AnonymBruker Skrevet 9. mars 2018 #1 Skrevet 9. mars 2018 Og jeg ble mye mer lei meg enn jeg hadde sett for meg. Føler meg nesten litt dum som tar det så tungt. Vi fikk katten da jeg var 16, og hun ble 10 år gammel. hun har bodd hos foreldrene mine, så jeg har ikke bodd med henne de siste årene. Men de gangene jeg har kommet hjem så merker jeg at katten er knyttet til meg og at hun "foretrakk" meg. Da vi fikk henne hadde jeg store psykiske problemer, men det å få en katt hjalp faktisk mye på det. Nå får jeg aldri se henne igjen. Det blir utrolig trist å komme hjem og at hun ikke er der. Jeg visste jo at hun kom til å dø en dag, men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje allerede... Er jeg teit som sørger sånn? Hvordan takle dette..? Anonymkode: 6b188...639 2
Gjest Springfjær Skrevet 9. mars 2018 #2 Skrevet 9. mars 2018 Du er absolutt ikke teit. Jeg sørget også noe fryktelig når min pus gikk bort. Fysøren som jeg gråt. Men jeg hadde en «begravelse» for han, hvor jeg la ved yndlingsleken hans. Det var på en måte godt å kunne si hadet med en begravelse. Føler veldig med deg ❤️
Rumle Skrevet 9. mars 2018 #3 Skrevet 9. mars 2018 Nei, du er ikke teit i det hele tatt! Det er utrolig vondt å miste et dyr man er glad i. Føler med deg 2
AnonymBruker Skrevet 9. mars 2018 #4 Skrevet 9. mars 2018 ❤️❤️❤️ Du er ikke teit! Jeg skrek i flere døgn. Kondolerer❤️ Anonymkode: 82fcf...cd3 2
AnonymBruker Skrevet 9. mars 2018 #5 Skrevet 9. mars 2018 Kondolerer. Vet hvordan du har det, det er ikke unaturlig å bli knyttet til dyr man har hatt lenge. De blir jo som familiemedlemmer! Katten min hadde vi fra jeg var 6 år, han ble 18 år og jeg var helt knust da han døde. Han var jo en trøst når jeg hadde det trist, en oppmuntring når jeg trengte det, en jeg kunne betro meg til i den tøffe ungdomstiden og et veldig viktig familiemedlem. Jeg vet ikke hvordan man kommer over det, men man gjør det til slutt. Jeg får fortsatt litt vondt i hjertet når jeg tenker på katten jeg vokste opp med, men det er godt på en vond måte også, om du skjønner. Anonymkode: b3d50...2f4 4
Vasa Skrevet 9. mars 2018 #6 Skrevet 9. mars 2018 Kondolerer. Dette er ikke teit, En binder seg til sitt kjæledyr uansett dyr. hvordan du skal takle det er jeg usikker på. Har du noen du kan snakke med, så er det mye trøst/hjelp i det. 5
Gjest joemmi Skrevet 10. mars 2018 #7 Skrevet 10. mars 2018 Kondolerer ❤️ Jeg er i en veldig lik situasjon akkurat nå. Katten min døde i går etter en ukes tid sykdom. Hun ble 11 år, og jeg fikk henne da jeg var 10. Har gått gjennom så mye med den katten, var så forferdelig glad i henne. Slet selv mye i ungdomstiden, og hun var en veldig stor trøst for meg i mange år. De siste par åra har jeg ikke bodd hjemme med foreldrene mine og katten, men jeg er like trist for det. Gruer meg til å dra på besøk, kommer til å bli ufattelig rart og tomt. Jeg føler meg helt tom nå selv. Bare gråter hele tiden. Er på en måte en trøst å ikke bo hjemme lenger da. Hverdagen min kommer ikke til å endre seg. Alt er egentlig som vanlig, så det gjør det litt lettere å ikke tenke så mye på det. Men som sagt, er like trist uansett.
HalldirV2 Skrevet 10. mars 2018 #8 Skrevet 10. mars 2018 4 timer siden, AnonymBruker skrev: Og jeg ble mye mer lei meg enn jeg hadde sett for meg. Føler meg nesten litt dum som tar det så tungt. Vi fikk katten da jeg var 16, og hun ble 10 år gammel. hun har bodd hos foreldrene mine, så jeg har ikke bodd med henne de siste årene. Men de gangene jeg har kommet hjem så merker jeg at katten er knyttet til meg og at hun "foretrakk" meg. Da vi fikk henne hadde jeg store psykiske problemer, men det å få en katt hjalp faktisk mye på det. Nå får jeg aldri se henne igjen. Det blir utrolig trist å komme hjem og at hun ikke er der. Jeg visste jo at hun kom til å dø en dag, men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje allerede... Er jeg teit som sørger sånn? Hvordan takle dette..? Anonymkode: 6b188...639 Føler med deg TS. Nei, du er ikke teit som sørger Ta all den tiden du trenger.
