"Tapte" i lagmannsretten..

[Marpessa]

Viser til tidligere tråd hvor jeg fortalte at jeg vant i tingretten. Men har altså nå "tapt" i lagmannsretten med dissens (2 mot 1)..

Far har jo "skjerpet" seg i forbindelse med at jeg stevnet ham i fjor vår, og denne skjerpingen har altså medført positiv utvikling for gutten, spesielt på skolen. Og det er jo bra....

Retten la stor vekt på at et miljøskifte kunne medføre ulemper, selv om de også har kommet fram til at min omsorgsevne er betydelig høyere.

Barnevernet uttalte i sin vitneforklaring i retten at de dersom jeg "tapte" ville vurdere å på nytt gå inn og vurdere tiltak hjemme hos far. De uttrykte sterk bekymring i forhold til hvilke problemer gutten kan få på sikt ved å bo sammen med sin far. Faren har iflg klinisk spesialist i psykologi en paranoid personlighetsforstyrrelse... (Det hadde også Ramsland...)!!

Ja jeg er oppgitt.. Mister troen på rettsvesenet... :evil: Og vurderer å anke saken inn for Høyesterett...

Noen med erfaringer derfra??? Jeg er klar over at høyesteretts kjæremålsutvalg kan avvise saken.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Huff - høres ikke bra ut, særlig ikke for ungen. Det er så enkelt å si at han har jo skjerpet seg - så "vinner" han en sak - og så er det tilbake til utgangspunktet.

Jeg har - heldigvis! - ingen erfaring med høyesterett, men fikk i sin tid høre at det var svært vanskelig å få barnefordelingssaker opp der. Antar at du har en advokat, og vedkommende bør vel kunne gi skikkelig rår om dette.

I din situasjon ville jeg sterkt vurdert det, det handler tross alt om et barns videre liv. Noe med å ha prøvd absolutt alt.

Ellers vil jeg bare si lykke til og gi deg en

Sissi

[Gjest Anonymous]

Ja jeg er oppgitt.. Mister troen på rettsvesenet... :evil: Og vurderer å anke saken inn for Høyesterett...

Nå kjenner jeg ikke saken, men de fleste som taper en sak sier akkurat det samme; "Jeg mister troen på rettsvesenet".

Men jeg vil forøvrig absolutt anbefale deg å anke videre til Høyesterett om du mener det er begått direkte feil i behandlingen i lagmannsretten.

Da kan det ikke bare være en generell "følelse" av at du burde ha vunnet saken, men konkrete ting som er gjort feil, nye momenter som ikke er vurdert etc.

Forhør deg med en god advokat om dine muligheter.

[Far til 2]

En av de tragiske resultaene av norsk lov og rettspraksis er at en av foreldrene blir definert som uegnet og den andre som egnet. Dette bekreftes ved at rettsvesenet definerer kun en omsorgsforelder. Den andre blir besøksforelder.

Hadde begge vært egnet til omsorg kunne en f.eks. inngått forlik om felles omsorg slik at barnet ble sikret oppfølging fra begge foreldrene. Desverre ser ikke myndighetene verdien av å sikre barn en slik mulighet, noe som vil gi mange barn et savn etter den andre forelderen, ikke minst der det er fare for omsorgssvikt.

Nå kan far ta barnet og flytte langt bort, noe som gir deg minimale muligheter til å følge opp barnet videre. En slik løsning kan bli katastrofal for barnet.

"Status quo" prinsippet står sterkt i norsk lov. Langt sterkere enn barns behov for omsorg av to oppegående foreldre.

Samtidig ser vi hvordan myndighetene gir økonomiske og funksjonsmessige incentiver for at kun en av foreldrene skal ha omsorgen for barn. Da blir det ofte slik at barnet mister mye av kontakten med den andre forelderen.

Om far flytter så langt at samvær blir vanskelig å gjennomføre ukentlig vil du som mor måtte betale høyere bidrag pga mindre samvær. Samtidig ser vi at du som samværsforelder er den eneste som blir pålagt å påta deg ulempene ved gjennomføringen av transport, mens far kan sette seg ned i stua og si at "dette er ikke mitt ansvar". Det blir dermed et paradoks at den som blir definert som omsorgsforelder ikke behøver å vise omsorg når det kommer til barnets behov for samvær. Hva slags omsorgsforeldre er det myndighetene ønsker i dette landet ?

