Sykepleierstudiet - når nervene tar overhånd.

[AnonymBruker]

Jeg går sykepleiestvudiet og er på mitt første år. 

Jeg har litt erfaring fra å jobbe på et sykehjem, men setter spørsmålstegn ved hvorvidt jeg er egnet til å bli sykepleier. 

Grunnen til dette er at jeg takler stress svært dårlig når jeg ikke er trygg på meg selv og jeg begynner å bekymre meg for om jeg kommer til å klare sykehuspraksis....når jeg sliter på jobben min som pleieassistent. 

Jeg skal snart i sykehjem praksis og gleder meg litt til å få veiledning og tilbakemelding på hvordan jeg er, men tvilen skurer over meg og trekker meg veldig ned. 

Problemet jeg har er at jeg blanker helt ut når jeg blir nervøs. Det har skjedd at jeg skulle stelle med en annen person, og glemmer fullstendig hva jeg skal gjøre/hente av utstyr, eller så bare fryser jeg helt opp og ikke klarer å være naturlig. Det står bare helt stille for meg....

Årsaken til dette er, tror jeg, at jeg er ofte med kollegaer som jeg ikke jobber mye med/ikke er så trygg på, og henger meg veldig opp i hva de syntes om meg og om hva de kommer til å tenke hvis jeg gjør feil. Jeg er også veldig glemsom til tider og er dårlig på å si ifra. 

Med det sagt så er jeg flink med pasientene og kommuniserer godt, flink til å mate og å stelle alene, så alt håp er ikke helt borte....

Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med om dette her og jeg har så inderlig lyst til å bli sykepleier fordi jeg vet at jeg er dyktig når jeg først føler at jeg begynner å mestre det jeg gjør. Problemet er bare at jeg lar nervene mine ta overhånd i visse situasjoner. 

Jeg går i terapi nå og forsøker å få orden på min sjenerthet og usikkerhet.

Hvis det er noen med lignende erfaringer eller tips til hvordan jeg kan jobbe med dette her, så tas det gjerne i mot. 

Anonymkode: acb19...df2

[AnonymBruker]

Sykepleien er et modningsstudium hvor det skjer utrolig mye på tre år. Jeg følte meg overhode ikke skikket til å bli sykepleier flrste praksis - og ble sjokkert over at jeg bestod i det hele tatt. Kunne ingenting, turde ikke si noe i frykt for å ta feil, ble veldig fort stresset og følte generelt at yrket var alt for krevende. Likevel hang jeg på videre, og er nå i sykehuspraksis nr. 2, og snart ferdig med andre studieår. Er mye tryggere på meg selv nå, det har skjedd en utrolig modenhetsutvikling - ikke bare faglig men med hele meg. Merker at jeg takler stress og vanskelige situasjoner myye bedre, under første praksis ville jeg helst bare sette meg ned å grine. 

Dette er veldig normalt. Alt er overveldende første praksis, og man modnes kjempefort, hele tiden under studiet.

Anonymkode: 95f0e...41e

[AnonymBruker]

Hadde ingen erfaring med å jobbe innenfor helse før jeg begynte på sykepleierstudiet, og gruet meg mye til første praksis på sykehjem. Men slik jeg har forstått det, får sykepleierstudenter lengre opplæring enn andre nyansatte (muligens fordi de de er der i tillegg til de andre faste ansatte?). Jeg begynte ikke å stelle alene før jeg følte meg helt trygg, og når jeg stelte sammen med andre ansatte var jeg deres assistent. Mulig at veilederen din vil være assistent også da. Men du har god tid til å bli kjent med sykehjemmet før du må gjøre ting alene, og de forventer ikke at du kan "alt" på forhånd (opplevde jeg i hvert fall). Du går jo bare første året! Når jeg kom til andre året og skulle ut i hjemmesykepleien forventet de plutselig mye mer av meg. Og som hun over sa, man modner veldig i løpet av studiet, så det er ikke noe du trenger å være redd for  Man er jo der for å lære og bli bedre! Bare vær ærlig med veilederen din! Si at du er usikker/nervøs og eventuelt at du ønsker at hun skal observere deg, eller fortelle hva hun gjør mens du observerer.

Anonymkode: 42c62...e00

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sykepleien er et modningsstudium hvor det skjer utrolig mye på tre år. Jeg følte meg overhode ikke skikket til å bli sykepleier flrste praksis - og ble sjokkert over at jeg bestod i det hele tatt. Kunne ingenting, turde ikke si noe i frykt for å ta feil, ble veldig fort stresset og følte generelt at yrket var alt for krevende. Likevel hang jeg på videre, og er nå i sykehuspraksis nr. 2, og snart ferdig med andre studieår. Er mye tryggere på meg selv nå, det har skjedd en utrolig modenhetsutvikling - ikke bare faglig men med hele meg. Merker at jeg takler stress og vanskelige situasjoner myye bedre, under første praksis ville jeg helst bare sette meg ned å grine. 

Dette er veldig normalt. Alt er overveldende første praksis, og man modnes kjempefort, hele tiden under studiet.

