Hvordan er det å jobbe med psykisk utviklingshemmede?

[AnonymBruker]

Noen som jobber med psykisk utviklingshemmede, som vil fortelle hvordan det er? Positive og negative sider? Hva burde jeg eventuelt være forberedt på før jeg begynner i en slik jobb?

Anonymkode: 96408...f76

[AnonymBruker]

Det er sykt tungt! Jobbet på bolig for utviklingshemmede mens jeg studerte og det er den hardeste jobben jeg noen gang har hatt. Krevende pårørende, turnusjobbing, lavstatusyrke, utagerende brukere. 

All ære til de som orker jeg, jeg ble helt spist opp! 

Anonymkode: b589c...5ed

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er sykt tungt! Jobbet på bolig for utviklingshemmede mens jeg studerte og det er den hardeste jobben jeg noen gang har hatt. Krevende pårørende, turnusjobbing, lavstatusyrke, utagerende brukere. 

All ære til de som orker jeg, jeg ble helt spist opp! 

Anonymkode: b589c...5ed

Takk for svar. Det var dette jeg var redd for, ja. Vil du utdype mer?

Anonymkode: 96408...f76

[Christy89]

Jeg har ikke jobbet med fysisk utviklingshemmede , men en venninne gjør.

Du må belage deg på en svært krevende jobb. De trenger mye tilsyn (noen må ha tilsyn 24/7) og er på en måte som voksne barn. Det innebærer du må jobbe turnus. Hun blir jo glad i de, men er krevende og hun blir veldig sliten til tider. At de kan være grove i språket og slå etter deg er ikke uvanlig. Men det er forskjell fra person til person. Det er en veldig givende jobb, menn tøff.

Endret 14. mars 2018 av Christy89

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det var dette jeg var redd for, ja. Vil du utdype mer?

Anonymkode: 96408...f76

Jeg jobbet på to forskjellige boliger. Den ene hadde bare autister og det var det værste! Den andre hadde litt forskjellige folk, og det var bedre. Artistene gav INGENTING tilbake. De vil helst være alene og viser 0 glede eller gjenkjennelse. Var mye enkelte å jobbe med de med downs for eksempel. 

Uansett var det såpass krevende med utagerende og pleietrengende brukere at jeg følte jeg risikerte helsen min. Jeg var redd for å bli seriøst skadet på jobb hver dag. 

Et eksempel var at vi hadde en bruker som kunne falle når som helst. Vi fikk da beskjed  om at vi ikke skulle ta i mot og hvis vi gjorde det gjorde vi det på egen risiko.men hva gjør du i en akutt situasjon der ting skjer fort og du bare reagerer?  Dette var en stor tung bruker som trente med å gå i trappen, hadde h*n falt bakover på meg hadde jeg skadet meg og fått 0 i erstatning, for jeg skulke ikke ‘ta imot’. 

Anonymkode: b589c...5ed

[AnonymBruker]

Jeg jobbet i bolig en stund, var stor variasjon på brukerne, alt fra de som kunne klare utrolig mye selv. Til de som var som en 1 åring, eller de som var svært utagerende. Problemet for meg ble å jobbe med de utagerende, de som kunne gå til angrep på deg. Jeg kommer fra en svært voldelig barndom. Og for meg ble det alt for mye stress. Men jeg likte svært godt å jobbe med de som ikke var utagerende. Og spesielt de som var som små barn, for alt det morsomme vi kunne finne på, og det å få de i godt humør, og le masse. Var så godt de dagene, man jobbet med de, og man visste at man hadde gjort dagen deres bedre. Dessverre kunne ikke jeg bare få jobbe med de lette, vi måtte jo bytte på. Så jeg måtte slutte.

Har jobbet både i barnehage, og barneskole, og syntes det var lettere.

Anonymkode: 84762...3d4

[AnonymBruker]

Har jobbet med det i 11 år og stortrives! Det tror jeg de aller fleste kollegaene mine gjør også. Men jeg kan tenke meg at enkelte brukere er veldig krevende å jobbe med. Vet det er høyt gjennomtrekk av ansatte hos brukere med 2:1 bemanning og mye utfordrende atferd. Der jeg jobber er det endel stell og pleie, og masse latter og lek og koselig samvær mellom brukere og ansatte.

