Du som har hatt panikkanfall som barn/ung

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om du kan fortelle meg hvordan andre best kan hjelpe deg når anfallene oppstår? Har du opplevd noen form for forebygging (ikke medisinering) som har hjulpet mot anfallene? 

Anonymkode: f33fb...aca

[AnonymBruker]

Behandling er det som hjelper! Altså kognitiv adferdsterapi, ikke medisin.

Anonymkode: 33d52...4fb

[AnonymBruker]

Jeg hadde der som barn og ung. Det som var vendepunktet for meg var at jeg forstod at anfallet ikke var farlig, og at anfallet ble bare verre hvis jeg lot det bli det. Som barn er der vanskelig å forstå hva anfallet er. Jeg tror man kan hjelpe barnet ved å roe det ned, betrygge det og eventuelt distrahere det. Hvis det gjelder ungdom så er det viktig å få dem til å forstå at et angstanfall er noe de selv kan "kjempe imot" med tankene og overvinne, eller at de bare kan la anfallet gå sin gang og forstå at det ikke kan skade dem fysisk. 

La oss si noen får et anfall, spør dem hva de er redde for. For meg var der "symptomer" som hjertebank, skjelving, anspenthet, nummenhet i fingre osv. Når jeg forstod at alle disse tingene ikke kunne skade meg på noen måte, så lot jeg det bare skje og tenkte "gi meg alt du har, angst. Du skader meg ikke."

Anonymkode: d7eca...08c

[AnonymBruker]

Fikk en måned med medisin (Valium, minste dose)  og måtte bare ta tak i meg selv og jobbe, jobbe, jobbe med meg og min tankegang

Anonymkode: 4048c...d28

[AnonymBruker]

Jeg ble aldri oppdaget, siden jeg hadde en veldig stille variant (jeg frøs utvendig mens jeg hadde et helvete innvendig). Derfor fikk jeg aldri noe behandling som barn.

 

Når anfallene oppstår må man gjøre med barn som med voksne (ihvertfall har det vært min personlige erfaring): 

Ikke forsøke å tvinge kontakt. Dersom vedkommende er istand til å kommunisere vil vedkommende gjøre det, og hvis vedkommende ikke klarer å oppnå kontakt med deg er det skremmende nok uten at du påpeker det. Det verste noen kunne si var "jammen si noe da!" eller "hvorfor svarer du ikke?".

Jag bort nysgjerrige, slik at den med panikkanfall får litt ro og privatliv. Alternativt ta den med panikkanfall med til et mer privat sted. 

Vær der, og vær rolig. Det er ikke nødvendig å si noe eller gjøre noe, men vis at du er der og ikke kommer til å forlate vedkommende. Din ro eller ditt stress kan smitte, så hold deg rolig for å hjelpe den med anfall å roe deg ned. Bruk gjerne en dyp stemme når du snakker, det er beroligende. 

Fysisk kontakt. Dette hjelper (ihvertfall meg) å kjenne at man faktisk er i kontakt med omverdenen. Som barn hadde jeg ei venninne som holdt meg  hånden gjennom mange slike anfall. 

Anonymkode: fb467...ce8