Barndom vokser opp under tøffe kår

[AnonymBruker]

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/frankrike/tigger-fikk-hjelp-av-minister-ble-forfatter/a/23913996/

Leste denne artikkelen med interesse. Er det gjort noen forskning på barn som vokser opp under særdeles utfordrende kår, hvordan di klarer seg i voksenlivet uten sosial samfunnstrening hjemmefra? 

Anonymkode: bc8ee...2a4

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/frankrike/tigger-fikk-hjelp-av-minister-ble-forfatter/a/23913996/

Leste denne artikkelen med interesse. Er det gjort noen forskning på barn som vokser opp under særdeles utfordrende kår, hvordan di klarer seg i voksenlivet uten sosial samfunnstrening hjemmefra? 

Anonymkode: bc8ee...2a4

De klarer seg generelt dårligere enn barn som er blitt fulgt opp med gode foreldre, og er blitt oppdratt sosialt godt fra barndommen. Det er vel ikke noe nytt, selv om det er en eller annen solskinnshistorie i avisa?

Vi som har hunder, vet jo også godt at de som blir sosialisert godt som valper, klarer seg bedre i voksenlivet enn de som ikke får en like god lærdom fra de var helt unge. Hunder som ikke er blitt sosialisert klarer seg mye dårligere i samfunnet enn de som er blitt sosialisert. Tror man at det ikke gjelder for unger som skal klare seg i den krevende verden vi lever i?

Jeg har sett mange som har vokst opp i utfordrende kår, som du sier. De fleste har klart seg såvidt. De har kanskje klart å få en liten utdannelse, og jobb. Eller de er uten utdannelse og har klart seg hele livet på vikariater og småjobber. Noen VELDIG få har klart å få til mer enn som så, og enda noen få har kanskje blitt et kjent navn som man kan hekte en krok på hvis man vil prøve å si at barn klarer seg uansett.

Men veldig mange er "via NAV". På sosialstønad. Og det er veldig mange som ikke klarer seg godt i voksenlivet. Mange døde også i tidlig alder pga rus, kriminalitet og vold.

Mange har også hatt en god oppvekst, men har likevel rotet det til for seg.

 

 

Anonymkode: c2723...9d9

[Ichiko]

Dette er et tema som opptar meg mye, siden jeg selv kommer fra dårlige oppvekstkår. Det er skadelig og direkte livsfarlig med omsorgssvikt i barndommen. Det er gjerne solskinnshistoriene som vises fram; men det disse historiene viser, er mennesker som klarte seg bra tross alt, fordi de fikk effektiv hjelp. Altfor, altfor mange får ikke hjelp, men blir overlatt til seg selv og et liv som dessverre går svært dårlig.

https://forskning.no/2015/02/barndommen-slar-tilbake

https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/slik-kan-en-traumatisk-oppvekst-pavirke-naere-relasjoner

https://forskning.no/immunforsvaret-stress-sykdommer-psykologi/2017/10/traumer-okte-risiko-autoimmun-sykdom

https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/hva-trenger-en-skadet-hjerne

[AnonymBruker]

Takk for gode artikler. Artikkelen jeg linket til, viste en solskinnshistorie. Allikevel lurer jeg på hvordan hverdagen til denne mannen er, fungerer han feks i arbeidslivet? Har han gode rutiner i hjemmet mtp renhold/betaling av husleie osv? Dette er ting jeg regner med han ikke har lært i barndommen 

Anonymkode: bc8ee...2a4

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i et annet land. Moren min dro til Norge og giftet seg med en nordmann. I mitt hjemland har far foreldrerett til barna, så der ble jeg tilbake hos en alkoholisert pappa som jeg var uendelig glad i, men han ble kastet ut hele tiden av mine besteforeldre. Vi var fattige og jeg skulket skolen for å fiske for og få mat. Straffen var juling med stokk og remmer. Jeg har arr på rygg og lår.

Jeg var jente og de ønsker at jeg var gutt, for i mitt hjemland endte jenter som oftest som prostituerte fra området jeg bodde. De klipte av meg håret og oppsto meg som gutt. Jeg måtte jobbe etter skoletid i bestefars salgsbod på markedet. Moren min kom på besøk og gå meg fine gaver. Jeg måtte gjemme dem, og aldri gå med smykker ute for da visste de jeg at jeg var jente og kunne også bli banket og ranet.

Sånn levde jeg i tolv år. Fra jeg var tre år. Så fikk jeg kommet hit.

Jeg er i dag i full jobb etter seks års utdannelse. Jeg har mann og barn. Norsk fin mann og et friskt lite barn. Jeg klarer meg fint, men jeg kan plages av mareritt. Jeg vet hva det kommer av, og føler ikke at jeg trenger hjelp. Jeg har fine svigerforeldre som kun er bare gode og skryter av meg,haha. Fordi jeg har fortalt litt og er flink til å lage mat og i jobben min.

Vi kan klare oss. Vi må bare sette fra oss ryggsekken. 

Anonymkode: a0252...f8d

[AnonymBruker]

Nå har jeg selv en helt for jævlig barndom. Grovt seksuelt misbruk fra jeg var 3 år, første gang jeg var på sykehuset grunnet vold, var jeg 3 mnd, så var det kronisk psykisk terror. Jeg kom meg ikke vekk før jeg var 16 år. Ble ikke utdannelse, siden jeg måtte jobbe for å forsørge meg selv. Men jeg jobbet, fikk fast jobb, giftet meg, fikk 2 barn. Og jeg er en fantastisk mor. Men nå er jeg skilt, alene med 2 barn og går på AAP. Men det er hovedsakelig grunnet fysisk sykdom. Jeg har slitt med de sykdommene hele livet, og de har gradvis bare blitt verre og verre. Nå er det jo mange som mener, at vi med traumatiske barndommer er mer utsatt for sykdom. Men med tanke på hva slags barndom jeg har hatt, så synes jeg at jeg har klart meg veldig bra. Jeg har aldri gjort noe kriminelt, aldri prøvd narkotika, aldri misbrukt noe rusmidler, jeg er en blid, positiv person, som prøver å se det positive i det meste. Og det jeg er mest stolt over, er at jeg klarte å bli en så god mor. Men det har og vært ekstra viktig for meg, at mine barn skulle aldri oppleve noe av det jeg opplevde. De skal alltid føle seg elsket, trygge og at jeg er der for de samme hva de gjør.

Anonymkode: 610fc...378

[AnonymBruker]

Har selv hatt en utrolig vanskelig og tøff barndom og etterlatt til meg selv. Jeg lærte tidlig at mennesker var slemme og ikke til å stole på. Etterhvert drev jeg med rusmidler, hadde mye fravær på skolen, ingen jobb, mye drikking, fengsel, utagerende atferd osv. Jeg fikk riktig hjelp først når jeg var i 20 årene.

Nå har jeg har en god utdannelse bak meg,  god jobb, mann, barn og har det stort sett bra nå. 

Men det er også mange plan jeg sliter på. Jeg er mye syk, sliter med å stole på mennesker, sliter sosialt, må ha full kontroll og hele tiden på vakt rundt andre mennesker. De få menneskene jeg har rundt meg stoler jeg på og de kjenner min historie og utfordringer.

Jeg har fortsatt mye å jobbe med, men enkelte utfordringer vil nok følge meg livet ut vil jeg tro. Men jeg har også funnet en måte å leve med de utfordringene jeg har, som fungerer godt for meg og de rundt meg. På jobben f. eks jobber jeg noen ganger inn syke dagene mine, eller tar feriedager, slik at jeg ikke må sykemelde meg. 

 

Anonymkode: 0a30a...33c