Unnskylde den som sårer

[exictence]

Jeg følger engasjert med i Angelica saken. Min mor hadde og har noe av den samme adferden. Mamma vil det beste, tror jeg.

Dette var noe av det min bror og jeg fikk høre fra min mor i oppveksten fra barneårene:

"Dere tar snart livet av meg"

"Snart får dere meg til å ende på sinnssykehus" (Mamma ble innlagt på psykiatrisk da vi var voksne).

"Jeg hadde tatt livet mitt hvis det ikke hadde vært pga dere. Så glad er jeg i dere"

"Jeg hadde skilt meg hvis det ikke var for dere"

"Jeg skulle ønske jeg var død"

 

Jeg vet hun har hatt store psykiske problemer, og har det tildels enda. Jeg tror det aldri går helt over. Hun hadde en vanskelig barndom.

Jeg forsøker å forstå. Jeg har hatt gode mennesker rundt meg. Mamma er og veldig snill og god på mange måter, men pga psykiske vansker forstår hun vel ikke. Jeg vet ikke om det kan unnskyldes. Det kan det vel. Jeg tror det har gått ganske bra med meg. 

Ingen tør å snakke med meg om at mamma ikke er helt normal, hvem er vel det? Kanskje andre ikke ser det? Jeg vet ikke. 

Fremdeles kan jeg bli såret av henne, men jeg prøver å forstå og unnskylde. Hun mener ikke å såre. Men det hele dreier seg om henne. Jeg klandrer meg selv og får dårlig sammvittighet fordi jeg blir såret og synes at mamma er slem.

 

Jeg vet at det ikke er ok å si til sine barn det jeg har skrevet i anførselstegn. Eller er det normalt og kan unnskyldes hvis det bare er en gang innimellom? Kan alle si sånne ting da? Jeg forstår ikke om jeg egentlig har lov til å være lei meg for det. Kanskje bør jeg bare glemme det og unnskylde henne helt. Jeg prøver, men klarer det ikke helt. Det gjør vondt i hjertet.

 

Endret 14. mars 2018 av exictence

[melly666]

Jeg tenker det er en forskjell på å forstå og å akseptere. Du forstår hvorfor moren din er som hun er. Det gjør det på ingen måte greit.

Det er ikke normalt, vanlig eller greit at en mor sier slike ting til sine barn. Det forandrer dynamikken mellom mor og barn, som gjør at barna tenker de må ta vare på forelderen eller at de må være takknemlige for at mor har "ofret" så mye for dem. Men det er ikke sånn det funker. Din mor var den voksne i forholdet, og den som hadde mulighet til å ta valg som kunne påvirke situasjonen. 

At din mor, på bakgrunn av sin vanskelige oppvekst, hadde det tøft og var suicidal er forsåvidt greit og forståelig. Det som ikke var greit var at hun, istedenfor å oppsøke hjelp og sørge for at hennes egne barn fikk en bedre oppvekst, lot det være deg og din brors oppgave å gå på eggskall rundt henne slik at hun ikke "endte opp på sinnssykehus" eller tok livet sitt. Barn må få vokse opp i trygge rammer hvor de er frie til å utvikle seg, gjøre feil og lære av disse. Det skal ikke være barns oppgave å holde sin egen mor i live.

Jeg er lei for at du ikke fikk den oppveksten du skulle ha hatt. Du har lov til å være lei deg for at ting ikke var som det skulle være. Ofte anbefales man for sin egen helse å akseptere at ting var som de var, og eventuelt prøve å bygge et forhold til mor slik hun er idag nå som begge er voksne, men dette er noe du må føle på selv. Ønsker deg lykke til videre. 

[exictence]

33 minutter siden, melly666 skrev:

Jeg tenker det er en forskjell på å forstå og å akseptere. Du forstår hvorfor moren din er som hun er. Det gjør det på ingen måte greit.

Det er ikke normalt, vanlig eller greit at en mor sier slike ting til sine barn. Det forandrer dynamikken mellom mor og barn, som gjør at barna tenker de må ta vare på forelderen eller at de må være takknemlige for at mor har "ofret" så mye for dem. Men det er ikke sånn det funker. Din mor var den voksne i forholdet, og den som hadde mulighet til å ta valg som kunne påvirke situasjonen. 

At din mor, på bakgrunn av sin vanskelige oppvekst, hadde det tøft og var suicidal er forsåvidt greit og forståelig. Det som ikke var greit var at hun, istedenfor å oppsøke hjelp og sørge for at hennes egne barn fikk en bedre oppvekst, lot det være deg og din brors oppgave å gå på eggskall rundt henne slik at hun ikke "endte opp på sinnssykehus" eller tok livet sitt. Barn må få vokse opp i trygge rammer hvor de er frie til å utvikle seg, gjøre feil og lære av disse. Det skal ikke være barns oppgave å holde sin egen mor i live.

Jeg er lei for at du ikke fikk den oppveksten du skulle ha hatt. Du har lov til å være lei deg for at ting ikke var som det skulle være. Ofte anbefales man for sin egen helse å akseptere at ting var som de var, og eventuelt prøve å bygge et forhold til mor slik hun er idag nå som begge er voksne, men dette er noe du må føle på selv. Ønsker deg lykke til videre. 

Takk for fint og godt svar.

Ja, jeg vil akseptere at ting var som de var, og jeg prøver å ha et godt forhold til mamma. Jeg er voksen, og det forholder seg annerledes. Men hun har ikke forandret seg mye, men er litt bedre. Jeg tror egentlig at vi alltid har hatt et noen lunde godt forhold utad til hverandre. Jeg har vel mer og mer klart å akseptere. I barneårene trodde jeg at det var mitt ansvar og min skyld, og at hun var den kloke og normale. Ikke alltid like lett å forholde seg. Godt egentlig å få skrive det. For dette snakker jeg veldig lite om.