Han forstår ikke at jeg er syk og veldig sliten.

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 22 år og har en samboer på 32 år. Vi har vært sammen i flere år. Han har jobbet fult siden vidregående (lærlingstiden) og har alltid fått gode tilbuder når det gjelder jobb. Så han har aldri stått uten jobb, han har også veldig godt betalt. Jeg derimot hoppet ut av vgs første året da jeg sleit med sykdom, og jeg er fortsatt ikke blitt bedre. De siste 3 årene har jeg vært inn og ut fra sykehuset 4-5 ganger hver måned. Jeg går på AAP og har dermed dårligere betalt. Likevel så har vi valgt og satse på hverandre så vi kjøpte leilighet sammen. En stor leilighet. Vi har hatt så mange planer, vi ville gifte oss, få barn og leve et lykkelig liv sammen. Reiser og ferier har ikke vært så viktige for oss da vi trives veldig godt med våres hobbyer og er generelt mer glad i og være hjemme, vi ønsker heller å stifte familie enn å dra på ferieturer. Vi har alltid vært flinke med økonomien og vet at vi ikke har råd til å sløse bort penger på tull, siden vi har andre ting vi ønsker å bruke våres penger på. Så alt i alt, vi har et veldig fint forhold og vi kommuniserer ekstremt godt. Problemet er at når andre venner spør hva jeg jobber med om dagen osv, så blir han flau. Han blir flaut over at jeg ikke jobber. Han spør ofte hva jeg egentlig vil med livet mitt, og jeg sier at jeg bare vil bli frisk. Han har alltid hvert en stor støtte i forhold til sykdommen min. Siden jeg er hjemmeværende så gjør jeg så klart alt av husarbeid, han kommer hjem til ferdig middag og dekket bord. Han spør ofte om jeg ikke vil begynne å studere, og når jeg spør han om hvordan jeg skal få penger til livet ellers så sier han at "Du kan jo jobbe på kvelden etter skolen, det er jo helt normalt at folk gjør det.." Og jeg blir så satt ut, for her går jeg inn og ut fra sykehuset og sliter med helsen. Mens han mener at jeg fint kan studere, jobbe kveld og etterhvert få barn i studietiden.. Jeg begynner å kjenne på at han ikke tar sykdommen så seriøst lenger. Det gjør så vondt, for jeg føler ikke at jeg klarer alt dette. Samtidig så strekker jeg meg selv mye i hverdagen for og orke alt jeg gjør. Jeg gråter når jeg skriver dette for jeg er så redd for å miste han. Men jeg begynner å føle at vi kanskje ikke passer så godt sammen lenger. Jeg orker ikke å bli stresset, få dårlig samvittighet osv fordi jeg er syk, og at jeg skal måtte skamme meg for at jeg er hjemmeværende. Slik ønsker ikke jeg å leve.

Hva skal jeg gjøre? noen med erfaring? noen som har opplevd det samme?

Anonymkode: 9f28c...c50

[AnonymBruker]

Du glemte å skrive hva som er sykdommen din... Vanskelig å svare når vi ikke vet hvor alvorlig den er.

Anonymkode: b1c51...99b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du glemte å skrive hva som er sykdommen din... Vanskelig å svare når vi ikke vet hvor alvorlig den er.

Anonymkode: b1c51...99b

Det er ikke nødvendig.  Herlighet 

Anonymkode: 3f722...0f2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du glemte å skrive hva som er sykdommen din... Vanskelig å svare når vi ikke vet hvor alvorlig den er.

Anonymkode: b1c51...99b

Når hun går på aap og er ut og inn av sykehus sier det seg selv at hun har en alvorlig sykdom. Man gjør ikke det for moro skyld. 

Anonymkode: 51b4c...2a4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du glemte å skrive hva som er sykdommen din... Vanskelig å svare når vi ikke vet hvor alvorlig den er.

Anonymkode: b1c51...99b

Jeg forstår at du er nyskjerrig, men den er alvorlig nok siden jeg er ofte inn å ut fra sykehus og at jeg ikke jobber.

- TS

Anonymkode: 9f28c...c50

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke nødvendig.  Herlighet 

Anonymkode: 3f722...0f2

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når hun går på aap og er ut og inn av sykehus sier det seg selv at hun har en alvorlig sykdom. Man gjør ikke det for moro skyld. 

Anonymkode: 51b4c...2a4

Takk!  

Anonymkode: 9f28c...c50

[AnonymBruker]

Har du prøvd å prate ordentlig med han om det? Ikke bare i forbifarten, eller mens diskusjonen pågår, men satt deg ned med han en kveld og virkelig forklart? Det han foreslår med studier+jobb+barn+sykdom er umulig og utmattende. Forklar han hvorfor dette er umulig for deg å gjennomføre, at det eneste du per nå kan gjøre er å bli frisk og at du ikke har de samme mulighetene som mange andre har pga. sykdommen. Hør også på hva han tenker og føler om det, om hva problemet egentlig er. For han må jo forstå at dette ikke er mulig for deg å gjennomføre. Ikke vær redd for å prate med han om det, og ikke gå for mye i forsvar eller bli sint/gråte, for da er det vanskeligere for han å åpne seg om det. 

