Holde på med en som har sosial angst

[AnonymBruker]

Hei! Nå ser jeg meg nødt til å rådføre meg med noen som kanskje er i lignende situasjoner som meg, eller som sitter på den andre siden og selv har sosial angst, og som kanskje kan hjelpe meg litt videre på vei..

Jeg har drevet med en fyr i noen uker, vi har vært en god del med hverandre. Jeg har hele tiden vært veldig trygg på hvor jeg har han, ettersom felles venner tydelig har sagt til meg at han liker meg veldig godt. Det jeg derimot helt fra starten har stusset litt på, er at han ikke er så flink på å holde samtalene i gang over tekstmeldinger. Han er som en helt annen person når vi er med hverandre, prater og er ordentlig grei. Men, når det gjelder å holde i gang samtalen og dette med å ta initativ til å treffes, er han ikke like flink. Han kan gjerne hinte om at han vil være med meg, men det er alltid meg som må ta "steget" og foreslå å treffes. Dette vil han alltid mer enn gjerne. Han er generelt lite aktiv på sosiale medier, og er mye alene hjemme..

Dette med at han er dårlig på å ta initiativ, og generelt dårlig på teksting, har jeg tatt som et tegn på at han kanskje ikke er så interessert likevel, og jeg hadde egentlig bestemt meg for at nå måtte han "step it up" og ta kontakt selv, for jeg føler mildt sagt at jeg har gjort mitt for å vise interesse. Men nå har det kommet fram, gjennom en felles venn, at han visstnok sliter litt med sosial angst.. Når vi sees i virkeligheten tilsier alt at han liker meg, men det er denne iniativtakingen og kontakten jeg stusser ved. Jeg har aldri vært borti dette før og lurer nå på hvordan jeg på best mulig måte skal ta dette videre? Han er en ordentlig fin fyr som jeg gjerne vil bli bedre kjent med. Bør jeg fortsette å ta initiativ så lenge jeg får positiv respons, eller bør jeg roe ned og la han komme til meg i sitt tempo..? Er dette vanlig oppførsel for folk som i noen grad sliter med sosial angst; vanskelig for å småprate over tekstmelding/facebook/snap, og vanskeligheter for å ta initativ? Det bør sies at han blir veldig glad når jeg tar initativ til å møtes, og han steller i stand og passer på at jeg har det bra når jeg er hos han. Jeg blir bare veldig forvirret når han virker så uinteressert når vi ikke sees. Er det noen fin måte jeg kan ta dette opp med han? Han vet ikke at jeg vet han sliter litt med dette.

Vi er begge i 20-årene

Anonymkode: edb11...7f2

[AnonymBruker]

Er dette noe du kan ta opp med han, at du oppfatter interessen som laber på teksmeldinger og at du savner mer iniativ fra han? Mange, og gjerne menn er mer korte på sms og chat, så hadde ikke brydd meg sånn om det, så lenge han viser interesse ellers.

Anonymkode: 23ab8...ebd

[AnonymBruker]

Jeg var i mange år sammen med en med sosial angst. Det utvikler seg etterhvert til noe som blir vanskelig i lengden i andre sosiale settinger PG mellom dere generelt. «Min» utviklet også depresjon, noe som var svært vanskelig. 

Vi hadde det utrolig fint sammen og ham var en veldig fin fyr. Men, hans problemer ødela for han og tilslutt meg dessverre. Dette var vi åpne om og dette var grunnen til at forholdet tok slutt. Mitt råd, selvom jeg ikke har vært spesielt utdypende her, hadde vært å avsluttet det for din egen del. Du blir glad i personen, og det svir når det ikke fungerer lenger. Vi avsluttet det fordi han ikke tørte/orket å ta steget videre, blant annet barn etc.

Anonymkode: f29cb...7ca

[Elaine Marley]

Jeg har sosial angst selv, og det stemmer for min del. Men man trenger ikke å ha sosial angst for å være dårlig på slike ting. Bare for å ha det sagt.