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2018 #9 Skrevet 10. mars 2018 For et år siden kom aldri pusen min hjem igjen, og jeg var helt fra meg i et par uker. Gråt så mye og slet veldig, bekymret og senere sorg. Blir fortsatt trist når jeg tenker på henne, men så kan jeg smile litt for meg selv også over de kose stundene og morsomme/rare tingene hun gjorde. Synes ikke det er rart i det hele tatt, man blir jo knyttet til og glad i de selv om de "bare" er kjæledyr. Veldig trist at pusen din har gått bort, kondolerer. Det er helt greit å sørge, og om noen reagerer på det så får du bare overse det. Anonymkode: 8b7a6...757
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2018 #10 Skrevet 10. mars 2018 Pappaen min kjeftet på meg under en nyttårsmiddag når jeg var 10. Jeg tok med meg maten på rommet og ga den til katten isteden mens jeg satt der og hylgråt, og katten trlstet meg. Jeg savner han så mye.. 2-3 år etterpå er han sporløst borte. Fikk vite for 2 år siden at pappaen min kjørte den til et øde sted og slapp den av der.. 30 min fra der vi bodde med bil. Har fortsatt lyst å finne han, men jeg vet at han er død desverre og jeg gråter av å tenke på det.. Jeg er 20 nå.. Anonymkode: f16ac...706 1
Gjest Springfjær Skrevet 10. mars 2018 #11 Skrevet 10. mars 2018 6 timer siden, AnonymBruker skrev: Pappaen min kjeftet på meg under en nyttårsmiddag når jeg var 10. Jeg tok med meg maten på rommet og ga den til katten isteden mens jeg satt der og hylgråt, og katten trlstet meg. Jeg savner han så mye.. 2-3 år etterpå er han sporløst borte. Fikk vite for 2 år siden at pappaen min kjørte den til et øde sted og slapp den av der.. 30 min fra der vi bodde med bil. Har fortsatt lyst å finne han, men jeg vet at han er død desverre og jeg gråter av å tenke på det.. Jeg er 20 nå.. Anonymkode: f16ac...706 Å fy faen jeg hadde tilta på den som hadde gjort noe sånt med min katt!! Det hadde vært nok til at jeg hadde brutt alle bånd med vedkommende!
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2018 #12 Skrevet 10. mars 2018 6 timer siden, AnonymBruker skrev: Pappaen min kjeftet på meg under en nyttårsmiddag når jeg var 10. Jeg tok med meg maten på rommet og ga den til katten isteden mens jeg satt der og hylgråt, og katten trlstet meg. Jeg savner han så mye.. 2-3 år etterpå er han sporløst borte. Fikk vite for 2 år siden at pappaen min kjørte den til et øde sted og slapp den av der.. 30 min fra der vi bodde med bil. Har fortsatt lyst å finne han, men jeg vet at han er død desverre og jeg gråter av å tenke på det.. Jeg er 20 nå.. Anonymkode: f16ac...706 Å fy faen da hadde jeg blitt mannevond! Er faren din psykopat? Jeg hadde brutt kontakten og hengt ut faren min som en psykopatisk kattemishandler i nabolaget og på nett. LETT at jeg hadde gjort det. Anonymkode: 2647c...32b 1
AnonymBruker Skrevet 10. mars 2018 #13 Skrevet 10. mars 2018 10 timer siden, AnonymBruker skrev: Og jeg ble mye mer lei meg enn jeg hadde sett for meg. Føler meg nesten litt dum som tar det så tungt. Vi fikk katten da jeg var 16, og hun ble 10 år gammel. hun har bodd hos foreldrene mine, så jeg har ikke bodd med henne de siste årene. Men de gangene jeg har kommet hjem så merker jeg at katten er knyttet til meg og at hun "foretrakk" meg. Da vi fikk henne hadde jeg store psykiske problemer, men det å få en katt hjalp faktisk mye på det. Nå får jeg aldri se henne igjen. Det blir utrolig trist å komme hjem og at hun ikke er der. Jeg visste jo at hun kom til å dø en dag, men jeg var ikke forberedt på at det skulle skje allerede... Er jeg teit som sørger sånn? Hvordan takle dette..? Anonymkode: 6b188...639 Så leit å høre og du er absolutt ikke teit som sørger over katten din Man blir jo knyttet til disse dyrene og når de dør så er det like ille som å miste et familiemedlem. Jeg hadde 2 katter som døde i fjor og det var ille, jeg gråt såå mye og var kjempelei meg. Til og med mamma gråt på mine vegne for hun var så glad i kattene mine.. Du får prøve å finne på noe koselig med venner eller noe i helgen, for å tenke på noe annet. Anonymkode: 2647c...32b
jabx Skrevet 10. mars 2018 #14 Skrevet 10. mars 2018 6 timer siden, AnonymBruker skrev: Pappaen min kjeftet på meg under en nyttårsmiddag når jeg var 10. Jeg tok med meg maten på rommet og ga den til katten isteden mens jeg satt der og hylgråt, og katten trlstet meg. Jeg savner han så mye.. 2-3 år etterpå er han sporløst borte. Fikk vite for 2 år siden at pappaen min kjørte den til et øde sted og slapp den av der.. 30 min fra der vi bodde med bil. Har fortsatt lyst å finne han, men jeg vet at han er død desverre og jeg gråter av å tenke på det.. Jeg er 20 nå.. Anonymkode: f16ac...706 For en drittsekk. Er faren din psykopat? 1
Gjest Catalina Culès Skrevet 10. mars 2018 #15 Skrevet 10. mars 2018 Helt normalt å sørge, du er langt i fra teit. kondolerer så mye
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå