Fra spl. student til fagskole? Noen ideer?

[AnonymBruker]

Jeg studerer sykepleie og går det første året. Dette er ikke første gang jeg har vært borti et helsefaglig utdanning, men sitter med den følelsen av at jeg kanskje ikke passer til å bli sykepleier. Man skal liksom være så trygg på seg selv, snakkesalig og komfortabel med stress. Sånn er ikke jeg...i tillegg til at jeg har sosial angst. 

Så nå skal jeg ut i praksis og begynner allerede å forvente det verste, og da har jeg begynt å tenke på hva det er jeg faktisk vil gjøre dersom jeg stryker.  

Jeg er en dreven person som har alltid hatt lyst til å jobbe med noe viktig....og det er derfor jeg valgte sykepleien. mMen jeg har også lyst til å starte noe for meg selv. Jeg har ingen spesifikk ønske, men noe som ikke er for vanskelig å oppnå.  Så hvilken veier kan jeg gå for å realisere dette? Jeg kan selvfølgelig søke om Frisørskole (men lærlinglønn i mange år fremover frister lite), hudpleieakademiet eller massasjeterapeut. Noen andre valg? 

 

 

Anonymkode: 86ad8...9f8

[AnonymBruker]

Fotterapeut? Ortopeditekniker? Ellers må det jo bli en helt annen retning; elektro el noe sånt iom du vil drive for deg selv.

Anonymkode: 45a76...202

[AnonymBruker]

Du sier at lærlinglønn ikke frister, men som spl student får du jo ingenting i 3 år:/

Anonymkode: 45a76...202

[Nuttery]

Hvis det hjelper så hadde ikke jeg peiling på hva jeg dreiv med når jeg begynte på sykepleierstudiet heller. Var kjempeusikker, ble stressa av bare tanken på å måtte ut i praksis, og var absolutt ikke trygg på meg selv. Og det var egentlig ingen andre heller. Men det gikk seg til, og det ble bare bedre og bedre for hver praksis. Det verste var den første praksisen ettersom man hverken følte seg sikker på seg selv eller kunnskapen sin.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg studerer sykepleie og går det første året. Dette er ikke første gang jeg har vært borti et helsefaglig utdanning, men sitter med den følelsen av at jeg kanskje ikke passer til å bli sykepleier. Man skal liksom være så trygg på seg selv, snakkesalig og komfortabel med stress. Sånn er ikke jeg...i tillegg til at jeg har sosial angst. 

Så nå skal jeg ut i praksis og begynner allerede å forvente det verste, og da har jeg begynt å tenke på hva det er jeg faktisk vil gjøre dersom jeg stryker.  

Jeg er en dreven person som har alltid hatt lyst til å jobbe med noe viktig....og det er derfor jeg valgte sykepleien. mMen jeg har også lyst til å starte noe for meg selv. Jeg har ingen spesifikk ønske, men noe som ikke er for vanskelig å oppnå.  Så hvilken veier kan jeg gå for å realisere dette? Jeg kan selvfølgelig søke om Frisørskole (men lærlinglønn i mange år fremover frister lite), hudpleieakademiet eller massasjeterapeut. Noen andre valg? 

 

 

Anonymkode: 86ad8...9f8

Du kan ta massasje utdannelsen ved axelsons skole i oslo for eksempel akkurat nå så kan jeg ikke huske om skolen har avtale med lånekassen om studiestøtte. 

Om du ønsker å bli massasje terapeut må du tenke på at du kommer ikke unna menneske kontakt så hvis du har sosial angst... Så må du være flink på å selge deg selv dersom du ønsker å åpne ditt eget studio. Men det finnes også oppstartet klinikker som du kan ha et engasjement men det må du passe på at kontrakten skiller godt mellom freelancere og det å være ansatt noen klinikker ønsker at du er med på et kontrakt der du ikke får noe rettigheter dersom du blir syk.

Kjenn litt på magefølelsen selv om det kanskje ikke er så lett. Hadde jeg kunne velge på nytt hadde jeg ikke tatt sykepleier studie og jeg prøver selv å finne ut hva jeg vil gjøre videre.

Jeg hadde ikke anbefalt noen å studere sykepleie, men heldigvis er det noen som liker seg i yrket! 

 

Hilsen en som også har tatt massasje utdannelsen 😁

 

Anonymkode: 3ab48...96c

[AnonymBruker]