Jeg er i hvert fall svært dårlig på kommunikasjon gjennom chat og tekst. Tror det handler om at jeg ikke ser den andre. Vet ikke om det har noe med angst egentlig, men kanskje bare at jeg misliker den type kommunikasjon.

Det med initiativ kan nok heller linkes til sosial angst. Kanskje at han ikke tør helt og er redd for å bli avvist? Jeg ville fortsatt og tatt initiativ, og se på hvordan han er når dere møtes.

Dette kan du jo ta opp (eller jeg er i hvert fall fan av å ta opp ting enn å gå og lure ). Kanskje han bare trenger bekreftelse eller noe slikt?

Og så må jeg bare få legge til at mennesker som sliter med sosial angst er ulike og i hvilken grad dette påvirker en kommer helt an på. Noen har mild angst og andre sterk angst. Noen kun for visse situasjoner og andre i større grad. Osv.

Det blir litt feil å fraråde noen å bli sammen med en med angst når man ikke kjenner personen, ikke vet hvordan det påvirker den personen eller vet om de jobber med problemene sine.

Endret 8. mars 2018 av Elaine Marley

[AnonymBruker]

For å dele min erfaring: Jeg har sosial angst, dels alvorlig, men det har aldri gitt seg utslag i problemer med å ta initiativ innen allerede etablerte relasjoner. 

Anonymkode: 901fa...6c9

[AnonymBruker]

Jeg har (mild) sosial angst og kan oppføre meg litt likt noen ganger. Da er det fordi jeg er redd for at den ene personen egentlig ikke liker meg, synes jeg er plagsom osv. Vet det er irrasjonell oppførsel, men det er vanskelig å endre det tankemønsteret når man har sosial angst :/

Anonymkode: bfc59...0cd

[McKibben]

Jeg slet endel med sosial angst tidligere, og for meg var det gjerne motsatt, faktisk. At det å holde kontakt på sosiale medier var langt enklere enn å faktisk møte noen ansikt til ansikt. Dette endret seg jo når jeg faktisk ble kjent og komfortabel med mennesker da. Akkurat det med å ta iniativ kan jeg dog kjenne meg igjen i, for det er en veldig sårbar situasjon å sette seg i dersom man frykter avvisning, så det var sjelden jeg tok første steg sånn sett, uansett hvor nære venner det var snakk om. Poenget mitt er at, sosial angst eller ikke, så finnes det egentlig ikke et universalt svar. Du bør nok heller ta det opp med han. 

[AnonymBruker]

TS her! Tusen takk for gode svar dere, tenker jeg får fortsette i et rolig tempo og se det an hvilken respons jeg får og om han fortsetter å ha lyst å se meg. Men huff, man blir da forvirret av mindre... vil liksom ikke «unnskylde» for mye av oppførselen hans på angsten heller, og være blind for at han kanskje ikkje er så interessert likevel - og at jeg egentlig bare dummer meg ut ved å kjøre på uten å kunne ta et hint Han kan for eksempel gå en hel dag uten å prate - da tikker det som regel inn noe dagen etterpå, men likevel..

Neste gang kommer jeg nok til å ta det med ham. Er det innafor å spørre han rett ut hva han tenker - om han fremdeles vil fortsette å treffes? Hva som er greia liksom? Kjenner at dette med å være så på ikke er typisk meg i det heele tatt, men av en eller annen grunn føles det naturlig med han her. Håper jeg blir noe klokere i løpet av de kommende dagene

Anonymkode: edb11...7f2

[AnonymBruker]

Kanskje han bare ikke er så glad i å sende meldinger? 

Anonymkode: 6e0ac...715

[AnonymBruker]

Ja han er ikke så veldig aktiv på sosiale medier, så går jo og håper at det ikke bare er ønsketenkning da! 

Anonymkode: edb11...7f2

[AnonymBruker]

Angst er en vanlig og naturlig del av forelskelse, så jeg synes det er litt tidlig å stille diagnose hvis dere bare har vært sammen i noen uker. 

Anonymkode: f23be...e16

[AnonymBruker]

Ønsket helt klart ikke å stille diagnose på han, dette har kommet frem av en nær venn av ham (og meg). Selv var jeg helt uvitende om dette

Anonymkode: edb11...7f2

[AnonymBruker]

På 8.3.2018 den 12.57, Elaine Marley skrev:

Jeg har sosial angst selv, og det stemmer for min del. Men man trenger ikke å ha sosial angst for å være dårlig på slike ting. Bare for å ha det sagt.

Jeg er i hvert fall svært dårlig på kommunikasjon gjennom chat og tekst. Tror det handler om at jeg ikke ser den andre. Vet ikke om det har noe med angst egentlig, men kanskje bare at jeg misliker den type kommunikasjon.

Det med initiativ kan nok heller linkes til sosial angst. Kanskje at han ikke tør helt og er redd for å bli avvist? Jeg ville fortsatt og tatt initiativ, og se på hvordan han er når dere møtes.

Dette kan du jo ta opp (eller jeg er i hvert fall fan av å ta opp ting enn å gå og lure ). Kanskje han bare trenger bekreftelse eller noe slikt?

Og så må jeg bare få legge til at mennesker som sliter med sosial angst er ulike og i hvilken grad dette påvirker en kommer helt an på. Noen har mild angst og andre sterk angst. Noen kun for visse situasjoner og andre i større grad. Osv.

Det blir litt feil å fraråde noen å bli sammen med en med angst når man ikke kjenner personen, ikke vet hvordan det påvirker den personen eller vet om de jobber med problemene sine.

TS. Da jeg pratet med ham her en kveld jeg hadde vært ute, spurte jeg implisitt om jeg kunne sove hos han, men da kom han bare med unnskyldninger. Dette synes jeg er meget spesielt, da han sist gang vi møttes hadde stelt i stand og ordnet før jeg kom til han, han holdt rundt meg med hele han når vi la oss osv. Har så lyst å trekke meg helt unna for å se om han kommer til meg nå, mistet litt lysten på å fortsette å ta initativ når han avviste meg nå sist. Er jeg urimelig som tenker sånn? Kan jo tross alt forstå at han ikke ville ha besøk så sent av en fnisende, halvfull jente 

Hjeeelp, jeg er helt lost

Anonymkode: edb11...7f2

[AnonymBruker]

Jeg har også sosial angst, og det å ta initiativ oppleves veldig skummelt for meg... Jeg prøver alltid si ja om andre inviterer. 
Men som noen andre her sier, jeg synes det er mye enklere snakke skriftlig enn å møte noen. skriftlig så kan jeg sitte å skjelve og svette, gå meg noen runder i stua, og andre ting som roer min angst. Om jeg møter noen, og angsten river en del, så begynner jeg fort bable, sliter med å holde fokus på samtaleemnet, og kan virke enten distrahert eller skrullete  
Men sosial angst oppleves ulikt fra person til person. Jeg kjenner flere som sliter mer med sosiale medier enn face to face relasjoner, mye fordi SoMe-samtaler lagres og kan leses igjen, så om man sier noe "feil" blir det ikke borte... 

Jeg for min del er veldig åpen om min angst, og om noen spør hva som er best for meg, så svarer jeg gjerne på det. Andre går hardt inn for å skjule angsten, fordi det kan oppleves skamfult. Men hva med å spørre litt rett frem "Hei! det føles litt som at jeg alltid må ta initativet,  men at du alltid svarer positivt på det. bare lurte litt på hva som skjer egentlig?" Da har han mulighet til å enten fortelle om angst, eller forklare at han er dårlig på å ta initiativ, eller hva som måtte ligge bak  

Anonymkode: 2fd6b...4f5

[AnonymBruker]

En mann som ikke er som en mann er ikke en ekte mann. Hvorfor holde på med en som ikke er en ekte mann når det finnes nok av ekte menn der ute?

