Skuffa igjen

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe glad i Sukker og Tinder, men det er den eneste måten jeg kan komme i kontakt med single menn, så jeg prøver. Men jeg blir bare skuffa, synes hele greia bare gjør at selvtilliten smuldrer bort. Prata med en hyggelig fyr i et par uker, hadde avtalt å treffes en bestemt dag hvis han ikke måtte hjelpe broren sin med noe da. Men så måtte han selvfølgelig det, også svarte han ikke da jeg spurte om det passa en annen gang. Etter å ha drevet med nettdating en stund har jeg jo skjønt at det er helt standard metode å avvise på, men jeg blir fortsatt skuffa. Det er så kjipt å bli ignorert etter masse meldinger over mange dager eller uker. Jeg kan selvfølgelig ikke kreve noe, men det hadde vært hyggelig om han i det minste svarte og fant på en dårlig unnskyldning for hvorfor det aldri kom til å passe å treffes.

Selv om jeg ikke engang traff han her, så blir jeg litt muggen og skeptisk til andre, og veldig skeptisk til meg selv, for jeg er jo åpenbart ikke bra nok. Har lyst til å slutte med nettdating enda en gang og helst skru av ønsket om å få meg kjæreste, for det gjør meg bare nedfor å prøve. Hva gjør dere andre når nettdatingen havarerer for ørtende gang?

Anonymkode: 47212...71e

[AnonymBruker]

Bare kutt ut alt av apper og datingsider! Seriøst, jeg har opplevd så mye rart der (måtte til og med anmelde en for stalking og han banka meg opp og greier).  Er så mange useriøse og slemme menn der at det er vanskelig å finne en som er normal.. Kom deg heller ut på hva som helst av arrangementer, dra på konsert, Holmenkollen i morra, jobb som frivillig,dra på treningsleir etc. Og du er bra nok! Jeg følte meg også dritt etter alle avvisningene.. men disse appene/sidene er oppsop av folk som er psykisk ustabile og potensielt farlige. 

Anonymkode: c10de...6f5

[Kreator]

Det er spesielt irriterende når man allerede har pratet og blitt litt kjent og gjort en avtale, også feiger motparten en gang i blant ut med en eller annen idiotisk unnskyldning. De to dummeste jeg har opplevd er en jente som var litt fersk på Tinder, og som plutselig fikk et dødsfall i nær familie (ikke tull). Jeg var litt støttende, sendte typ en støttende melding hver 3. uke eller noe sånt (yeah, friendzone alert, men dog). Så normaliserte ting seg i hennes ende og hun lurte på om jeg kunne treffe henne om noen uker, "hvis jeg fortsatt var ledig". Jeg svarte ærlig og sa at jeg hadde en date planlagt den uken, men lovet å komme tilbake til henne etter den. Det gjorde jeg, og sa at daten var ok, men ikke noe å gå videre med, og at jeg gjerne ville treffe henne. Da fikk jeg som svar at hun ikke hadde så lyst siden jeg hadde fortalt at jeg datet en annen innimellom (husk at dette var et par måneder senere enn første gang jeg matchet henne). Jeg minte henne da på at jeg kun fortalte det fordi hun spurte direkte, og om hun ville foretrukket at jeg løy? Da svarte hun at nei, jeg hadde helt rett og hun satte pris på det, og beklaget. Så unmatchet hun kort tid etter. Her tipper jeg at det ble litt for mye vennegreier, greit nok.

En annen dame (på Sukker) kontaktet jeg og fikk en god tone. Vi avtalte en date et par uker fram i tid (jeg kunne ikke før på grunn av en idrettsskade). I mellomtiden gikk praten fint, og jeg førte an. Hun fortalte at hun likte menn som var litt på og oppmuntret meg til å fortsette. Siste uka gikk praten litt tregere (fikk lite tilbake). Tre dager før antok jeg at det ikke ble noe av, men sa ikke noe. Samme dag som daten skulle vært sendte hun melding og beklaget at hun ikke ville dra på daten. Det ble litt mye "uvesentlig informasjon" i kurtiseringen var unnskyldningen. Her tror jeg rett og slett hun feiget ut; hun var nok litt av den feige typen (hun så en perifer kontakt av meg på LinkedIn som hun hadde datet litt tidligere og fikk hetta tidligere i praten før jeg fikk roet henne).

Så hva gjør man etter disse episodene? Man forsøker å ta litt lærdom. I det første eksempelet så var det en lærepenge i at man ikke skal være for vennskaplig mot damer hvis man er interessert i de som kjæreste. Det andre eksempelet er verre; en del mennesker er enten bare feige, eller så har de veldig mye på gang og holder alle mulighetene åpne til siste liten. Men det er viktig å ikke ta alt dette personlig; det er veldig veldig ofte at idioten sitter i den andre enden, ikke i din. Så har man en liten reaksjon, så får man prøve lykken igjen. Men bevares, det er beintøft til tider. Men så møter man også innimellom noen fantastiske mennesker som gjør at man glatt glemmer alle idiotene. Om jeg ikke har funnet personen jeg skal dele resten av livet med ennå, så har jeg uansett blitt kjent med et par fantastiske mennesker som jeg fortsatt har et slags vennskap med. Og det føles uansett godt.