Jeg har stor forståelse for din bekjymring. Desverre har jeg ingen løsning for deg og gutten. Håper imidlertid faren er så oppegående at han ser andre behov enn egen økonomi og mulighet for maktmisbruk.

[Marpessa]

Vi var også i retten for 7 år siden, og etter rettsforlik ble det bestemt at far skulle ha hovedomsorg og jeg utvidet samvær. Dette samværet ble etterhvert meget vanskelig, da far tok barnet og flyttet 40 mil vekk fra bostedet.

Maktmisbruk, løgner, null informasjon, tok gutten ut av barnehagen fordi jeg visstnok "kontrollerte ham via barnehagen :o ikke lov å ringe min sønn, +++ - slik har situasjonen vært i alle år. Til tross for det har jeg kjempet og hatt jevnlig samvær med sønnen min i alle år, og har et godt og nært forhold til ham...

Som forelder er det viktig å sette riktig fokus og i størst mulig grad skjerme barnet for konfliktene. Jeg har aldri snakket nedsettende om barnets far når barnet har vært tilstede, tvert imot. Selv om lysten absolutt er tilstede :evil:

Jeg føler vel at jeg først har gjort alt jeg kan ved å anke til Høyesterett. Om det ikke går kan jeg tross alt stå oppreist med hevet hode og vite at jeg har gjort alt som står i min makt for å ta vare på gutten..

[Gjest Anonymous]

Skulle ikke forundre meg om det er Borgarting som har satt dommen. *grøss*

Lykke til

[Marpessa]

Skulle ikke forundre meg om det er Borgarting som har satt dommen. *grøss*

Lykke til

Takk..

Hvilken rett det var kan jeg ikke si, men det var ikke Borgarting....

[Far til 2]

...

far skulle ha hovedomsorg og jeg utvidet samvær. Dette samværet ble etterhvert meget vanskelig, da far tok barnet og flyttet 40 mil vekk fra bostedet.

Maktmisbruk, løgner, null informasjon, ...

Til tross for det har jeg kjempet og hatt jevnlig samvær med sønnen min i alle år, og har et godt og nært forhold til ham...

...

Hele din beskrivelse bekrefter desverre hvilke overgrep en bostedsforelder kan gjøre mot barn og samværsforeldre. Det forteller også at disse overgrepene ikke er basert på kjønn, men på funksjon.

Jeg er ikke i tvil om at menn kan misbruke makten ved å ha omsorgen alene. Ikke minst fordi myndighetene med dagens lovverk og praksis mer eller mindre direkte oppfordrer til slike overgrep (ref "flytt langt og du får større bidrag" eller "er du i konflikt med ex'en, drit i barnets ønske og begrens samværet ved å flytte").

Vi vet at det du og så mange andre foreldre opplever ikke er den mest vanlige metoden for å straffe barn og foreldre. Vi vet imidlertid at 50% av foreldrene (likt fordelt mellom kjønn) flytter så langt at samvær blir vanskelig. Spørsmålet er om en bostedsforelder som flytter langt bort egentlig er den rette personen til å ivareta barets beste på en god måte. En samværsforeder er i utgangspunktet diskvalifisert av myndighetene uansett og har ingen ting å bevise.

Og ihht Barne- og Familiedepartementet er det kansje så mange som 70% av barna som etter et samlivsbrudd savner samværsforelder. BFD velger deretter å gi bostedsforeldre som trenerer samværet ved å flytte langt, STØRRE bidrag.

Vi ser også at det er samværsforeldre som mangler empati for egne barn. Som trekker seg vekk og unngår barnas behov for kontakt. Eller som flytter langt vekk "for å begynne et nytt liv", uten omtanke for barnas behov. Jeg synes det er like galt ovenfor barn at denne forelderen flytter, men har litt mer forståelse for det ettersom myndighetene har stemplet denne personen som uegnet uansett.

La oss håpe at myndighetene snart får opp øynene for de den galskapen som skjer der ute. Kansje de kan gjøre noe for de 240.000 norske barna som savner sin andre forelder. Dette forutsetter imidlertid at de innser feilanalysen til de "fagfolkene ???" som i dag anbefaller begrenset samvær av andre årsaker enn rent mellommenskelige mellom barn og samværsforelder.

