siden, CamillaCollett skrev:

Men lov å gjøre det etter påske, please. Én ting jeg og andre jeg kjenner har hatt nytte av, er å gå til psykolog et par ganger. Det kan være en fin måte å få konkretisert hva som plager deg, og tenkt gjennom hva du vil og hvordan du skal legge det fram. Det hjelper hvis man gruer seg.

Jeg har tenkt litt og igjen kommet til at jeg ikke klarer å ødelegge datterens hjem. Enda, vel og merke. Men jeg kan heller ikke gå sånn her. Så steg en er å slutte å være konfliktsky hjemme. Jeg er egentlig ikke det av natur, men har styrt unna alt de siste årene for å ikke sprekke bobla. Så er steg to å faktisk være ærlig overfor mannen. Kanskje klarer vi å komme fram til noe som funker i et par år til, for hennes skyld? Jeg har vært livredd for å snakke om det, men skjønner at det ikke går når det faktisk går utover helsa. Og hvis vi da velger å gå hver vår vei, så er det et felles valg, og vi kan kanskje utsette det litt. Jeg må innrømme at tanken på å se henne halve tiden er helt grusom. Jo eldre hun blir, jo mindre er hun hjemme, tenker jeg, derfor teller hver år vi ikke bryter. 

Jeg tror det er skuespillet mitt som skader meg mest, så hvis jeg bare kan slutte med det, så er det sikkert lettere. Vi trener/ gjør ting såpass mye begge to at vi jo ikke trenger å være så mye hjemme samtidig.

Sist da jeg nesten flyttet og han bad om en sjangse til sa han at det var bedre at vi prøvde litt til og heller ga oss på topp. Jeg føler at hvis vi klarer å holde hjemme samlet i noen år til så gir vi oss på topp. Poenget er nok at jeg må være ærlig.

Sjangsen er jo stor for at han ikke vil mer når jeg er åpen, men jeg må være det uansett.

Utrolig kloke svar du ga til hun over, Camilla! Forumet trenger deg! Takk!

Anonymkode: 102f3...a85