tviler litt på fremtiden

[Gjest Anonymous]

Forloveden min og jeg er vidt forskjellige! Vi er stort sett uenige i det meste, og har ulike ønsker for fremtiden. Ettersom vi har vært kjærester i 6 år nå, har vi vel tilpasset oss hverandre litt men det er fortsatt et stooort gap mellom personlighetene våre, for å si det sånn. Han ser det ikke som noe stort problem sier han, men jeg blir kritisert hver dag for ting jeg sier og gjør eller evt ikke sier/ikke gjør. For meg er det altså et problem! Jeg prøver å tenke positivt, se de positive sidene av forholdet men de blir mindre og mindre synlige for meg. Tenker at "alt skal bli bedre, bare..." men så klart blir ikke ting bedre. De blir bare mer irriterende. Vi er som sagt forlovet, men ser ikke for meg at vi noen gang blir gift fordi vi ikke kommer til å bli enige og fornøyde angående hvordan vi vil ha det på bryllupsdagen, og jeg føler det er dumt å bruke mye tid og penger på en dag som blir "sånn passe" for oss begge. Det skal jo være en drømmedag! Huff a meg. Måtte bare lufte ut litt tanker jeg. Kanskje noen har tips til hvordan vi kan få det bedre?

[Gjest gjesta]

Lurer på HVA dere er ulike på?

Og hvilke ønsker i fremtiden?

Hva kritiserer han deg på?

Liker dere ikke å gjøre de samme tingene?

[Gjest Anonymous]

Vi er ulike på det meste. Ulik bakgrunn, ulike interesser, ulik smak... Han har fast jobb og ønsker et stille og rolig A4-liv mens jeg fortsatt går på skole og har mer behov for å være aktiv utenfor hjemmet (teater og trening for eksempel). Han har nesten ingen venner, er asosial og sjenert mens jeg liker å være med andre enn bare han, er kjedelig å bare sitte hjemme og holde han i hånda. Jeg blir kritisert for at jeg prøver å snakke med han om disse tingene. I tillegg kritiserer han meg for å være sånn og sånn, alt som ikke er slik som han er, han prøver å forandre meg til å bli mer lik seg selv virker det som. Klager hvis jeg ikke har vasket opp før han kommer hjem fra jobb og sånne ting. Han er pirkete og nøyaktig, jeg trives uten at huset er prikkfritt. Vi har ingen felles ting vi liker å gjøre. Han ser på tv eller spiller data etter jobb, jeg har mer lyst å gå på kafe eller noe sånt. Han er håpløs å få med ut. Og så liker han ikke vennene mine. Kankskje har det noe å si at det er noen år aldersforskjell...

[smidja]

Hvor stor er aldersforskjellen da?

[Gjest Anonymous]

hvis det er slik du beskriver synes jeg i hvert fall ikke dere skal fortsette å satse på en fremtid sammen. Prøv å vei de gode tingene opp mot det andre, og tenk etter om dere sammen kan lære dere til å ikke kritisere hverandre eller irritere dere over det som er forskjellig. Hvis ikke - vel; ingen kan forandre noen, ingen har fortjent å bli kritisert for å ikke være lik den andre. Høres i grunn ganske negativt ut, dette forholdet.

[Gjest Anonymous]

Aldersforskjellen er på 9 år og jeg er bare 21. Har kanskje vokst fra hverandre på en måte. Veier ofte tingene mot hverandre, det blir mer og mer ubalanse mellom positivt og negativt hver gang.... Men det er så skummelt å bryte ut, vet ikke om jeg kanskje er for kravstor, eller om jeg kan forvente noe mer av noen andre. Drømmer litt om å bare være meg selv.

[Gjest Anonymous]

Du kan bare endre deg selv, ikke han, så hvis man skal spå noe om framtiden vil den muligens bli ganske lik nåtiden. Spørsmålet er om du kommer til å endre deg for å bli mer "lik" hans personlighet og livsstil eller om du kan bli fornøyd med alle ulikhetene en gang i framtiden.......

[Gjest Anonymous]

Nettopp. Hvor lenge skal man holde ut og håpe at ting ordner seg på et vis? Livet kan ikke dreie seg om det...??

[Gjest Anonymous]

Du kan helt klart forvente deg mer av noen andre, for ikke å snakke om at det kan være ok å være singel også. Du er nok redd fordi det er så lenge siden du har vært alene.

[Gjest Sissi]

Hvis du er 21 og dere har vært kjærester i 6 år :o

Da forundrer det ikke meg om noe annet kunne vært lurt!

Slik du beskriver forholdet er det neppe liv laga (med alle mulige forbehold om at jeg verken kjenner deg eller han ut fra dine få innlegg). Det høres ikke bare ut som om dere har "vokst fra" hverandre - mer som dere befinner dere på hver deres planet!

Det kan virke vanskelig å bryte ut - men duverden for en befrielse det er når man i ettertid ser at det var helt riktig! Fyren kan være helt ok han - det er ikke det - men man bør kanskje passe sammen også.

Tenk over hva slags liv du egentlig vil ha - og gjør noe for å få det. Som en annen sa - du kan kun forandre deg selv. Ingen andre!

[Gjest baby-E]

Hvis du er 21 og dere har vært kjærester i 6 år :o

hva er så :o med det da?