Anonymkode: 56465...25e

[AnonymBruker]

Kjenner meg ikke igjen i de som advarer mot en slik jobb. Har selv jobbet i bofellesskap i mange år mens jeg var student, og det passet meg utmerket. Selv om det i perioder kunne være krevende atferd blant beboerne, så var arbeidsmiljøet og tilknytningen til beboerne så god, at det ikke var noe problem å "stå i det". Men for all del, det er nok ikke en jobb for de med svak psyke. Man møter mennesker med utfordringer som vi andre slipper å leve med selv, på godt og vondt.

Ellers er det en fordel med turnusjobbing ved siden av studiene. Man får gjerne en turnus som innebærer helgejobbing, og en del kveldsvakter - dette gir uttelling på lønnsslippen. Pluss at helgene gjerne er roligere. Beboerne har fri, og man står fritt til å planlegge aktiviteter litt selv.

For meg var helgene med jobbing i bofellesskap noe jeg så frem til. Et avbrekk fra studiehverdagen, og som har gitt meg venner jeg fremdeles møter på fritiden. Jeg kan bare anbefale det.

Anonymkode: 83a83...0b8

[fresia]

Det er vanskelig å svare på, fordi mennesker med utviklingshemming er like forskjellige fra hverandre som mennesker uten utviklingshemming.

Jeg har jobba med barn og unge med ulike funksjonshemminger i snart 9 år og trives utrolig godt med det 😊 Det er en veldig givende og meningsfylt jobb. Det beste er å bli kjent og bygge relasjoner. Jeg er veldig glad i barna jeg jobber med og koser meg når jeg er sammen med dem. Ja, det kan være en del utfordrende atferd - men da gjelder det å være en trygg og vite hva man skal gjøre/hvordan håndtere det. Arbeidsplassen bør ha egne retningslinjer på dette. 

Hva arbeidsoppgavene dine blir kommer helt ann på hvilke brukere du jobber med. Noen krever mye stell, andre trenger bare tilsyn. Noen har mye utfordrende atferd, andre har ingenting. Det er viktig at personalet på jobb er flinke til å fordele og variere brukere, så man ikke står i de samme utfordringene hver dag.

[AnonymBruker]

Som andre skriver så er det stor forskjell på boliger. Men de som jobber i bolig og psykiatri, så er 30% utsatt for vold. I politiet 11%. Så det er ett tøft yrke. Ble selv utsatt for vold, og en kollega ble skadet så alvorlig, at det tok han 2 år og komme tilbake til jobb. Men det er ikke sånn alle steder.

Anonymkode: 84762...3d4

[AnonymBruker]

Både og. Som mange andre sier her så er det stor forskjell fra bolig til bolig. Jeg jobber i bolig med mye utfordrende atferd og psykiatri. Atferden er både rettet mot brukerne selv men også mot personalet. Har blitt slått i trynet, bitt, klort, lugget, spyttet på og hogd etter meg kniv. Noen kvinnelige kolleger har opplevd å blitt tafset på pupper eller rumpe. Turnus er tungt, men ikke uoverkommelig. Det aller viktigste er at ledelsen er sterk og at personalgruppen er samlet og lojale mot hverandre.

Når det er sagt så er det også mye som er veldig ålreit. Man får jo nesten ett litt sånn makker-forhold til kollegene dine fordi man er så avhengig av hverandre. Og det er godt å kunne se fremgang hos brukere når man jobber intenst med noe som en samlet gruppe. Mange av mine brukere har også sånn galgenhumor at jeg setter kaffen i vranghalsen:P Så dagene mine varierer fra; FUCK I LOVE MY JOB! til: I'm not getting paid enough for this shit. Så ja. Lønna er dårlig enda vi blir utsatt for mer vold og trusler enn politiet. "Jobben du gjør er sååå viktig." Ja, reflekter nå det i lønna og arbeidsvillkårene.

Anonymkode: b3e70...5f2

[missmcbeal]

Det er nok veldig individuelle forskjeller og jeg forventet nok at det skal være litt ulike svar i denne tråden, men jeg vil bare si at dersom du har en god sjef, så blir du ikke satt med de brukerne som er veldig utagerende og vanskelige å være med om du ikke har noe erfaring fra før. Det vil være ekstremt dårlig lederskap. Jeg håper også du får god opplæring og trivlige arbeidskollegaer.

