Barn eller ikke? Hilsen ambivalent 33-årig dame

[AnonymBruker]

Jeg er en 33 år gammel kvinne som er veldig usikker på om jeg vil ha barn eller ikke. For- og motargumenter har ikke gitt resultater, og jeg har ikke all verdens med tid lengre. Noen dager vil jeg ha barn, andre dager ikke. Er utrolig glad i tantebarna mine. Elsker å tilbringe tid med dem, men syntes det er greit når de går tilbake til foreldrene sine etter en dag i parken med meg. Jeg er en introvert og trives godt i eget selskap. Jeg har mange ambisjoner, steder jeg vil reise og ting jeg vil gjøre i livet, og føler kanskje barn vil hindre dette. Jeg har lav energi og tålmodighet. Likevel er jeg veldig glad i barn, og flink med dem. Det er noe trist over å aldri vil være gravid og kunne få oppdra sitt eget barn. 

Er forøvrig singel. Denne ambivalensen har komplisert datinglivet de siste årene, da jeg ikke har peiling på hvem jeg skal lete etter (vil-ha-barn-mann eller vil-ikke-ha-barn-mann). 

Noen som har erfaringer med disse tankene? 

Anonymkode: cb7af...760

[AnonymBruker]

Dette var meg. 

Jeg er 36 med to barn nå, to år mellom. 

Jeg er jo fortsatt introvert, men litt etter litt så blir jeg vant til dem og blir ikke så sliten av dem som av andre.. I starten ble jeg det. 

Det er fortsatt deilig når de sover, men det er godt når de står opp også. 

Etterhvert som de blir mer selvstendige, jo bedre synes jeg det går. I starten angret jeg. 

Nå angrer jeg ikke. Men det var tøft. 

Anonymkode: 91c6f...b7d

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg! Jeg er 31 og singel, og har heller ikke peiling. Noen ganger får jeg skikkelig lyst på barn, men så går det over. Er veldig glad i tantebarnet mitt, men uinteressert i andre sine barn. Må late som hele tiden. Dessuten elsker jeg å reise!

Det med menn er et problem her og. Dater jeg en mann som ikke vil ha barn, blir jeg skeptisk. Vil jo ha muligheten liksom 😂

Ikke lett!

Anonymkode: 4a3a4...6dc

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, er 33. Heller mest mot å droppe det. Før jeg begynte å jobbe på barneskole så tenkte jeg alltid at jeg ville ha barn. Nå er jeg ikke så sikker lenger. En ting er å ha overskudd og tålmodighet til å ta vare på et friskt og sunt lite barn, men det har man ingen garanti for at man får. Spør meg selv om jeg har overskudd og plass til å ta vare på et barn med store problemer og utfordringer, som kanskje må trenge hjelp hele døgnet, hele livet, og det har jeg ikke.

Anonymkode: 1dc6d...2ca

[Charlene87]

Er 30, singel og tja, har vel hatt de samme tankene som deg. Men jeg har kommet med en beslutning, jeg vil ikke ha. Jeg vet at det å ønske seg barn er en reproduksjoninnsikt, og det er det. Vi mennesker er jo skapt til å reprodusere, og det ligger bare i kroppen eller hjernen. Man må IKKE ha barn. Jeg skal jobbe, reise, leve livet, lese masse bøker og være med mine gode venner og familie. 

Jeg er for lat til å passe på barn tydeligvis, er glad i å slappe av etter jobb. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 33 år gammel kvinne som er veldig usikker på om jeg vil ha barn eller ikke. For- og motargumenter har ikke gitt resultater, og jeg har ikke all verdens med tid lengre. Noen dager vil jeg ha barn, andre dager ikke. Er utrolig glad i tantebarna mine. Elsker å tilbringe tid med dem, men syntes det er greit når de går tilbake til foreldrene sine etter en dag i parken med meg. Jeg er en introvert og trives godt i eget selskap. Jeg har mange ambisjoner, steder jeg vil reise og ting jeg vil gjøre i livet, og føler kanskje barn vil hindre dette. Jeg har lav energi og tålmodighet. Likevel er jeg veldig glad i barn, og flink med dem. Det er noe trist over å aldri vil være gravid og kunne få oppdra sitt eget barn. 

Er forøvrig singel. Denne ambivalensen har komplisert datinglivet de siste årene, da jeg ikke har peiling på hvem jeg skal lete etter (vil-ha-barn-mann eller vil-ikke-ha-barn-mann). 

Noen som har erfaringer med disse tankene? 

Anonymkode: cb7af...760

Dette stemmer nok i stor grad. Hos mange er ønsket om barn større enn ønsket om å se verden, utvikle seg spirituelt, og yrkesmessig (selv om det går an, bare i mindre grad, da barna naturlig nok alltid kommer først). Du kan også risikere å få et sykt barn, og tilbringe store deler av ditt godt voksne liv på sykehus/i helsesystemet. 

 

Det er et stort valg, derfor er det så vanskelig. 

Anonymkode: 5598d...afa

[AnonymBruker]

For min del er jeg er person som ikke vil gå glipp av noe. Og det å få barn er liksom så grunnleggende for oss mennesker, at det må jeg bare få med meg! Men tar lang utdannelse og reiser masse først. 

Anonymkode: 1f662...ad5

[Gjest Verv]

Vil du ha ærlige råd, positive råd, negative råd? 

[Elaine Marley]

Jeg er 35, og er i samme situasjon. Blir ikke klok på hva jeg ønsker. Noen ganger drømmer jeg om en liten familie, og ser for meg alt vi kan gjøre sammen. Andre ganger drømmer jeg om en tilværelse der jeg bare kan gjøre alt jeg vil, når jeg vil.

Jeg er singel også, og klokken tikker, men jeg vet like lite om hva jeg vil

[AnonymBruker]

jeg vil ikke ha barn. 
det som fikk meg til å innse det endelig er at jeg har hund.
jeg har alltid hatt lyst på hund. jeg har brukt mange år på å vurdere hvilken rase, lett etter de beste oppdretterne, fulgt med fra parringer og gjennom valping og gledet meg som en unge selv til å kunne hente valpen hjem.

den første fikk jeg da jeg var 18, nå har jeg 4 og planlegger kulle på hund selv og gleder meg like mye som til hver valp jeg har henta. 

da slår det meg, at den gleden- det engasjementet jeg har hatt for mitt hundehold. det å finne rase og gleden og spenningen i det å vente på og hente valp,...

slik har jeg ALDRI følt det med tanke på unge.
jeg tenker det kan være fint med barn, ha noen å lære bort ting til, lese for, gjøre ting sammen med, elske og bli elsket tilbake av.
men jeg har ALDRi ikke engang i brøkdel, hatt samme følelse når jeg har tenkt på barn som jeg har hatt når jeg har tenkt på og hatt lyst på hund.

og jeg tenker da,..at når jeg har så mye større engasjement for hunder. hvorfor skal jeg få et barn da. for det burde jo vært motsatt, dersom jeg valgte å få barn, burde jo tanken på barnet være det som lagde den største gnisten.

Anonymkode: b5e82...2ad

[Nasken]

Jeg var der selv. Men endte opp med å få barn. Og angrer ikke et sekund! Ja, det er knalltøft, utmattende og du er livredd for barnet konstant. Men det gir livet mening på en helt ny måte. 

Selv når jeg får sjansen til å dra ut en kveld, ender jeg opp med å ville hjem til barnet mitt- og det hadde jeg ikke trodd i forkant før jeg fikk barn. Det samme når barnet sover, jeg nyter tiden vi får «fri» men det har ikke gått en dag uten at jeg har endt opp med å se på bilder av barnet på telefonen og en liten del av meg håper barnet snart våkner bare litt :-P 

[kvinneguide]

Hvis du tar valget om å ikke få barn er det nok lurt å finne en mann som ønsker det samme. På en annen side er det mange som får lyst på barn først når de har truffet den rette.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg vil ikke ha barn. 
det som fikk meg til å innse det endelig er at jeg har hund.
jeg har alltid hatt lyst på hund. jeg har brukt mange år på å vurdere hvilken rase, lett etter de beste oppdretterne, fulgt med fra parringer og gjennom valping og gledet meg som en unge selv til å kunne hente valpen hjem.

den første fikk jeg da jeg var 18, nå har jeg 4 og planlegger kulle på hund selv og gleder meg like mye som til hver valp jeg har henta. 

da slår det meg, at den gleden- det engasjementet jeg har hatt for mitt hundehold. det å finne rase og gleden og spenningen i det å vente på og hente valp,...

slik har jeg ALDRI følt det med tanke på unge.
jeg tenker det kan være fint med barn, ha noen å lære bort ting til, lese for, gjøre ting sammen med, elske og bli elsket tilbake av.
men jeg har ALDRi ikke engang i brøkdel, hatt samme følelse når jeg har tenkt på barn som jeg har hatt når jeg har tenkt på og hatt lyst på hund.

og jeg tenker da,..at når jeg har så mye større engasjement for hunder. hvorfor skal jeg få et barn da. for det burde jo vært motsatt, dersom jeg valgte å få barn, burde jo tanken på barnet være det som lagde den største gnisten.

Anonymkode: b5e82...2ad

Ehhm, dette er jo helt vanlig? "Alle" elsker hunder, da spesielt valper. Det er ikke så vanlig å planlegge og glede seg til et barn som singel. Jeg har både hund og barn selv. Gledet meg til å bli voksen og få alt på stell gjennom hele oppveksten, så jeg kunne få meg hund. Dagen jeg hentet han er noe av det største jeg har opplevd, og jeg elsker hunden min høyt. Jeg gledet meg ikke på samme måte til å få barn. Jeg freaket jevnlig ut, ble redd for at livet var over, var redd for fødselen osv. Allikevel, alt falt på plass når ungen ble født. H*n betyr alt i verden. Uansett hvor mye jeg elsker hunden min, så hadde jeg ofret han hver dag for ungen min.

Anonymkode: 883aa...a58

[AnonymBruker]

På 7.3.2018 den 22.05, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 33 år gammel kvinne som er veldig usikker på om jeg vil ha barn eller ikke. For- og motargumenter har ikke gitt resultater, og jeg har ikke all verdens med tid lengre. Noen dager vil jeg ha barn, andre dager ikke. Er utrolig glad i tantebarna mine. Elsker å tilbringe tid med dem, men syntes det er greit når de går tilbake til foreldrene sine etter en dag i parken med meg. Jeg er en introvert og trives godt i eget selskap. Jeg har mange ambisjoner, steder jeg vil reise og ting jeg vil gjøre i livet, og føler kanskje barn vil hindre dette. Jeg har lav energi og tålmodighet. Likevel er jeg veldig glad i barn, og flink med dem. Det er noe trist over å aldri vil være gravid og kunne få oppdra sitt eget barn. 

Er forøvrig singel. Denne ambivalensen har komplisert datinglivet de siste årene, da jeg ikke har peiling på hvem jeg skal lete etter (vil-ha-barn-mann eller vil-ikke-ha-barn-mann). 

Noen som har erfaringer med disse tankene? 

Anonymkode: cb7af...760

Ja, gå for barn! Da vil du aldri angre

Anonymkode: 4bd6a...779

[AnonymBruker]

Dette er ett spørsmål ingen kan gi deg svaret på TS. Selv trodde jeg ikke at jeg hadde morsinstinktet i meg, og at jeg ikke ville ha barn i det hele tatt. Jeg så for meg ett liv som barnløs, og smilte av tanken, da jeg personlig er/var opptatt av karriere, reise, og det kunne gjøre akkurat hva jeg selv ville på min fritid. Jeg synes ikke det var gøy å passe barn når jeg følte jeg måtte stille opp å passe nieser og nevøer. Det var deilig, og en lettelse når foreldrene hentet dem. Men nå sitter jeg her, 41 år og med 2 barn. Jeg elsker de mer enn noe annet. Morsinstinktet jeg var redd ikke fantes, kom frem etterhvert. Og barna er min aller største glede i hverdagen. Jeg har sjelden barnefri (kanskje en kveld hvert 3 år). Og kan ikke forestille meg husmorferie som jeg kjenner mange kvinner som reiser på. For meg er det stor glede å dele hverdag, ferieturer og opplevelser med barna mine. For meg skiftet det fra en dag til en annen. Plutselig en dag våknet jeg og ønsket meg barn. Jeg aner fortsatt ikke hva som skjedde, det bare skjedde. Så den eneste som kan finne ut av dette er deg selv. Du må kjenne på hva du føler er riktig for deg, og bare deg. Ikke hva som er normen i samfunnet, hva andre forventer, hva en eventuell partner ønsker. For ett barn bør man bare få hvis man virkelig ønsker det selv. 