[Tule]

En av de tragiske resultaene av norsk lov og rettspraksis er at en av foreldrene blir definert som uegnet og den andre som egnet. Dette bekreftes ved at rettsvesenet definerer kun en omsorgsforelder. Den andre blir besøksforelder.

Hadde begge vært egnet til omsorg kunne en f.eks. inngått forlik om felles omsorg slik at barnet ble sikret oppfølging fra begge foreldrene. Desverre ser ikke myndighetene verdien av å sikre barn en slik mulighet, noe som vil gi mange barn et savn etter den andre forelderen, ikke minst der det er fare for omsorgssvikt.

Nå kan far ta barnet og flytte langt bort, noe som gir deg minimale muligheter til å følge opp barnet videre. En slik løsning kan bli katastrofal for barnet.

"Status quo" prinsippet står sterkt i norsk lov. Langt sterkere enn barns behov for omsorg av to oppegående foreldre.

Samtidig ser vi hvordan myndighetene gir økonomiske og funksjonsmessige incentiver for at kun en av foreldrene skal ha omsorgen for barn. Da blir det ofte slik at barnet mister mye av kontakten med den andre forelderen.

Om far flytter så langt at samvær blir vanskelig å gjennomføre ukentlig vil du som mor måtte betale høyere bidrag pga mindre samvær. Samtidig ser vi at du som samværsforelder er den eneste som blir pålagt å påta deg ulempene ved gjennomføringen av transport, mens far kan sette seg ned i stua og si at "dette er ikke mitt ansvar". Det blir dermed et paradoks at den som blir definert som omsorgsforelder ikke behøver å vise omsorg når det kommer til barnets behov for samvær. Hva slags omsorgsforeldre er det myndighetene ønsker i dette landet ?

Jeg har stor forståelse for din bekjymring. Desverre har jeg ingen løsning for deg og gutten. Håper imidlertid faren er så oppegående at han ser andre behov enn egen økonomi og mulighet for maktmisbruk.

hei

det har faktisk skjedd endriinger, bostedsforleder kan ikke lenger flytte lenger unna en at samveret kan gjennomføres vis det er ingått samversavtlae da må den forhandles om og vis det er lang reisvei er det også blitt slik at foreldrene skal dele på reiseutgiftenne det blir ikke bare samversforelders sitt ansvar og ha samver

hilsen

[Tule]

Vi var også i retten for 7 år siden, og etter rettsforlik ble det bestemt at far skulle ha hovedomsorg og jeg utvidet samvær. Dette samværet ble etterhvert meget vanskelig, da far tok barnet og flyttet 40 mil vekk fra bostedet.

Maktmisbruk, løgner, null informasjon, tok gutten ut av barnehagen fordi jeg visstnok "kontrollerte ham via barnehagen :o ikke lov å ringe min sønn, +++ - slik har situasjonen vært i alle år. Til tross for det har jeg kjempet og hatt jevnlig samvær med sønnen min i alle år, og har et godt og nært forhold til ham...

Som forelder er det viktig å sette riktig fokus og i størst mulig grad skjerme barnet for konfliktene. Jeg har aldri snakket nedsettende om barnets far når barnet har vært tilstede, tvert imot. Selv om lysten absolutt er tilstede :evil:

Jeg føler vel at jeg først har gjort alt jeg kan ved å anke til Høyesterett. Om det ikke går kan jeg tross alt stå oppreist med hevet hode og vite at jeg har gjort alt som står i min makt for å ta vare på gutten..

hei

du sier det har gått sju år og da har det gått lang tid jeg syns kaskje det har gått litt langtid til og flytte han til deg, du sier banrevernet skal inne med tiltak hos far kanskje det kan gå bra kanksjkedu skal diskuttere saken med banrevernet, du må heller ikke ha hat serlig tro på deg slevb ettersom du ingikk forlik med far du ville jo normalt vinne som kvinne det må vere en grunn til det

hilsen

[Gjest ikke innlogget Sissi]

For noe vrøvl du kommer med Tule! :o

At mor inngår forlik gjør hun NETTOPP med tanke på barnet. Fordi hun tror at det vil være det som gjør at situasjonen roer seg - noe som gavner barnet mye mer enn fortsatt kamp. Det er også det reneste tull å hevde at mor "alltid" vinner og at det derfor må være noe galt med mor om hun inngår forlik.