Anonymkode: 95f0e...41e

Det var godt å høre. Jeg bare håper at denne tryggheten kommer ila. denne praksisen, fordi jeg har ikke fått den fra arbeidsplassen min (ennå) 

Kan du beskrive hvordan en normal dag i praksis på et sykehus ser ut som? På første praksis så får vi mer frihet til å være selvstendig og får lov til å passe på vår primær pasient. Blir dette det samme i sykehuspraksis? 

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ingen erfaring med å jobbe innenfor helse før jeg begynte på sykepleierstudiet, og gruet meg mye til første praksis på sykehjem. Men slik jeg har forstått det, får sykepleierstudenter lengre opplæring enn andre nyansatte (muligens fordi de de er der i tillegg til de andre faste ansatte?). Jeg begynte ikke å stelle alene før jeg følte meg helt trygg, og når jeg stelte sammen med andre ansatte var jeg deres assistent. Mulig at veilederen din vil være assistent også da. Men du har god tid til å bli kjent med sykehjemmet før du må gjøre ting alene, og de forventer ikke at du kan "alt" på forhånd (opplevde jeg i hvert fall). Du går jo bare første året! Når jeg kom til andre året og skulle ut i hjemmesykepleien forventet de plutselig mye mer av meg. Og som hun over sa, man modner veldig i løpet av studiet, så det er ikke noe du trenger å være redd for  Man er jo der for å lære og bli bedre! Bare vær ærlig med veilederen din! Si at du er usikker/nervøs og eventuelt at du ønsker at hun skal observere deg, eller fortelle hva hun gjør mens du observerer.

Anonymkode: 42c62...e00

Mm, nå har jeg jo litt erfaring å gå på heldigvis, så hvordan det er ikke nytt for meg å jobbe på et sykehjem. Jeg frykter bare at jeg aldri kommer til å bli roligere og tryggere på meg selv, siden jeg har ennå ikke funnet dette på jobben min. 

Jeg har tenkt å være veldig ærlig og si at jeg trenger mye tilbakemeldinger de første ukene, da alt jeg trenger er bekreftelse på at det jeg gjør er riktig. Takk for svar :klem:  

Anonymkode: acb19...df2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det var godt å høre. Jeg bare håper at denne tryggheten kommer ila. denne praksisen, fordi jeg har ikke fått den fra arbeidsplassen min (ennå) 

Kan du beskrive hvordan en normal dag i praksis på et sykehus ser ut som? På første praksis så får vi mer frihet til å være selvstendig og får lov til å passe på vår primær pasient. Blir dette det samme i sykehuspraksis? 

Anonymkode: acb19...df2

Altså i starten, den første uka kanskje, går man jo bare å dilter etter kontakten og prøver å forstå opp-ned på avdelingen og få kontroll over rutinene der. Når man har gjort det, får man litt mer ansvar. Jeg får tildelt ''mine'' pasienter, som jeg har fult og helt ansvar for - både i stell, mat, medisiner, legevisitt osv. Må selvfølgelig rapportere alt til kontaktsykepleier. F.eks. hvis jeg tar målinger og en har et litt høyt blodtrykk, sier jeg det til kontaktspl alá ''han har litt høyt overtrykk, men han har kjent hypertensjon og pleier å ligge rundt her. Derfor tenker jeg ikke noe mer på det''. Samme med medisiner, der lager jeg til de faste medisinene pasienten står på - så kontrollerer kontaktspl - så deler jeg dem ut (tabletter altså. Inhalasjoner, infusjoner og injeksjoner er kontaktspl med å ser på når jeg gir). 

Ellers er det å ta klokkene, gå legevisitt med kontaktspl osv. Hvis en pasient klager på vondt i hodet for eksempel, går jeg inn i kurven og ser - og sier til kontakten ''Pasient X har hodepine, han står på Paracet x 4 ved behov, så jeg gir han en nå''. Så sier kontaktspl at det er greit, før jeg finner medisinen, får den kontrollert og så gir den. 

Så jeg vil si man er ganske selvstendig i sykehuspraksis også. Man begynner i det små, i starten hadde vi ansvar for én pasient, eller to hvis de var lette. Etter halvtids hadde vi ansvar for et helt rom (kanskje 4-manns) hvis pasientene var greie. Alt etter som. Hvis det er rolige dager på avdelingen, tar vi oss gjerne tid til å sette oss ned å diskutere faglige eller etiske problemstillinger, jeg kan spørre om ting jeg lurer på eller lese på ting jeg merker at jeg ikke kan. 

Anonymkode: 95f0e...41e

[Christina82]

Jeg var hjelpepleier før jeg ble sykepleier og helt ærlig, jeg kunne utrolig lite og var alt for ung til å begynne på sykepleien da jeg var 19. Som noen skriver over her, det er en modningsprosess. Men et tips, ikke gi opp, gi det i det minste en sjanse. For man blir tryggere og mer selvsikker:) 

[AnonymBruker]

For all del slutt i sykepleierstudiet. Som sykepleier har en masse ansvar og hvis noe går galt står en helt alene med ansvaret. 