Anonymkode: 4ea97...841

[Elaine Marley]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS. Da jeg pratet med ham her en kveld jeg hadde vært ute, spurte jeg implisitt om jeg kunne sove hos han, men da kom han bare med unnskyldninger. Dette synes jeg er meget spesielt, da han sist gang vi møttes hadde stelt i stand og ordnet før jeg kom til han, han holdt rundt meg med hele han når vi la oss osv. Har så lyst å trekke meg helt unna for å se om han kommer til meg nå, mistet litt lysten på å fortsette å ta initativ når han avviste meg nå sist. Er jeg urimelig som tenker sånn? Kan jo tross alt forstå at han ikke ville ha besøk så sent av en fnisende, halvfull jente 

Hjeeelp, jeg er helt lost

Anonymkode: edb11...7f2

Kanskje han fikk litt panikk? Jeg kan ikke fordra når folk plutselig skal stikke innom. Da er det for rotete og jeg har ikke gjort ditt og datt. For meg blir det litt sånn at jeg er redd for å bli dømt eller at de ikke skal like meg. Så det kan være noe sånt.

Jeg kan forstå at du blir usikker av det, men som noen over her foreslo;hva med å spørre om det? Kanskje dere kan løse det?

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS. Da jeg pratet med ham her en kveld jeg hadde vært ute, spurte jeg implisitt om jeg kunne sove hos han, men da kom han bare med unnskyldninger. Dette synes jeg er meget spesielt, da han sist gang vi møttes hadde stelt i stand og ordnet før jeg kom til han, han holdt rundt meg med hele han når vi la oss osv. Har så lyst å trekke meg helt unna for å se om han kommer til meg nå, mistet litt lysten på å fortsette å ta initativ når han avviste meg nå sist. Er jeg urimelig som tenker sånn? Kan jo tross alt forstå at han ikke ville ha besøk så sent av en fnisende, halvfull jente 

Hjeeelp, jeg er helt lost

Anonymkode: edb11...7f2

Da kan du jo si at nå føler jeg meg avvist. 

Og det med situasjonen kan være at han ikke fikk forberedt seg. Plutselig ting opplever jeg mye angst for. Hva om jeg ikke har det rent nok? Hva om jeg ikke har frukostmat. Hva om ditt og datt! Og blir forferdelig engstelig. 

Anonymkode: 24175...873

[AnonymBruker]

TS igjen. Dere er greie! Det burde ikke kommet som et sjokk på han da, jeg hadde allerede tidligere på dagen hintet om det, uten noe særlig respons da heller

Uff nei, jeg vet ikke.. Jeg tenker jo at han helt klart burde skjønne at jeg er interessert nå, jeg har jo tross alt stått for initiativtakingen både hva gjelder prating og til å treffes, og attpåtil nå blitt avvist, haha.. Så det er innafor å si fra at jeg opplever han som uinteressert, og spørre hva som egentlig er greia?

Anonymkode: edb11...7f2

[Elaine Marley]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS igjen. Dere er greie! Det burde ikke kommet som et sjokk på han da, jeg hadde allerede tidligere på dagen hintet om det, uten noe særlig respons da heller

Uff nei, jeg vet ikke.. Jeg tenker jo at han helt klart burde skjønne at jeg er interessert nå, jeg har jo tross alt stått for initiativtakingen både hva gjelder prating og til å treffes, og attpåtil nå blitt avvist, haha.. Så det er innafor å si fra at jeg opplever han som uinteressert, og spørre hva som egentlig er greia?

Anonymkode: edb11...7f2

Ja, bare spør han om det. Bedre enn å gå og lure, eller hva?

[AnonymBruker]

Tålmodighet og atter tålmodighet.

Anonymkode: 5f825...1af