Det du helt åpenbart ikke forstår, er hvordan det er å ha barn, og heller ikke hvordan det er å være i en rettssakssitusjon. Det er ganske befestet i vår kultur at "den sterkeste gir seg". Ergo vil - i dette tilfellet - mor gi seg fordi hun ønsker BARNAS BESTE. Da i motsetning til far som åpenbart kun er ute etter å lage bråk.

Man inngår et forlik når man håper og tror at det vil gjøre situasjonen for BARNET bedre på sikt, selv om man nok ser at det ikke er den beste løsningen. Det er sånn det ofte foregår i den virkelige verden.

Sissi

[Marpessa]

Jeg er enig i at 7 år er lang tid, men jeg har meget gode grunner for å gå til sak.

Jeg mener dette med miljøskifte ikke innebærer så stor risiko med tanke på hvordan nåværende situasjon er. Det samme mener barnevern (som jeg har jevnlig dialog med). En spesialist i klinisk psykologi og en annen psykolog jeg har snakket med, har uttalt at de mener Status Quo-prinsippet er utgått på dato..

Når det gjelder at det stilles spørsmål ved meg som person fordi jeg inngikk rettsforlik med far om at han skulle ha hovedomsorg, forstår jeg at enkelte stiller seg undrende til det. Situasjonen var imidlertid så konfliktfylt at dette påvirket barnet i stor grad. For det beste for barnet og å få ned konfliktnivået gikk jeg med på en slik løsning.

Jeg kan selvfølgelig i ettertid si at det ikke var en optimal løsning, men jeg trodde faktisk på det tidspunktet at det var det beste.

"Normalt vinne som kvinne"... Vi lever i 2005, far er en likestilt forelder på linje med mor. Det er ingen garanti at mor "vinner", - det burde i så fall min historie bekrefte.

[Far til 2]

Om noen setter spørsmålstegn ved deg og ditt valg mht omsorgsløsningen mener jeg du skal heve deg over det.

I realiteten er du kansje et menneske som blir et foregangsbilde for tusenvis av barn og foreldre som kommer etter deg.

Min mor valgte å tilby meg og min søster felles omsorg i en tid da denne beskrivelsen ikke fantes. Og det var MYE !! kritikk bak hennes rygg blandt hennes tidligere venniner. Kritikk som ikke hun selv hørte, men som min søster og jeg valgte å leve med. For oss var kontakten med begge våre foreldre viktigere enn alverdens baksnakking.

I dag har flere av hennes venniner døtre som praktiserer felles omsorg eller hvor far har omsorgen (jenter som tidligere gikk i samme klasse som meg). Mye fordi de så hvordan min søster og jeg fikk det etter samlivsbruddet. Og min søster praktiserer samme løsningen for sine barn i dag.

Det du kansje opplever er m.a.o. en del ødeleggende holdninger ovenfor mødre som tenker mer på barna nn på seg selv.

Min søster og jeg fikk langt større respekt for vår mors valg etterhvert som vi vokste opp. Da vi var barn var løsningen bare en del av et helt naturlig valg slik vi så det. Vi var DE ENESTE BARNA som opplevde å beholde nær kontakt med begge foreldrene våre etter samlivsbruddet. Og selv om konfliktnivået var skyhøyt kort etter bruddet roet det seg mye raskere enn de tilfellene hvor en av foreldrene trumfer gjennom sine personlige krav.

Forøvrig er jeg enig i at "status quo" begrepet burde falt for lenge siden. Barn og miljøet rundt dem utvikler seg forskjellig. Det gjør også foreldrene. Derfor er "status quo" en barnefiendtlig praksis. Sammen med andre årsaker er tilfellet for deres barn er et eksempel akkurat dette.

Men også i deres tilfelle viser det hvordan store problemer ikke lar seg løse når bostedsforelder flytter langt bort med barnet. Plutselig er sikkerhetsnettet, som den andre forelderen representerer, borte.