Jeg er også utdannet sykepleier, men har ikke jobbet særlig som det på flere år. Etter utdannelsen jobbet jeg litt av og på, kombinert med noen utenlandsopphold, så føler ikke jeg har fått jobbet så mye innen yrket. Problemet mitt er at de stedene jeg har trivdes, hvor jeg føler miljøene er gode og folk oppegående, så er arbeidsmengden/oppgavene for tøffe for meg, og jeg makter ikke holde ut lenge, selv i redusert stilling. Og det ene stedet innen psykiatri hvor jeg følte meg litt mer «hjemme» med arbeidsoppgaver o.l. var det et veldig spesielt miljø, hvor det var mange småsjefer som styrte på. Ledelsen var fraværende og jeg følte det gikk på sikkerheten løs. Så jeg har blitt litt skremt av psykiatrien etter den opplevelsen. Toppet med turnus, jobbe på helligdager og veldig tidlige morgener, så har jeg konkludert med at jeg ikke vil satse så mye mer på dette yrket. Jeg tar en helgevakt i ny og ne, men jobber primært i skolen nå som vikar. Jeg ser at lærerne har det veldig krevende, men på en annen måte. Begynner ikke før kl 8 på jobb, man kan starte rolig og ta dagen som den kommer. Mye mer levelig for meg, og fleksibelt, selv om det er mye annet stress. Samtidig har jeg en gammel drøm om å bli jurist, så jeg vurderer å begynne på det eller lærerutdannelsen. Det føles litt kjipt å skulle begynne på ny 5-årig utdannelse i voksen alder, når man har barn og økonomiske forpliktelser. Men føler det er viktig å lage seg et nytt yrkesgrunnlag da vår generasjon nok må regne med å jobbe lenge i årene som kommer.

Anonymkode: 45a76...202

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er også utdannet sykepleier, men har ikke jobbet særlig som det på flere år. Etter utdannelsen jobbet jeg litt av og på, kombinert med noen utenlandsopphold, så føler ikke jeg har fått jobbet så mye innen yrket. Problemet mitt er at de stedene jeg har trivdes, hvor jeg føler miljøene er gode og folk oppegående, så er arbeidsmengden/oppgavene for tøffe for meg, og jeg makter ikke holde ut lenge, selv i redusert stilling. Og det ene stedet innen psykiatri hvor jeg følte meg litt mer «hjemme» med arbeidsoppgaver o.l. var det et veldig spesielt miljø, hvor det var mange småsjefer som styrte på. Ledelsen var fraværende og jeg følte det gikk på sikkerheten løs. Så jeg har blitt litt skremt av psykiatrien etter den opplevelsen. Toppet med turnus, jobbe på helligdager og veldig tidlige morgener, så har jeg konkludert med at jeg ikke vil satse så mye mer på dette yrket. Jeg tar en helgevakt i ny og ne, men jobber primært i skolen nå som vikar. Jeg ser at lærerne har det veldig krevende, men på en annen måte. Begynner ikke før kl 8 på jobb, man kan starte rolig og ta dagen som den kommer. Mye mer levelig for meg, og fleksibelt, selv om det er mye annet stress. Samtidig har jeg en gammel drøm om å bli jurist, så jeg vurderer å begynne på det eller lærerutdannelsen. Det føles litt kjipt å skulle begynne på ny 5-årig utdannelse i voksen alder, når man har barn og økonomiske forpliktelser. Men føler det er viktig å lage seg et nytt yrkesgrunnlag da vår generasjon nok må regne med å jobbe lenge i årene som kommer.

Anonymkode: 45a76...202

Oops, feil tråd!

Anonymkode: 45a76...202

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg studerer sykepleie og går det første året. Dette er ikke første gang jeg har vært borti et helsefaglig utdanning, men sitter med den følelsen av at jeg kanskje ikke passer til å bli sykepleier. Man skal liksom være så trygg på seg selv, snakkesalig og komfortabel med stress. Sånn er ikke jeg...i tillegg til at jeg har sosial angst. 

Så nå skal jeg ut i praksis og begynner allerede å forvente det verste, og da har jeg begynt å tenke på hva det er jeg faktisk vil gjøre dersom jeg stryker.  

Jeg er en dreven person som har alltid hatt lyst til å jobbe med noe viktig....og det er derfor jeg valgte sykepleien. mMen jeg har også lyst til å starte noe for meg selv. Jeg har ingen spesifikk ønske, men noe som ikke er for vanskelig å oppnå.  Så hvilken veier kan jeg gå for å realisere dette? Jeg kan selvfølgelig søke om Frisørskole (men lærlinglønn i mange år fremover frister lite), hudpleieakademiet eller massasjeterapeut. Noen andre valg? 

 

 

Anonymkode: 86ad8...9f8

Du er ikke sånn nå, men du kan bli det. Du kan bli mer komfortabel med stress etterhvert fordi du får med kunnskap om hvordan du på best mulig måte kan håndtere den.

At sykepleiere skal være så snakkesalige tror jeg er en feiltolkning du har. Flere helsefagligeutdanninger øvertvert i mot på å snakke mindre ...og lytte mer. 

Dersom du klarer deg gjennom 3 år er du sikret jobb. Det er du ikke om du blir frisør. Klarer du fullføre 3årig bachelor i sykepleie kan du alltids starte for deg selv senere, - og da med langt mer tyngde innen feks hudpleie.

Anonymkode: 084cf...e12

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke sånn nå, men du kan bli det. Du kan bli mer komfortabel med stress etterhvert fordi du får med kunnskap om hvordan du på best mulig måte kan håndtere den.

At sykepleiere skal være så snakkesalige tror jeg er en feiltolkning du har. Flere helsefagligeutdanninger øvertvert i mot på å snakke mindre ...og lytte mer. 