Anonymkode: 3c163...f68

[AnonymBruker]

Sett deg i respekt og spør om han faktisk forstår at du faktisk er syk og sliten og dermed ikke orker alt mulig som andre. Og si med det samme at du føler du må ha legeerklæring for at han skal bry seg og respektere deg. Og at hvis det skal være slik kan han pelle seg ut av livet ditt da du trenger en partner som er der for deg, ikke imot deg! Lykke til. 

Anonymkode: 3f722...0f2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd å prate ordentlig med han om det? Ikke bare i forbifarten, eller mens diskusjonen pågår, men satt deg ned med han en kveld og virkelig forklart? Det han foreslår med studier+jobb+barn+sykdom er umulig og utmattende. Forklar han hvorfor dette er umulig for deg å gjennomføre, at det eneste du per nå kan gjøre er å bli frisk og at du ikke har de samme mulighetene som mange andre har pga. sykdommen. Hør også på hva han tenker og føler om det, om hva problemet egentlig er. For han må jo forstå at dette ikke er mulig for deg å gjennomføre. Ikke vær redd for å prate med han om det, og ikke gå for mye i forsvar eller bli sint/gråte, for da er det vanskeligere for han å åpne seg om det. 

Anonymkode: 3c163...f68

Når vi prater om det er vi begge rolige og hyggelige. Men det er akkurat som at han ikke forstår det, glemmer det og prøver seg på nytt igjen med samme spørsmål en stund etterpå. Vi har pratet mye om følelsene og tankene rundt dette. Problemet er bare det at jeg nå begynne å føle et stress rundt det. Som om at jeg ikke er god nok. Han har jo sagt rett ut at han er flau over at jeg ikke jobber.. Jeg vil ikke skamme meg heller, jeg vil bare få være meg. Slippe å lyve for venner rundt oss, som tror at jeg jobber. Noe jeg ikke gjør.. :/ 

- TS

Anonymkode: 9f28c...c50

[AnonymBruker]

Dersom det er psykisk så er det diverre sånn at folk ikkje heilt skjønner at det er svært krevjande å bli firsk. Folk skjønner ikkje at det tar tid. Folk tenkje at så lenge du ikkje kan sjå det så finnest det ikkje. Han synest naturligvis det hadde vore meir gunstig om du var frisk og klarte å yta meir, men det betyr ikkje at han ikkje er glad i deg. Mange helsekampar må folk diverre kjempa åleina, det er veldig ensomt å være syk. Kanskje det ikkje er så rart at han ikkje forstår. Dersom det er fysisk er han ufølsom og tar ikkje nokk omsyn til deg.

Det er ikkje så rart at folk vil ta stilling til om du er "syk"  nokk til å arbeida. Folk er fryktelig nyskjerrige. Eg veit at ekstremt få velje å væra heima "berre fordi det er gøy". Det er stigmatiserande å være sjuk, familie selskap er aldri koselig. Generelt skal folk alltid "bli" så mykje. Akuratt som om ingen av oss "er noe" fra før av.

Eg ville snakka med han om kva du føler.

 

Anonymkode: f89bb...508

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sett deg i respekt og spør om han faktisk forstår at du faktisk er syk og sliten og dermed ikke orker alt mulig som andre. Og si med det samme at du føler du må ha legeerklæring for at han skal bry seg og respektere deg. Og at hvis det skal være slik kan han pelle seg ut av livet ditt da du trenger en partner som er der for deg, ikke imot deg! Lykke til. 

Anonymkode: 3f722...0f2

Du har rett  Men det gjør likevel så utrolig vondt. Jeg elsker han så høyt!

 Takk for det!  

Anonymkode: 9f28c...c50

[AnonymBruker]

Hva med nettstudier? Eller en helgejobb? Du sier du klarer å holde huset i stand og lage mat hver dag då da vil du også klare å studere på nett eller jobbe et par timer i helgene...

Anonymkode: 120d4...86a

[AnonymBruker]

Det er ganske relevant hvilken sykdom det er tenker jeg. Mtp utsikt til bedring mm. 

Anonymkode: 392fb...f48

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har rett  Men det gjør likevel så utrolig vondt. Jeg elsker han så høyt!

 Takk for det!  

Anonymkode: 9f28c...c50

Du må vise han at han ikke kan behandle deg slik. Kun da vil han kanskje innse det og endre på oppførselen. Men skjønner han det ikke og blir tverr og ikke endrer på det så kan du fjerne han fra livet ditt. Du må stå opp for deg selv , ikke finne deg i noe som helst. 

