Hvor raskt er det "legalt" å få ny kjæreste etter

[Gjest Anonymous]

Det ble slutt på et fire år langt samboerskap med felles barn i fjor sommer. Vi bodde sammen en stund etter at det var slutt, men i august flyttet vi fra hverandre for godt. Jeg møtte min nye kjæreste i slutten av november, og vi er nå "ordentlige" kjærester.

Han har ingenting med barna å gjøre, har bare møtt dem noen få ganger når han har vært her men det var først i helgen at de så at vi holdt hender og sånn.

Synes dere dette er for kjapt? Og ikke at vi har konkrete planer, men hvor fort er det generelt "akseptabelt" å bli samboer på nytt? Hvordan har dere gjort det? Jeg vil ikke stresse, men sånn jeg tenker nå er jeg redd jeg skal virke som en som flyr fra blomst til blomst om jeg flytter sammen med en ny de nærmeste par årene, og det blir jo kanskje litt lenge å vente om vi likevel er seriøse kjærester? Vi er jo voksne folk, det er liksom ikke samme stasen å ha en "kafèkjæreste" lenger da...

[Gjest allium]

Har nokså nøyaktig den samme historien selv, og vurderer det som for kjapt ja. Min nye kjæreste har ikke møtt barna enda, og kommer ikke til å gjøre det på en god stund.

Men jeg er spent på å se svarene du får.

[Gjest Anonymous]

Greensky, hva er det du vurderer som for kjapt? At jeg har fått ny kjæreste så fort? Eller å flytte sammen i løpet av de nærmeste to årene?

Jeg tenker litt forskjellig rundt det å flytte sammen. En ting er at det ikke er så veldig lenge siden forrige forhold skar seg. Men en annen ting er at barna er ganske små, og da er det vel greiest for deres del at det blir ordnede forhold og de får tilllit til "stepappa" så tidlig som mulig? Det er jo en sjanse for at det går galt- det er hovedargumentet mot å gjøre det- men den sjansen er jo like stor om det er felles barn, har jeg erfart...

[Gjest Anonymous]

Hva med å starte med å la barna treffe kjærsten din litt nå fremover, være sammen alle sammen hele helger. Ta det gradvis...

Jeg har vært i samme situasjon. Min erfaring med det hele var kjempegod. Sønnen min var 8 da jeg ble sammen med samboeren min.

Planen var å ta det helt med ro. Bruke tiden, la jr. bli kjendt med den nye kjærsten osv, osv.. Det hørtes jo SÅ perfekt og bra ut og gjøre det på den måten.

Vel, helt sånn gikk det ikke. Jr. bor hos pappa annen hver uke og den første tiden brukte jeg den barnefrie uken sammen med den nye kjærsten min. Når jeg hadde jr. var kjærsten min på besøk men dro hjem på kvelden. Tok ikke lang tid før jr. en kveld kommer stormende ut fra rommet sitt etter leggetid (hadde tydeligvis tenkt)... Når skal Morten sove over her da? var spørsmålet.. Vi voksne ble jo begge stumme, og rakk ikke å si noe mer før jr. fortsatte med.. For meg er det greit at han er her hele tiden, faktisk så kan han godt flytte inn her. For jeg liker han godt og vil at han skal være stepappan min...

Så fra den dagen har vi tre vært uadskillelige.. Sånn har det vært i to år nå og vi storkoser oss fortsatt sammen...

Om du synes det er for tidlig for dere å flytte sammen, så skal dere ikke det. Men lytt til barna og se hvordan dem reagerer på den nye kjærsten din. La hjertet ditt bestemme og ikke evt. hva andre måtte synes.

Jeg kan jo nevne at xn min fikk ny samboer bare en uke etter at jeg flyttet ut. Sønnen vår syntes det var helt greit

Da det ble slutt med denne samboeren tok det bare tre-fire mnd før det var en ny kjærste der..

[smidja]

Det viktigste tror jeg er at man hører på seg selv og de rundt en. Dette er jo veldig individuelt. Finnes ingen fasitsvar på dette!

Lykke til

[Gjest allium]

Greensky, hva er det du vurderer som for kjapt? At jeg har fått ny kjæreste så fort? Eller å flytte sammen i løpet av de nærmeste to årene?

Var det til meg ?

Jeg mener at du har latt ham treffe barna for fort.

Jeg har fått ny kjæreste like fort som deg. Men barna mine trenger lengre tid på å bearbeide tapet av faren. Og jeg trenger lengre tid på å vite om jeg tror dette vil vare.

[Gjest Anonymous]

Var det til meg ?

Jeg mener at du har latt ham treffe barna for fort.

Jeg har fått ny kjæreste like fort som deg. Men barna mine trenger lengre tid på å bearbeide tapet av faren. Og jeg trenger lengre tid på å vite om jeg tror dette vil vare.

Det er ikke 100% ideelt i mine øyne heller. Men slik situasjonen og omstendighetene er, er det så og si umulig for oss å møtes uten at ungene er der av og til. Men jeg ser det egentlig som ganske uproblematisk, de møter min mannlige nabo, som er bare en bekjent, mye oftere. Han er blitt introdusert som en "hvemsomhelst" og kan fint forsvinne uten at de bryr seg om det. Han møtte dem i helgen, men det blir lenge til neste gang han møter dem.

Så alt i alt: akkurat DET er ingen bekymring. Det er alt det andre jeg lurer på :-)

[Gjest Anonymous]

Følg magefølelsen din og lytt til ungene dine!

Da jeg ble skilt (har ikke barn) var jeg fast bestemt på å ha ett års pause fra menn. Men så traff jeg drømmemannen et halvt år etterpå. Så var vi sammen ett års tid før vi flyttet sammen og vi bor nå sammen på andre året.

Som du ser var vi sammen ganske lenge før vi flytta sammen, men sånn jeg ser det haster det jo ikke å flytte sammen - hvis det er den rette m stor R har man jo resten av livet å ta av da er det ikke vits å stresse.

Men du må finne ut hva som er riktig for dere - hva andre mener er egentlig irrelevant såsant dere og ungen har det bra

[Gjest Anonymous]

Men er ett år lenge å være sammen uten å flytte sammen da?

[Gjest Gjest_ika_*]

Så fort du har lyst

[Jade]

Ja, det er vel 4 år siden de gjorde det slutt nå, så det skulle være lang nok "karantene" :D

Endret 9. oktober 2008 av Jade