Hva skal jeg gjøre???

[Gjest Anonymous]

Jeg har drevet å mast på samboeren for at han skal begynne å søke på jobber. Vi er begge ferdig utdannet til våren og det nermer seg faretruende. Jeg ønsker jo ikke at vi skal gå arbeidsledige mer enn høyst nødvendig, så jeg vil komme fort i gang med arbeid.

Han gjør ingen innsats for å få/ søke jobb, så jeg har tatt det opp ved en del anledninger.

I dag ble han rasende fordi jeg tok det opp igjen (han vil heller aldri prate om hvorfor han ikke har begynt å søke) så han sa at hvis jeg ikke sluttet maset så gikk han ut. Jeg kommenterte en ting til og han gikk bare ut.

Han tok ikke med seg mobilen og sa ikke hvor han skulle. Hva skal jeg gjøre?? Er helt fortvilet og hadde planer om å trene i kveld... Hva skal jeg gjøre???

[Gjest Anonymous]

Hva skal jeg gjøre?? Er helt fortvilet og hadde planer om å trene i kveld... Hva skal jeg gjøre???

Du skal selvfølgelig gå og trene! Han kommer jo tilbake og da har han bare godt av at du ikke sitter og venter på han!

Vet hvordan du har det, har også vært borti samme type. Utrolig slitsomt! Du får slutte og mase da... Så begynner han nok å søke jobber når han er klar for det...

Lykke til...

[Gjest Anonymous]

Gå og tren. Mer mas vil han bare blokkere. Du kan ikke tvinge han til å søke jobber. Du får bare stole på at han har en slags kontroll over jobbsøker prosessen sin........

[Gjest Tenk deg om]

Kan love deg at han sikkert har sine grunner.

Vet om en som tok livet sitt ikke så lang tid etter at han var ferdig med utdannelsen. Han hadde fått hele systemet i halsen, forventningene fra samfunnet og alle rundt til hvordan livet skulle være og gå på skinner fra den ene fasen til den andre. Han taklet ikke presset fra familien da han heller ville ta fri og reise og finne ut hva han egentlig ville jobbe med framfor å overta familiebedriften. Det fant han dessverre feil løsning på.

[Gjest Gjesta]

Ut i fra det lille innlegget der synes jeg du har et utrolig tynt grunnlagt til å komme med denne frasen her.........

Vet hvordan du har det, har også vært borti samme type. Utrolig slitsomt!  

Slutt og mas så skal du se han kommer seg etter hvert.

[Gjest Sier meg enig der]

Ut i fra det lille innlegget der synes jeg du har et utrolig tynt grunnlagt til å komme med denne frasen her.........

Slutt og mas så skal du se han kommer seg etter hvert.

[Gjest Anonymous]

Syns du det? Vel, jeg er selvfølgelig uenig! Har hatt akkurat samme problemstilling med min eks-samboer, og fikk heller ikke noe respons! Syns det var mer enn nok info i innleggert til å kunne kjenne meg igjen!

[Gjest Gjesta]

Til å kjenne DEG igjen ja, men nå var det han du overkjørte.

Ikke et eneste sted i innlegget står det noe som kan peke mot at gutten er lat og at dette er grunnen til hans holdning.

For alt du vet kan det ligge mye mer enn det bak!!!

Og responsen uteble jo ikke, det var vel noe med poenget i innlegget.

[Gjest Anonymous]

Det jeg prøvde å si til trådstarter var at jeg forstår at hun blir fortvilet! Ordla meg kanskje dårlig da??

Jaja... Nok om det! Håper du gikk på trening iallefall, Gjest! Det er vel alle enige om?

[Gjest Anonymous]

Hei

(jeg som startet tråden)

Joda, jeg kom meg avgårde på trening og fikk ut litt sinne der. Når jeg kom hjem var sambo tilbake igjen.

Jeg ba om unskyldning fordi jeg hadde mast sånn på han. Han er ingen latsabb som ikke tar ansvar for sitt eget liv, det var bare jeg som ble bekymret for hva det skulle bli av oss. Men han er voksen og kan ta ansvar for dette selv, jeg har innsett dette.

Jeg må bare lære meg å akseptere disse små forskjellene som av og til er så vanskelige å akseptere

[Gjest Anonymous]

Hehe - det første du kan gjøre er å slutte å lure på hva det blir av DERE, sånn bortsett fra at dere er samboere har du ansvar for deg selv og han for seg.

Nå vet jo ikke jeg hva dere studerer eller om det er vanskelig å få seg jobb, men hvordan man løser sånt er veldig individuelt. Selv føler jeg meg som en veldig pliktoppfyllende person som tar jobb og økonomi alvorlig, men utsetter gjerne "skumle" jobbsøknader til siste liten... Dere kan heller prøve å diskutere hvordan han og du ser på muligheter for jobb og om dere gruer eller gleder dere til å avslutte studiene.

[Uni]

Det høres ut som kjæresten min..

Vi skulle egentlig ha flyttet ut for et halvt år siden, men jeg avlyste det fordi han aldri skaffet seg jobb.

Vi skulle ha flytte ut i begynnelsen av oktober, og han pratet om å skaffe seg jobb helt siden sommerferien. Da det var 1 uke til vi skulle flytte ut, sa jeg til ham at jeg nekta å flytte ut før han hadde skaffet jobb, og sa ifra til onkelen min, som eide leiligheten, at jeg ønsket å avbryte det.

Kjæresten min hadde gledet seg kanskje mer enn meg til å flytte ut, så han ble ganske irritert da jeg avbrøt det, men jeg stod på mitt.

Og det med å bli sur... Jeg maste jo en god del på ham etterhvert som flyttedatoen nærmet seg, og han taklet den klaginga værre enn noen annen jeg har klagd på. Han begynte nesten å kjefte på meg når jeg klagde på ham, han klagde tilbake på at min inntekt som da var på rundt 4000 var for liten....I forhold til hans inntekt på 0,-! Greit nok at inntekten min ikke var stor på den tiden, men å prøve å sammenligne en inntekt på 4000 mot en inntekt på 0 sier jo bare noe om hvor utrolig dårlig han taklet situasjonen. Han ble rett og slett skikkelig sur, det er vel den eneste ordentlige krangelen vi har hatt de to årene vi har vært sammen...

Så nå bor vi fortsatt hjemme med foreldre begge to, begge har lyst å flytte ut, men han har fortsatt ikke skaffet jobb.

Jeg vet at han har sceneskrekk, og derav antagelig prestasjonsangst i visse situasjoner, som gjør at han hater å ringe ukjente folk og dra på jobbintervjuer, men når det gjelder noe så viktig som jobb så er det kun snakk om å ha nok viljestyrke. Jeg misliker selv å ringe ukjente folk, men jeg ville ikke klart å sitte et helt år hjemme med moren min og spille pc-spill fordi jeg ikke likte jobbintervjuer...