Jeg forstår ikke hvordan enkelte mennesker og organisasjoner, som langt på vei har barnefiendtlige holdninger slik jeg ser det, kan få gjennomslag for å beholde en så dårlig barnelov som vi har i Norge. Alt baserer seg på at foreldrenes behov skal ivaretas. Hvilke behov barna har og hvordan disse behovene skal sikres er det lite eller ingenting i lovteksten som sier noe om. For dagens barnelov er et lappverk som ikke tar hensyn til de endringer som har skjedd de siste 100 år med enorme omveltninger i samfunnet.

[Marpessa]

Til Far til 2:

[Tule]

Jeg er enig i at 7 år er lang tid, men jeg har meget gode grunner for å gå til sak.

Jeg mener dette med miljøskifte ikke innebærer så stor risiko med tanke på hvordan nåværende situasjon er. Det samme mener barnevern (som jeg har jevnlig dialog med). En spesialist i klinisk psykologi og en annen psykolog jeg har snakket med, har uttalt at de mener Status Quo-prinsippet er utgått på dato..

Når det gjelder at det stilles spørsmål ved meg som person fordi jeg inngikk rettsforlik med far om at han skulle ha hovedomsorg, forstår jeg at enkelte stiller seg undrende til det. Situasjonen var imidlertid så konfliktfylt at dette påvirket barnet i stor grad. For det beste for barnet og å få ned konfliktnivået gikk jeg med på en slik løsning.

Jeg kan selvfølgelig i ettertid si at det ikke var en optimal løsning, men jeg trodde faktisk på det tidspunktet at det var det beste.

"Normalt vinne som kvinne"... Vi lever i 2005, far er en likestilt forelder på linje med mor. Det er ingen garanti at mor "vinner", - det burde i så fall min historie bekrefte.

hei

det jeg ikke forstår er at visdu mente du var en bedre forelder at du inngikk folik om at han skulle ha omsorgen i tingretten ville du hatt dee beste sjansene, i tingretten er det sotort sett jkvinnene som vinner det er riktoig at det er ganske likestilt i de få sakene som kiommer opp i lagmannsretten, uansett så syns jeg det er rart at du ikke ble anbefalt og gå til doms du ville antakelig ha vunnet og det edr ikke sikkert far ivlle gått til lagmannsretten, uansettsju år er lang tid for g ta et miljøskifte han har vle venner og nettverk og jegeer ikke helt enig i at status quo systemet er gått ut på dat, i forhold til endring av samverså er jeg det men jeg mener at det teller mye at en situasjon har vert stabil lenge, detjeg yns er rart er at de ikke fulgte banrevenret, når det gjelder det med høyesterett så er det kunn saksbehandlignsfeil de kan se på og da be om at det får en runde til i lagmannsretten men jeg yns du bør rådspørre deg med advokaten, det er og en prosess som er mye ang du skal igjennom kjæremålsutvalget og så skal de bestemme om de fremmer det eller ikke, det kasn bli forkastet det er lang prosess og du må begyunne snart vis du vil det

hilsen

[Tule]

For noe vrøvl du kommer med Tule! :o

At mor inngår forlik gjør hun NETTOPP med tanke på barnet. Fordi hun tror at det vil være det som gjør at situasjonen roer seg - noe som gavner barnet mye mer enn fortsatt kamp. Det er også det reneste tull å hevde at mor "alltid" vinner og at det derfor må være noe galt med mor om hun inngår forlik.

Det du helt åpenbart ikke forstår, er hvordan det er å ha barn, og heller ikke hvordan det er å være i en rettssakssitusjon. Det er ganske befestet i vår kultur at "den sterkeste gir seg". Ergo vil - i dette tilfellet - mor gi seg fordi hun ønsker BARNAS BESTE. Da i motsetning til far som åpenbart kun er ute etter å lage bråk.

Man inngår et forlik når man håper og tror at det vil gjøre situasjonen for BARNET bedre på sikt, selv om man nok ser at det ikke er den beste løsningen. Det er sånn det ofte foregår i den virkelige verden.