Jeg trives, det var uvant i starten, og jeg brukte litt tid før jeg ble komfortabel, men til slutt så ble jeg veldig komfortabel med både brukere og kollegaer. Det var veldig uvant for meg for jeg gikk fra typisk sykehjemsjobb med faste rutiner og lister, til over hit hvor hverdagen ikke har en like mye "fasit"-liste som der. I starten synest jeg også det var veldig uvant å ikke vite hva jeg skulle gjøre til enhver tid, f.eks. i helgene når de ikke har noe spesielt program, fordi du i større grad har friheten til å finne på noe selv - dette var faktisk noe av det jeg synest var mest vanskeleg ettersom du ikke har særlig tid til sånne ting på sykehjemmet. "Passer det å ta en gåtur nå", "skal jeg være med på denne handleturen med vedkommende eller kan han/hun gå selv"? "skal jeg spille kort med vedkommende?", "skal jeg ta husarbeid nå?". Det var også veldig individuelle forskjeller, så synest det var vanskelig å huske på noen småting, så det er jo ting man lærer etterhvert. F.eks. tok det litt tid før jeg lærte meg hvor deltagende de ulike brukerne kunne være på ulike gjøremål. Noen kan f.eks. bidra i vaskingen, men du må hjelpe o.s.v.

Mange av arbeidskollegaene mine hadde jobbet der i mange mange år, og under opplæringen merket jeg at noen gjorde ting på sin måte og noen glemte å nevne noen ting fordi de er så vant og så på det så opplagt. Heldigvis så er jeg uredd for å spørre spørsmål til kollegaer, og dette er viktig dersom du er usikker, at man alltids kan spørre kollegaer om råd eller hjelp. Å ha kollegaer jeg er trygg med og stole på, er viktig. Jeg jobber med brukere med forskjellige diagnoser, noen med downs, noen helt uten språk, noen som plutselig kan bli veldig frustrert/sint uten å kunne noe for det. Men ingen av de har noengang skadet meg. Der jeg jobber finnes det brukerere som også kan utagere slik at man risikere å bli skadet, men dette er brukere som har 1-1 og disse går jeg ikke på. De som går på de jobber som regel bare med dem, og er godt vant. Man skal ikke uten videre bli satt med sånne brukere. Sjefen har selv uttalt at hun ikke vil sette nye vikarer på slike brukere for å skåne dem, fordi det er veldig viktig å holde på personalet og nye. Dette synest jeg er godt lederskap.
Å gjør man først det bør man få god opplæring og vite hvordan man skal opptre i situasjoner. Her er bruk av tvang og makt veldig viktig å sette seg inn i og det bør du sette deg inn i uansett selvfølgelig, for du må f.eks. vite at noen ting - som å nekte brukere sånn og sånn (f.eks. matinntakk) kan regnes som tvangsbruk og dette er ikke uten videre greitt. 

Noen opplevelser har selvfølgelig vært litt ubehagelige i løpet av tiden jeg har jobbet der, f.eks. var det en veldig vanskelig periode med en av brukerne den ene sommeren som blant annet involverte selvskading - da hadde jeg heldigvis jobbet der en stund og ble litt forskrekket når det først skjedde, men jeg hadde hørt om at dette kunne skje før og fikk erfare hva som var riktig å gjøre, her måtte bruk av tvang innføres for å hindre at brukeren skulle skade seg ytterligere etter å  ha forsøkt andre tiltak. Så jeg fikk virkelig en innføring i hvordan bruk av tvang kan gjennomføres - lærte å fylle inn et skjema for tvangsbruk. Det som var fint var at sjefen satte seg ned med meg og forklarte at nå var vedkommende som den var, dette hadde skjedd før, jeg måtte ikke føle at jeg hadde gjort noe galt og at det helt og holden var riktig å bruke tvang i denne sammenhengen. De som hadde stått i dette før opplevde ikke dette som like dramatisk som meg selvfølgelig, men nå har jeg fått erfare det og føler at resultatet er at jeg har blitt tryggere på meg selv, fordi jeg nå har vært i en slik vanskelig situasjon og vet hvordan jeg skal opptre om jeg havner i en lignende situasjon i fremtiden. Nå er det flere måneder siden dette skjedde, så dette er liksom ting som kan dukke opp i noen perioder - her var det også en årsak - det lå fysisk sykdom bak, som nå er blitt bra.

Det som er veldig hyggelig er at man ofte finner på gøye ting sammen med brukerne. Om sommeren kan vi f.eks. finne på å ha sitte i ute i solen og grille, gå tur til stranden og sånne ting. Det er det som er så flott, at man i mange tilfeller har tid til å finne på slike ting.