Anonymkode: 850fb...a4b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ehhm, dette er jo helt vanlig? "Alle" elsker hunder, da spesielt valper. Det er ikke så vanlig å planlegge og glede seg til et barn som singel. Jeg har både hund og barn selv. Gledet meg til å bli voksen og få alt på stell gjennom hele oppveksten, så jeg kunne få meg hund. Dagen jeg hentet han er noe av det største jeg har opplevd, og jeg elsker hunden min høyt. Jeg gledet meg ikke på samme måte til å få barn. Jeg freaket jevnlig ut, ble redd for at livet var over, var redd for fødselen osv. Allikevel, alt falt på plass når ungen ble født. H*n betyr alt i verden. Uansett hvor mye jeg elsker hunden min, så hadde jeg ofret han hver dag for ungen min.

Anonymkode: 883aa...a58

jeg er ikke singel. jeg er gift og har vært sammen med mannen min i 16 år. alt er på stell. vi har god økonomi, småbruk 5 min fra en bykjerne. god plass. dersom vi ville ha barn ville alt vært perfekt og tilrettelagt for det nå.

det er vel vanlig for de som ønske seg barn, at de har den gløden for barn som jeg aldri har hatt (men har hatt med f.eks hund)

Anonymkode: b5e82...2ad

[Gjest N-Nøff]

På 7.3.2018 den 22.05, AnonymBruker skrev:

Jeg er en 33 år gammel kvinne som er veldig usikker på om jeg vil ha barn eller ikke. For- og motargumenter har ikke gitt resultater, og jeg har ikke all verdens med tid lengre. Noen dager vil jeg ha barn, andre dager ikke. Er utrolig glad i tantebarna mine. Elsker å tilbringe tid med dem, men syntes det er greit når de går tilbake til foreldrene sine etter en dag i parken med meg. Jeg er en introvert og trives godt i eget selskap. Jeg har mange ambisjoner, steder jeg vil reise og ting jeg vil gjøre i livet, og føler kanskje barn vil hindre dette. Jeg har lav energi og tålmodighet. Likevel er jeg veldig glad i barn, og flink med dem. Det er noe trist over å aldri vil være gravid og kunne få oppdra sitt eget barn. 

Er forøvrig singel. Denne ambivalensen har komplisert datinglivet de siste årene, da jeg ikke har peiling på hvem jeg skal lete etter (vil-ha-barn-mann eller vil-ikke-ha-barn-mann). 

Noen som har erfaringer med disse tankene? 

Anonymkode: cb7af...760

Men hva vil du? Er det så fantastisk viktig å kunne gjøre nøyaktig det du selv vil hele tiden? Har aldri skjønt det. Om du får barn så forsvinner ikke sjansen til å gjøre ting for deg selv. Du må bare finne en skikkelig mann å få dem med!

Ikke en jålete, notorisk utro/overhormonell, pysete og bortskjemt tinderdate. Alt for mange menn er små, ekle kryp som flykter av frykt når de skjønner at de har satt et barn til verden og faktisk må bidra. Du har ekstremt dårlig tid, egentlig skulle du møtt ham som 25-åring og blitt skikkelig kjent med ham før du får unger.

Så hvis du vil ha barn må du finne en skikkelig mann (personlighet fremfor utseende - alltid!), og dere må være sammen i minst 3 år før dere får unger. Ellers er det gambling av høyeste klasse.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare ta det som det kommer. Gå på dater. Si at du er åpen for å bpde få barn og ikke få barn.  Da kan du velge en mann du blir glad i.

Min mann var veldig ambivalent til det å få barn, men da han møtte meg fant han ut at han ville ha. Tror det var litt fordi at jeg alltid har ønsket mange barn.  Kunne ikke sett for meg et liv uten (derfor er jeg også lærer).

Anonymkode: f19c6...143