Sissi

hei

en god advokat vil anbefale en mor og gå til dom det er ikke likestilling mellom rettighetene til foreldre i dag, det er mange kvinnedomminasn i likestillingsetater og reglene favoriserer mor, dete er stor sjanse for at mor vil vinne i retten det er sjelden at en far vinner det er riktig at det er like mange farer som modre som vinner i lagmannsretten men mange saker kommer ikke det mange farer føler seg så utsyket etter retten at mener alt er tapt og oirker ikke anke vil vi at det skal vere slik det erdumt

hilsen

[Gjest Sissi]

En god advokat ANBEFALSER ofte FORLIK nettopp fordi dette - som regel virker konfliktdempende! Dermed vil en advokat - også for sak i tingretten - anbefale dette til MOR.

Jeg skjønner at du tule ikke har snøring mht. hva du snakker om i denne typen saker. Det kommer helt tydeklig fram i dine stort sett uleselige innlegg.

til tross for hva du later til å tro (og det er noe helt annet enn å vite) så er det ikke slik at mor "alltid" vinner fram. Hun gjør ikke det. I de fleste saker som kommer til retten, om enn bare tingretten, vil retten gjøre alt den kan for å få til et forlik. For å få begge foreldrene til å gi og ta. Dette gjør retten også i de tilfeller hvor det er ÅPENBEÀRT at den ene forelder IKKE er skikket.

Get a life - og kom tilbake når du har blitt tørr bak ørene (og har lært deg å skrive).

[Marpessa]

Du Tule, jeg tror ikke du har vært gjennom en slik prosess jeg har, ting er definitivt ikke slik du fremstiller det. Correct me if I`m wrong...

Og Sissi, det at Tule ikke skriver så bra har hun jo forklart i flere andre tråder. Det Tule bør slutte med er å sitere alt som sies, det blir altfor mange gjentakelser...

[Tule]

En god advokat ANBEFALSER ofte FORLIK nettopp fordi dette - som regel virker konfliktdempende! Dermed vil en advokat - også for sak i tingretten - anbefale dette til MOR.

Jeg skjønner at du tule ikke har snøring mht. hva du snakker om i denne typen saker. Det kommer helt tydeklig fram i dine stort sett uleselige innlegg.

til tross for hva du later til å tro (og det er noe helt annet enn å vite) så er det ikke slik at mor "alltid" vinner fram. Hun gjør ikke det. I de fleste saker som kommer til retten, om enn bare tingretten, vil retten gjøre alt den kan for å få til et forlik. For å få begge foreldrene til å gi og ta. Dette gjør retten også i de tilfeller hvor det er ÅPENBEÀRT at den ene forelder IKKE er skikket.

Get a life - og kom tilbake når du har blitt tørr bak ørene (og har lært deg å skrive).

hei

jeg vet at retten vil oppfordre til forlik jeg har vert i flere rettsaker, men vis en ,mor er en markant bedre forelder en far så vil advokatene hennes råde henne til dom siden hun vil ha store vinnersjanser, far må bevise at det er noe galt med mor omtrent ofr og kunne få omsorgen, og gi omsorgen til far når man mener en er enbedre forelder syns jeg er rart det er vanligere og gi litt samver

hilsen

[Tule]

Du Tule, jeg tror ikke du har vært gjennom en slik prosess jeg har, ting er definitivt ikke slik du fremstiller det. Correct me if I`m wrong...

Og Sissi, det at Tule ikke skriver så bra har hun jo forklart i flere andre tråder. Det Tule bør slutte med er å sitere alt som sies, det blir altfor mange gjentakelser...

hei

ejg er ike en hun men en han og når det gjelder det emd retten så har jeg vert iflere sker det er mulig det er ting her iv ikke vet men jeg syns det er rart at du ga omsorgen til far ivs du mener han hadde hat det bedre hos deg, vis du ville banret beste mener jeg det ville vert natrulig ville du ha gått til dom eller tilbudt delt omsorg vis han ike ville vert med på mer samver siden du ville ha store sjanser ofr og vinne siden du var bedre og mor

når det gjelder det med og ake så bør du snakke med advokaten og banrevenret

du må først til kjæremålsutvalget det tar sirka tre måneder og de bestemmer om de vil fremme saken eller ikke fremmer de den så tar noe måneder til høyesterett tar saken og så bestemmes det om den blir en ny runde i lagmannsretten vis det jgør det så skal det berammes der det vil ta mange måmneder og du bør vurdere vordan situasjoenen kan lbi da vis far skjerper seg mer kan det blivanskeligere og vinne

jeg ofr håpe det går bra gjør det du tror er riktig

hilsen