Anonymkode: 85cf1...8a0

[AnonymBruker]

På 7.3.2018 den 11.50, AnonymBruker skrev:

Altså i starten, den første uka kanskje, går man jo bare å dilter etter kontakten og prøver å forstå opp-ned på avdelingen og få kontroll over rutinene der. Når man har gjort det, får man litt mer ansvar. Jeg får tildelt ''mine'' pasienter, som jeg har fult og helt ansvar for - både i stell, mat, medisiner, legevisitt osv. Må selvfølgelig rapportere alt til kontaktsykepleier. F.eks. hvis jeg tar målinger og en har et litt høyt blodtrykk, sier jeg det til kontaktspl alá ''han har litt høyt overtrykk, men han har kjent hypertensjon og pleier å ligge rundt her. Derfor tenker jeg ikke noe mer på det''. Samme med medisiner, der lager jeg til de faste medisinene pasienten står på - så kontrollerer kontaktspl - så deler jeg dem ut (tabletter altså. Inhalasjoner, infusjoner og injeksjoner er kontaktspl med å ser på når jeg gir). 

Ellers er det å ta klokkene, gå legevisitt med kontaktspl osv. Hvis en pasient klager på vondt i hodet for eksempel, går jeg inn i kurven og ser - og sier til kontakten ''Pasient X har hodepine, han står på Paracet x 4 ved behov, så jeg gir han en nå''. Så sier kontaktspl at det er greit, før jeg finner medisinen, får den kontrollert og så gir den. 

Så jeg vil si man er ganske selvstendig i sykehuspraksis også. Man begynner i det små, i starten hadde vi ansvar for én pasient, eller to hvis de var lette. Etter halvtids hadde vi ansvar for et helt rom (kanskje 4-manns) hvis pasientene var greie. Alt etter som. Hvis det er rolige dager på avdelingen, tar vi oss gjerne tid til å sette oss ned å diskutere faglige eller etiske problemstillinger, jeg kan spørre om ting jeg lurer på eller lese på ting jeg merker at jeg ikke kan. 

Anonymkode: 95f0e...41e

Dette hørtes veldig spennende ut, men også ganske skummelt. Fint å lese at man får være litt selvstendig! Jeg fikk inntrykket av at man var alltid med sykepleieren og fulgte etter vedkommende  i hele praksis perioden.  

Betyr det at når man steller, gir medisiner, tar div. målinger, så får man gjøre dette for seg selv etter hvert?  Hva menes med å ta klokken?

beklager med så mange spørsmål, men takk for at du tar tiden til å svare meg

 

21 timer siden, ninab82 skrev:

Jeg var hjelpepleier før jeg ble sykepleier og helt ærlig, jeg kunne utrolig lite og var alt for ung til å begynne på sykepleien da jeg var 19. Som noen skriver over her, det er en modningsprosess. Men et tips, ikke gi opp, gi det i det minste en sjanse. For man blir tryggere og mer selvsikker:) 

Jeg gir ikke opp. Jeg står på hver dag jeg skal på jobb for å bli flinkere og tryggere, men så klart så er det ikke alltid like lett å gjøre ting ordentlige på jobb når man har gjerne mer å gjøre. Nå som jeg skal ut i praksis så skal jeg gi alt, prøve å få bedre rutiner og bli tryggere på meg selv :-) 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

For all del slutt i sykepleierstudiet. Som sykepleier har en masse ansvar og hvis noe går galt står en helt alene med ansvaret. 

Anonymkode: 85cf1...8a0

Okay, takk for tips. 

Anonymkode: acb19...df2

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette hørtes veldig spennende ut, men også ganske skummelt. Fint å lese at man får være litt selvstendig! Jeg fikk inntrykket av at man var alltid med sykepleieren og fulgte etter vedkommende  i hele praksis perioden.  

Betyr det at når man steller, gir medisiner, tar div. målinger, så får man gjøre dette for seg selv etter hvert?  Hva menes med å ta klokken?

beklager med så mange spørsmål, men takk for at du tar tiden til å svare meg

Anonymkode: acb19...df2

Ja - man gjør stell, målinger osv selvstendig etter hvert, uten kontakt  medisiner skal ALLTID kontrolleres (det må du huske, for noen kontakter er sløve!! Jeg måtte purre på min for at hun skulle sjekke. Syns hun stolte litt «for» mye på meg. Det er jo positivt, men man SKAL.HA.DOBBELKONTROLL. Vi er ikke alltid sammen med kontakten nei  går mye alene. Det er ganske vanlig her hvertfall at kontakten sier «nå går du og ser på det såret, og så ringer du på hvis du trenger hjelp» f.eks. 

«Å ta klokkene» betyr å gå inn til pasienter som ringer i ringesnoren, å se hva de trenger hjelp til og hjelpe dem  det være seg et toalettbesøk, smerter, et glass vann eller bare et spørsmål. Kan være hva som helst  

Anonymkode: 95f0e...41e