Jeg er 20 og har vært sammen med kjærsten min i snart 5. Vi har det helt ypperlig sammen!

til trådstarter: hvis du føler at dere ikke kommer noen vei, og har prøvd det meste, veit du vel egentlig svaret selv..

[Gjest ikke innlogget]

Beklager, men jeg får litt dårlige vibber av det du skriver. Virker som om du er mer lysten på livet enn han. Er redd for at han kan blokkere mye av det du liker og ønsker å gjøre. Du må være veldig innstilt og overbevist for å fortsette med forlovelsen, tror jeg......

[Maetzii]

hva er så :o med det da?

Jeg er 20 og har vært sammen med kjærsten min i snart 5. Vi har det helt ypperlig sammen!

Jeg ble også sammen med samboeren min da jeg var på den alderen.. Men vi var "på den alderen" begge to.

At det blir kresj før eller siden når en 15-åring og en 24-åring blir sammen er jo ikke så veeeldig rart.. Det er stor forskjell utviklingsmessig der normalt.

[Hu i Svingen]

Hvis du er 21 og dere har vært kjærester i 6 år  :o  

Da forundrer det ikke meg om noe annet kunne vært lurt!  

Slik du beskriver forholdet er det neppe liv laga (med alle mulige forbehold om at jeg verken kjenner deg eller han ut fra dine få innlegg). Det høres ikke bare ut som om dere har "vokst fra" hverandre - mer som dere befinner dere på hver deres planet!

Det kan virke vanskelig å bryte ut - men duverden for en befrielse det er når man i ettertid ser at det var helt riktig! Fyren kan være helt ok han - det er ikke det - men man bør kanskje passe sammen også.  

Tenk over hva slags liv du egentlig vil ha - og gjør noe for å få det. Som en annen sa - du kan kun forandre deg selv. Ingen andre!

Enig. Man skal ikke holde sammen for en hver pris, bare fordi man en dag traff hverandre og varme følelser oppsto. Det skal mer til for at man skal få et godt liv sammen. Som mental likeverdighet og helst noen felles interesser...

[Gjest SumoBryter]

Dessverre! Bare en ting a gjore med dette om du er smart, gjore det slutt. Jeg lover det vil bli slutt en dag, en dag kommer HAN til a ga fra DEG, rett til en annen dame. Jeg forstar ikke hvorfor dere er sammen engang nar han kritiserer deg og dere er sa forskjellige???? Det ma jo bare vaere gjensidig avhengighet av noe slag, eller en fysisk attraksjon, men sant varer ikke. Gjor det slutt na, ellers kommer du til a angre deg!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svarene deres! Det hjelper meg mye til å se ting i perspektiv. Skjønner at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke går og at ting sannsynligvis forblir som de er hvis jeg ikke går ordentlig inn for forandring. Jeg har egentlig lyst å gjøre det slutt men vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå hvorfor, han skjønner ikke hva jeg sier og vil kreve en god forklaring. Vet han kommer til å bli knust og leter etter de rette ordene. Hvordan få ham til å forstå hvordan jeg har det? Det er jo bedre å bryte opp på en "hyggelig" måte istedet for å bryte opp i sinne etter en krangel. Han er jo ikke et ondt menneske eller noe, bare det at jeg føler jeg gir slipp på meg selv for å imøtekomme ham. Dette er ikke lett... Hva slags erfaringer har dere andre? Jeg har ikke noe å sammenlikne med fordi han var/er min første og eneste ordentlige kjæreste. Har aldri gjort det slutt før.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Det er alltid vanskelig å gjøre det slutt. Sånn er det bare. Men du kan på en måte ikke fortsette å være sammen med han bare fordi det er vanskelig å avslutte det.....

Personlig ville jeg bare sagt det. Du mener han vil ha en god forklaring - det ER en god forklaring at du ikke har de "rette" følelsene for han. Han vil vel heller ikke leve med noen som kun er sammen med han av medlidenhet?

Noen ganger må man bli "usaklig" dvs. kun gjenta at "jamen, jeg føler det sånn" uten å forsøke å gi en bedre/nærmere forklaring. Det er nemlig ikke alt som kan forklares.

Dessuten - hvis du virkelig vil ut er det liten vits i å bruke hans "mangler" som unnskyldning, da vil han bare si at han skal endre seg, og så er du like langt....

lykke til - (men ta DIN beslutning, ikke kvinneguidens!)

Sissi

[Gjest SumoBryter]

Tusen takk for svarene deres! Det hjelper meg mye til å se ting i perspektiv. Skjønner at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke går og at ting sannsynligvis forblir som de er hvis jeg ikke går ordentlig inn for forandring. Jeg har egentlig lyst å gjøre det slutt men vet ikke hvordan jeg skal få ham til å forstå hvorfor' date=' han skjønner ikke hva jeg sier og vil kreve en god forklaring. Vet han kommer til å bli knust og leter etter de rette ordene. Hvordan få ham til å forstå hvordan jeg har det? Det er jo bedre å bryte opp på en "hyggelig" måte istedet for å bryte opp i sinne etter en krangel. Han er jo ikke et ondt menneske eller noe, bare det at jeg føler jeg gir slipp på meg selv for å imøtekomme ham. Dette er ikke lett... Hva slags erfaringer har dere andre? Jeg har ikke noe å sammenlikne med fordi han var/er min første og eneste ordentlige kjæreste. Har aldri gjort det slutt før.[/quote']

Forstar problemet ditt der... Lykke til!