Anonymkode: 3f722...0f2

[AnonymBruker]

Det jeg ikke kan forstå er hvordan du mener du skal ta deg av barn når du er syk? Når du ikke greier å jobbe er det svært sannsynlig at du blir mye sykere av å få barn. Jeg har selv vært syk i flere år tidligere, så jeg vet i alle fall at da jeg var syk hadde jeg mer enn nok med meg selv. Hva om barnet får en sykdom som f.eks downs som vil kreve svært mye? 

Anonymkode: 08e04...eac

[AnonymBruker]

Du er inn og ut av sykehuset en gang i uka, du gjør alt av husarbeid fordi du er «hjemmeværende» OG han skammer seg over deg? 😳 Du er ikke hjemmeværende, du er syk! DET er jobben din. 

Anonymkode: 4d685...895

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når vi prater om det er vi begge rolige og hyggelige. Men det er akkurat som at han ikke forstår det, glemmer det og prøver seg på nytt igjen med samme spørsmål en stund etterpå. Vi har pratet mye om følelsene og tankene rundt dette. Problemet er bare det at jeg nå begynne å føle et stress rundt det. Som om at jeg ikke er god nok. Han har jo sagt rett ut at han er flau over at jeg ikke jobber.. Jeg vil ikke skamme meg heller, jeg vil bare få være meg. Slippe å lyve for venner rundt oss, som tror at jeg jobber. Noe jeg ikke gjør.. :/ 

- TS

Anonymkode: 9f28c...c50

Du må slutte å lyve for de rundt deg, det gjør deg ingenting godt. Du og samboeren din står midt i det, men folk flest har mer enn nok med seg selv til å bruke tiden sin på å dømme deg og samboeren din om det er det han er redd for. Bare vær ærlig mot de rundt deg, om samboeren din har et problem med det så får det være hans problem. 

Jeg synes det er rart at han ikke skal forstå, spesielt med tanke på alderen hans. Det kan være at han skammer seg, og at det er det som gjør at han ikke vil forstå. Har du fortalt han at du blir stresset og nedstemt av maset hans, og hva sier han til det? Hvorfor er han flau over at du ikke jobber? Det er jo ikke slik at du bare later deg, du er jo for syk til å holde på slik han ønsker. 

Nå vet ikke jeg hva som feiler deg, men har tolket det slik at du kan bli frisk en dag. Du får fortelle han igjen at du ikke har mulighet til det han ønsker nå, at det får dere snakke om når du blir frisk nok til det, og se hva du selv klarer og orker. 

Anonymkode: 3c163...f68

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker said:

Du glemte å skrive hva som er sykdommen din... Vanskelig å svare når vi ikke vet hvor alvorlig den er.

Anonymkode: b1c51...99b

Herregud. Hvor "alvorlig" må det være for deg? Er ikke inn og ut av sykehus alvorlig nok? Eller må man være innlagt over uker? Døende? 

Kjære ts. Jeg har en kronisk sykdom, som ikke er veldig "alvorlig" men kan være svært utmattende. Jeg forstår godt hvor sliten man blir av å ikke møte forståelse for hvor sliten man blir. Det er fulltidsjobb og mer til å være inn og ut av sykehuset som du er. 

For å bevare forholdet, må dere snakke om dette. Jeg mistet alle følelser for min ekssamboer da han kjeftet på sykdommen min og stadig ba meg skjerpe meg gjennom en spesielt vanskelig periode. 

Sender deg mange klemmer ts! 

Anonymkode: c49b4...fe3

[AnonymBruker]

Har egentlig ingen gode råd. Enten forstår folk at man er syk, ellers gjør de ikke det, og i hovedsak er det at de ikke er interessert i å forstå, ikke at de ikke evner. Har også opplevd at folk gikk lei av at jeg var syk, det er ikke uten grunn at mange mister mennesker i livet sitt når de blir langvarig syke. Men det er nok lurt å gjøre et eller annet mer enn å opptre som husmor i en alder av 22, også for din egen del. Det er ikke din jobb å gjøre alt husarbeid og matlaging, 50% av det kan du heller investere i noe for deg selv og din fremtid. Du gjør deg veldig avhengig av han, og det er slettes ingen garanti at han blir for alltid. 

Anonymkode: f0fed...0ff

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herregud. Hvor "alvorlig" må det være for deg? Er ikke inn og ut av sykehus alvorlig nok? Eller må man være innlagt over uker? Døende?

Anonymkode: c49b4...fe3

Tenkte ift hvordan utsiktene til å bli frisk ser ut. Det er forskjell på å ha en sykdom som varer livet ut kontra en man kan bli frisk fra. Jeg ordla meg kanskje feil da jeg skrev "alvorlig", burde skrevet det annerledes.

Anonymkode: b1c51...99b