Det er vanskelig å rekruttere folk til å jobbe i slike bofellesskap her hos oss, noe som gjør til at jeg nærmest kan velge og vrake i vakter som det passer meg i helger og ferier. Det er en del sykmeldinger, men det er ikke selve arbeidet i seg selv som er årsak til det. De som har jobbet der fast har jobbet der i mange år og trives veldig. Hos oss kan man jobbe døgnet rundt. Det er alltid noen som går nattevakt, og jeg har blant annet prøvd dette. Da går man aleine, og det kan både være rolige netter og noen som er litt mindre rolige. Dette var ikke noe for meg, jeg trivdes ikke å være alene (var ikke så mye brukerne i seg selv som var årsaken, men at det var natt og jeg er lettskremt) og timene på natta gikk veldig seint. Jeg trives veldig med å jobbe kveldsvakter, så det er ypperlig for meg da det er gode tillegger. Jeg har også fått mange vakter i påsken sånn som jeg har ønsket. 
 

Gi det litt tid. Jeg var veldig usikker og nervøs de første gangene og det tok virkelig tid før jeg følte meg sikker. Jeg gikk lenge og var usikker på om dette var jobben for meg, men bare plutselig så var det som en kode ble knekket og jeg ble avslappet. Akkurat det å være litt avslappet tror jeg er viktig for denne jobben, for jeg tror brukerne kan merke om du er komfortabel eller ikke. Noen kan til og med være litt prøvende mot nytt personale. For meg har det vært viktig å passe på å gå på jobb ikke for lenge mellom hver gang for å ikke komme ut av det og rutiner og for at brukerne ikke skal "glemme deg". Øving gjør mester som de sier. Men jeg har forståelse for at noen ikke kan ha trivdes med en slik type jobb og jeg tror også mye kan skyldes at man får for hard start, dårlig arbeidsmiljø og dårlig opplæring. Jeg håper du får en positiv opplevelse, for det kan virkelig være en super jobb!
 

Endret 18. mars 2018 av missmcbeal

[missmcbeal]

Det er forresten en ting jeg har lyst å gi som tips. Jeg har merket meg at det er litt forskjeller på hvordan folk gjør det, men dette handler om hvordan du omtaler brukere i deres nærvær og utenfor deres nærvær og hvem du deler informasjonen med. F.eks. er det noen brukere som ikke har språk og går veldig inn i seg selv og som ikke "skjønner" så mye, jeg har merket meg at noen kollegaer går og snakker om ulike problemstillinger i boligen til andre som man tror vedkommende ikke forstår eller kan høre hva som foregår. Uansett hva som gjelder eller ikke, så synest jeg det er utrolig respektløs å snakke om andre brukere når andre brukere kan høre det. I tillegg til å snakke om vedkommende rett foran brukeren, som om den ikke er til stede. Det er også en del som slurver på hva man snakker om med andre kollegaer på personalrommet. Regelen tilsier at man kun skal dele de opplysninger om brukerene til de som har behov for å vite det, her foregår det en del slumsing merker jeg. F.eks. snakkes det på personalrommet om andre brukere til andre kollegaer som ikke jobber med dem i det hele tatt. Noen ting kan være greitt å vite om andre f.eks. om man kan komme til å måtte hjelpe o.s.v., men en del av tingene som sies har de andre egentlig ikke noe med og er helt unødvendige for dem å vite noe om. Så vær litt varsom på til hvem og hvordan du omtaler andre brukere. I tillegg om du skal føre journal, regner med at du skal, så må du huske på at du ikke skal skrive navnet til vedkommende i journalen. Dette er fordi at brukeren ikke skal være identifiserbar om de skulle komme på avveie. Er mange som av ren gammel vane slurver med dette også. Disse to tingene er forresten ting jeg lærte gjennom noen E-kurs, så jeg håper og tror du får tilbud om disse kursene, sammen med legemiddelhåndtering, dersom du skal gi medisiner.

Endret 18. mars 2018 av missmcbeal

[AnonymBruker]

Jeg dumper denne tråden! Håper flere kommer med noen erfaringer eller tips😊

Har blitt innkalt til et uformelt jobbintervju  (sommerjobb). Første gangen jeg skal på et intervju i mitt liv, så er veldig spent. 

Er ikke TS

Anonymkode: 1a6e4...116

[AnonymBruker]

Jeg trives godt  syns lønnen er god også, men jobber bare helg som student. 

Anonymkode: 62e49...611