Dersom du klarer deg gjennom 3 år er du sikret jobb. Det er du ikke om du blir frisør. Klarer du fullføre 3årig bachelor i sykepleie kan du alltids starte for deg selv senere, - og da med langt mer tyngde innen feks hudpleie.

Anonymkode: 084cf...e12

Ja, takk for svar. Jeg vet at jeg kan bli sånn, men når man generelt har båret disse karakteristikkene i mange år så er det vanskelig å bli kvitt den stemplen. Jeg vil jo bli sykepleier, absolutt! Jeg prøvde bare å se på andre muligheter i tilfelle det slår seg feil...

Anonymkode: 86ad8...9f8

[Nuttery]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke sånn nå, men du kan bli det. Du kan bli mer komfortabel med stress etterhvert fordi du får med kunnskap om hvordan du på best mulig måte kan håndtere den.

At sykepleiere skal være så snakkesalige tror jeg er en feiltolkning du har. Flere helsefagligeutdanninger øvertvert i mot på å snakke mindre ...og lytte mer. 

Dersom du klarer deg gjennom 3 år er du sikret jobb. Det er du ikke om du blir frisør. Klarer du fullføre 3årig bachelor i sykepleie kan du alltids starte for deg selv senere, - og da med langt mer tyngde innen feks hudpleie.

Anonymkode: 084cf...e12

Dette er et veldig godt poeng, TS.

De situasjonene du opplever som stressende nå kommer ikke til å være stressende i fremtiden, fordi du har fagkunnskap og erfaring til å takle situasjonen på en bedre måte.

Sykepleiere trenger ikke være veldig snakkesalige. Det er som AB #e12 her sier; man skal lytte. Det er ikke slik at vi skal løse verdensproblemer for pasienten. Etter en stund i gamet blir man jo mer rustet til å møte folk i forskjellige kriser også, og man danner seg en liten side med universal-svar som "alltid" kan brukes. Småprat vender man seg til. Det jeg syntes er veldig motiverende i samtale med pasienter er at jeg ofte har et mål med samtalen, en bit med informasjon jeg skal få ut på en eller annen måte, slik at det er enklere å fortsette på en samtale jeg egentlig ikke vil ha.

Dette får du til

[Serafin]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, takk for svar. Jeg vet at jeg kan bli sånn, men når man generelt har båret disse karakteristikkene i mange år så er det vanskelig å bli kvitt den stemplen. Jeg vil jo bli sykepleier, absolutt! Jeg prøvde bare å se på andre muligheter i tilfelle det slår seg feil...

Anonymkode: 86ad8...9f8

Tror du ikke skal tenke på at det slår seg feil før det i så fall skjer. Vil anbefale deg å gå ut i praksis, gjøre ditt beste, vise engasjement og nysgjerrighet og så står du sikkert med glans. 

[AnonymBruker]

På 13.3.2018 den 22.32, AnonymBruker skrev:

Du sier at lærlinglønn ikke frister, men som spl student får du jo ingenting i 3 år:/

Anonymkode: 45a76...202

Godt poeng. Man kan være lærling i 2 år og få utbetalt hva et studielån og deltidsjobb ville gitt, per måned. Uten å stå i gjeld når læretiden er over.

Anbefaler TS å kanskje prøve noe innen matlaging eller hudpleie. Da kan man starte for seg selv. Eller barne og ungdomsarbeider, det er ikke like mye press og stress som å være sykepleier. Men det er en meningsfull jobb der du får brukt en del energi.

Anonymkode: 0f46a...c86

[AnonymBruker]

På 14.3.2018 den 21.56, Nuttery skrev:

Dette er et veldig godt poeng, TS.

De situasjonene du opplever som stressende nå kommer ikke til å være stressende i fremtiden, fordi du har fagkunnskap og erfaring til å takle situasjonen på en bedre måte.

Sykepleiere trenger ikke være veldig snakkesalige. Det er som AB #e12 her sier; man skal lytte. Det er ikke slik at vi skal løse verdensproblemer for pasienten. Etter en stund i gamet blir man jo mer rustet til å møte folk i forskjellige kriser også, og man danner seg en liten side med universal-svar som "alltid" kan brukes. Småprat vender man seg til. Det jeg syntes er veldig motiverende i samtale med pasienter er at jeg ofte har et mål med samtalen, en bit med informasjon jeg skal få ut på en eller annen måte, slik at det er enklere å fortsette på en samtale jeg egentlig ikke vil ha.

Dette får du til

Det er sant, problemet er at jeg sammenligner meg med de som jeg går på studiet med (og flere har mange års erfaring). 

Nå må jeg bare puste rolig og håpe på det beste

Anonymkode: 86ad8...9f8

[Nuttery]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er sant, problemet er at jeg sammenligner meg med de som jeg går på studiet med (og flere har mange års erfaring). 

Nå må jeg bare puste rolig og håpe på det beste

Anonymkode: 86ad8...9f8

Hvis det hjelper så gjør de fleste (som aldri har jobbet innen helsetjenesten) det. Det positive er at det er egentlig bare synlig i den første praksisen. Etter det så går det av seg selv.