Endret 9. mars 2018 av Kreator

[AnonymBruker]

På 9.3.2018 den 19.58, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke noe glad i Sukker og Tinder, men det er den eneste måten jeg kan komme i kontakt med single menn, så jeg prøver. Men jeg blir bare skuffa, synes hele greia bare gjør at selvtilliten smuldrer bort. Prata med en hyggelig fyr i et par uker, hadde avtalt å treffes en bestemt dag hvis han ikke måtte hjelpe broren sin med noe da. Men så måtte han selvfølgelig det, også svarte han ikke da jeg spurte om det passa en annen gang. Etter å ha drevet med nettdating en stund har jeg jo skjønt at det er helt standard metode å avvise på, men jeg blir fortsatt skuffa. Det er så kjipt å bli ignorert etter masse meldinger over mange dager eller uker. Jeg kan selvfølgelig ikke kreve noe, men det hadde vært hyggelig om han i det minste svarte og fant på en dårlig unnskyldning for hvorfor det aldri kom til å passe å treffes.

Selv om jeg ikke engang traff han her, så blir jeg litt muggen og skeptisk til andre, og veldig skeptisk til meg selv, for jeg er jo åpenbart ikke bra nok. Har lyst til å slutte med nettdating enda en gang og helst skru av ønsket om å få meg kjæreste, for det gjør meg bare nedfor å prøve. Hva gjør dere andre når nettdatingen havarerer for ørtende gang?

Anonymkode: 47212...71e

Bare fortsetter. Men er viktig å være litt hard siden det er tøffe greier. Har stort sett hatt motgang i livet når det kommer til relasjoner og dårlig behandling og avvisning. Det hjelper ikke å behandle andre med kjærlighet og respekt og det som er når man ikke får et puck tilbake... Det ordner seg aldri og synes hele menneskeheten går i dass. Blir trist av å se hvordan tilsynelatende og oppegående menn og kvinner oppfører seg mot hverandre, de burde gå foran som et godt eksempel... også legger de skylden på deg eller andre og får en til å føle seg som verdiløs møkk. Trodde det var vanlig å ha en tøff barn og ungdomsår. Men for de fleste burde det ha ordnet seg i vgs og voksenlivet. Men ikke for alle. 

Ble drit skuffa nå som jeg ser hvor fæle de appene er. Men hva skal man gjøre når man ikke blir sjekka opp på butikken og menn flest er så late kyniske og respektløse. De prøver bare å ta fra meg kvinnen i meg og meg. Fy. Folk er så fæle.

Anonymkode: 0368b...2e3

[AnonymBruker]

Trist men også litt godt å lese at vi er flere som sliter med dette. Selv blir jeg ikke lagt merke til eller forsøkt sjekka opp i mine "normale" miljøer og nettdating blir den måten jeg treffer single menn. Som noen over her skriver, dating er beintøft. Det tror jeg man bare må ta innover seg og likevel ikke gi opp. Visst er det vanskelig å oppleve avvisnig etter avvisning (jeg gjør det jeg også) men jeg tenker at dersom menn/kvinner oppfører seg så bedritent så har de ikke mye å tilby oss uansett. Not my loss.

Liker du deg selv, ts? Det høres kanskje ut som et flåsete spørsmål men jeg tror mye av å tåle livets motganger ligger her. Står du støtt på egen hånd? Kan du investere mer i deg selv og verdsette deg selv enda mer? Min holdning til dating har etterhvert blitt dette; jeg er simpelthen for bra til å tulles med. Er de ikke Menn kan de stikke. Min tid er for verdifull og burde ikke brukes på hvemsomhelst. Alenetid er tid med en jeg er glad i og som jeg trives med.

En annen ting er at nettdating, oppløsning av kjernefamilien, karrierejag, selvrealisering m.m. har gjort noe med samlivskulturen vår. Tenk litt på hvordan det var for 2 generasjoner siden, det var nesten skam å være over 25år og ikke etablert. I dag er mange menn veldig opptatte av at de ikke skal etablere seg, forplikte seg, få barn etc. fordi de har bitt på oppfatningen om at dette ødelegger livet dems. Det er virkelig synd og trist at vi betaler prisen for denne utviklingen, men du skal altså ikke ta det personlig. Ikke i et sekund engang. Dette er mye større enn deg og eksisterer helt uavhengig av deg. Hev deg over.

Anonymkode: fa2e5...7bc